jump to navigation

Trojansk chicklit (Mara Lee) 9. desember 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge, Sitater.
trackback

Mara Lee med små bevegelser og utsøkt presise ord i Litteraturhusets mest japansk-minimalistiske rom. Mot de enkle jordfargene minner hun om en zen-installasjon: de lekkert danderte svarte hårlokkene, den nøye oppmalte rødbrune munnen, de horisontale sprossene i talerstolen som kunne ha vært geometrisk rakede furer i grusen på en lavmælt hage.

mara-lee-eyes.jpg

Det føles merkelig å objektifisere en forfatter som til de grader er bevisst sin egen rolle som subjekt. For Mara er språk en politisk handling, fordi det alltid inneholder implisitte vurderinger (moralske, maktmessige). «Språket er et utilstrekkelig og iblant lumsk verktøy. Det har alltid politiske implikasjoner.» Men vi trenger språket fordi vi er atskilte, og har behov for å forbinde oss.

«Språket har vi fått som straff eller kompensasjon for våre isolerte kroppskonturer.»

Foredraget er fullt av glitrende onelinere, og grunntesen trekkes videre mot en logisk konsekvens som forklarer Mara Lees litterære valg og eksperimenter. Når vi erkjenner at det finnes kroppskonturer, blir oppgaven å omskrive disse konturene, på stadig nye måter. Dette kaller hun «litteraturens tiltale». Dikteren gjenskaper tiltalen og må derfor henvende seg til et du, ikke til en konsument (bokkjøper, publikum). Her skiller dikteren seg fra massemedia, som tiltaler oss på måter som er upersonlige, og samtidig altfor intime.

mara-lee-finger.jpg

Følger du med? Mara Lee krever intens konsentrasjon av tilhørerne, mer enn egentlig kunnskap i fagene hun behersker (litteraturvitenskap, lingvistikk). Skjønnlitterært er hun kjent for eksperimentell og poetisk prosa, men har i år beveget seg over i en helt annen sjanger. Romanen Ladies blir karakterisert som den svenske bokhøstens største overraskelse. De fleste mente boka var en slags intellektuell chicklit. Andre mente det eneste intellektuelle ved den var forfatterens renommé. Mara Lee hadde tidligere markert seg som sofistikert essayist, eksperimentell prosalyriker, og lærer ved skrivekunstlinjen på Biskops Arnö. Kom dette i veien for en objektiv vurdering?

Mara Lee sier selv at hun er god på eksakthet, men dårlig på inderlighet. Når jeg leser Ladies synes jeg dette stemmer godt. Boka er flink og fiffig, men for meg mangler den nerve, og gir samme inntrykk som når jeg leser romanene til en annen språkviter, Helene Uri. Begge er gode til å tenke, men dårlige til å føle, ihvertfall greier de ikke å formidle følelser til meg, annet enn som grunne påstander – han smilte forelsket, hun leverte replikken med ondsinnet glede, de gamle venninnene både hatet og elsket hverandre – javel, slikt kan hvem som helst påstå, men det skal mer til før jeg bryr meg.

mara-lee-konsentrert.jpg

Selv om Mara Lee ikke skriver slikt jeg liker å lese, er det interessant å høre henne snakke om skriving. Før Ladies hadde hun utgitt to bøker: Kom (2000) og Hennes vård (2004). Begge var godt plantet i litteraturteori og behovet for å eksperimentere, men hun følte seg «domestisert» av kritikerne. Uansett om temaene var politisk orienterte (kjøttindustri, barnemishandling) ble hun lest som en slags «kvinnelig lyriker». Den tredje boka ble til som en protest mot dette, både tittelen Ladies og valget av en klassisk romanstruktur. Nå ville Mara Lee skrive en pageturner, og mener selv at hun lyktes. Men hva betyr dette? Hva slags forfatter er hun blitt?

«Den tradisjonelle romanen er en forførerisk-forræderisk måte å si vanskelige ting enkelt på. Har jeg bukket under for den tradisjonelle romanstrukturens dominans? Eller går det an å være subversiv innenfra, som en trojansk hest?»

Jeg runder av med noe langt lettere, nemlig et fashionbilde. Slik kan høstens versjon av skandinavisk litteraturmote se ut, representert ved Mara Lee og programansvarlig ved Litteraturhuset, Silje Riise Næss.

mara-og-prog-sjef.jpg

Også Aina på Flimre var tilstede under foredraget 14. november. Hun likte det dårligere enn meg, men var raskere ute med anmeldelsen.

Av bloggere som har anmeldt Ladies har jeg ikke funnet noen norske, men her er et utvalg svenske: The girl least likely to synes boka gjør en kompromissløs avkledning av kvinnelighet og seksualitet. Lilaplaneten mener den fanger en ondskapsfull jentehet i kvinnene. Ida er positiv, men ikke bergtatt, og liker Lees to første bøker bedre. Maria Yvell mener boka handler om makt. Annika Marusarz vil ha den som pensum i skolen, og gir et fyldig innholdsreferat. På fellesbloggen Bokhora mener Caroline at Ladies fikk gode kritikker kun utfra forfatterens tidligere meritter, Johanna K sammenlikner boka med å pakke inn IKEA-glass i svinedyrt gavepapir, mens Jessica kaller den voldsom og vakker, selv om hun mener at den heller burde hett De kjølige.

mara-arty-blurry-flower.jpg

En forkortet versjon av dette innlegget er publisert på iNorden.

Advertisements

Kommentarer»

1. Aina - 10. desember 2007

Det kan nok stemme at eg likte det dårlegare enn deg, men eg vil likevel ikkje seie at eg ikkje likte det, eller at det ikkje ga meg noko – tvert imot. Eg hadde ikkje vore igong med mitt neste bokprosjekt om ikkje føredraget til Mara Lee hadde gått meg så til dei grader over hovudet. Hehe.

Eg trur det er ein annan ting som må med i betraktninga også, som ingen av oss har vore inne på i innlegga våre: Nemleg forfattartypen. Mara Lee er ein annleis forfattartype enn eg, og enn dei forfattarane eg les. Det betyr ikkje at eg ikkje har djup respekt for hennar tilnærming til det skjønnlitterære, berre at eg ikkje heilt klarer å gripe korleis ho tenker. Det er for komplekst på eit for teoretisk nivå. Noko heilt anna enn slik og korfor eg sjølv skriv: Fordi der er eit trykk etter å uttrykke seg med ord. Korfor nett desse orda? Fordi det er dei som pressar seg fram. Osb.

2. Oda - 10. desember 2007

Jeg skjønner akkurat hva du mener, Aina. Jeg trenger også dette trykket du snakker om. Det virket som Mara Lee setter seg ned og tenker, la meg se, hva vil jeg utforske nå. Og så gjør hun det, rent formelt og systematisk, som en masteroppgave i skjønnlitterær form. Det er en fremmed innstilling for meg, og jeg tviler egentlig på resultatet, er det ikke dømt til å bli en for stor kjølighet i det? På den annen side kan det komme mye søppel ut av et stort engasjement også. Og folk som Mara Lee har stor innflytelse på litterære miljøer, hun underviser til og med på Biskops Arnö, som har mye prestisje i hele Norden. Så det er interessant å høre hvordan hun tenker, og utfordre seg selv med motsetningene.

Morsomt at du fikk ideer til et eget prosjekt under foredraget – var det i ren irritasjon, eller kanskje fordi du falt ut mentalt og dermed fikk plass til egne innfall? Noen ganger sitter jeg og kjeder meg på en film eller et teaterstykke, og sjelden får jeg flere ideer enn da…

3. Jorunn Solli - 11. desember 2007

Der var jommen jeg også ;~) Skal lese bloggen din, kommentarer og mine egne notater til kaffen i morgen «tidlig». Gleder meg allerede til å mimre.

4. Oda - 11. desember 2007

Morsomt å tenke på hvor ofte vi bloggere befinner oss på samme (fysiske) sted. Noen ganger, særlig på litteraturarrangementer, tar jeg meg i å skotte på sidemannen og tenke: kanskje du?

5. Aina - 11. desember 2007

Nei, i irritasjon kan det ikkje ha vore, for eg vart ikkje irritert. Eg vart fascinert, utan å bli engasjert. Eg er så einig i det du skriv om hennar tilnærming til dette, det er så klinisk, så teoretisk. Kor er kjensla? Innlevinga? Kor er lidenskapen?

Men tankane flaut nok avstad på eiga hand mot slutten, eg innrømmer det. Og det var noko ho sa, eit ord, som ikkje hadde noko med hennar prosjekt eller hennar føredrag å gjere i det heile, berre eit ord, eit ord vi ofte brukar, eit heilt vanleg og mykje brukt ord. Men ordet fekk meg til å tenke: Kva kan eg gjere med dette? Kan eg ta dette ordet og skrive ein tekst ut av det? Og det kunne eg.

Vegen heim over Oslos beste vestkant gjekk eg i djupe, prikkande tankar. Dei kribla rundt i kroppen.
Og så sette eg meg ned og skreiv.

6. Oda - 11. desember 2007

Jeg tror nok Mara Lee har en lidenskap, og at den går i feministisk retning. En del av foredraget handlet jo om mannlighet og kvinnelighet, spesielt i språket. Jeg er ikke så glad i forskjellsfeminisme, men hun mente kronologi og hierarkier var noe mannlig. Eksperimentene handlet vel om å utforske et alternativ, ved å skrive i rom (spatialt) istedenfor i tid. Komplekse greier, men jeg tror nok hun brant for det. Og likevel er det jo ikke helt den typen følelse du og jeg snakker om.

Fint når du forteller om ideen, spaserturen hjem og kriblingen i kroppen. Jeg kjenner spenningen bygge seg opp bare i de få linjene…

7. Silje - 12. desember 2007

Språket har vi fått som straff eller kompensasjon for våre isolerte kroppskonturer.»

ah, genialt, interessant referat dette, godt skrevet og oppfattet, wish i was there!

alt det beste,
silje

8. Oda - 12. desember 2007

takk silje!

9. Aina - 13. desember 2007

Eg skjønar ikkje korleis kronologi kan vere noko mannleg.

Kronologi, måten hendingar skjer først den eine, så den andre, etter kvarandre, er slik vi opplever tida og livet. Vi. Også kvinner. Sjølv dei som ser på historia som noko syklisk, kontra noko lineært, opplever at ei hending følgjer den andre. Korfor skal vi då ikkje kunne skrive om livet og tida på denne måten? Korfor er det noko som vert stilt i motsetnad til feminisme?

Og einig: Eg er ivrig forkjempar for likestilling, men eg er ikkje syttitalsfeminist. Egalist, kunne kanskje vore ein betre måte å seie det på. Ikkje med dette sagt at eg ikkje FORSTÅR, verdset og respekterar det arbeidet våre feministiske formødre har gjort før oss og for oss.

At hierarki er noko mannleg, er forsåvidt grei skuring.

Elles takk for kommentaren til setningane om skrivinga mi 🙂

10. Oda - 13. desember 2007

Jeg kjenner ikke detaljene godt nok. Men dette med linearitet som mannlig er ikke noe Mara Lee har funnet på, hun bygger på velkjent feministisk teori. Det er noe med framoverrettet handling, penetrering, lineær kausalitet (det ene fører til det andre), i motsetning til syklus og vekselvirkende kausalitet (årsak og virkning er ikke entydig atskilt fra hverandre), som gjerne forbindes med noe kvinnelig, ihvertfall i Vesten. Det finnes sikkert avhandlinger om dette, hvis du er interessert.

Med forskjellsfeminisme mente jeg heller ikke det rent politiske, som du sikter til, men den ene av to (noen sier tre) hovedretninger innenfor feministisk teori. Forskjellsfeminisme (livmorfeminisme) går ut fra at det finnes «naturlige» forskjeller mellom kvinner og menn, men vil at begge «typer» skal ha like høy status. Likhetsfeministene vil ikke forbinde bestemte egenskaper med kjønn, men går ut fra at menn og kvinner først og fremst er mennesker, og dermed grunnleggende like. (Altså at forskjeller først og fremst er individuelle, og at egenskaper ikke fordeler seg så enkelt som etter kjønn.) Dette kunne sikkert Drusilla eller Fjordfitte forklart mye bedre enn meg, jeg har alltid problemer med å holde tunga rett i munnen. Men Grethe Nestor hadde en enkel innføring i Klassekampen her (17. januar 2005). Den ga ihvertfall meg noen aha-opplevelser.

11. Aina - 14. desember 2007

Takkar og bukkar 🙂
Har studert Teoriar om kjønn og Historie og kjønn på mellomfagsnivå, og skrive ein mastergrad om seksuelle brotsverk (som naturleg nok impliserar kjønn og makt), men er ikkje inne på desse omgrepa, sjølv om eg forsåvidt synest det er både interessante og viktige tema. Men uansett om Mara Lee ikkje har funne på dette med kronologi som noko mannleg sjølv, synest eg like fullt det er noko søkt over det. Som det er over mykje som blir veldig teoretisk.

12. Aina - 14. desember 2007

No las eg artikkelen. Eg høyrer nok til same kategori som Julia Kristeva: Postfeminist. Ein er jo barn av si tid, må vite.

13. Oda - 14. desember 2007

Barn av sin tid, ja. For andre lesere: Postfeminister vil helst at kategoriene kjønn skal opphøre å eksistere. Det er jo en fin målsetning, men er den realistisk? Uansett er jeg enig med Grethe Nestor: «Det er sjelden vanskelig å putte en postfeminist i båsen likhetsfeminist.» Hvis man ikke forventer bestemte egenskaper av hvert kjønn, da er man jo et stykke på vei mot opphevede kategorier (eller ihvertfall tvangstrøyer).

14. Aina - 14. desember 2007

Ja, hadde det ikkje vore herleg? Om vi alle berre var menneske, i eigenskap av å vere av menneskearten, og ikkje vart klassifiserte på nokon som helst slags måte etter kva slags biologisk kjønn vi var? Då trengte vi ikkje verken kjønnsdiskriminering eller homsehets lenger; alle var berre menneske og gjorde det som føltest rett for ein sjølv, etter politimeister Bastians modell… Viss vi med det same fekk viska ut skilla vi har skapt basert på religion, språk, nasjonalitet, politikk, og fordommane våre mot menneske av andre kulturelle og etniske opphav, kunne det jo bli riktig så triveleg å vere til!
Mm. Skjønne utopi!

15. Den trojanske hesten Mara Lee : iNorden - 7. februar 2008

[…] bilder og en utvidet versjon av denne artikkelen finner du på Bharfot-bloggen. Blog: […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: