jump to navigation

Alt kan hermes (Melberg, Sjölin) 16. februar 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , ,
trackback

Daniel Sjölin er programleder for det svenske bokprogrammet Babel. Han er også forfatter av en roman om den fiktive programlederen Daniel Sjölin, som avslører pikante sannheter om seg selv i en av fjorårets svenske boksuksesser Världens sista roman. Eller vent nå. Var det omvendt? Hvem er den egentlige Daniel Sjölin? Hvor mange versjoner finnes det av ham?

daniel-animasjon.gif

På Litteraturhuset i Oslo møter Sjölin en annen svensk litterat, Arne Melberg. Han har i x antall år vært litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo, og var lenge kjent for å holde hardt på skillet mellom fiksjon og biografisk skriving, såkalt life writing. Men for et par år siden snudde han, noe som fikk blant annet Cathrine Krøger i Dagbladet til å spørre hvordan nå skulle gå med verden, når selv Arne Melberg var klar for å viske ut dette skillet? Diffuse grenser mellom biografi og fiksjon, det er jo slikt bloggere og annet pakk holder på med. Og enkelte unge forfattere som lar hovedpersonene hete det samme som seg selv, vokse opp på samme sted etc, mens de den ene dagen påstår at nei, dette er ren fiksjon, for så den andre dagen å trekke på det: tja, kanskje finnes det en kjerne av sannhet likevel.

arne-melberg-animasjon.gif

Arne Melberg finnes det altså bare to versjoner av. Men hvorfor skiftet han mening? Etter debatten på Litteraturhuset er min teori: Fordi han tok til fornuft. Eller også: For å slippe å bli en dinosaur.

Det er nemlig én ting vi frie bloggere og andre storbrukere av internett er dyktige på, og det er hemningsløs lek med identiteter. Vi både uttrykker og utforsker oss selv i stadig nye former, og blir vi misfornøyd med resultatet er det bare å starte på nytt et annet sted, gjerne med en ny identitet.

«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»

Hvor blir det så av essensen, historieskrivningen? Selv en enkelt blogg kan jo endres fullstendig over tid, både i layout og innhold, men også historisk, for det er fritt opp til hver enkelt å slette gamle poster og kommentarer. Det er interessant at Melberg ser på blogging som litteratur, eller kanskje som en metafor på litteraturen, hvor den er på vei, en viss type litteratur som alltid har ligget på grensa til selvframstillingen. At sjangeren ikke er ny er Melberg selv klar over, og befinner seg i historikerens vanlige dilemma: Vil han være en halvtrist gamling som terper på at det nye ikke er nytt likevel, eller tvert imot en oppdagertype som roper opp at NÅ skjer det noe epokalt nytt! – for ti år senere å bli motbevist (det nye var ikke nytt likevel).

Så hva er nytt, om ikke sjangeren er det? La oss først se på Daniels roman. Det interessante med den, sier Melberg, er at forfatteren gjør seg dårligere enn han er, ikke bedre. På skjermen framstår Daniel som koselig, snill, vennlig og velforberedt. I romanen er han en alkoholisert psykopat. Bokas Daniel avfeier snillheten som herming, han hermer snillhet og empati. Hvor ligger sannheten? Og hvorfor benytter forfatteren dette grepet?

Det interessante med herming er at menneskelig atferd virker utenkelig uten. Empati er ikke noe dårlig eksempel. Vi lærer det fra barndommen av ved å herme, og hva er forfatteri, annet enn den høyeste formen for selvtrent empati? Men hva om noe så dramatisk skjer at all empati virker fattig og hul. Hva om bare tanken på å gjøre det om til fiksjon kjennes som en forbrytelse, samtidig som du er forfatter, og trenger å skape fiksjon. Mange av oss kan jo ha denne forestillingen: at ord er forvanskninger, mens ekte følelser er ordløse.

«Jeg kunne skrevet denne sorgen på en annen måte, mer inderlig. Da ville jeg sikkert fått priser for det. Men det ville på en måte vært uanstendig.»

Daniel Sjölin gir oss avsløringer i Oslo. Han vil endelig fortelle hemmeligheten: Hva som er selvbiografisk, og hva som ikke er det. Sannheten er at han har mistet et barn før det ble født. Hele boka er et sorgarbeid. Det handler om hukommelse, om ikke å glemme. Et menneske du har kjent vil alltid være i hukommelsen din. Men hva med et menneske som døde før det ble født? Det vil kanskje være i morens kroppslige hukommelse. Men hva med faren? For ham vil barnet bare være der som en drøm, en lengsel. For å kjenne den ekte sorgen, kjærligheten, empatien, må ordet og fiksjonen dø. Men problemet er at jo mer man skriver, jo dypere inn i fiksjonen kommer man.

Et annet problem er omgivelsenes grafsende hender, at alle får del i det du offentliggjør. Daniel ville skrive historien, men ikke slik at alle forsto den. Å så tvil om sannheten var å kaste et kjøttbein til kritikerne, for å avlede dem. Bare svært nøyaktige lesere skulle forstå, utfra tanken om at nærlesere er ekstra anstendige lesere, som aldri ville finne på lumre overskrifter av typen: «Daniel Sjölin snakker ut om sin sorg.»

Men det er fortsatt et problem. Hvorfor forteller han hemmeligheten nå? Jeg tar sjansen på å gjøre det her, sier han, fordi what happens in Oslo, stays in Oslo. Han vil altså inngå en slags kontrakt med oss, søke terapeutisk asyl. Skal vi tro ham nå? Eller er også dette del av maskespillet? Kanskje er han lei av å bli misforstått, og vil endelig få debatten på rett kjøl, bort fra diskusjonen om han selv er alkoholiker. Eller også vil han teste om poenget fanges opp, og hvor raskt det når den svenske offentligheten.

Men rent bortsett fra spørsmålet om sannhet. Hva er nytt? Kan tittelen Världens sista roman forsvares? Den hevder tross alt en avgjørende forskjell, om ikke nettopp enden på all fiksjon. Hva er nytt med denne typen sjangerlekende litteratur, i forhold til den tradisjonelle selvbiografiske romanen? Hvis jeg skulle ha skrevet en slik, sier Daniel Sjölin, ville jeg ha skrevet om David Sjödin som jobbet i TV4 for bokprogrammet Babbel. De ytre faktorene ville altså vært endret, slik at de indre kunne utforskes. Men har han ikke selv gjort nøyaktig det samme, bare med flere forvanskninger?

odas-moleskine.jpg

Hvis du har hengt med helt hit har du virkelig fortjent å høre Arne Melbergs sluttpoeng. Framtida ligger i å snakke om grep istedenfor sjangere. Det mest fruktbare er altså ikke å diskutere om noe er fiksjon eller virkelighet, men om «fiktive grep» blir brukt. Men helt til slutt kommer historikeren likevel fram, med sin stadige bekymring: Er alle disse problemstillingene egentlig foreldet? Er vi blitt dinosaurer? I denne verden av youtube, facebook og blogging – er skillet mellom virkelighet og fiksjon allerede uinteressant? Som blogger med sans for identitetens mystikk er jeg fristet til å svare ja.

Advertisements

Kommentarer»

1. fr.martinsen - 16. februar 2008

Det er vel ikke det samme, men det minnet meg om boka Dobbeltkontrakten (som jeg har på nattbordet men ikke har lest) av Poul Behrendt.

Til Morgenbladet sa han bl.a,

– Du kan si det sånn: Forfattere har alltid lekt med forholdet mellom fiksjon og selvbiografi, men det har i beste fall vært snakk om autofiksjon. Dobbeltkontrakten er noe annet, fordi de nye forfatterne aktiverer leserens usikkerhet, og fordi det finner sted en tidsforskyvning, sier Behrendt.

– Vi leser ikke en hybridsjanger – en bok som befinner seg i grenselandet mellom fiksjon og biografi – men inndras snarere i en hendelse, hvor for eksempel den boken vi trodde var dokumentarisk, plutselig viser seg å være fiksjon. Dessuten er det avgjørende at denne vendingen ikke nødvendigvis finner sted i teksten; den oppstår like gjerne i intervjuer, på opplesninger, gjennom ulike former for iscenesettelse.

2. Oda - 16. februar 2008

Ah, men jo, dette tror jeg må være helt det samme!
Veldig interessante sitater, særlig dette med litteratur som happening. Utgivelse/intervjuer/opplesninger etc som deler av samme hendelse, det er nok resultatet, ihvertfall, om ikke nettopp forfatterens intensjon på forhånd, den fulle effekten kan vel neppe planlegges, eller kan den det? Uansett må det jo komme inn et ukontrollerbart element, når publikum i så stor grad blir deltakere.

3. fr.martinsen - 16. februar 2008

Jeg tror han skriver om det planlagte. At forholdet mellom selvbiografi og fiksjon blir uklart etter at boka er ute. Som når Peter Høeg skriver og snakker om en bok som om den var selvbiografisk (jeg har ikke foreldre) og langt senere peker på sine levende foreldre (de står der oppe).

Og så kan man igjen gå tilbake og lure på om det som kanskje er pekt på som fiksjon i et intervju lenge etterpå likevel skulle være et selvbiografisk faktum. Og omvendt.

I alle tilfeller legger jeg merke til at jeg liker at denne forvirringen oppstår i meg. Jeg liker å lese noe jeg vet er en roman som nær selvbiografi og så bli stilt i tvil.

4. virrvarr - 16. februar 2008

Squee, jeg synes hele spørsmålet om blogg som litteratur er veldig spennende. Arne Mehlberg er proferssoren min på universitetet, morsomt å se animert gif av ham.

Hm, tror jeg må lage oppfølgingspost til denne her, Oda. Rett og slett. Og sier jeg ofte nok at jeg elsker bloggen din? For det gjør jeg!

5. othilie - 16. februar 2008

Jeg kjenner at hjernen vrir og vrenger på seg i smerte over alle de interessante vinklingene som ligger i teksten din. Det gjør nesten litt vondt. Sånn er det på en lørdaskveld med for mye karbohydrater innabords.

Jeg syns det er fryktelig spennende dette med skillet mellom fiksjon og bigrafi og husker at en nord-norsk forfatter av fortrinnsvis ungdomsbøker sa til meg og mine medelever at for å bli en god forfatter måtte en være god til å juge. Dette er femten år siden omtrent. Ordene la seg som en stein i magen og jeg tenkte at hvis det var måten å skille gode fra dårlige på så skjønt jeg at det var noe som hang høyt. Å skrive og formidle godt.

Samtidig så lurer jeg på om det er sånn at litteratur i dag i større grad hvisker ut skillet eller om det bare er det at vi i større grad «henger oss opp» i at det som oftest ligger en eller annen virkelighetsforståelse og dermed massevis av virkelige opplevelser, biografiske gjerne til grunn for det som produseres i ord. Er det vår bevissthet rundt som er endret eller er det noe nytt?

Dekonstruksjon og konstruksjon av tekst blir mer og mer spektakulært og intrikat men betyr det at tekstene som sådan har forskjellig utgangspunkt nødvendigvis i dag enn før? Eller er det bare det at utviklingen tilsier at hvordan vi håndterer tekst blir mer og mer komplekst og at vi må se på forholdet virkelighet/fiksjon, hva som ligger der og hva det gjør med en tekst og den som leser. For å komme videre.

Men hva blir det neste?

6. fr.martinsen - 16. februar 2008

Hva blir det neste? Den absolutt rene sannhet som likevel kan leses som fiksjon?

Jeg tror litteratur i dag ikke bare visker ut skillet i større grad, men leker og tøyser med skillet. Som vi vel leker mer med identiteter når vi går ute i verden også?

7. Oda - 17. februar 2008

Jeg liker også at denne forvirringen oppstår. Det var kanskje noe slikt Mehlberg mente, da han snakket om frykten for å bli dinosaur, at dagens mennesker leker seg så fritt både med presentasjon og forståelse at det å undersøke skillet nærmest blir uinteressant – det er helt andre steder det kontroversielle eller virkelig uklare ligger.

Jeg tror også Othilie har rett i at vår bevissthet om skriveprosessen har endret seg, kanskje blitt avmystifisert, at «alle» nå skjønner at det finnes elementer av fiksjon i biografier og mye egen erfaring bak fiksjon. Kanskje henger det også sammen med at konstruktivistisk psykologi begynner å bli velkjent for folk på liknende måte som psykoanalysen ble det for femti år siden, ideen om å kunne ha flere «selv», istedenfor dette med én personlighetsessens.

Morsomt at du har Mehlberg på universitetet, Virrvarr, jeg snakket litt med ham etter foredraget og han virker som en bra fyr. Da han begynte å snakke om bloggosfæren var det overraskende for meg, jeg hadde ikke ventet at seriøse eldre litteraturmennesker interesserte seg for oss. Etterhvert skjønte jeg jo at han kanskje mente det mer i anførselstegn, «bloggosfæren» som en slags samfunnstrend, og ikke vår konkrete bloggarena. Men likevel, det var spennende tanker.

(Du får hilse og be ham se på gif’en. Hehe 😆 )

8. Blogging som litteratur? « Revolusjonært roteloft - 17. februar 2008

[…] 2008 Jeg har hatt denne posten i hodet lenge, men det som gav meg kicket til å skrive den var denne posten hos Bharfot, om skillet mellom skjønnlitteratur og selvbiografi. For er blogging litteratur? I så fall- hva […]

9. Tomas - 17. februar 2008

«En blogger med sans for identitetens mystikk», he-he, så det er du, Oda?

Fin post dette. Mange spennende tanker. Merker at du er inne på ditt eget fagfelt. Snart må det bare komme ei bok fra deg!

10. Titta - 17. februar 2008

To referanser spretter opp i hodet mitt (froskesprang)

http://no.wikipedia.org/wiki/Stumpefeiden

http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=136180&rom=AK

og vi må bare håpe på at vi i alle fall i kulturlivet kan håpe på at ‘alla krig kan ta slut’. (Selv om Jyllandsposten slåss så iherdig for ytringsfriheten).

En nytelse å lese, innlegget ditt. Som vanlig.

11. Oda - 17. februar 2008

Helt enig, Tomas. Snart må det bare komme ei bok fra meg 😉
Eller noe annet lurt jeg kan tjene penger på.

Og stumpefeiden, Titta! Morsom parallell. Helt klart at dette må kunne kalles litteratur som hendelse, og forfattere som iscenesatte seg selv. Men kanskje ikke usikkerhet omkring fiksjon/virkelighet? Snarere en type litterært direkte angrep?

Maalouf-boka har jeg hørt om, men ikke lest. Den virker å ta for seg identitetens alvorligere sider. Fant en anmeldelse i VG hvor Berit Kobro sier: «Maalouf påpeker at i fem hundre år har fornyelse uansett hvor på kloden man lever, betydd vestliggjøring.» Det er noe å tenke på, synes jeg, i disse karikaturtider.

12. Titta - 17. februar 2008

Jeg mente det ikke som en parallell til hovedtemaet ditt, men som en refleksjon over de heftige akademiske bikkjeslagsmålene som stadig vekk oppstår om hvordan det skal være tillatt å skrive litteratur.

Litteraturhistorien (hele kunsthistorien) dreier seg i stor grad om sprengte genregrenser. Og som du påpeker:

‘I denne verden av youtube, facebook og blogging – er skillet mellom virkelighet og fiksjon allerede uinteressant? Som blogger med sans for identitetens mystikk er jeg fristet til å svare ja.’

Og da får akademia en utfordring…

På samme måte kan kanskje også rase, nasjon, seksuell legning, smak og behag osv. blir uinteressant i den forstand at de slutter å opptre på en verdiskala – eller utsettes for forskning om rett og galt.
(dette er raske strøtanker, ikke grundig gjennomtenkt!).

Enig med deg i at den tanken du fanget opp fra Maalouf er relevant i tilknytning til karikaturgreia.

Identitetsboka til Maalouf er noe tørr og omstendelig, jeg har heller ikke lest den i sin helhet. Derimot har han to romaner som er lettleste og morsomme, og som mer anskueliggjør temaet enn diskuterer det:

1. Baldassares rundreise
2. Havnene i Levanten

Du behersker kanskje fransk godt nok til å lese dem på originalspråket (det gjør ikke jeg). Men jeg kan froskeanbefale!

13. Titta - 17. februar 2008

P.S. Jeg må vedgå at selv om dette innlegget ditt var og er en nytelse å lese, fra start til slutt, så har jeg ikke tilstrekkelig av akademiske referanser i min bagasje til å forstå på langt nær alt! D.S.

14. Oda - 18. februar 2008

Det var et utfordrende foredrag, jeg skjønte heller ikke alt. Brukte et par uker på å få sammen denne teksten, men det kjentes fruktbart å tenke gjennom temaet, så jeg syntes det var bryet verdt.

Jeg kunne nok lest mye mer på originalspråkene, men må skam å melde innrømme at jeg sjelden gjør det. De nordiske språkene, ja, definitivt, men både tysk, fransk og engelskspråklig litteratur leser jeg oftest i oversettelse. Vet at det er som å banne i kjerka, men så lat er altså jeg. Med mindre oversettelsen er åpenbart elendig, eller jeg befinner meg i det utlandet det gjelder (lettere å lese på et språk jeg også hører rundt meg til daglig).

Men helt sant at akademia sliter med å takle sjangerbrudd, og andre sprengte grenser for den del. En gang på Blindern fikk jeg faktisk trekk i karakteren med den begrunnelse at temaet befant seg mellom to fag, ikke klart innenfor det ene. Tror neppe slikt blir lettere i framtida heller, men som du sier, hvis samfunnet rundt blir mindre opptatt av å trekke klare grenser, da får akademia en utfordring.

15. Max - 19. februar 2008

Hei, jeg fikk nesten epileptisk anfall av de bevegelige bildene. Er det meningen at de skal være sånn eller var det radioen min som aktiverte dem ved feks feiltrykk (av seg selv)? Utover dette fikk jeg ikke helt med meg innholdet i det du skriver, men jeg vil gi min rungende tilslutning til det der om at alt kan hermes. Se bare på Kina, der hermer de som bare rakkeren. Er det rettferdig.

16. Oda - 19. februar 2008

Jeg vet ikke hva slags radio du har, men sannsynligheten er stor for at bildene skal være slik, ja. Det er en såkalt gif-animasjon, hvor flere stillbilder kobles sammen for å illudere bevegelse. I dette tilfellet var det også ment som et pedagogisk poeng.

17. anita thomhave simonsen - 19. februar 2008

Hej Oda!
Læste med glæde og interesse dit indlæg…..men jeg kan ikke helt finde ud af hvad at herme betyder…måske du kunne give en lille forklaring ?
Men derudover så fik jeg meget ud af dit indlæg og interesserer mig også en del for Hvad er identiteten ? og virkelighed og fiktion.
Glæder mig når jeg læser bøger eller ser billedkunst, der leger/stiller spørgsmål til disse emner.
Jeg opfatter nok identiten som en social konstruktion, velvidende at du ikke er fri til selv at bestemme hvilken identitet du ønsker men indgår i konstruktionen af den med dine omgivelser og det historisk betingede samfund, du vokser op i…..og så ser jeg også en stor frihed i at identiten er en delt størrelse,,hvor du opfattes på én måde i visse sammenhænge og på andre måder sammen med andre mennesker….så stykker man jo selv en fornemmelse sammen i sin egen krop/hovede…..accepterer nogle sider af sig selv og ser bort fra andre……for mig er der en frihed i den tankegang….
Og hvad er virkeligheden ? det er et meget stort spørgsmål og fiktionen er den en del af virkeligheden ?
Nyder at læse dine tanker om blogning og forholdet mellem ærlighed om hvem man er – gør det nødvendigvis billedet af bloggeren mere sand ? du gør dig mange spændende tanker om bogningens forhold til virkelighed/fiktion og jeg synes ordet «greb» et godt og brugbart da virkelighed og fiktion jo blander sig hele tiden.

venlige tanker Anita

18. Oda - 19. februar 2008

Hei Anita! Herme betyr å etterlikne. Hvis du hermer noe er du altså ikke «ekte», men «later som». I så fall har det karakter av falskhet, men å herme er også noe vi gjør for å lære oss nye ting, f eks språk. På fint kalles det modellæring.

En venn av meg hadde forresten et motsatt perspektiv på språklæring. Språk kan også «mistes», som når vi legger om til en ny dialekt. Hva når du kommer tilbake til hjemstedet ditt etter flere år, og prøver å snakke som de andre? Jo, sa min venn, som flyttet fra Norge til Sverige for 15 år siden, når jeg kommer hjem til Sverige, «då hermar jag svenskan». For ham hadde herming å gjøre med en følelse av falskhet, for det er jo ikke sikkert de andre merket noe (selv om han fryktet det).

Jeg synes som deg at det er en stor frihet i å kunne være mange. Idealet om å skulle være logisk, konsekvent, kontinuerlig er et ganske brutalt tyranni. Hamsun hadde forøvrig det motsetningsfylte som valgspråk når han konstruerte sine litterære personer:

«Jeg vil have Modsigelserne i det menneskelige Indre betragtet som ligefram selvfølgelige. Jeg drømmer om en Literatur, der har Mennesker, hos hvem Inkonsekvensen bogstavelig er Grundkaraktertræk. Literaturens Mennesker skal ligne Livets saa meget som mulig.» (sitert av Jon Fosse i Gnostiske essay, s164)

19. Null-ett-null-ett (Tekstallianse 2008) « Bharfot - 10. september 2008

[…] opp, eller var det en prosaist, forskjellen er ikke så klar i dagens litteratur, det har professor Arne Melberg nettopp forklart, for ikke å snakke om Tomas Espedal, som mener språket alltid bør utfordres. […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: