jump to navigation

Umulige oppgaver (Hege Dons Samset) 20. februar 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , ,
trackback

Jeg antar at hvis du henger rundt på samme sted lenge nok, så slutter du på et tidspunkt å være usynlig. Det gjelder på internett, hvor folk googler seg selv, hvis du skriver om dem kommer de på besøk, men også i virkeligheten, hvor du liker å leke spion. Mer om dette seinere.

dusting-sand-on-beach-2004.jpg

Først skal det handle om å påta seg umulige oppgaver. Som å tørke støv av en strand. Teppebanke en skog. Kutte en bre opp i isbiter med kniv. Reparere bilvrak. Støvsuge mosekledde steiner. Skure svabergene med zalo.

cleaner-scrubbing-the-rocks.jpg

Disse utsnittene er hentet fra fotografiene til Hege Dons Samset, en norsk fotograf som bor i Berlin, men stiller ut i Oslo. Idéen fikk hun gjennom utallige servicejobber, den vanligste måten for kunstnere å forsørge seg på. Mange arbeidsfolk tror kunstnerstipendene er feite og mange. Kunstnerne, derimot, kjenner godt til hardt lønnsarbeid, ikke minst av den ufaglærte typen.

mechanic-car-cemetery-2006.jpg

For meg handler bildene også om domestisering av naturen. Modellene virker forlatte, malplasserte, ikke fortvilte, men kraftløse, forvirrede, resignerte. Det er fremmedgjorte mennesker, vant til byen og et innendørsmiljø. De vet ikke hva de skal å stille opp mot naturens dimensjoner.

De minner om en venn av meg, en asfaltunge fra Berlin, som kom til Norge og syntes de trange dalene på Vestlandet var klaustrofobiske. Han forklarte meg dette ved å bruke byens metaforer, som var den vanlige referanserammen hans: Du ser ikke lenger enn til neste bygård i ei altfor trang gate.

hoovering-moss-2006-dark.jpg

En innvending er at flere av bildene er uskarpe. Det overrasker meg siden de er tatt i naturlig dagslys, med en analog Leica. I snapshots er uskarphet sjelden problematisk, det kan tvert imot bidra med autentisitet til uttrykket. Men dette er iscenesatt kunstfoto, panoramabilder med naturen i sentrum, en type bilder hvor det teknisk perfekte er en sterk konvensjon.

hege-dons-samset.jpg

Her ser du Hege Dons Samset ved siden av en vakker mann jeg ikke vet hvem er. Merk at jeg skriver «ved siden av», ikke «sammen med». Jeg trekker ingen forhastede slutninger idag. Du får snart vite hvorfor.

hege-gets-champagne.jpg

Dette bildet er også verdt å merke seg. La gå for det vanlige ritualet hvor gallerileder Knut har gitt kunstner Hege en flaske champagne. Men dykk litt lenger inn i bildet. Til venstre for Hege står ei jente og klapper. Drar du kjensel på henne? Hvis du har fulgt denne bloggen ei stund er hun identisk med den forelskede jenta under bildet med snakkeboblene i denne posten. Vel, jeg har nyheter. Jenta heter Pernille og er nok forelska, men i en helt annen enn jeg trodde. Hun er kona til Knut, og mannen hun kikket så fint på var Knuts bestekamerat, som er prest.

Det du leser er altså ikke bare en kunstanmeldelse, men en dementipost. Den gode nyheten er at ingen var sure på meg. Alle lo voldsomt av misforståelsen, og det hadde de visst gjort siden de fant posten min i november.

oslo-mekaniske-bar.jpg

At jeg fikk vite dette har sammenheng med utestedet hvor vi pleier å havne etter vernissagene på GAD. Oslo Mekaniske ligger på Grønland, mellom Det Åpne Teater og Bussterminalen. Det er et hyggelig sted hvor du står i fare for å blåse anonymiteten din når du prater med ei pen jente, fordi det føles som om du neste kjenner henne allerede, siden du har brukt en del tid på å bearbeide bilder av henne i photoshop.

mek-stophand-smile.jpg

For å avsløre min fullstendig uprofesjonelle fraternisering med dem jeg skriver om kommer til slutt noen engasjerte snakkebilder av kunstneren på puben. Hun samtaler riktignok ikke med meg, men med jenta som hadde kveldens fineste kjole. Men likevel, journalistpolitiet ville nok ha tatt meg. Godt at jeg bare er en subjektiv og ansvarsløs blogger.

mek-high-hands.jpg

Utstillingen This is the Life av Hege Dons Samset kan du se i Galleri GAD fram til 16. mars. Seinere reiser bildene til Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær, hvor du kan se dem fra 13. juni til 24. august 2008.

mek-ghost-hand.jpg

Advertisements

Kommentarer»

1. emelie - 20. februar 2008

Jeg liker at bildene er uskarpe. Da blir det litt mer vanlige mennesker, og litt mindre flinke kunstnere.

2. paul - 20. februar 2008

Jeg liker at de er uskarpe, fordi det viser at kunst ikke behøver å være perfekt.
Pene bilder. For meg handler bildene (i hvert fall de jeg har sett) heller om ensomhet og fremmedgjøring av vår teknologisert livet…

3. Oda - 20. februar 2008

Det er bra at dere liker uskarpe bilder. Mine er jo nesten alltid uskarpe 😉 Når det gjelder utstillingen så kan det være at innholdet i bildene kommer mer i fokus når konturene ikke er fokusert. Jeg vet ikke. Jeg gikk rundt og lurte på om det var planlagt, men da det kom til stykket turte jeg ikke å spørre Hege.

Paul: Godt innspill. Det er ensomhet i bildene. Samtidig forundret det meg at personene ikke virket ulykkelige, bare litt fjerne, undrende.

4. leselama - 20. februar 2008

Beste dementiposten jeg har lest ever! Tror du har utviklet en helt egen sjanger her. 😉

5. Oda - 20. februar 2008

Ja, jeg porsjonerte ut spenningen gradvis, ikke sant? Driver og øver meg på det. Forresten, ha ha, dette begynner å minne om en føljetong: Odas gradvise inntog i byens kulturscene. Følg med, følg med! Hva vil hun ta feil om i neste episode? Jeg har nok ingen framtid i Se og Hør, sa jeg til en venn. Joda, sa han, de jobber akkurat på den måten.

6. minneapolise - 20. februar 2008

Så morsomt at forelsket bildet ble «avslørt». Spøkelsesfashion er av mine favorittposter her, så den husket jeg. Det viser at mennensker, akkurat som kunst, kan leses forskjellig alt etter hvem som ser. Jeg hadde ikke tippet prest!

7. anita thomhave simonsen - 20. februar 2008

Hej Oda!

Har en forkærlighed for fotografi og synes godt om Heges fotografier….virker anderledes via sammenstillingen af det her meget upåagtede arbejdes absurde og endeløse karakter sammen med disse uendelige dybder/smukke naturscenerier der jo kredser om det sublime og synes det virker fint selvom der ikke er superskarphed….
Jeg kan rigtig godt lide mange af fotografierne fra serien «Workers» og særligt billedet «Worker cutting ice in a glacier lake» fra 2006 hvor en kvinde kigger frem mod alt den is, der omringer hende og så står hun med en kniv i hånden og her tænker man selvfølgelig, at arbejdet forekommer absurd og sisyfos-agtigt. Det minder mig om maleri af Caspar David Friedrich bl.a. » The Polar Sea» fra 1824 og «Wanderer above the Sea of Fog» fra 1818 eksempelvis………..men hun sammensætter så med noget mere verdsligt….vores samfunds religion…arbejdet….og jeg synes det er tankevækkende billeder og tænker jeg længere…så bliver billederne politiske….selvom det måske ikke er tankerne for Hege, så tænker jeg umiddelbart arbejdsmarkedspolitisk………arbejdet er det som giver dig identitet. Du er dit arbejde…….og ser man så det absurde i det via Heges billeder……kan det tolkes som en kritik af denne norm, dette dogme………..det var lige min umiddelbare oplevelse af hendes billeder….
Tænkte da jeg så den mørkhudede mand ved hendes side og læste dit indlægs kommentarer dertil…at det da var en bodyguard,,,der havde hånden under frakken og var klar hvis…..

venlige tanker Anita

8. Oda - 21. februar 2008

Hei Minnea! Nei gjetting kan veldig lett bli feil…

Anita: Utrolig bra det du sier, om arbeidet som vårt samfunns religion. «Du er det du gjør,» slik er det jo. Og for oss som lever av én ting, men brenner for noe annet, kan det nesten utvikle seg til identitetskrise. Jeg tror nok ikke tankene om politisk innhold var fremmede for Hege heller, og dette med Sisyfosarbeid var både hun og Knut inne på.

9. Tomas - 21. februar 2008

Rare kunstnere med rare prosjekter. Litt malplasserte figurer i flott landskap, som om det huslige og klønete møter det episke panoramaet.

Hva om vi alle tok en søndagsutflukt til Merrapanna, med kost og bøtte, og vasket svabergene der? Det ville være litt absurd. Kanskje vi trenger litt absurde søndagsutflukter? Det kunne bli en ny trend. Hvem vet …

10. Oda - 21. februar 2008

Mærrapanna? tenkte jeg. Hvor er det?
Men i disse vidunderlige internettider tok det meg ikke lang tid å finne fine bilder. Sommer her og her, vinterpanorama her. Egentlig ser det vel ikke ut som fjellet trenger mer skuring. Men ekskursjon? Anytime.

11. Spectatia - 21. februar 2008

Jeg kjenner meg igjen i asfaltungen fra Berlin, selv om jeg verken er asfaltunge eller fra Berlin. Da jeg var liten ble jeg drasset med av foreldrene mine på uendelige (føltes det som i hvert fall) bilturer i Norges trange dalfører, og skal ved et eller annet tilfelle ha uttrykt min frustrasjon med ordene «Det er jo bare oppoverbakker her!»

12. Tomas - 21. februar 2008

Merrapanna er et flott sted! Ja, svabergene der er ganske reinskurte, men det gjør jo ikke akkurat øvelsen vår mindre absurd, gjør det vel? 😀

Den ligger syd for Moss, nesten ved Frek’stad. Kanskje vi skal kjøre bil dit en dag, og se på havet, og finne en cafe i Moss eller Drøbak eller Son etterpå, hvor vi kan sitte med laptopene og skrive vakre ord om våren.

Og så kan vi kalle det Absurd glede

13. Oda - 21. februar 2008

Spectatia: Det kan være skremmende lett å bli urbanisert, selv i voksen alder. Da jeg hadde bodd ett år i Paris, nesten uten å ha sett «vill» natur, i Paris var det til og med forbudt å trå på gresset i parkene, kjørte jeg gjennom Sverige med tog på veien hjem, gjennom skogene, og husker at jeg sto ved vinduet og tenkte: Så mye grønske…

Tomas: Ja! Jeg er med! Jeg elsker sånne glatte svaberglandskap. Favorittnasjonalparken min er Valöen på Västkusten i Sverige.

14. Tomas - 22. februar 2008

Fint! Dagstur neste uke? Onsdag? Stiller med bil. Noen vi bør ta med?

15. Oda - 22. februar 2008

Tomas: Dagstur, ja!! Ikke helt sikker på onsdag, har egentlig en premiere på formiddagen. Været er vel også en faktor. Mailes?

16. Maria - 1. juni 2008

Historien din med bildene av den forelskede jenta fikk meg til å smile:-) verden er full av tilfeldigheter!

17. Oda - 1. juni 2008

Hehe, ja, verden er full av tilfeldigheter, og ikke minst feilslutninger! Jeg tenker på denne hver gang jeg sitter på kafé og spekulerer over de andre gjestenes forhistorier… 😉


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: