jump to navigation

Sommerhuset (Ole Giæver) 22. februar 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Stemninger.
Tags: , , , , ,
trackback

Tenk deg at det finnes et sted hvor barndommen din er intakt. La oss si et hus, som i den nye norske filmen Sommerhuset. Med lukter og gjenstander ingen har rørt på årevis, og når du kommer dit er det som om også lydene strømmer på, smellene i dører, vinden mot rutene, stemmer som ler eller hvisker. Du blir stående midt på gulvet med lydene i hodet, uten å si noe eller røre på deg, kanskje fordi du frykter å miste lydene igjen, eller fordi de overvelder deg, og kanskje ikke på noen god måte.

sommerhusplakat-cut.jpg

Tenk deg så at det er noen med deg, som ikke deler denne stemninga. De tramper omkring og klår på gjenstandene, mister koppen du pleide å drikke av på gulvet, løfter bamsen din og ler av den, roper til hverandre og krever oppmerksomhet, vil at du skal være med på leken. Så hva gjør du? Later som ingenting, og rister av deg minnene? Eller reagerer du på en måte de andre ikke liker, og føler deg som verdens ensomste menneske?

ole-giaever-hands.jpg

Jeg har tidligere svermet for Sommerhuset i kommentarfeltet på en annen filmpost, om en mye dårligere film det kostet langt mer penger å lage. Jeg kritiserte spillefilmen Lønsj blant annet for å la underteksten forsvinne i overtydelige forklaringer, noe som dessverre er et vanlig problem i norsk film. Men fraværet av overtydelighet er nettopp Sommerhusets styrke. Konfliktene mellom personene blir sjelden tatt helt opp til overflaten, likevel er vi aldri i tvil om at de finnes. Under besøket i huset blir denne underteksten kommunisert gjennom et forsiktig lydspor, hvor løsrevne ord og setninger blandes med naturlyd og menneskelyd slik det kunne høres ut da Renate (Maria Bock), tilbrakte somrene her sammen med moren og søsteren sin. Dette var før moren døde og Renate måtte ta seg av lillesøsteren sin.

bock-giaever-fin-closeup.jpg

Tilbake ved huset i Nord-Norge i voksen alder er søsteren ikke med, selv om Renate booket turen som gave til henne. Jeg skal ikke fortelle hvorfor, eller hvordan det går, bare nevne at det ligger mange uuttalte temaer her: ansvar og frihetstrang, ambivalent søskenkjærlighet, et sorgarbeid som aldri ble gjort ferdig. Historien formidles med varme og humor, og filmen er stramt klippet ned til 40 minutter, et befriende grep jeg kunne ha ønsket meg i flere filmer. Fordelen er at du rekker to filmer på én kveld, gjerne med matpause mellom. Hvorfor ikke gjøre som meg, og lage en nordnorsk minifilmfestival for deg selv, ved å se Sommerhuset først, og Nils Gaups Kautokeino-opprøret etterpå? Jeg lover deg to gode filmopplevelser.

bock-giaever-latter-cut.jpg

Sommerhuset har ordinær premiere fredag 22. februar, og vises med forfilmen Tommy av samme regissør. Merk deg uansett navnet Ole Giæver, som vi vil høre mer til i årene som kommer. Norsk film står foran et generasjonsskifte, og hvis Giæver er symptomatisk for framtida er det grunn til å glede seg. Jeg siterer ham selv i et intervju fra 2003:

– Hva kan du bidra med til norsk film?
– Originalitet, og filmer med mellommenneskelig dybde. Og humor. Dessuten ser jeg på meg selv som modig. Jeg tør å leke. Det skal være morsomt å lage film. Det kan virke som om noen glemmer det i Norge.

blatt-lerret-sommerhuset.jpg

Bildene er tatt på Blått Lerret på Parkteatret onsdag 30. januar. Jeg slår gjerne et slag for dette arrangementet også: Avholdes ca månedlig, mye bransjefolk, men åpent for alle, og en god anledning til å holde deg oppdatert på hva som skjer i norsk film. Det vises klipp fra filmer som har premiere de neste ukene og månedene, og mellom klippene intervjues aktuelle regissører og skuespillere. Neste Blått Lerret finner sted onsdag 27. februar. Det er et samarbeid mellom ulike filmorganisasjoner og filmtidsskriftet Rushprint.

Foto: Oda Bhar.

Advertisements

Kommentarer»

1. Silje - 22. februar 2008

ah, tenkte å se denne i aften, så betimelig at du kommenterer først.

2. Oda - 22. februar 2008

Bra jeg ikke la inn noen spoilere da 🙂

3. ellendahl - 23. februar 2008

Denne fikk jeg lyst å se, «Sommerhuset» altså! Slik du refererer til filmen, minner den meg om Johan Borgens novelle «Elsk meg bort fra min bristende barndom». Den er stor!

4. Oda - 23. februar 2008

Hei Ellen!
Nå googlet jeg Borgens novelle, og fant et fint utdrag i en gammel bloggpost fra Who is George? Det lyder virkelig som Sommerhuset, kanskje jeg burde lese novellen. Uansett, her er utdraget:

«Nå?» sa han. Og da hun ble stående: «Jeg har da faktisk lest eller hørt, at mannen venter og lar sin kvinne gå først inn av døren.» Han la hånden på nakken hennes, kjærtegnende. Men det var en stiv og gjenstridig nakke han berørte, han kjente det straks. «Da har du lest i feil bok,» sa hun. «Det gjelder ikke tomme hus.» De ble stående et øyeblikk på verandaen. Skyggen av en gran falt brått inn over dem, det ble kjølig. (Fra Johan Borgens novelle «Elsk meg bort fra min bristende barndom».)

5. Tomas - 24. februar 2008

Klokskapen din lyser gjennom disse «anmeldelsene», Oda. bloggen din er et oppkomme. Din forfriskende måte å se verden på er god for alle som leser deg, og snakker med deg.

6. Oda - 24. februar 2008

Åj Tomas, nå ble jeg nesten flau. Men tusen takk, det er deilig om noen har glede av det jeg tenker og skriver.

7. lindis - 25. februar 2008

bare istemmer i kommentaren fra Tomas over her. Veldig bra blogg, nydelig gjennomarbeidet. Og ikke minst opplysende og lærerik for en sånn som meg som ikke «følger med» så veldig på hva som skjer i kulturlivet, men har stor interesse av å få det med meg. Jeg sparer mye tid på å komme innom her og se hva jeg bør få med meg 😉

8. Oda - 26. februar 2008

tusen takk, lindis! Jeg blir så glad 😳

nå har jeg forresten begynt med Twitter i margen, dvs minimeldinger om slikt jeg ikke blogger ordentlig, eller ikke har rukket å blogge ennå, f eks bra arrangementer som skal være samme kveld, eller gode filmer jeg ikke kommer til å anmelde. (eller bare andre tanker som er for små til å fylle et vanlig blogginnlegg.) følg gjerne med der også!

9. bridgehill - 28. februar 2008

Jeg liker fortellinger og bilder der man kan leve og dikte med. Du er så flink til å formidle slike, både det du forteller om og måten du forteller på. Varmt og inkluderende. Du skaper lyst.

10. Oda - 28. februar 2008

Tusen takk, Bridgehill! Det er fint at noen liker disse emotekstene mine også, hvor jeg tøffer meg mindre.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: