Kyss i heisen (Halldis) 25. november 2007
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Sitater.trackback
«Vi tar alltid heisen.» Halldis Moren Vesaas’ vakre kjærlighetsdikt til Gisle Straume, som hun var kjæreste med fra 1984, da var hun 77 år og han ti år yngre, til han døde 3 og et halvt år senere. Halldis forteller, i dokumentarfilmen fra 1995 som nå går i reprise på Oslokinoene, at følelsene langtfra er mindre stormende i syttiårene enn i ungdommen. «Men du er bedre i stand til å takle dem. Du vet bedre enn å prøve å forandre på den andre, gjøre ham til det du ønsker at han var.» Det er noe fantastisk håpefullt over denne historien, en svimlende trøst, beviset på at det aldri er for sent å oppleve en ny kjærlighet, så lenge du er åpen for livet.
Da filmen var ny gråt jeg i kinosalen, og jeg gråter ikke mindre nå, under reprisen. Regissør René Bjerke er tilstede under festpremieren på Gimle kino, og forteller hvordan han brukte måneder på å overtale Halldis til å la seg filme, 87 år gammel. «Eg er for gamal og stygg,» mente hun, mens Bjerke mente hun var vakrere enn noen gang. Han var bygutt med bygderomantiske interesser (på Gimle opptrer han i bunad), og var blitt kjent med Halldis da han skulle filmatisere en historie av hennes avdøde mann Tarjei Vesaas. Nå begynte René Bjerke å besøke Halldis jevnlig i Oslo, utstyrt med god vin og bygdesladder, og etter en vinter med intens kurtise (sier han selv) lot Halldis seg overtale. Resultatet ble en 45 minutters dokumentar hvor hun leser dikt foran publikum, helt fra den første diktsamlingen da hun var 22 år gammel, til den siste som kom det året hun døde, i 1995. Mellom diktene forteller hun hvordan de ble til, hva som skjedde rundt dem, og om livet. Det handler om samfunn, krig og fred, men aller mest om kjærlighet og vennskap.
Det fineste diktet, foruten dette om heisen, synes jeg er et kjærlighetsdikt som sto på baksiden av det opprinnelige kinoprogrammet. Lyset er en protest mot myten om at kjærlighet gjør blind. Tvert imot, mener Halldis, kjærligheten er som ei lykt i hånda, den hjelper deg til å se det andre går glipp av.
LYSET
Kjære, alt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjend land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.(fra diktsamlingen I ein annan skog, 1955)
Rene Bjerke forteller at Halldis deltok aktivt i redigeringen av filmen. Hun hadde sterke meninger om hva som skulle med, og hvordan hun ønsket å framstå. Særlig var hun bekymret for at kjærlighetsdiktene ville gi inntrykk av at hun hadde vært uengasjert i samfunnet utenfor familien. Og da hun omsider sa seg fornøyd med filmen, fryktet hun at ingen skulle gidde å se den. «Den beste reklamen for filmen din,» skal hun ha sagt til regissøren, «er vel om eg døyr like før premieren.» Og slik ble det.
Men hva var grunnen til at Halldis og Gisle Straume alltid tok heisen, selv om de bare skulle opp én etasje? Jo, for da kunne de kysse hverandre når dørene gikk igjen, og kjenne på den boblende spenninga: «Rekk vi det? Rekk vi det før heisen stansar og vi må ut?»
FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985
Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.Vi tar alltid heisen.
(fra diktsamlingen Livshus, 1995)
Filmen Møte med Halldis går på Vika kino i Oslo kl 17.30 denne uka, til og med torsdag (billettpris kr 50). Den ble også utgitt på dvd den 18. november, i anledning 100-årsjubileet for Halldis’ fødsel.
Bharfot 
på en heller dårlig mandag, Bharfot
Takk for Halldis-blogg!
Håp, trøst, bevis: åpen for livet.
glimtvis glimter noe
Hyggelig, glimtvis!
Velkommen hit, og fint hvis Halldis kunne gi et trøsteglimt 🙂
Du skriver som vanlig belysende og inderlig om noe du har greie på, og enda sterkere fordi historien er en del av din historie. Til å bli forstandig og glad av – ikke minst diktene. Ellers berømmelse for dine manndamp-bilder.
Kjenner at det er alt for lite heiskjøring for tiden om noen i det hele tatt *knis*
Haldis gjør meg bare så varm og god innvendig, stemmen hennes med den lille sprøheta i seg, i alle fall etter hun ble gammel, de nydelige dikta på herlig nynorsk som en så lett kjenner seg igjen i. Hun var et skikkelig «kvinnfolk» med et virkelig liv og levende ord. Ganske fantastisk når ei kvinne klarer å lage poesi av livet sitt, på godt og vondt.
Bridgehill: Hyggelig å se deg her igjen! Og tusen takk. Det er gjerne slik at bare det som kjennes personlig får meg til å skrive, og da blir det også del av min historie, selv om jeg ikke direkte kjenner den/det jeg skriver om. En annen blogger skrev noe liknende for et par uker siden, «alt er personlig», og slik kjennes det for meg også, ikke minst med litteratur, det må være personlig for å gripe.
Othilie: Halldis har selv sagt at hun ikke kunne skrive uavhengig av livet, at for henne sprengte diktene seg på, direkte fra livet, eller også kom de ikke, og isåfall nyttet det sjelden å mane dem fram. Jeg fant dette sitatet på wikipedia (fra forordet til diktsamlingen Ord over grind fra 1965):
«Dei dikta som gjennom åra «steg ned» til meg har da òg vore eit slags biprodukt av det å leve. Har den nøyaste samanheng med det […] Når livet bruste som høgst i ein, i lykke eller smerte, vart diktet til, gjorde teneste som ein ventil, rett og slett, som i den fosskokande gryta vi lærte om i fysikktimane da vi var små. I tider da det berre bobla så pent og passeleg i livsens gryte, vart det ingen dikt, eller i alle fall svært få. Dei melde seg ikkje da, og som regel nyttar det lite å mane dei fram.»
Jeg var faktisk på Wikipedia mens jeg leste her inne (i dag var andre gangen jeg leste posten, jeg bruker av og til litt lang tid på å kommentere, lar gjerne ordene til andre får marineres litt *ler*) og leste akkurat det samme og det er jo nettopp det som er så gjenkjennbart med Haldis. Livet hennes har frambringa ordene hennes og hun formidlet det å være fantastisk godt; levende. Jeg tenker at du har en lignende tilnærming til det å skrive, at livet må skje med deg og da skriver du. Og jeg er overbevist om at det er sånn med meg selv også. Men, jeg har ingen illusjoner, Haldis er den mest poetiske *ler*. Men, avstanden til henne som skrivende menneske men også nærheta til måten å tenke og være på, der der jeg faller så knallhardt for henne og diktene hennes. Hun formidler så vakkert det lille menneskes liv, tanker og følelser og gjør det til noe stort.
Ikke lett å nå Halldis til anklene, nei. Men hun er et godt forbilde, så vi kan jo prøve 🙂
Bortsett fra at hun brukte mange år på å oversette andre, på bekostning av egen diktning. Hun påsto at hun ikke angret, men jeg vet ikke. Hun skrev som ung, men så gikk det flere tiår før hun skrev noe eget igjen, og da var hun blitt gammel. Kanskje stemmer det som hun sier, at livet ikke sprengte seg på i de årene, at det var derfor diktene ikke kom. Men det kan også hende hun glemte å lytte etter dem.
Med utgangspunkt i temaet skrive livet frem, som Haldis Moren Vesaas fikk til så mesterlig, ”improviserer” dere, Oda og Othilie, aldeles nydelig om hva dere kjenner på som ”drivkreftene” bak det dere selv skriver – tilstedeværelse og nærhet. Og så det med å kjenne etter, lytte. Noen (få) ganger sprenger det på, og skrivinga går av seg selv. Oftere må ordene tvinges frem, hos meg sannsynligvis fordi for mye av hjernen er opphengt i annet krevende og ”viktig” arbeid. Når jeg er ute i marka, strømmer gode, positive, frie tanker nokså uhemmet. Det hender jeg klarer å holde fast ved noe, i hvert fall inspirasjonen, nok til en epistel i bloggen. Haldis Moren Vesaas eller en fugl – det de uttrykker er gleden over livet, over å være til. Så kjenner vi andre oss litt bedre i våre liv.
Til jul skal jeg ønske meg noen dikt.
Jeg kjenner godt til at tankene strømmer på når man går, men så er de borte før man kommer hjem – ihvertfall flyten. En løsning er å ta med seg diktafon, og skrive av senere. På den måten kan man stjele lange fine tankerekker ut av rytmen i sin egen kropp 🙂
Hmmm … deilig. Enig med du: lyset er et så finfint dikt!
Hei Tomas! Veldig koselig å få deg på besøk!
Uanonymisert og greier 🙂
Lyset er på en måte det ultimate kjærlighetsdiktet, synes jeg. Kanskje fordi det fanger den stillferdige varmen, og varheten.
Takk! Kjærligheten er et verdig tema å dikte om. Her kommer en matematisk tekst fra meg, til deg og den du holder kjær. Ha en fin dag 🙂
X
Jeg ønsker ikke å beregne deg,
eller finne ut hva statistikken er
for at du er slik jeg kjenner deg.
Jeg vil ikke kjenne deg,
men elske deg som en ukjent
faktor mot min hud, en figur
som multipliserer min uro.
Du er den ukjente X
i ligningen for mitt liv.
Uten deg går ikke livet opp,
og med deg er summen ikke gitt.
Ah! Ekte diktere som gir meg dikt i kommentarfeltet 🙂
Dette med blogging blir stadig mer stas.
[…] om det, men hennes dikt er mer et kjærlighetsdikt enn et dikt om diktning. Du kan lese det hos Bharfot, som også forteller om filmen Møte med Halldis. Jeg har ikke sett den, men fikk veldig lyst til […]