jump to navigation

På med lyset (Astrup Fearnley) 16. januar 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , ,
trackback

Alle bildene her er stjålet. Jeg er vel en skurk, da. Så skyt meg. Vernissage på Astrup Fearnley, men det viser seg å være fotoforbud. Altså får du ikke se de verkene jeg likte best, men de som var dårligst bevoktet.

skriftvegg-jan-chr1.jpg

Det aller dårligst bevoktede verket var dette, av Jan Christensen. Det passer jo bra, siden han er en hyggelig fyr og allerede har vært på besøk her i bloggen (sjekk kommentarfeltet på denne posten). Til alt hell likte jeg dessuten verket hans, så da pøser jeg på med bilder av det.

blogg-terror.jpg

For å være ærlig tror jeg ikke så mange skjønte at dette var kunst. Kanskje var det derfor det fikk stå i fred for vaktene. De fleste må ha trodd det var design, reklame, et vanlig skilt, bare malt opp på veggen. De ble kanskje forvirret av utstillingsplakaten som henger i midten. Men Jan Christensens verk er definitivt en ytring. Det blir klart når du ser nærmere på teksten.

kuratortryne-cut.jpg

En tankesky av ord som har med kunst å gjøre. Ikke det å skape, men å leve i kunstens verden. Oppfatte, vurdere og mingle. Beundre, forkaste, gjør opprør, drive skinnangrep, bli lagt merke til, være viktigper. Originalitet, å forholde seg til tradisjonen: sampling, referanser, lån og tyveri. All støyen omkring, like mye kunst som kunsten selv. Kanskje. Eller også er støyen bare støy.

lights-on-blurry.jpg

Det er mye støy på denne vernissagen. Det virker som om halve byen er her, både kjendiser og halvkjendiser. Folk hilser, presenterer seg, peker i smug: Se, der er han eller hun. Jeg er ikke den eneste som snikfotograferer. En jeg snakker med tar lynraskt opp mobilen og knipser «den mystiske Oda Bhar». Du kan si jeg får smake min egen medisin (den smaker greit).

egentlig-musiker.jpg

Jeg treffer på Demian, som jeg danset med på Litteraturhuset i denne posten. Novellen hans er antatt i Utflukt, altså den teksten som skulle stått i antologien vi planla, Det Knuste Vinduet. Jeg har droppet min egen novelle, den var ikke god nok. Men jeg har andre på trappene (de blir vel også refusert).

plankehaug-ovenfra.jpg

Vi står foran denne plankehaugen, og prøver å lese bokstavene. De er spredt utover plankene i større og mindre flekker. Ordene skal kun være leselige fra ett eneste punkt, og vi prøver oss fram, men finner det ikke. Til slutt tror vi punktet må være over hodene på oss, det er et kunstverk for kjemper. Senere finner jeg reportasjer fra utstillingen som alle har bilder fra det rette punktet. Merkelig nok liker jeg fortsatt vår versjon bedre: mysteriet mens det mangler løsning (Deceptive outward appearance av Ole Martin Lund Bø).

plankehaug-smalt.jpg

Sjekk gjerne ut noen av disse fotoreportasjene, for eksempel André Gali på Kunstkritikk.no (redelig, omfattende). De andre fotografene har ikke jobbet i smug, så jeg antar det var lov å ta bilder på pressevisningen. Men der var det til gjengjeld ikke publikum, så alle bildene har det samme tomme uttrykket, typisk for offisielle pressebilder. Det virker gammeldags, som en tilsløring av virkeligheten. Er ikke utstillinger interaktive per definisjon? Blir ikke tilskuerne automatisk del av det som vises? Og bør ikke fotoreportasjen understreke dette? Hva ville bildet nedenfor ha vært foruten Demian?

demian-kikkert.jpg

Dette er et interaktivt verk. Selv om finérkikkerten også er fin i seg selv (The Seer av Jørgen Craig Lello og Tobias Arnell).

finerkikkert-detalj.jpg

De beste samtalene på vernissage kan handle om helt andre ting enn kunst. Som livet, eller kaffe. Jeg møter M som er barista på Stockfleth’s, og om noen dager skal reise til Nicaragua for å smake på og velge ut kaffe. Fem måneder i kaffens tjeneste, og han blir allerede sendt på ekspedisjon. Det er en deilig historie, oppløftende, et bevis på noe jeg ønsker er sant: At du ikke alltid må slite i årevis, at en luke kan åpne seg brått, og så gjelder det å fly.

demian-kabelkunst-183.jpg kabelkunst-lyshval-263.jpg

Dette verket var ikke dårlig bevoktet. Men vakten var ute et øyeblikk, og jeg benyttet sjansen (You will hardly know av Håvard Homstvedt).

Fotoforbudet fikk meg til å reflektere. Hvorfor blir opplevelsen mindre når jeg ikke kan ta bilder? Det er som jeg ser mindre når jeg ikke leter etter vinkler, når jeg ikke får skape med. Her greide jeg ikke å la være, men hadde stadig et øye etter vaktene, noe som gjorde det vanskelig å glemme seg selv, falle inn i den vanlige flyten. Hva ville jeg ha vært, hvis jeg aldri fikk lov til å skrive eller fotografere? En ren konsument, som aldri tenkte videre?

powerblog-blog-suksess.jpg

Utstillingen Lights On kan du se i Astrup Fearnley fram til 23. mars. For mer teoretiske analyser av utstillingen, les denne artikkelen på NRK eller denne i Aftenposten. Når det gjelder Jan Christensen, som laget ordveggen, så har han en egen vernissage i Stenersenmuseet imorgen (torsdag 17. januar kl 18). Den blir nok noe helt annet, lyd og lys, med tittelen All those moments will be lost. Hvis du er nysgjerrig, ta en tur innom (fram til 9. mars).

happy-art-artist.jpg

Til venstre på bildet: Jan Christensen. Alle foto: Oda Bhar.

Oppdatering: Av kunstkritiske analyser må jeg tilføye denne kommentaren fra Tommy Olsson i Morgenbladet. Han mener utstillingen er mindre aktuell enn den later som, fordi kuratorene ikke er tilstrekkelig oppdatert. Når etablerte museer skal vise «nye trender» fra en kunstscene de ikke forstår, hva får vi da? «Den klam­me fø­lel­sen av å se barne-tv la­get av voks­ne som ikke selv har barn, el­ler tu­ris­ter som en­tu­si­as­tisk vi­ser lo­kal­be­folk­nin­gen rene selv­føl­ge­lig­he­ter som om det had­de vært en fan­tas­tisk opp­da­gel­se.» (18. januar 2008)

Advertisements

Kommentarer»

1. fr.martinsen - 16. januar 2008

En tankesky som dreier seg om å gjøre opprør, sampling, referanser, lån og tyveri, man må vel nesten fotografere den uten lov?

Du fikk meg til å tenke et øyeblikk på hvordan jeg ville hatt det selv hvis jeg ikke fikk lov til å formulere ord om det jeg opplever, ord som andre skal lese eller høre etterpå. Det ville vært en katastrofe for meg.

Før var jeg lydtekniker. Da pleide jeg å tenke at hvis jeg mistet hørselen ville det ikke vært verd å leve, hvis jeg ikke kunne forme overganger mellom lyd, mellomrom mellom mer.

2. fr.martinsen - 16. januar 2008

mellomrom mellom lyd mer, skulle det være til slutt der…

3. Oda - 16. januar 2008

Hehe, ja. Det med å stjele bilder av et allerede opprørsk uttrykk gir selvfølgelig en ekstra dimensjon. Jeg tror ihvertfall ikke Jan Christensen vil ha noe imot det, han kommer selv fra grafittimiljøet og sa i et intervju at det mest tiltrekkende ved grafitti, for ham, ikke var estetikken, men det opprørske aspektet.

Og jeg tror at å uttrykke seg kan være vanedannende. At alle egentlig trenger en kanal, eller flere, og at hvis du først har funnet noe slikt, da kan du knapt tenke deg livet uten. Det blir forskjellen på å leve et aktivt eller passivt liv.

4. fr.martinsen - 16. januar 2008

«Hvorfor blir opplevelsen mindre når jeg ikke kan ta bilder? Det er som jeg ser mindre når jeg ikke leter etter vinkler, når jeg ikke får skape med.»

Jeg trenger å lage vinkler med ord, å omforme og fastholde opplevelser i ord. Hvis jeg mangler papir når jeg trenger det, ja da skaffer jeg det. Å uttrykke seg ser i høyeste grad ut til å være vanedannende. Det er sant det at det er aktivt. Det er sånn det føles ja.

5. emelie - 16. januar 2008

Jeg skulle ønske jeg kunne være der 🙂

6. Oda - 16. januar 2008

hvor da, emelie?
det finnes alltid en ny vernissage…

7. othilie - 17. januar 2008

Du sier noe, kameraet mitt streiket en kald vinterdag, jeg skulle ta bilder på Deichmann etter å ha kommet inn fra ganske mange minusgrader og linsa ble stående ute og det var umulig å ta bilder. Og jeg var blitt så vant med å ha det med over alt. Fordi det får meg til å se mer nøye, tenke mer nøye over hva jeg får ut av ting men også hvordan de best kan formidles. Jeg føler meg naken og skal sjekke kontofonen for å se om det er penger til å reparere kameraet straks. Takk for den påminnelsen!

Jeg jobber med meg selv for å få til det samme med ord, ta notater når jeg spaserer ute i livet mitt og invaderer andres men har ikke kommet lengre enn å se på notatblokk som passer å ha med overalt.

Men tror at det er «instant» følelsen ved digitalkameraet som gjør det så «nyttig», for det er nyttig. Jeg ville nesten følt det som jeg ikke engang konsumerte om jeg ikke fikk denne forsterkede tilstedeværelsen av å bære kamera. Jeg likte ikke på samme måte å gå rundt med mitt analoge speilreflekskamera. Det er en moderne utålmodighet i meg, vil jeg tro, når digitalkameraet i løpet av et år fikk en så viktig rolle og selvføgelig plass i veska mi.

Og jeg tenker et sted inni meg, at om jeg ikke får lov til å ta med meg kunsten ut, i ord eller bilder så blir den «mindre» på et vis, for kunst skal vel være noe som gir mer enn bare øyeblikket? Jeg liker å tro det i alle fall. Men jeg er en lovlydig pike og lar meg intimidere av sånne fotoforbud, men er det rom for å bryte det så gjør jeg jo det, jeg også.

Jeg er nok veldig klar for at opplevelser skal være gratis og kunne formidles bredt *smiler* Men det er jo alltid dilemmaet hvordan kunsteren eller den som skaper utrykket skal kunne leve av det for så å kunne fortsette med å skape….

8. randi - 17. januar 2008

Jeg var nettopp på The Contemporary Arts Museum her i Houston og så «Design Life Now» utstillingen.
Der var det flere store verk av Sean Landers. Kjenner du til ham? Jan Christensens verk minner meg om dem – men Landers maler sine ord/ytringer direkte på store lerret. Det er altså malt tekst.
Fasinerende!

Fotoforbud kan være irriterende, men av og til synes jeg det er befriene å legge kameraet igjen – og bare nyte øyeblikket…
Noen bilder er best på netthinnen 😉

9. Oda - 17. januar 2008

othilie: takk for fin kommentar, jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Jeg holdt lenge på den gamle speilrefleksen, og fortsatt savner jeg den mange ganger, på en måte hadde jeg bedre kontroll over den, kunne få til de bildene jeg ville, mens digitalkameraet oftere gir meg tilfeldige utsnitt, uventede farger og lys. Jeg vet ikke om det ligger i kameraet, eller at jeg har lest bruksanvisningen for dårlig, men jeg kjenner det ikke like mye ut og inn som den gamle speilrefleksen, selv om jeg har tatt flere bilder med det nye kameraet. På den annen side er det jo billedbehandlingsbiten, og mørkeromsarbeid er langt mer omstendelig enn photoshop, så resultatet går likevel i digitalkameraets favør.

Og jeg går alltid med notatblokk i lomma, har en «fin» moleskine, men bruker mest de billige presseblokkene, som er lange og smale, har du prøvd dem? De har stiv rygg så du kan skrive uten underlag, gir støtte til håndbaken fordi de er lange, og arkene er lette å rive ut. Anbefales!

«Jeg ville nesten følt det som jeg ikke engang konsumerte,» nei, det er jo nettopp det, jeg tar ikke inntrykkene inn i samme grad, de forsvinner fort, når de ikke kan tas mer håndfast med ut.

Det har jo heller ikke noe med penger å gjøre, kunstneren tjener verken mer eller mindre om vi fotograferer (til forskjell fra musikere som ikke får penger når vi laster ned ulovlig), tvert imot, hvis det havner på en blogg får de mer eksponering, noe som kan tjene dem på sikt, og hvis vi husker hva de lagde kan vi snakke om det til venner og kjente, noe som også øker potensialet deres for videre eksponering. Kort sagt, jeg skjønner ikke hvem som har nytte av et fotoforbud, knapt nok museet, det virker bare som en dogmatisk regel fra fortiden. Blitzforbud, derimot, kunne jeg forstått. De stadige lysglimtene kan ødelegge stemningen på et arrangement, og på museer med gamle ting kan de til og med ødelegge tingene. Men jeg bruker aldri blitz (så godt som aldri), jeg legger på lyset i photoshop senere.

10. Oda - 17. januar 2008

randi: nei, jeg kjente ikke Landers fra før. Lyder spennende, jeg skal sjekke ham ut. Det er sant at noen bilder er best på netthinnen, men jeg synes mest det gjelder naturbilder. På fester og slikt kan det også være godt å slippe kamera, men på en utstilling trenger jeg det virkelig. Kanskje er det mangel på rutine, men et hjelpemiddel gjør det lettere å finne fokus, sette i gang refleksjonsprosessen.

11. mjolkerister - 17. januar 2008

Takk for at du lot meg få ta del i opplevelsen.

Jeg ble litt nysgjerrig på det med fotograferingen jeg da. Synes du får så fine, lyse bilder. Tenkte ikke det var mulig uten blitz. Ja, for du fotograferer ikke med blitz der det er fotoforbud?

12. Oda - 17. januar 2008

Nei, jeg bruker nesten aldri blitz. Evt noen ganger utendørs, hvis det er veldig motlys. Har et ganske lysømfintlig kompaktkamera, det var et viktig kriterieum da jeg kjøpte, siden jeg aldri har likt blitz. Tidligere brukte jeg lysømfintlig film. Det fins en egen knapp på toppen av kameraet mitt for innendørsfotografering, den øker lysømfintligheten ytterligere. Hvis dette ikke holder går jeg i photoshop og legger på lys. Enhance-menyen har en funksjon som heter «fill flash», den bruker jeg mye, samt en funksjon som heter «autocontrast». Noen ganger må du kompensere i fargene etterpå, fordi det blir rødskjær eller grønnskjær. Men det blir uansett et mykere lys enn om du bruker blitz.

Hvis du ser på bildet av Demian ovenfor, så kommer det en lysstrime inn fra optikken i kikkerten, som legger seg på kinnet hans. Den ville aldri ha blitt synlig med blitz. Teksturen i kikkertdetaljen, hvor du ser ujevnhetene der finéren er skåret på tvers, ville heller ikke blitt synlig, fordi blitzen tar bort naturlige skygger, og lager slagskygge istedet.

13. Anita - 17. januar 2008

Hej Oda!

interessant indlæg og mange rigtig gode tanker om kunsten og kunstens verden og dens betingelser….særligt det om fotoforbud….synes heller ikke det burde være nødvendigt og enig med dig i, at det er ok med forbud mod blitz, der virker forstyrrende og kan ødelægge oplevelsen for andre gæster………og forøvrigt et godt link til en kritisk artikel af Jan Ove Steinhaug.
Har selv lige været på udstilling, dog ikke til fernisering, selvom jeg også holder meget af det sjove sociale liv, der udspiller sig i en sådan kontekst…..men her var også forbud mod blitzfotografering og det var ok og som du også selv skriver, så dør billederne og mange ting kommer ikke med…helt enig…og så bruger jeg også ligesom du… fotografiapparatet og det at få fat i udstillingen med det foran øjnene…….jeg prøver at få fat i noget essentielt ved det jeg oplever…faktisk er selve fotograferingen ofte en slags eller i hvertfald et forsøg på en tolkning……og her påvirker det min vinkel på gendstandene… hvad skal med…….enkeltværker eller helheden….kaos eller en detalje af udstillingen…hvordan formidler jeg det bedst videre, hvis billederne skal bruges til det….og ofte kan jeg heller ikke få hele min oplevelse af udstillingen med men må vælge et eller nogle aspekter af min oplevelse…og nogle gange er det tilfældigt forstået på den måde, at min egen subjektive interesse for kunst her og nu er med til at vælge min vinkel på udstillingen og min måde at fotografere den på….kom jeg igen en uge senere og havde jeg læst en masse…ville det måske være anderledes…..synes iøvrigt det er spændende at læse dine oplevelser fordi man mærker du går ud fra dig selv og hvad der rør sig idig…det gør det interessant for mig…fremfor en udelukkende politisk korrekt kunsthistorisk analyse…hvis man i det hele taget kan snakke om en sådan mere…..

14. Oda - 17. januar 2008

En god utdypning, Anita.
Utvalg og vinkler blir definitivt subjektive, men som du sier er det jo en økt bevissthet om at dette kanskje ikke kan unngås uansett – og er det egentlig noe mål? Enhver som rapporterer fra et arrangement gjør et utvalg, ikke engang de mest omfattende fotoreportasjene har alle objekter med, eller alle objekter like mye fokusert. Ofte finner jeg nettopp ikke mine yndlingsobjekter når jeg leser katalogen eller en anmeldelse, det var egentlig derfor jeg begynte å ta bilder.

Kunstnere sier ofte som deg, at de foretrekker en beretning som er åpent subjektiv. Teoretiske analyser sikkert er mer interessante for kunstvitere – på den annen side kan teoretisering fremmedgjøre oss andre, og skape et inntrykk av at kunst er ugjennomtrengelig, når den egentlig like gjerne kan oppleves med følelser og rett-fram-assossiasjoner.

15. lothiane - 17. januar 2008

Åh så fint å lese om! Takk for dette. Sønnen min har plutselig begynt å interessere seg for å besøke kunstmuseer (vi besøkte Munch-museet forrige dagen). Han er snart 12 og ivrig leser av diverse mysteriebøker, som jeg regner med er årsaken til denne nye interessen. Han har nemlig lest en serie som handler om diverse kunstmysterier rundt om i verden. (Oslo-mysteriet, Paris-, London- osv.) Han spurte om Astrup Fearnley-museet også, så jeg tenkte ta han med en tur dit. Denne posten får meg til å skjønne at dette MÅ vi besøke. 🙂

Så innmari kjedelig at det ikke er lov å ta bilder. Jeg forstår godt hva du mener, jeg også «ser» bedre om jeg kan fotografere. På Munch-museet har de en regel om at du kan fotografere (uten blitz), men bare for privat bruk. Synd det ikke gjelder på Fearnley. Jeg får nok snike med meg kameraet til sønnen min, det er ganske smått. 😉

Jeg likte forresten godt tankeskyen utfra det jeg har sett her. Spennende!

16. Oda - 18. januar 2008

Så hyggelig at du ble inspirert, Lothiane! Og at sønnen din er interessert i kunstmuseer i den alderen, pga mysteriebøker eller ikke, det er jo bare kult 🙂 Da er det bare å kjøre på!

Forresten har jeg skrevet til Astrup Fearnley og spurt om fotoforbudet, om det bare gjaldt dette arrangementet eller generelt, og hva som isåfall er bakgrunnen. Men de har ikke svart ennå (det er flere dager siden). Hvis det kommer et svar etterhvert kan jeg legge det ut her.

Det morsomste med tankeskyen synes jeg nesten var dette med bloggingbloggingbloggingTERROR! Og deretter: powerblogging.
Endelig et bevis på at vi blir sett. Selv av kunstverdenen 😉

17. apx - 18. januar 2008

du har faktisk klart å fange jan the man to ganger fremfor sitt eget verk der ser jeg!

18. Oda - 18. januar 2008

javisst! jeg har flere også.
kan ikke noen snart gi meg jobb som paparazzi? 😉

19. Calvin - 18. januar 2008

Veggen på de første par bildene dine minner om listen over «tagger» som er nederst på dagbladet.no…

20. Oda - 18. januar 2008

Ah, du har selvfølgelig rett. Jeg hadde ikke tenkt på det, men det er jo innlysende. Tags må være inspirasjonen. Det er en slags tagsky, bare ualfabetisk. Men tagskyer brukes jo ikke bare av dagbladet, mange har dem i margen på bloggene sine. Lurer på om alle stikkordene er funnet andre steder, eller om han har kommet på dem selv?

21. Anita - 19. januar 2008

Hej Oda !

det er godt nok ikke en kommentar til indlægget, men…..jeg har været inde i bloggerindstillinger under kommentarer og ændret til at alle kan give kommentarer på min blog…bare lige så du ved det….kunne godt se at der var markeret ved at det kun var blogs under blogger, der kunne give kommentarer….så nu er det ændret…håber det virker…og tak for tippet Oda…det var sørme rart at vide….så må jeg se om der skulle komme nogle flere kommentarer…..

venligste tanker Anita

22. Oda - 19. januar 2008

Så bra, Anita! Fint at du sa fra 🙂

23. Calvin - 20. januar 2008

Jeg tipper at ordene er hentet fra kritikker han har lest eller hørt/overhørt. Folk sier mye rart, men i viktigperkretser er det ord og holdninger som går mye igjen.

På ytterveggene av mange 7-Elevenbutikker er det klistret mer kjedelige skyer (jeg har aldri hørt ordet tagsky før), hvor det bare er ett ord som går igjen: «Freedom». Ganske tåpelig…

24. Oda - 21. januar 2008

Det er trist når ord som «frihet» blir stjålet av varehandelen, og annen handel, som om det eneste noen kan tenke seg å gjøre med frihet er å kjøpe, bruke, konsumere.

Men en tagsky gir kanskje assossiasjoner til en annen type frihet også, folks frie valg av fokus, hva de er opptatt av: populisme, klikkesyken, trender, å være med, eller i beste fall: noe demokratisk. Det må være derfor den er så populær.

25. André Gali - 21. januar 2008

Når det gjelder arbeidet til Jan Christensen synes jeg det er morsomt at de ordene som er store og fremhevet er ord som GØRR, MAKT, TERROR, MISANTROPI og TICS. Misantropi må forresten være en referanse til Matias Faldbakkens romaner, de har jo undertittelen scandinavisk misantropi…

26. Jan Christensen - 22. januar 2008

🙂 hyggelig dette.

27. Oda - 23. januar 2008

André: Jeg liker også at den typen ord er størst, særlig de aparte, som tics og gørr. Det framhever det opprørske, ironiske ved verket. Og det med Faldbakkens undertitler visste jeg ikke, takk for innspill!

Jan: I like måte 🙂

28. Jorunn - 23. januar 2008

Skal få med meg den utstillingen, ja… Følger for lite med i bildekunstverdenen…eller verdenen overhode. Skal følge med mer, ja. Leste Tommy i morgenbladet i går kveld.
Men kanskje utstillingen er morsom for meg som ikke er så oppdatert.

29. Oda - 23. januar 2008

Jorunn: Utstillingen er slett ikke verst, oppdatert eller ikke. Noen vil si at verkene spriker for mye, andre vil si kuratorene var for ensidig opptatt av konseptkunst, begge argumentene er på en måte berettiget. Men personlig syntes jeg det var mye bra å se.

30. André Gali - 24. januar 2008

Ser ut som Jan er fornøyd med oppmerksomheten. Tommy har rett, men med modifikasjoner. Selvsagt har man sett mange av disse verkene før hvis man henger rundt på alle utstillinger som finner sted på uks, bastard, rekord, tafkag da det fantes, riis, mgm, k, standard (oslo), fimbul da det fantes, erik steen, oslo kunstforening, haaken, branstrup, osv og fått med seg åpent akademi og kanskje også noen gallerier i bergen og trondhjem. Og man kan være enig med han i at Gardar og Matias ikke er blant den unge garden og den nye generasjonen, Matias har faktisk representert Norge på Veneziabiennalen og jeg leste nettopp i VG at Gardar er en av de som setter trenden i New York akkurat nå. Jan stiller ut på Stenersen samtidig som han kuraterer shows på 0047 og Øystein Aasan er svært synlig på den internasjonale scenen. Da er det klart at Tommy opplever de utstilte kunstnerne som allerede etablert. Men samtidig er det viktig å vise frem den delen av den norske kunsten som ikke har fått så bred oppmerksomhet her hjemme, men som deltar på en internasjonal arena. Og ikke bare som etterfølgere, som har vært det vanlige blant norske kunstnere, men som trendsettere. Samtidig savner jeg en del av de kunstnerne som stiller ut på Galleri F15 – last battle-utstillingen – og de som stiller ut på UKS – all apologies-utstillingen. Av dem er det vel bare Ivan Galuzin som er representert, og verket hans er merkelig stivt bak glassmontrene. Men denne satsningen fra AFM kan kanskje helst ses som et innspill og en oppfordring; norsk kunst er viktigere enn noensinne, temperaturen er høy, det er mange spennende og unike kunstnerskap her, men hvor er nasjonalmuseet når dette skjer? De ser andre veier. Kanskje debatten i kjølevannet av Lights On fører til mer nasjonal oppmerksomhet rundt kunstnere som markerer seg både nasjonalt og internasjonalt. Vi får håpe det 🙂

31. Jan Christensen - 24. januar 2008

Jeg visste ikke at Fimbul hadde lagt ned… hva skjedde, starter de opp igjen på en annen måte, eller ble kunsten bare droppet?

32. Oda - 25. januar 2008

André: Veldig godt poeng det der med å vise fram kunstnerne som trendsettere, ikke etterfølgere. Tradisjonstenkning har vært altfor dominerende, forfriskende da at det fokuseres på impulser, det som kommer utenfra, eller oppstår lokalt, undergrunn, nedenfra. Selvfølgelig oppstår ikke nye trender i museene, men bra når de prøver å føre det «nye» ut til sitt eget publikum, hvorav mange sikkert uansett ikke tar gallerirunden. Og hvor er nasjonalmuseet? Tja.

Bra med debatten omkring Lights On, definitivt. Selv om jeg synes det blir komisk når den vanlige leksa dras om nordmenn som «lykkes i utlandet», sånn imponert kompleksfylt, wow han er blitt stor i utlandet, hvorfor oppdaget ikke vi ham først, han er jo egentlig «vår». Det Store Utland, altså, «internasjonal» sukesess, når det tross alt handler om begrensede scener i enkeltland, for de fleste, ikke til forkleinelse for New York eller Berlin, men det norske ærefrykten er litt komisk, det handler jo også om hvor man velger å jobbe, bygge seg opp, knytte kontakter.

Jan: Jeg aner ikke. Hvis noen av leserne vet hva som egentlig skjedde med Fimbul – feel free.

33. Lamper galakser (Jan Christensen) « Bharfot - 26. januar 2008

[…] jeg skal snart skrive om noe annet enn kunst). Han er i Astrup Fearnley med et eget verk (omtalt i denne posten), i 0047 Oslo som kurator, og i Stenersenmuseet med en blanding av de to rollene, kunstner og […]

34. Slå på lyset « Under stjernene - 1. mars 2008

[…] hundre meter borti gata og fikk guidet omvisning på Astrup Fearnley-museet. Utstillingen “Lights On” har Bharfot skrevet om før. Det var spennende å se hva unge, norske kunstnere driver med. […]

35. ole robert fimbul-kiserud - 11. mars 2008

galleri fimbul er for øyeblikket ikke i drift

dvs fimbul eksisterer, men har ikke lokaler og utstillinger pr. nå

vi håper å komme tilbake

ein gong

36. Oda - 13. mars 2008

Da håper vi det beste.
Velkommen tilbake, nå eller seinere.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: