jump to navigation

Min egen daimon (Pullman) 6. desember 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , ,
trackback

Jeg vil også ha min egen daimon. Et dyr som er den fysiske manifestasjonen av mitt eget sinn, slik at jeg alltid har en følgesvenn. Jeg vil ikke ha et voksent menneskes daimon, alltid med likedan form, men et barns, som stadig skifter skikkelse. Den kan være mus eller røyskatt, fugl eller tiger, alt etter hvordan jeg føler meg, hva jeg trenger, og hvor mye jeg våger.

colosseum-icebear-closeup.jpg

I filmen The Golden Compass, basert på Philip Pullmans bøker, møter vi mennesker som likner på oss, men i en parallell verden. Vi får vite at ulike verdener har ulike særtrekk. Hos oss er sjelen inne i kroppen, andre steder går den ved siden av kroppen i form av et dyr. I kompassets verden finnes også andre skapninger. Heksene trenger ikke ha sjelen sin nær, men kan slippe den løs over store avstander. Isbjørner har ingen daimon, men et skjold fullt av kraft som hjelper dem å slåss. Men én ting har alle felles: De trenger kontakt med sin egen essens. Tar du fra isbjørnen skjoldet, eller mennesket sin daimon, blir det ikke annet igjen enn et tomt og viljeløst skall.

icebear-attacks-girls.jpg

Så er det dette kompasset, som skal vise vei i en farlig og kaotisk verden. Det handler selvfølgelig ikke om geografi, men om mening. Kompasset kan bare leses av en eneste person, med spesielle egenskaper. Det er frelsertemaet igjen, varslet i mytene og hyllet i religionen, hvor et etterlengtet barn, født i Betlehem eller skjult i matrisen, blir gjemt for fienden lenge nok til å rekke å vokse opp, men når vi kommer inn i historien er gjemmestedet avslørt og kampen kan begynne. Frelseren er enten entydig god, eller også sentrum for kampen mellom det gode og onde. Det kan finnes en god og en ond forelder, slik at kraften er sterk, men også potensialet for fristelse og destruktivitet. Jeg skal ikke røpe hvilken versjon vi møter her, bare nevne at tankegodset også har sterke innslag av østlig filosofi.

«You must not grasp for the answer. Hold the question in your mind, careful as if it were a living thing.»

For å finne sannheten må du ikke gripe hardt etter svaret. La spørsmålet hvile forsiktig i sinnet, som om du hadde en levende skapning i hånda. Lukk øynene mens kompasset snurrer, vent og la bildene komme til deg. Bare slik kan du finne det virkelige svaret, som ligger under overflatene.

colo-front-kompass-cut.jpg

Jeg så Det gylne kompasset under festpremieren i Colosseum kino. Det var hekserøyk og snømaskiner, en utstoppet isbjørn og uniformerte vakter med hver sin doberman pincher-daimon. Det blir sikkert mindre virak på kinoen i ditt nabolag, men løp og se filmen likevel. Den er magisk!

kompasset-closeup.jpg

Noen ganger blir verden for påtrengende, og jeg trenger mørket. Da kryper jeg ned i senga og drar dyna over hodet, mens jeg hvisker med meg selv. Eller er det meg selv? Kanskje har jeg alt min egen daimon.

Advertisements

Kommentarer»

1. zagabå - 6. desember 2007

Gleder meg til å se filmen og nå vil jeg også ha min egen daimon. 🙂 Takk for filmtips, Oda !

2. Oda - 6. desember 2007

Hyggelig, z! Jeg har allerede lyst til å se den en gang til.

3. Aina - 6. desember 2007

Då var vi på same førestelling i går, Oda! Eg kom til Colosseum akkurat då dei spelte «Stay tuned» av Anja Garbarek på full guffe (ein av mine yndlingslåtar): «I´m particles in the air. You can´t see me, but I´m here».

Og viss du ikkje har lese bøkene, burde du. For då har du noko å gle deg til, noko som er større enn filmen.

4. Oda - 6. desember 2007

Ja, de som elsker bøkene later ikke til å like filmen like godt som jeg gjorde. Men det er jo som det pleier å være. Må innrømme at jeg ikke selv er noen stor fantasyleser. Men selvfølgelig, man skal aldri si aldri.

5. villkatta - 6. desember 2007

Jeg virkelig elsker de bøkene, og gleder meg til filmen! Tenkte jeg skulle se den i neste uke. Jeg skulle også ønske jeg hadde min egen daimon – da jeg leste bøkene, pleide jeg innimellom late som jeg hadde en! 😉

6. Oda - 6. desember 2007

Jeg tror du har en daimon. Jeg kjenner det på meg 😉

7. Aina - 6. desember 2007

Det er igrunnen ikkje nokon stor forskjell på å lese fantasy og sjå fantasyfilmar, den einaste forskjellen må vere at i bøkene er universet (eller universa, i dette tilfellet) endå meir utbygde, ein får vite meir om t.d. forholdet menneske-daimon, korfor ting er som dei er, og alt er rett og slett større og meir komplekst – og dermed også endå meir fascinerande og interessant.

Det er forskjell på fantasy og fantasy. Du har Phillip Pullman-, Tolkien- og J.K. Rowling-fantasy, og du har den andre dritten.

8. virrvarr - 6. desember 2007

Mmm. Daimon. Koseposten. Jeg må på kino.

9. Oda - 6. desember 2007

Du har sikkert rett, Aina. Jeg har jo en yndlingsforfatter som skriver en slags avansert fantasy, nemlig Michael Ende. Både Den uendelige historien og Momo og kampen mot tidstyvene er fantastiske bøker med dybde (mens filmatiseringen av den første var lavmål). Engelskspråklige fantasyforfattere har jeg derimot aldri kommet inn i, synes det blir for mye generell kamp mellom gode og onde krefter, uendelige slåsscener, stereotype kvinnekarakterer (hvis det overhodet er kvinner med) etc. Ringenes Herre ga jeg rett og slett opp å lese, selv om jeg kom meg gjennom Hobbiten. Å se en film er langt mer lettfordøyelig, og ikke minst tar det kortere tid. Men godt mulig jeg går glipp av noe, og burde vært mer utholdende.

Virrvarr: Du kan jo feire Tordenbloggsuksessen med en kinotur 🙂

10. Miriam - 6. desember 2007

Nok en utmerket anmeldelse fra deg, Oda. Nydelig formidlet. Denne må jeg se! 🙂

11. Oda - 6. desember 2007

Så fint, Miriam! Nå har jeg snakket med så mange idag som ikke synes at jeg er noe kul som liker denne filmen. Alle sier bøkene er bedre. Men jeg levde meg inn i den. Så enkelt er det.

12. Miriam - 7. desember 2007

Ja det var noe jeg tenkte. For jeg har ikke sett filmen, så da har jeg absolutt ingen forventninger. Annet enn anmeldelsen din da.

Det er jo et lite «privilegium» vi har, vi som ikke har lest boken som har blitt til film. Så vil kanskje noen av dem som har lest den, gå glipp av en god filmopplevelse, ettersom det blir vanskelig å ikke sammenligne den med deres egne bilder.

13. L - 7. desember 2007

jeg leste nettopp bøkene for tredje gang og jeg hulket på t-banen under den siste boka. de er fantastiske. da jeg var 12 og fant den første boken på biblioteket, så åpnet det seg en ny verden for meg. de to andre hadde ikke kommet da, så jeg maste på bibliotekaren med det brune håret i to år til, før jeg ga opp. da jeg var 17 fant jeg dem alle tre på et nytt bibliotek, og nå har jeg kjøpt dem på engelsk til meg selv, til odel og eie.

de må leses.

og jeg gleder meg til å se filmen!

14. Oda - 7. desember 2007

Miriam: Det var en fin måte å se det på. Litteratur og film er jo to kunstarter med ulike kvaliteter, så cluet er nok å ikke sammenlikne dem for mye, men nyte hver opplevelse for seg. Men klart det er en utfordring, særlig når det gjelder en yndlingsbok. Så på den måten kan du ha rett, vi er priviligerte som ikke kjente bøkene! Faktisk har jeg god erfaring med å gå fra film til bok, de gangene filmen har gitt meg lyst til fordypning. Så kanskje skal jeg lytte til rådene her, og lese bøkene.

Hei Linn, koselig å få deg på besøk! Selv hadde jeg ikke engang hørt om Pullman før filmen, lurer på hvordan jeg har greid å unngå det. Noe av det beste med filmen syntes jeg var at skuespillerne fikk god regi, og ikke bare luntet omkring blant spektakulære kulisser. Det synes jeg ellers ofte har skjedd, både i Ringenes Herre og Star Wars (noe mindre i Harry Potter), at regissøren ikke virket som en «people person». Men jeg syntes det funket i Kompasset. I tillegg til animasjonene selvfølgelig, spesielt de nydelige daimonene. Håper ikke du blir skuffet!

15. Heidi Fleiss - 9. desember 2007

Jeg er av de som ikke ble superbegeistret for filmen, men som liker bøkene. Det ble litt for mye hopping fra scene til scene og litt for lite rundt relasjonen mellom skikkelsene og stedene. Visuelt og skuespillermessig var det (nesten) perfekt, men jeg savnet limet som holder alt sammen…

16. Oda - 9. desember 2007

Det er klart man alltid vil savne noe i en yndlingsbok som blir film. Men jeg stusser over at de som savner limet er bokelskerne, ikke de som kun har sett filmen. Hvis filmen virkelig var usammenhengende, da skulle jo vi andre ha vært de som syntes den var for springende? Jeg leste et annet kommentarfelt hvor en Pullman-fan skrev: «…hadde jeg ikke lest bøkene hadde jeg antagelig ruslet hjem etter å ha sett litt på en animert isbjørn.» Men jeg så mye mer i filmen enn animert isbjørn. Tvert imot, jeg fikk mange nye tanker, og syntes den var både filosofisk og eventyrlig. Noen ganger tror jeg rett og slett at bokelskerne undervurderer både filmpublikum og filmen som medium.

17. Miriam - 9. desember 2007

Litt of-topic her. Men jeg har inkludert deg i en historie jeg har skrevet. Håper det går greitt. (Du blir fint behandlet) 🙂

18. Oda - 9. desember 2007

Nå ble jeg nysgjerrig! Pilte rett bort på bloggen din og sjekket – men der lå det selvfølgelig bare en teaser. Din luring! Uansett går det helt sikkert greit, jeg føler meg trygg i dine hender… og ikke så rent lite smigret 😉 God tur nordover!

19. Miriam - 9. desember 2007

Nå kan du pile tilbake igjen. 😀 Ble litt langt dette, men jeg slet med å kutte ned. Så det går det over hele fire deler (!)

20. Tomas - 11. desember 2007

Symptomatisk for denne fortellingen er at jeg faktisk har lest bøkene, og glemt dem.

I kveld gikk jeg på filmen, med dattera mi, som hadde sett den sist uke og ville se den igjen, fordi den var så god. Og jeg forstod hvorfor jeg hadde glemt bøkene:

– litt for mye WOW-faktor
– litt for lite følelser og menneskelighet
– sånn noenlunde engasjerende plot

Men jeg liker ideen med daimoner veldig godt, og panserisbjørner er kult (go Jorek). Og når det gjelder SPESIALEFFEKTENE: misunner sønnene mine som får vokse opp med slike bilder (uten mine kritiske oppheng i alle svakhetene).

21. Oda - 11. desember 2007

Men egentlig tror jeg de flotte effektene er viktigst for voksne.
Barn lever seg inn i historien uansett, og da spiller det liten rolle om romskipet likner en suppetallerken (sånn var det ihvertfall for meg).

22. Tomas - 11. desember 2007

Med «spesialeffekter» i denne filmen tenker jeg på fantastiske landskaper og figurer med høy visuell troverdighet. Du har rett, på en måte, selvsagt, og det er akkurat hva jeg mener: barna lever seg inn i det uansett. For meg (NB: voksen) blir spesialeffektene mindre VIKTIGE fordi historien ikke engasjerer, men de blir mer SYNLIGE av samme grunn. Det ideelle er en film med så god historie at de gode spesialeffektene blir en «usynlig» del av det hele.

Ha-ha: usynlige spesialeffekter på film! Slå den!

23. Oda - 11. desember 2007

Noen ganger er det deilig å ikke ha så høy nerdfaktor… 😉

24. Tomas - 12. desember 2007

Uff! Nerda jeg meg ut i vidotta nå? Unnskyld! Skal ikke gjøre det mer.

«Usynlige spesialeffekter», liksom (rister oppgitt på hodet).

25. Oda - 12. desember 2007

Bare morsomt det
*knis*


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: