jump to navigation

Slik det er (Nicole Atkins) 21. januar 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , , ,
trackback

Denne låta er en hyllest til alle vidunderlige, fryktelige, intense og irrasjonelle kjærlighetshistorier der ute. Alle kyssene som brenner, øynene som sløres og huden som skjelver ved berøring. Konstant på repeat hjemme hos meg idag, sunget av Nicole Atkins med verdens mest forstyrrende stemme, fra hennes siste album Neptune City. Dessverre er det umulig å putte inn Youtube-vinduet på vanlig måte, fordi Sony har lagt inn en idiotisk sperre. Men klikk på lenken, så kommer du rett til videoen. Det er bryet verdt, jeg lover!

nicole-atkins-neptune-city.jpg

Don’t tell me
my love’s not the one that I want
That he’s not the one that I need
I’d rather find out for myself

You’re the one
Who shakes at the touch of my hand
but can’t decide where he should stand
If I was smart
I’d never call you, call you
ever again

Oh, in my ears
my blood is just roaring
when he’s the only one I’ve ever wanted
I suppose that’s just the way it is

Nicole Atkins i låta «The Way It Is», 2007

Advertisements

Kommentarer»

1. Miriam - 21. januar 2008

Åhh. Tusen takk for dette musikktipset, Oda! Noen ganger hører jeg sanger som bare fyker rett under huden på meg. Det går langt mellom hver gang, men dette var en slik sang. Sist var det Brandi Carlile..

2. Oda - 21. januar 2008

Ja, ikke sant? Den stemplet seg rett inn i sjelen min. Det er noe med stemmen, mørket, hvordan musikken og teksten passer. Og Brandi Carlile – mener du kanskje The Story? «All of these lines across my face, tell you the story of who I am. (…) But these stories don’t mean anything, when you’ve got no one to tell them to…»

3. Miriam - 21. januar 2008

Det var presis den jeg tenkte på, ja. 🙂 Aner ikke hvor mange ganger jeg har spilt den, men den låter fortsatt like bra.

4. Oda - 21. januar 2008

Mmmmm, ja. Jeg liker de lavmælte versene, og hvordan Brandi liksom jodlesynger seg opp i refrenget, sånn countryaktig. Det beste er at disse damene verken englepiper eller knirkesynger, slik altfor mange gjør for tida, men våger å trøkke til, og har stemme til det. (Var det Britney som fant opp knirkesangen, forresten? Eller gjorde den til en epidemi? Det er isåfall min største innvending mot henne.)

5. Oda - 22. januar 2008

Nå kom jeg forresten på en knirkesanger som er litt flink likevel. Nemlig Sia Furler, den australske dama som synger låta Breathe Me i siste episode av Six Feet Under. Hør f eks denne studioversjonen med chello, som jeg fant hos Siri på Pseudologos. Heldigvis knirkesynger ikke Sia hele tiden, men varierer stemmen, hviskesynger, bruker en myk vibrato som minner om luft i et vindorgel… Nydelig.

6. leselama - 23. januar 2008

Mmmmmm!! Gyselig fin. Du finner alltid så mye flott musikk du, Oda!

Knirkesanger?! He, he. Storveis beskrivelse på fælt fenomen. 🙂

7. virrvarr - 23. januar 2008

Dette var en utmerket start på dagen.

8. Oda - 23. januar 2008

leselama: youtube-surfing er gøy! og mange videoer vandrer jo fra blogg til blogg. denne fant jeg i en svensk kulturblogg.

virrvarr: morgenpasjon? ja, hvorfor ikke 🙂

9. Jorunn - 23. januar 2008

Tekster om Kjærlighet og Havet får vi aldri nok av…spesielt ikke når det fremføres med en egenartet stemme.

10. Oda - 23. januar 2008

kjærligheten, havet – og begge best i stormversjon? 😉

11. Mads - 23. januar 2008

Hørte denne i forgårs og hørte litt meir i går. Veldig bra, takk for tips!

12. Oda - 24. januar 2008

Hyggelig, Mads. Alternativ til nabostøyen, kanskje?

13. othilie - 26. januar 2008

Ahhhhhh. De linjene du har tatt ut kjenner jeg meg så igjen i at jeg har lyst til å grine, akkurat nå er det sånn!

Og jeg lasta ned musikken for noen dager siden og likte det utrolig godt. Men, tenkte litt på det du sa med type stemme. For hun minner meg jo på mange måter om andre som har kraftige, gode stemmer, som Fiona Apple eller Martha Wainwright også, med så mye tilstedeværelse i stemmen. Og musikken ligger mye mer i stemmen hos disse damene, for mange er jo helt avhengige av god produksjon på lyden rundt for å nå fram. Jeg blir «mett» av disse kraftige stemmene til tider kanskje fordi stemmen er det viktigste instrumentet så vil vokalrekkevidden være utfra det, og noen ganger blir det også monotont. Men…det er helt klart mye mer «holdbar» musikk enn mye annet, kanskje derfor jeg er så springende i musikksmaken? Må ha variasjon. Men jeg hører ikke på «listepop altså, det må presiseres!! Je’ babler. Jeg likte det, det var det jeg skulle si. Og det er godt at noen faktisk er noe i kraft av sitt eget instrument; «stemmen» der andre surfer avgårde på at det er en haug med mennesker rundt dem som kan tingene sine og som sjelden får all den kred’en de fortjener.

14. Oda - 26. januar 2008

Det er morsomt, Othilie – faktisk tenkte jeg på denne låta en gang jeg leste inne hos deg i det siste. Tekstene dine har hatt en sånn stemning ei stund, dette skal-skal ikke, de sitrende følelsene…

De kraftige stemmene kan også gjøre meg mett, jeg skaffet resten av plata til Nicole Atkins, og mye av den er definitivt too much, veldig teatralsk, som James Bond-musikk fra 1970-tallet. Men det er ofte slik med meg, at jeg liker enkeltsanger, ikke plater, og enkeltbøker, ikke hele forfatterskap. Et behov for variasjon, som du sier, eller også at stilen ikke er poenget for meg, men den enkelte genistreken.

15. othilie - 27. januar 2008

Skal-skal ikke, det er i grunnen meg i et nøtteskall på mange områder men noen ganger blir det vel intenst og det er det i grunnen nå *smiler* Nå trenger jeg snart at det går over, for det blir så voldsomt.

Angående det å like ting.Vi er ganske like der tror jeg. Jeg fanger ikke opp navn på plater eller på den som synger men på den ene sangen som tar meg med storm. Så min platesamling er merkelig om enn nesten fraværende siden å kjøpe hele plater med bare en sang jeg liker det har virket så unødvendig, jeg evner ikke å dykke ned i ett menneskes produksjon av hva det nå måtte være, bøker også som du sier. Halvparten av John Irvings bøker har jeg kastet fra meg etter noen sider og jeg misliker første intrykket så sterkt at jeg aldri prøver igjen, noe få står kjempestøtt. Det er nettopp et poeng for meg at det er ikke en form som er bedre enn alle andre, det handler om å utforske mange forskjellige former og finne den «estetikken», for det er vel noe med det, som tiltaler meg. Jeg finner noe interessant i nesten hva det skal være. Da nytter det ikke å sverge til bare Britney Spears og Grisham….uten at jeg forøvrig prøver å si noe om de som gjør det! Helt sant.

16. Bee - 1. april 2008

Nicole Atkins skal spille i Oslo 22.04 tror jeg…..

17. Oda - 1. april 2008

Ja, faktisk – på hjemmesiden til Nicole Atkins står det at hun skal spille 24.april på Gamla! Men på Gamlas hjemmeside står det foreløpig ikke nevnt. Hm. Vi får følge med…

18. Gamla v/ booking-agent Steinar Kallander - 20. april 2008

GAMLA
Grensen 1, Inng. Møllergt. vis-à-vis Glassmagasinet
http://www.gamla.no

Tirsdag 22. April, KL.21.00 – Inng.Kr.100,-

NICOLE ATKINS & the SEA (US)
Pop-Noir, varmt anbefalt av Rolling Stone Magazine

Rolling Stone Magazine har plassert Nicole på sin anerkjente ”10 artists to watch” liste, og hennes Letterman- og LIVE opptredener generelt blir skrytt opp i skyene.
Albumet ”Neptune City” har allerede høstet meget gode kritikker i statene. Med sin særegne sound gir Nicoles musikk assosiasjoner til artister som Roy Orbison, Nick Cave og Cohen (hvis de hadde vært kvinner), samt Patsy Cline.

Med sitt band The Sea er hun et lunt kraftsentrum av følelser som slynges ut av en dramatisk og viljesterk stor sanger. Denne som bl.a. formidler at hun er lei av å se det gamle forfalle.
Med tekstene sine framstår hun som rene by-antikvaren i album-tittelen om hjembyen “Neptune City” i New Jersey. Her ivrer hun for at noe nytt skal oppstå i de gamle tomme husene og at gamle dagers storhetstid vekkes opp til en ny og moderne versjon.

Pop-Noir er en bra fellesnevner for utrykket til Nicole og hennes band The Sea. Litt mer oppdelt beskrevet en eim av gammel vaudeville, noe psykedelisk, litt country, noe fra gamle musikaler, og noe som kunne vært filmmusikk til en episode av “Six Feet Under” eller en oppdatert versjon av Grease, men da med David Lynch som regissør.

Nicole Atkins”Neptune City” er produsert av Tore Johansson (Cardigans, Franz Ferdinand, OK Go, Saint Etienne, New Order), og er på mange måter et album som revitaliserer gamle sjangere og får de til å skinne igjen. En vanskelig oppgave, men som Nicole lykkes med til gangs.

Se hvorfor i:

The Way It Is

Neptune City

http://www.nicoleatkins.com
http://www.myspace.com/nicoleatkins

Pressekontakt SONY BMG:
Christian Wallis
Tlf: 93 48 49 70

Arrangør:
Kai Jarre
http://www.just1.no

Booking Gamla
* * * * * * * * * * * * * *
Red Planet Agency/
Red Planet Artistformidling
Steinar Kallander

T: +47 22 38 47 70
F: +47 22 71 61 97
M: +47 90 10 38 46

19. Oda - 22. april 2008

Takk for info, Steinar! Jeg twitrer det også, så når det ut til flest mulig av mine lesere.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: