jump to navigation

Ufo i Lofoten (Dearraindrop) 2. desember 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
trackback

Hva skjer hvis du tar tre unge popart-kunstnere fra Virginia, plasserer dem i Lofoten en sommer, får Jotun til å sponse maling, og lover dem utstillingsplass utpå høsten? Et mulig svar finner du nå på Galleri GAD. Kunstnerkollektivet Dearraindrop består av et kjærestepar og hennes bror, eller et søskenpar og hennes kjæreste, alt etter hvilken konstellasjon du fokuserer på. Men nettopp fokus er en utfordring ved denne utstillingen.

lofoten-peanut.jpg

Navnet på gruppa har lurt meg til å forvente en drømmende pastell. Dear Raindrop, kjære regndråpe, det lyder som et lavmælt dikt, men jeg blir straks slått i svime av det motsatte. Skarpe farger, overdådige collager, readymades, maling og utklipp. Jeg flakker med blikket, for bildene har en enorm energi, men mangler tyngdepunkt. Blant raketter og romskip, en ufo med Lofotenlogo, langbein og peanøttmannen, vinglass og muffins, fluesmekker, dødningeskalle, og jeg kunne ha fortsatt, men du skjønner tegninga – på et slikt bilde, hvor skal du feste blikket?

dearraindrop-snake.jpg

Løsninga blir å gå nærmere. Studere flaten detalj for detalj, som om hvert bilde ikke var ett, men mange. Slik finner jeg skatter: en slange med glassperleøye, en monsterkatt med pipe, en gammel emaljebrosje.

cat-monster.jpg

Mitt første inntrykk er en eventyrverden. Det er dataspill og stjernekrig, tegneserier og reklamespråk. Overflater, og likevel gir bildene inntrykk av mer dybde enn mye annen pop art. Hvorfor kjennes det slik?

brosje-collage-midtparti.jpg

Jeg leser en presentasjon hvor kunstnernes hjemsted blir beskrevet. Virginia Beach skal være en disneyaktig ferieby med rare kulisser: plast og sukkertøy, lekeplasser og tøyseskulpturer. Det overdådige i kunsten er ikke urealistisk, men daglige omgivelser de er vant til. Det er som det pleier, når konteksten blir kjent virker fri fantasi alt annet enn fri. På bildene fra Norge er impulsene tydelige: fjell og hav, fisk og uvær, lundefugler med papegøyenebb.

dearraindrop-lundefugler.jpg

Komposisjonene har en intuitiv balanse. Collagene er hyperkomplekse, men sjelden kaotiske. Håndverket er godt, penselstrøkene virker sikre, elegante: når de er tjukke ett sted og smalere et annet blir jeg overbevist, det er neppe tilfeldig. En så fragmentarisk og mangfoldig verden er lett å fortape seg i, den minner om mediebrus, men er ikke umulig å mestre. Utfordringen ligger i å velge fokuspunkt, istedenfor å forvente noe ferdig.

joe-grillo-laura-billy-grant.jpg

På vernissagen kommer Laura, Joe og Billy i egendesignete klær. De bærer sine egne collager, som for å gli inn i bildene. Når jeg ser dem mot veggen er det vanskelig å si hvor kunsten slutter og kunstnerne begynner.

dearraindrop-knut-alexandra.jpg

Selv den fornemme galleristen har psykedeliajakke, når han leverer ut gaver til kunstnerne. Det er julekalendere med sjokoladefyll, det eneste norske han fant som kan måle seg med Dearraindrops egen fargerike kitsch.

billy-joe-laura-julekalende.jpg

Th og jeg står foran en vegg og sier opplagte ting til hverandre. Hvilken tegning liker du best? Den dansende bananen. Hva med deg? Jeg liker fuglene best. Hvorfor liker jeg dem? Fordi du drømmer om å fly din vei. Vi ler og han himler med øynene, forlegen over sin egen klisjé.

pip-og-lundefugl.jpg

H har vært med og hengt utstillingen, og jobbet halve natta. Nå står han lent mot veggen, tømmer i seg vin altfor fort, og forteller om kvelden før. Det var i ei pause med øl i hånda, da han så en av kunstnergutta slenge seg ned i en krok, strekke beina ut på gulvet foran seg, og ta opp saks og papir. Så satt han der og klippet og limte, og laget en helt ny collage, som om han boblet over av en skapertrang som ikke lot seg tøyle.

ufo-or-die.jpg

Også jeg drikker hurtig av glasset mitt, mens jeg rusler omkring og ser på bildene. Jeg snakker med folk om alt vi ikke får ut, alt vi brenner inne med, denne skapertrangen vår som heller ikke burde la seg tøyle. En gutt legger merke til kameraet mitt, jeg har maken, sier han, og er det ikke rart hvor detaljerte bildene blir? Hvor mye du ser etterpå, som du ikke så gjennom linsa, som å bare være halvveis tilstede i ditt eget liv.

alien-sound-tracks-utsnitt.jpg

Jeg har brukt lang tid på å fordøye denne utstillingen. Derfor kommer dette innlegget sent, og Dearraindrop kan du bare se i Galleri GAD ut helgen. Jeg legger likevel ut posten, siden jeg tror de fleste av leserne mine pleier å nøye seg med fotosafari. Håper dere tilgir meg somlinga.

dearraindrop-the-end.jpg

Advertisements

Kommentarer»

1. Kakemonster - 2. desember 2007

Me likey

2. fr.martinsen - 2. desember 2007

«er det ikke rart hvor detaljerte bildene blir? Hvor mye du ser etterpå, som du ikke så gjennom linsa, som å bare være halvveis tilstede i ditt eget liv.»

Det minner meg om noe jeg tenkte på Pecha Kucha (arr.) nå i uka, det var en mann der som snakket om inntrykkene vi tar inn som vi ikke er oss bevisst.

Jeg tenkte på alt jeg oppfatter som jeg kan komme på flere måneder etterpå, noe hun sa, måten han sto på, plutselig kan jeg skjønne noe, av et inntrykk som er lagret men som ikke er kommet frem som en bevisst tanke før.

3. Oda - 2. desember 2007

Kakemonster: Hei og velkommen hit! Morsomt bloggnavn du har, forresten 🙂

fr.martinsen: Jeg leste den posten din. Likte Pecha Kucha-ideen, og la merke til den passasjen. Hadde tenkt å skrive kommentar, men så begynte jeg å gruble, og ble usikker på hva som stemmer mest for meg: at jeg får slike innsikter lenge etterpå, eller at jeg ønsker det skjedde oftere. Jeg tror oftest jeg ergrer meg over å ha for dårlig hukommelse. Jeg tror kanskje det er derfor jeg begynte å skrive, for å gripe tak i noe, ikke miste det, kunne bla tilbake.

Hverdagen er full av mysterier, og ofte får jeg følelsen av å ha glemt noe viktig, det er noe jeg burde forstå, men så får jeg ikke tak i det. Når jeg spør andre sier de kanskje: men husker du ikke, hun sa jo allerede da, eller, det var jo han samme som… Jeg frykter at det handler om fokus, at jeg faktisk ikke ser det som finnes i linsa. Det har fordeler også, jeg kan blokke ut en samtale fullstendig, jobbe konsentrert i støy osv. Men det er klart, jeg kjenner også slike tilfeller du nevner. Og det er deilig når det skjer, som å være full av ukjent potensiale for visdom.

4. Calvin - 2. desember 2007

Da jeg så navnet Dearraindrop, var min første innskytelse å tenke på ordet «deranged». Så ble jeg oppmerksom på at det har eksistert en maler som het Derain. Der slutter min kjede av assosiasjoner foreløpig.

5. Oda - 2. desember 2007

Hei Calvin! 🙂
Jeg tenkte faktisk også fransk da jeg hørte navnet første gang. Dessuten stavet jeg det feil, Derraindrop, og når du nevner André Derain lurer jeg på om det kom av en assossiasjon til ham. Jeg har alltid likt fauvistene, og det er jo noe vilt over bildene til Dearraindrop også, ikke minst fargene (fauve betyr altså vill på fransk). Lurer på om gruppa selv har tenkt på det, at det er en planlagt forvirring?

6. Anita - 2. desember 2007

Hej Bharfot !
lige en hilsen herfra Danmark..wauw!! siger jeg når jeg ser de vilde billeder fra Dearraindrop….klikkede på dit link..det må være sådan det staves..min første indskydelse var også kunstneren André Derain..
om det har noget på sig…???

Jeg fik også en tanke på en dansk kunstner Ole Sporring, som også laver lidt kaotiske billeder..også tegneserieagtige…du får lige et par link til noget af ham : http://www.kunstdk.dk/kunstner/ole_sporring

http://www.olespor.brygge.dk/Barkiv5/gron/m0204.htm

Men fede billeder fra Dearraindrop og egentlig et fedt hippieagtigt navn. Jeg har også været vild med fauvisterne og som ung havde jeg en billigbog med farvestrålende billeder af dem alle… Derain.. Matisse.. Vlaminck… Roault og jeg var vild med de kraftigt virkende farver…de virkede så frigørende på mig….

dejligt indlæg..

Venlige tanker fra Anita

7. Minneapolise - 2. desember 2007

Tror jeg kunne tilbrakt lang tid på denne 🙂

8. Oda - 2. desember 2007

Hei Anita! Skjønner godt at du opplevde fauvistfargene som frigjørende. Det er noe med de sterke og samtidig dype valørene. Sikkert enda mer vågalt på begynnelsen av 1900-tallet, mot impresjonistenes duse og behagelige pasteller. Du har også rett i at regndråpenavnet er hippieaktig – men de tre kunstnerne virket snarere som geeks… 😉

Ole Sporring tok jo flotte fotos også! Jeg forelsket meg i dette.

Minni: Ja, men jeg tenkte på deg! Du skulle jo kunne ha sjansen til å besøke dem i sitt hjemlige element? Selv om jeg innser at Virginia Beach ligger et stykke fra Minneapolis… Men det hender sikkert at de stiller ut andre steder, og kanskje de er innkjøpt til museer.

9. Minneapolise - 2. desember 2007

Enhver ocean beach er et stykke fra Minneapolis. Men kommer de til området så stikker jeg absolutt innom 🙂

10. Genese - 2. desember 2007

Både en god anmedelse, og en utfordring til deg selv, og til oss andre. Bra!

11. virrvarr - 2. desember 2007

Jeg vil være med deg ut og gå på kunstutstilling! Det der så utrolig gøy ut 😀

12. fr.martinsen - 2. desember 2007

«Hadde tenkt å skrive kommentar, men så begynte jeg å gruble, og ble usikker på hva som stemmer mest for meg: at jeg får slike innsikter lenge etterpå, eller at jeg ønsker det skjedde oftere.»

Det er nettopp da man kan skrive kommentar tenker jeg, når man er usikker, da får man kanskje nettopp grepet tak i en tanke og så utvikler samtalen seg kanskje videre.

Jeg kjenner meg igjen i det du sier om skriving, det blir lettere å gripe fatt i tanken, å få tanken mer presis. Jeg visste ikke det ordentlig før jeg begynte om igjen nå for to år siden, jeg husket det ikke siden forrige gang jeg skrev, for noen år siden. Men det er en virkelig glede.

13. Oda - 3. desember 2007

Genese: Utfordringene var kanskje ikke så skjult, nei 😉

Virrvarr: Kunst er jo gøy! Og jeg er blitt bortskjemt med vernissage, nå synes jeg noe mangler på utstilling uten vinglass i hånda…

fr.martinsen: Det er nettopp når man er usikker man skal skrive kommentar, så samtalen kan utvikle seg videre… ja, det er godt sagt. Men folk i kommentarfeltet ditt virker ofte så sikre, og da blir jeg sjenert. Eller som Othilie skrev under forrige post: Jeg bestemmer meg for å la de nye tankene ligge og marinere litt, og tenker at jeg heller skal komme tilbake og si noe senere. Men så glemmer jeg det kanskje, eller det blir av andre grunner ikke noe av. Så ja, det kan være dumt å vente.

14. fr.martinsen - 3. desember 2007

Syns du det? Jeg har tenkt tvert i mot, at jeg er så glad for at kommentarfeltet mitt er åpent og høyttenkende og at folk ikke argumenterer mot hverandre, men mer utvider perspektivene.

Marinering av tanker var et godt uttrykk. Men kanskje det er det de får når man lufter halvferdige tanker i kommentarfelt, litt krydder på?

Og sorry for at jeg drar samtalen ut i en helt annen (min) retning.

15. Oda - 3. desember 2007

Noen ganger kan det gi ekstra krydder å lufte halvferdige tanker. Andre ganger kan det stoppe tankerekkene, særlig hvis de er litt vage og sårbare. Resultatet kommer an på typen respons, og den vet man jo ingenting om på forhånd. Så noen ganger synes jeg det er bedre å la tankene få ro til å blir klarere av seg selv.

16. fr.martinsen - 3. desember 2007

Jeg er enig i det med at resultatet kommer an å typen respons. Men jeg syns man vet litt om hva man kan møte på forhånd, jeg sjekker stemningen i en samtale eller kommentarfelt før jeg hiver meg inn med et synspunkt. Jeg syns aldri det er interessant å snakke hvis målet utelukkende er å få den andre enig, eller sjelden hvertfall.

17. zagabå - 3. desember 2007

Så bra! Men synd jeg ikke fikk med meg denne utstillingen. Jeg fikk lest bloggen din først i ettermiddag, hadde vært artig å sett disse bildene. Men takk til deg, jeg fikk jo intrykket allikevel 🙂

18. Oda - 3. desember 2007

Hm, ja, jeg var som sagt treig med anmeldelsen. Tror uansett ikke GAD er så rullestolvennlig, dessverre (lang utendørs trapp) 😦

19. zagabå - 3. desember 2007

Kommer meg inn med krykke, bare litt problemer med å gå litt lengre strekninger… Så at det kommer en ny utstilling til torsdag, får få med meg den! Takk for inspirasjon 🙂

20. Oda - 4. desember 2007

Da så. Bare hyggelig 🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: