jump to navigation

Norsk zombielønsj (Sørhaug) 31. januar 2008

Posted by Oda in Film, Foto/tegninger, Kulturtips.
Tags: , , ,
trackback

Den norske filmen Lønsj har premiere fredag, og markedsføres som «et svart drama med en stor dose humor». Jeg er uenig i sjangerbeskrivelsen. For meg minnet den mer om en zombiefilm med overdrevne ambisjoner.

ane-elegant-journalist.jpg

Regissør er Eva Sørhaug, en spillefilmdebutant som tidligere har laget reklame og kortfilmer, samt noen episoder av Hotell Cæsar. Hun har fått med seg en rekke kjendisskuespillere, ned til minste birolle. Vi møter den vanlige hotte «unge» gjengen: Ane Dahl Torp, Pia Tjelta, Aksel Hennie, Nicolai Cleve Broch (og jeg kunne ha fortsatt), samt eldre kanoner som Bjørn Floberg. Har Sørhaug nok pondus til å dra nytte av disse skuespillerne?

ane-closeup-team.jpg

Marius Lien spurte i forrige ukes Morgenblad om det ville vært mulig for noen regissør å mestre et slikt topplag. I norsk sammenheng er de superstjerner, og Lien trekker paralleller til Steven Sonderbergs problem med å få gjengen i Oceans-filmene (Eleven, Twelve, Thirteen) til å framstå som noe annet enn coole utstillingsversjoner av seg selv.

«Kan en film med dette stjernelaget unngå å bli en kalkun? Hvordan får man en slik gjeng til å dra i samme retning?» (Marius Lien i Morgenbladet, 25. januar 2008)

Etter å ha sett Lønsj tror jeg snarere problemet var å hente ut potensialet av skuespillerne, enn å tøyle dem. Når den ellers fysisk aktive Ane Dahl Torp går rundt som en uttrykksløs zombie, eller Pia Tjelta leverer replikkene monotont som et pugget salmevers, selv under en voldtekt… Da skylder jeg ikke på skuespillerne, men på regissør og dreiebok.

Og når du tenker etter: Hvor vanskelig kan det være å styre skuespillere? Er ikke jobben deres nettopp å ta instruksjon? Men selvfølgelig har de også en egen kreativitet, og denne vil en god regissør ikke bare gi rom, men pleie fram. Som skuespiller Maria C. Bock (snart aktuell i novellefilmen Sommerhuset, som vant Tromsøpalmen under årets TIFF), uttalte under arrangementet Blått lerret på Parkteatret igår: «Hvis regissøren stoler på meg, kan jeg utvikle rollen til den brenner i meg. Og når jeg brenner – det er da filmen blir bra!»

ane-hender-stor.jpg

I Lønsj er det lite som tyder på at skuespillerne brenner. Sørhaug får høre at filmen har «et veldig sterkt regigrep», men er ikke enig, tvert imot mener hun den er «veldig karakterdrevet». I Store Studio forteller hun om arbeidsmåten sin, hvor mye hun snakket med skuespillerne. Det lyder jo bra. Eller også ikke. Hva handlet samtalene om? «Jo,» sier Sørhaug, «vi snakket om karakterenes bakgrunn. Hvordan var barndommen hennes. Når hadde han sist sex. Alle slike detaljer er relevante for filmen.» Ja, mon det? For meg lyder det som psykobabbel. Førte all denne snakkingen til bedre skuespill? Eller kan den like gjerne ha ødelagt muligheten for selvstendig undertekst, ved å tilby for enkle og platte forklaringer? En god undertekst handler jo ikke om å få alt opp på bordet, men å beholde noe uklart eller uuttalt som skaper spenning. Har regissøren snakket skuespillet ihjel?

ane-ler-cut2.jpg

Jeg kan heller ikke skjønne at det psykologiske holder vann. Ane Dahl Torps karakter virker nesten aldri redd, selv om hun er ute i verden for første gang på flere år, og går rundt med alle eiendelene sine i en koffert, uten å vite hvor hun skal sove om natta. Ifølge regissøren er Leni ganske riktig uredd, men skeptisk og irritert på den nye virkeligheten. «Man kan godt være innesperra hele livet og ha det greit med det,» påstår Sørhaug. Javel? Ane Dahl Torp beskriver karakteren sin som «fornøyd med det lille livet», noe «flere av oss kanskje burde være». Men de fleste små liv foregår tross alt på en større arena. Å trekke Lenis liv fram som ideal, uansett om hun lærer å shoppe og dra på badetur, virker i beste fall komisk, eller også arrogant, overfor alle oss som faktisk lever helt vanlige liv, kanskje «små», dog relativt harmoniske.

Eller hva med Heidi, Pia Tjeltas karakter. På den ene siden skal hun være underkuet av en voldelig ektemann. På den andre siden følger hun etter ham rundt i leiligheten når han ikke er fornøyd, maser om at han skal tilgi henne, gir seg ikke selv om han svarer: det er greit, vi snakker ikke mer om dette. Hvis han var voldelig ville hun vel ikke ha turt å mase slik? Istedenfor å synes synd på henne, slik regissøren sikkert vil, ender jeg med å bli uutholdelig irritert, og når ektemannen denger til henne (kun én gang, med flat hånd over kinnet), virker det som en klaustrofobisk handling fra hans side, snarere enn umotivert brutalitet. Jeg skammer meg over å innrømme det, men jeg heier nesten på ham. At mannen ønsker seg langt vekk er høyst forståelig.

ane-mot-veggen.jpg

Og så er det filmreferansene. Lønsj er en såkalt mosaikkfilm, så hva er mer naturlig enn å legge inn pekere til andre (og bedre) mosaikkfilmer? Dette er ihvertfall eneste grunn jeg kan tenke meg til å innlede filmen med et bilkræsj (jfr Hawaii, Oslo), tilsynelatende uten sammenheng med resten av fortellingen, eller å la aggressive måker flomme inn over Oslo (jfr froskeregnet i Magnolia, og selvfølgelig Hitchcocks Fuglene). Når pressemeldingen også gir oss en unødvendig tolkning av måkefenomenet («her griper høyere makter inn og straffer menneskene»), forsterker det inntrykket av en filmskaper med behov for å fôre publikum med teskje.

inge-strand-at-vika.jpg

Til slutt, spesielt for dere, mine kjære lesere: En bilde av maskinisten som viste filmen under pressevisningen, den utmerkede Inge Strand. Resten av bildene viser Ane Dahl Torp presset opp mot veggen av fotografer ved Vika kino, foran en plakat med hennes egen karakter fra filmen. Utseendemessig er det en imponerende forvandling. Alle foto: Oda Bhar.

Denne artikkelen er også publisert på iNorden (med langt færre bilder).

Advertisements

Kommentarer»

1. Randi - 1. februar 2008

Beskrivende Oda! Jeg hadde ikke så lyst til å se denne filmen før men etter å ha lest din kritikk får jeg faktisk lyst til å gå å se om det ER sånn 😉 Selv om det kanskje ikke var meningen. Godt skrevet!
Kan jeg be om litt hjelp av deg som tydeligvis kan film?
Har du noen innspill på El Topo? Har sett den en gang ref [ http://randiweb.com/2008/01/28/ ] og skal se den igjen, det er noe (mye!) der jeg ikke klarer å fange, er det en film å gå seg vill i eller har du et kart?

2. Oda - 1. februar 2008

Ha ha, det er ikke første gang folk får lyst til å se ting jeg nærmest slakter på bloggen. Jeg velger å ta det som en kompliment 🙂

Når det gjelder El Topo så har jeg dessverre ikke sett den. Er ikke sterk på klassikersiden, har mest sett film fra nittitallet og fram.

3. jokke - 1. februar 2008

Hvorfor er ikke Joner med? Sa han nei? og i såfall hvofo?

4. Oda - 1. februar 2008

Joner var vel opptatt med sin egen film, som har premiere 7. mars: Respekt. Han debuterer som regissør, med en film som blander reality og fiksjon, og handler om verstinggutter i Oslo.

5. Randi - 1. februar 2008

Du valgte rett; det var et kompliment 😀

6. Aina - 1. februar 2008

meiner du med dette å fråråde oss å sjå filmen? var han SÅ dårleg? eller?

7. Oda - 1. februar 2008

Neida, jeg fraråder ingen å se en film. Spesielt ikke en norsk film, for jeg synes det uansett er interessant å se hva som skjer i vårt eget filmland, særlig når regissøren åpenbart vil noe, og prøver å gå utenom de tryggeste stiene. Her attpåtil en kvinne som har profilert seg ved å kritisere mannsdominansen i det norske regimiljøet.

Men jeg syntes det er interessant å analysere hvorfor hun (etter min mening) ikke lykkes, istedenfor å nøye meg med en gjennomgang av handlingen, eller sluke regissørens egne meninger om personenes motiver og bakgrunn, slik jeg ser at de fleste aviskritikerne gjør idag. Så hvis leserne mine gjør som Randi foreslår ovenfor, går for å se filmen selv, og ser om de er enige med meg, og gjerne kommer tilbake og sier hva de synes, da blir jeg veldig fornøyd 😉

Det er ingen direkte elendig film. Jeg kunne gitt terningkast 3, og hvis jeg jobbet i en avis ville jeg kanskje ha høynet til 4, et prinsipp mange bruker på norsk film, særlig hvis regissøren er debutant.

8. anita thomhave simonsen - 1. februar 2008

Hej Bharfot!

Kan ikke decideret kommentere på så meget af indlægget denne gang…kender ingen..har ikke set filmen…..men én ting vil jeg gerne sige: det er så fint og godt og repektfuldt at du lige viser et billede af maskinisten Inge Strand…den kører nemlig ikke sig selv…han ser iøvrigt rigtig sød ud og imødekommende ud…

gode weekendtanker……Anita…..(klar til en fed og fri weekend)…

9. Oda - 1. februar 2008

Det kjører definitivt ikke seg selv, nei. Og jeg er generelt svak for gode håndverkere, alt det skjulte som ligger bak en forestilling, enten det nå er filmframvisning, utstilling eller konsert. Inge har dessuten sitt eget firma, hvor han drar rundt på arrangementer, leier ut framvisningsutstyr etc. I tillegg er han en god venn og svirebror 😉

10. Miriam - 1. februar 2008

Fikk også lyst å se denne filmen. Veldig bra anmeldelse, og så morsomt at du har tatt alle disse kjendisbildene. 🙂

Men jeg skulle også ønske det snart kunne skje en utskiftning i denne skuespillkabalen. En trenger liksom ikke lenger å sjekke hvem som spiller, så fremt filmen er norsk.

Når det er sagt, så synes jeg også at det har blitt laget mange gode norske filmer de siste årene.

11. Oda - 1. februar 2008

Takk Miriam! Ja, morsomt at det endelig havnet skikkelige kjendisbilder her på bloggen, ikke sant? Jeg blir også lei av de samme fjesene, men er svak for Ane Dahl Torp. Liker godt hvordan hun ikke bare er diva, men virker litt sjenert overfor fotografene, og presser seg nesten klaustrofobisk opp etter veggen under fotoshooten. Samtidig som hun selvfølgelig er kokett og har det der grasisøe knekket i hofta, seinere mens hun står og snakker.

For nye fjes kan det være verdt å sjekke ut den novellefilmen jeg nevnte ovenfor: Sommerhuset. Den er bare ca 40 min lang, men får likevel kinodistribusjon, noe som er uvanlig, men noen mente rett og slett den var for god til ikke å bli satt opp! Lavbudsjettproduksjon, bare ukjente skuespillere, en nordnorsk form for Mongoland. Jeg ble ihvertfall supersjarmert av klippene jeg så på Parkteatret.

Oops! Nå oppdaget jeg at Sommerhuset har førpremiere under Gimle filmfest! Søndag førstkommende, 3. februar kl 18.

12. Jorunn - 3. februar 2008

Jeg Å vil se lønsj. Skal bli moro å utveksle synspunkter. Gøy å lese det velformulerte innlegget ditt.
Rart::: mens jeg sitter og leser bloggen din sier datter at hun skal på Gimle i kveld å se Sommerhuset. En venn av henne er skuespiller…Marte W Goksøyr. Hun har fått billetter av en Nissenvenninne. Tilfeldig?

13. zagabå - 3. februar 2008

Bra advarsel det her Bharfot. Jeg hadde ikke lyst til å se den i utgangspunktet og nå skal jeg ihverfall ikke se den 🙂 Og så har filmen fått firere og femmere over hele linja såvidt jeg har fått med meg…. Akkurat dèt synes jeg er litt typisk i de siste årene. Masse gode kritikker og så viser det seg at filmen ikke ER bra i det hele tatt. Gad vite hva det kommer av.

Det siste norske jeg gav et ærlig forsøk var «Berlinerpoplene». Riktignok på riksdekkende fjernsyn, men du og du så trege saker.

Jeg merker og registrerer at jeg ikke er begeistret for hverken norsk film eller norsk drama på fjernsyn. 😉

14. Jorunn - 4. februar 2008

Rettelse 🙂 Jeg hadde misforstått…det var en annen Marte som spilte i Sommerhuset. Datter har nettopp kommet hjem og sa at filmene var fine. De viste en film som het Tommy også.

15. Oda - 4. februar 2008

Jorunn: Så artig at datteren din var der! Jeg skulle akkurat til å skrive og spørre hva hun syntes. Jeg var også der, og er helt enig med henne, begge filmene var veldig bra. Det var lang applaus etter rulleteksten, enda skuespillerne ble presentert allerede før filmen. Til slutt måtte bare regissøren reise seg og si takk en gang til. Til alle som fortsatt henger med i kommentarfeltet: Få med dere «Sommerhuset» når den kommer på det ordinære programmet fra 22. februar! «Tommy» vil gå som forfilm da også, det er en kortere film av samme regissør som har vunnet flere priser.

Zagabå: Anbefalingen gjelder deg også! Se disse filmene og få bevist at norsk film ikke behøver å være dårlig. Gjør ALDRI den feilslutningen: Fordi én film fra et land er dårlig må alle være det. Gå heller etter regissør, det er en mye sikrere indikasjon. Alle kunstnere er forskjellige, og først og fremst individer. Nasjonaliteten er IKKE det som avgjør.

Berlinerpoplene gadd jeg heller ikke se. Med forbehold om at jeg var litt rask, for jeg ga meg tjue minutter inn i første episode. Men jeg syntes karakterene var klisjéaktige, og dét kombinert med tempoet… vel. Men mange andre likte jo serien.

Lønsj fikk 5 i Dagbladet og Aftenposten, 3 i Dagsavisen og VG, så helt i utakt med meg var ikke de proffe kritikerne – ihvertfall ikke alle 😉

16. Silje - 4. februar 2008

Synes filmen var helt elendig, berørte meg ikke på noe plan, det er å ille å beskue hvilken medieoppmerksomhet som blir filmen til del, nokså provinsielt…

17. Oda - 4. februar 2008

Ja. Det er vel disse stjernene, da. Utfra kommentarfeltet her virker det jo som de irriterer mer enn de fenger, men jeg antar mine lesere ikke er helt representative. En halvnaken Pia Tjelta genererer nok alltid rikelig med klikk på nettavisenes sider.

18. Sommerhuset (Ole Giæver) « Bharfot - 22. februar 2008

[…] har tidligere svermet for Sommerhuset i kommentarfeltet på en annen filmpost, om en mye dårligere film det kostet langt mer penger å lage. Jeg kritiserte spillefilmen Lønsj […]

19. Varg - 5. april 2008

Du har misforstått hva gjelder Torps og Tjeltas skuespillerprestasjoner. Ane Dal Torp har tydelig en form for mental forstyrrelse, og hennes «zombie-prestasjoner» som du kaller det er godt spilt. Det eneste jeg reagerer på er at uttalen hennes er så korrekt. Tjelta sin karakter er så underkuet at hun ikke tar på vei for de mest fornedrige ting, derfor den monotone tonen.

20. Oda - 6. april 2008

At jeg har misforstått er vel mindre sannsynlig enn at du og jeg rett og slett er uenige. Jeg forstår regissørens hensikt, men synes ikke hun greier å skape interessante karakterer med kompleks nok psykologi, forklaringsmodellene blir for åpenbare, underteksten triviell. Hvis filmen derimot talte til deg, er det jo bare hyggelig.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: