jump to navigation

Norsk zombielønsj (Sørhaug) 31. januar 2008

Posted by Oda in Film, Foto/tegninger, Kulturtips.
Tags: , , ,
20 comments

Den norske filmen Lønsj har premiere fredag, og markedsføres som «et svart drama med en stor dose humor». Jeg er uenig i sjangerbeskrivelsen. For meg minnet den mer om en zombiefilm med overdrevne ambisjoner.

ane-elegant-journalist.jpg

Regissør er Eva Sørhaug, en spillefilmdebutant som tidligere har laget reklame og kortfilmer, samt noen episoder av Hotell Cæsar. Hun har fått med seg en rekke kjendisskuespillere, ned til minste birolle. Vi møter den vanlige hotte «unge» gjengen: Ane Dahl Torp, Pia Tjelta, Aksel Hennie, Nicolai Cleve Broch (og jeg kunne ha fortsatt), samt eldre kanoner som Bjørn Floberg. Har Sørhaug nok pondus til å dra nytte av disse skuespillerne?

ane-closeup-team.jpg

Marius Lien spurte i forrige ukes Morgenblad om det ville vært mulig for noen regissør å mestre et slikt topplag. I norsk sammenheng er de superstjerner, og Lien trekker paralleller til Steven Sonderbergs problem med å få gjengen i Oceans-filmene (Eleven, Twelve, Thirteen) til å framstå som noe annet enn coole utstillingsversjoner av seg selv.

«Kan en film med dette stjernelaget unngå å bli en kalkun? Hvordan får man en slik gjeng til å dra i samme retning?» (Marius Lien i Morgenbladet, 25. januar 2008)

Etter å ha sett Lønsj tror jeg snarere problemet var å hente ut potensialet av skuespillerne, enn å tøyle dem. Når den ellers fysisk aktive Ane Dahl Torp går rundt som en uttrykksløs zombie, eller Pia Tjelta leverer replikkene monotont som et pugget salmevers, selv under en voldtekt… Da skylder jeg ikke på skuespillerne, men på regissør og dreiebok.

Og når du tenker etter: Hvor vanskelig kan det være å styre skuespillere? Er ikke jobben deres nettopp å ta instruksjon? Men selvfølgelig har de også en egen kreativitet, og denne vil en god regissør ikke bare gi rom, men pleie fram. Som skuespiller Maria C. Bock (snart aktuell i novellefilmen Sommerhuset, som vant Tromsøpalmen under årets TIFF), uttalte under arrangementet Blått lerret på Parkteatret igår: «Hvis regissøren stoler på meg, kan jeg utvikle rollen til den brenner i meg. Og når jeg brenner – det er da filmen blir bra!»

ane-hender-stor.jpg

I Lønsj er det lite som tyder på at skuespillerne brenner. Sørhaug får høre at filmen har «et veldig sterkt regigrep», men er ikke enig, tvert imot mener hun den er «veldig karakterdrevet». I Store Studio forteller hun om arbeidsmåten sin, hvor mye hun snakket med skuespillerne. Det lyder jo bra. Eller også ikke. Hva handlet samtalene om? «Jo,» sier Sørhaug, «vi snakket om karakterenes bakgrunn. Hvordan var barndommen hennes. Når hadde han sist sex. Alle slike detaljer er relevante for filmen.» Ja, mon det? For meg lyder det som psykobabbel. Førte all denne snakkingen til bedre skuespill? Eller kan den like gjerne ha ødelagt muligheten for selvstendig undertekst, ved å tilby for enkle og platte forklaringer? En god undertekst handler jo ikke om å få alt opp på bordet, men å beholde noe uklart eller uuttalt som skaper spenning. Har regissøren snakket skuespillet ihjel?

ane-ler-cut2.jpg

Jeg kan heller ikke skjønne at det psykologiske holder vann. Ane Dahl Torps karakter virker nesten aldri redd, selv om hun er ute i verden for første gang på flere år, og går rundt med alle eiendelene sine i en koffert, uten å vite hvor hun skal sove om natta. Ifølge regissøren er Leni ganske riktig uredd, men skeptisk og irritert på den nye virkeligheten. «Man kan godt være innesperra hele livet og ha det greit med det,» påstår Sørhaug. Javel? Ane Dahl Torp beskriver karakteren sin som «fornøyd med det lille livet», noe «flere av oss kanskje burde være». Men de fleste små liv foregår tross alt på en større arena. Å trekke Lenis liv fram som ideal, uansett om hun lærer å shoppe og dra på badetur, virker i beste fall komisk, eller også arrogant, overfor alle oss som faktisk lever helt vanlige liv, kanskje «små», dog relativt harmoniske.

Eller hva med Heidi, Pia Tjeltas karakter. På den ene siden skal hun være underkuet av en voldelig ektemann. På den andre siden følger hun etter ham rundt i leiligheten når han ikke er fornøyd, maser om at han skal tilgi henne, gir seg ikke selv om han svarer: det er greit, vi snakker ikke mer om dette. Hvis han var voldelig ville hun vel ikke ha turt å mase slik? Istedenfor å synes synd på henne, slik regissøren sikkert vil, ender jeg med å bli uutholdelig irritert, og når ektemannen denger til henne (kun én gang, med flat hånd over kinnet), virker det som en klaustrofobisk handling fra hans side, snarere enn umotivert brutalitet. Jeg skammer meg over å innrømme det, men jeg heier nesten på ham. At mannen ønsker seg langt vekk er høyst forståelig.

ane-mot-veggen.jpg

Og så er det filmreferansene. Lønsj er en såkalt mosaikkfilm, så hva er mer naturlig enn å legge inn pekere til andre (og bedre) mosaikkfilmer? Dette er ihvertfall eneste grunn jeg kan tenke meg til å innlede filmen med et bilkræsj (jfr Hawaii, Oslo), tilsynelatende uten sammenheng med resten av fortellingen, eller å la aggressive måker flomme inn over Oslo (jfr froskeregnet i Magnolia, og selvfølgelig Hitchcocks Fuglene). Når pressemeldingen også gir oss en unødvendig tolkning av måkefenomenet («her griper høyere makter inn og straffer menneskene»), forsterker det inntrykket av en filmskaper med behov for å fôre publikum med teskje.

inge-strand-at-vika.jpg

Til slutt, spesielt for dere, mine kjære lesere: En bilde av maskinisten som viste filmen under pressevisningen, den utmerkede Inge Strand. Resten av bildene viser Ane Dahl Torp presset opp mot veggen av fotografer ved Vika kino, foran en plakat med hennes egen karakter fra filmen. Utseendemessig er det en imponerende forvandling. Alle foto: Oda Bhar.

Denne artikkelen er også publisert på iNorden (med langt færre bilder).

Trafikanten 28. januar 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Stemninger.
Tags: ,
21 comments

Det slår meg når jeg går over Jernbanetorget på vei til et seminar for å bli klok, dyp, vis, eller hva du nå blir av å lære, og får øye på Trafikanten kledd i plast og den lave ettermiddagssola:

trafikanten-gater-varm.jpg

Av og til er det emballasjen som fanger lyset.

trafikanten-wow-close.jpg

Lamper galakser (Jan Christensen) 26. januar 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , ,
2 comments

Et mørkt rom med lamper hengende fra taket i klynger, lavt ned mot gulvet. Jeg står i min vanlige høyde og betrakter dem ovenfra, som om jeg var en gud med nedsikt til solsystemer.

bauhaus-multicolor.jpg

Det minner om en lampebutikk. Å påstå noe annet ville være løgn. Det er gamle lamper, mange er antikviteter og står høyt i kurs, selv i egenskap av belysning. Her er de «objekter», det står på et skilt: «forsiktig, objektene er skjøre», og selskapet mitt gjør seg lystig over dette, selvfølgelig, sier én, her mangler bare elefanten i lampebutikken, og de andre ler, mens noen unger leker sisten og driver vaktene til vanvidd.

lamper-galakser.jpg

Det er Jan Christensen igjen, den norske Berlin-kunstneren på besøk i Oslo, som har gjort stormløp inn i kunstscenen og bloggen min (jada, jeg skal snart skrive om noe annet enn kunst). Han er i Astrup Fearnley med et eget verk (omtalt i denne posten), i 0047 Oslo som kurator, og i Stenersenmuseet med en blanding av de to rollene, kunstner og kurator, i den forstand at objektene ikke er laget av ham, bare utvalgt og sammensatt, og i den grad utstillingen omfatter håndverk er det utført av andre: komponister/musikere (Rolf-Yngve Uggen og Johnny Skalleberg), og snekkere som min venn T, som har bygget boksene lampene henger ned fra (de selges med lampene). En av vaktene kommer bort og sier: egentlig er du medkunstner, og T ler innforstått, for kunstlivet fungerer slik, ikke etter håndverk, men idé og signatur.

perlekule-middle-close.jpg

I et filmet intervju forteller Jan Christensen (her, på engelsk) om sin bakgrunn fra grafitti, hvordan den hjalp ham å tenke i store formater, bruke hele veggen, istedenfor å henge opp en liten dings på midten. Grafittiens opprør har også vært nyttig, det øyeblikkelige og aggressive, viljen til vandalisme, å stå opp her og nå og gjøre spektakulære stunts. At jeg har vakt oppsikt på kunstscenen, sier han, kan ha å gjøre med dette.

lampe-ugulv-micro.jpg lampelys-gulv-micro.jpg

De første verkene hans var nettopp veggmalerier. På filmen ser vi ham «male seg inn i et hjørne», noe mange mener at kunsten selv har gjort, det vil si, vi ser et malt hjørne av et rom, noe som vel strengt tatt ikke er det samme, men heller det motsatte, som én på Underskog ganske riktig kommenterte: Så du malte deg ut av et hjørne?

red-green-scattered.jpg

Og nettopp dét prøver Jan Christensen kanskje å gjøre, male seg ut av hjørner, blindgater i samtidskunsten: det tomme og innholdsløse, kjedsomheten. Vi ser ham gjøre stunts med en så åpenbar symbolikk at det tar flatheten til en ny dimensjon og ender i en motvillig dybde. Ifjor limte han opp 100 000 kroner på et lerret og solgte det for kroneprisen, som ledd i en diskurs om kunstens relative verdi (Relative Value, 2007). Så ble verket stjålet og nyhetsverdien gikk i taket, media ringte ham fra alle verdenhjørner. Dermed nådde verket utover «den hvite kuben», altså kunstrommet, noe mange kunstnere drømmer om, men kanskje ikke så bokstavelig? Kunsten til folket, representert ved en tyv? spør en journalist, og Jan svarer: Ja, men tross alt en tyv med interesse for kunst – ikke uttrykket, men materialet.

red-green-lamps.jpg

Slike paradokser er kanskje det mest fascinerende ved Jan Christensens innstilling: en tenksomhet og desillusjon, parret med enorm energi.

«It’s more an investment in a discussion, rather than making money off my work.»

galakser-kjegle-right.jpg

Det spørsmålet som surrer i kunstkretsene er om Jan Christensen skal fortsette som kunstner, eller gå over til å være kurator. Vil han kjede seg ut av kunsten, eller finne en motgift mot den grenseløse friheten? Problemet er gjenkjennelig for de fleste i et samfunn som vårt: Hvis du i prinsippet kunne skape hva som helst, blir det da like fristende å la være?

bauhaus-closeup.jpg

Utstillingen All those moments will be lost kan du se og høre i Stenersenmuseet fram til 9. mars. Den inkluderer også lyd, noe stemmesurret la en demper på under vernissagen. Aftenposten har et fint intervju med Jan om lampene her, og Morgenbladet har en eterisk anmeldelse her, men den kan bare leses med abonnement. Alle foto: Oda Bhar.

Slik det er (Nicole Atkins) 21. januar 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , , ,
19 comments

Denne låta er en hyllest til alle vidunderlige, fryktelige, intense og irrasjonelle kjærlighetshistorier der ute. Alle kyssene som brenner, øynene som sløres og huden som skjelver ved berøring. Konstant på repeat hjemme hos meg idag, sunget av Nicole Atkins med verdens mest forstyrrende stemme, fra hennes siste album Neptune City. Dessverre er det umulig å putte inn Youtube-vinduet på vanlig måte, fordi Sony har lagt inn en idiotisk sperre. Men klikk på lenken, så kommer du rett til videoen. Det er bryet verdt, jeg lover!

nicole-atkins-neptune-city.jpg

Don’t tell me
my love’s not the one that I want
That he’s not the one that I need
I’d rather find out for myself

You’re the one
Who shakes at the touch of my hand
but can’t decide where he should stand
If I was smart
I’d never call you, call you
ever again

Oh, in my ears
my blood is just roaring
when he’s the only one I’ve ever wanted
I suppose that’s just the way it is

Nicole Atkins i låta «The Way It Is», 2007

På med lyset (Astrup Fearnley) 16. januar 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , ,
36 comments

Alle bildene her er stjålet. Jeg er vel en skurk, da. Så skyt meg. Vernissage på Astrup Fearnley, men det viser seg å være fotoforbud. Altså får du ikke se de verkene jeg likte best, men de som var dårligst bevoktet.

skriftvegg-jan-chr1.jpg

Det aller dårligst bevoktede verket var dette, av Jan Christensen. Det passer jo bra, siden han er en hyggelig fyr og allerede har vært på besøk her i bloggen (sjekk kommentarfeltet på denne posten). Til alt hell likte jeg dessuten verket hans, så da pøser jeg på med bilder av det.

blogg-terror.jpg

For å være ærlig tror jeg ikke så mange skjønte at dette var kunst. Kanskje var det derfor det fikk stå i fred for vaktene. De fleste må ha trodd det var design, reklame, et vanlig skilt, bare malt opp på veggen. De ble kanskje forvirret av utstillingsplakaten som henger i midten. Men Jan Christensens verk er definitivt en ytring. Det blir klart når du ser nærmere på teksten.

kuratortryne-cut.jpg

En tankesky av ord som har med kunst å gjøre. Ikke det å skape, men å leve i kunstens verden. Oppfatte, vurdere og mingle. Beundre, forkaste, gjør opprør, drive skinnangrep, bli lagt merke til, være viktigper. Originalitet, å forholde seg til tradisjonen: sampling, referanser, lån og tyveri. All støyen omkring, like mye kunst som kunsten selv. Kanskje. Eller også er støyen bare støy.

lights-on-blurry.jpg

Det er mye støy på denne vernissagen. Det virker som om halve byen er her, både kjendiser og halvkjendiser. Folk hilser, presenterer seg, peker i smug: Se, der er han eller hun. Jeg er ikke den eneste som snikfotograferer. En jeg snakker med tar lynraskt opp mobilen og knipser «den mystiske Oda Bhar». Du kan si jeg får smake min egen medisin (den smaker greit).

egentlig-musiker.jpg

Jeg treffer på Demian, som jeg danset med på Litteraturhuset i denne posten. Novellen hans er antatt i Utflukt, altså den teksten som skulle stått i antologien vi planla, Det Knuste Vinduet. Jeg har droppet min egen novelle, den var ikke god nok. Men jeg har andre på trappene (de blir vel også refusert).

plankehaug-ovenfra.jpg

Vi står foran denne plankehaugen, og prøver å lese bokstavene. De er spredt utover plankene i større og mindre flekker. Ordene skal kun være leselige fra ett eneste punkt, og vi prøver oss fram, men finner det ikke. Til slutt tror vi punktet må være over hodene på oss, det er et kunstverk for kjemper. Senere finner jeg reportasjer fra utstillingen som alle har bilder fra det rette punktet. Merkelig nok liker jeg fortsatt vår versjon bedre: mysteriet mens det mangler løsning (Deceptive outward appearance av Ole Martin Lund Bø).

plankehaug-smalt.jpg

Sjekk gjerne ut noen av disse fotoreportasjene, for eksempel André Gali på Kunstkritikk.no (redelig, omfattende). De andre fotografene har ikke jobbet i smug, så jeg antar det var lov å ta bilder på pressevisningen. Men der var det til gjengjeld ikke publikum, så alle bildene har det samme tomme uttrykket, typisk for offisielle pressebilder. Det virker gammeldags, som en tilsløring av virkeligheten. Er ikke utstillinger interaktive per definisjon? Blir ikke tilskuerne automatisk del av det som vises? Og bør ikke fotoreportasjen understreke dette? Hva ville bildet nedenfor ha vært foruten Demian?

demian-kikkert.jpg

Dette er et interaktivt verk. Selv om finérkikkerten også er fin i seg selv (The Seer av Jørgen Craig Lello og Tobias Arnell).

finerkikkert-detalj.jpg

De beste samtalene på vernissage kan handle om helt andre ting enn kunst. Som livet, eller kaffe. Jeg møter M som er barista på Stockfleth’s, og om noen dager skal reise til Nicaragua for å smake på og velge ut kaffe. Fem måneder i kaffens tjeneste, og han blir allerede sendt på ekspedisjon. Det er en deilig historie, oppløftende, et bevis på noe jeg ønsker er sant: At du ikke alltid må slite i årevis, at en luke kan åpne seg brått, og så gjelder det å fly.

demian-kabelkunst-183.jpg kabelkunst-lyshval-263.jpg

Dette verket var ikke dårlig bevoktet. Men vakten var ute et øyeblikk, og jeg benyttet sjansen (You will hardly know av Håvard Homstvedt).

Fotoforbudet fikk meg til å reflektere. Hvorfor blir opplevelsen mindre når jeg ikke kan ta bilder? Det er som jeg ser mindre når jeg ikke leter etter vinkler, når jeg ikke får skape med. Her greide jeg ikke å la være, men hadde stadig et øye etter vaktene, noe som gjorde det vanskelig å glemme seg selv, falle inn i den vanlige flyten. Hva ville jeg ha vært, hvis jeg aldri fikk lov til å skrive eller fotografere? En ren konsument, som aldri tenkte videre?

powerblog-blog-suksess.jpg

Utstillingen Lights On kan du se i Astrup Fearnley fram til 23. mars. For mer teoretiske analyser av utstillingen, les denne artikkelen på NRK eller denne i Aftenposten. Når det gjelder Jan Christensen, som laget ordveggen, så har han en egen vernissage i Stenersenmuseet imorgen (torsdag 17. januar kl 18). Den blir nok noe helt annet, lyd og lys, med tittelen All those moments will be lost. Hvis du er nysgjerrig, ta en tur innom (fram til 9. mars).

happy-art-artist.jpg

Til venstre på bildet: Jan Christensen. Alle foto: Oda Bhar.

Oppdatering: Av kunstkritiske analyser må jeg tilføye denne kommentaren fra Tommy Olsson i Morgenbladet. Han mener utstillingen er mindre aktuell enn den later som, fordi kuratorene ikke er tilstrekkelig oppdatert. Når etablerte museer skal vise «nye trender» fra en kunstscene de ikke forstår, hva får vi da? «Den klam­me fø­lel­sen av å se barne-tv la­get av voks­ne som ikke selv har barn, el­ler tu­ris­ter som en­tu­si­as­tisk vi­ser lo­kal­be­folk­nin­gen rene selv­føl­ge­lig­he­ter som om det had­de vært en fan­tas­tisk opp­da­gel­se.» (18. januar 2008)

Kjellerdans (MissLeading) 10. januar 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Musikk, Video.
Tags: , , , , , ,
25 comments

Hvis noen vil se en typisk kjeller i en hundre år gammel bygård på Grønland, krydret med musikk av Radiohead og fra den nydelige filmen Me and you and everyone we know, og ikke minst eksperimentell dans av min flinke nabo Taran Steen og hennes MissLeading Company – sjekk ut dette YouTube-klippet! Og i tilfelle du lurer: Ja, jeg bor her!

Gi meg året som collage (Morell) 7. januar 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst, Stemninger.
Tags: , , , ,
28 comments

Hva er forskjellen på collage og décollage? I collage settes noe sammen, i décollage blir noe fjernet. I begge tilfeller er hensikten å skape noe nytt av gammelt. Kanskje blir dette forskjellen på 2007 og 2008 for meg.

blankt-og-solgt-bilde.jpg

Lars Morell tilhører den norske kunstnerkolonien i Berlin. Han jobber for tida med décollage av gamle filmplakater. Først limer han plakatene på hverandre i tjukke lag, deretter går han løs på dem og river ned flak og biter, slik at et nytt uttrykk oppstår av rester og sprekker.

morell-foran-bilde2.jpg

Kanskje burde vi alle gjør slik med livene våre iblant: Rive ned biter og se hva som skinner gjennom, la eldre lag få stikke ut gjennom sprekker i fasaden, finne ut om tida og dybden kan si noe om hvem vi er. Hva måler du deg mot? Har du glemt noen drømmer?

plakater-hoder.jpg

På vernissagen er det mye fasade, men knapt noen sprekker.

talking-heads-m-ild.jpg

Bortsett fra i bildene, som taler for seg, men er fort ferdigsnakket.

pene-babes-filmplakater.jpg

Gjestene virker da også mer opptatt av hverandre.

blurry-talking-babes.jpg

De utveksler julepresanger, med ryggene skrubbende mot veggen.

snakkejenter-julegave.jpg

Selv kunstneren finner ganske raskt et annet fokus.

kunstner-russerbabe-helfigu.jpg

Inspirasjonen til Lars Morell kommer fra gamle plakatsøyler, runde tårn hvor folk limte opp informasjon om arrangementer. Det var greit å rive ned andres for å finne plass til egne, eller lime dem oppå, skeivt og rart. Men idag, sier Morell, er slike vegger passé. Lysreklame tar over etter papiroppslaget. Både i Oslo og Berlin blir de nye reklamesøylene utformet som lystårn.

refleks-bildevegg.jpg

Jeg kjenner ingen her, så jeg surrer rundt alene, vinglasset i høyre hånd og kamera i venstre, begge mot ansiktet, en lumsk kombinasjon.

publikum-refleks.jpg

Men blikket flyter fint og jeg blir stadig mer dristig.

glacier-poster.jpg

Jeg tenker på året som kommer og de to som har gått. Livet mitt er avkledt og oppstykket, mye har forsvunnet, rutiner og folk, en personlig décollage. Noen ganger desperat og nødvendig, andre ganger uflaks og tilfeldighet. Et par ting har kommet til, som bloggen min og et par venner, ikke mange, men utvalgte. Hva slags år blir 2008? Ei tid for mer skrelling? Jeg ønsker: ei tid for å plukke opp biter, mest nye, noen gamle, og lime opp en håpefull collage.

polaroids-top.jpg

Utstillingen til Lars Morell kan du se i Galleri GAD fram til 20. januar.