jump to navigation

To blog or not to blog (Morris) 30. mars 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Om å skrive/lese/blogge, Video.
Tags: , , , ,
24 comments

Jeg feirer ettårs-jubileum som blogger med nytt banner, endelig selvlaget (ja, det er min egen fot), og en relevant musikkvideo: To Blog or Not to Blog med nederlandske Maurits Fondse, også kjent som Morris. Om noen dager følger et annet jubileum, som jeg like godt tar på forskudd: 28 000 treff. Fordelt over ett år kvalifiserer det neppe til betegnelsen kanonblogg, men jeg synes det er respektabelt – og langt bedre enn jeg fryktet i min aller første bloggpost, som inkluderte musikkvideoen I Started a Blog that Nobody Read. Bloggen min er ikke blitt helt slik jeg planla den gangen, men istedet får jeg stadig nye idéer, og hva er vel bedre enn det? Det siste er microblogging, som har dukket opp i margen her den siste måneden: korte oppdateringer på maks 140 tegn: hittil både tanker, sitater og aktuelle tips. Jeg har en konto på Twitter (som betyr «kvitring»), og tar gjerne imot flere venner der, men det går også an å følge feeden uten å kvitre selv. Takk til alle gamle og nye lesere, og ikke minst til dere som kommenterer, jeg håper dere kommer ofte igjen!

“But if you ask me why I blog
I really don’t like to talk
To blog or not to blog
That’s the question
And the answers are all in me”

Reklamer

En mandala av sand (Tibet) 26. mars 2008

Posted by Oda in Debatt, Film, Kulturtips, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
15 comments

Det pågår en bloggkampanje for menneskerettigheter i Kina, i anledning IOCs manglende vilje til å legge press på kinesiske myndigheter i forbindelse med OL i Beijing. De siste overgrepene i Tibet viser tydelig hvor brutalt regionene i Kina styres, hvor liten respekt det finnes sentralt for lokal vilje og tradisjoner, og hvor lite et menneskeliv er verdt. Mye godt og opplysende allerede blitt sagt av andre bloggere. Les hos HvaHunSa om blogg-til-blogg-kampanjen, hos Hildring om antall døde og sårete i Tibetkonflikten, hos Savageminds hvorfor det er avgjørende at kinesiske myndigheter for første gang erkjenner at det finnes protester i Tibet, hos radiohode om sponsorer du kan skrive til og evt boikotte. Et ferdig protestbrev ligger på Opprop.no, men det er nok enda mer virkningsfullt å sende noe du selv har formulert.

mandala-7-years-in-tibet.jpg

Til slutt vil jeg gi et ørlite bidrag på mitt eget felt, med et klipp fra spillefilmen Seven years in Tibet (1997, regi: Jean-Jacques Annaud). Selve filmen kan man si mye om: den er partisk, amerikansk, gir en ufortjent stor rolle til Brad Pitt – ja, alt dette er sikkert riktig, men denne scenen gjorde likevel enormt inntrykk på meg. Den viser kontrasten mellom det ydmyke buddhistiske perspektivet til Dalai Lama, og de brutale militærstøvlene som tramper inn over en mandala av farget sand, laget til de kinesiske generalenes ære av møysommelige munker. Det er buddhistisk tradisjon at den som snakker med Dalai Lama aldri skal ha hodet høyere enn hans (av samme grunn skal du sørge for at hodet ditt er lavere enn buddhastatuens hode i et tempel, og aldri sette buddhahodet du har kjøpt på Ikea på gulvet eller lavt i bokhylla). Generalene nekter å føye seg etter tradisjonen, og munkene blir skrekkslagne – men Dalai Lama, som ennå bare er en liten gutt, reiser seg villig fra tronen og setter seg på gulvet med generalene. Deretter taler han fred og forsoning med dem, men blir møtt av foraktelige gester og avslutningsreplikken «religion is poison».

Min oppfordring: Se filmklippet, og støtt kampanjen for Tibet!

Vind og vinger (Telemark) 23. mars 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur.
Tags: , , , , , , , , , ,
21 comments

Jeg får ikke tenkt tankene mine de neste dagene heller. På vidda blåser de rett gjennom hodet, uansett hvor tett jeg snører hetta på anorakken, og inne i hytta steker de på vedovnen eller tørker i gamle tegneseriealbum.

vind-skavler.jpg

Vinden uler, men det er rart hvordan de beste bildene sjelden blir tatt i finvær. Er du pysete kan de til og med tas gjennom hyttevinduet.

lysrand-fjell-vind.jpg

På hovda vi ser fra kjøkkenet skinner sola samtidig som det føyker, slik at lyset samler seg i et gyllent bånd langs den slake konturen.

lysrand-fjell-vind-close.jpg

Men vi går turer også. Nede i lia er det nesten vindstille, og du kan fortsatt se rypesporene fra morgenbeitinga i fjellbjørkeskogen.

rypespor-diagonal.jpg

Sporlinja går i sikksakk, gjerne fire-fem striper parallellt, og det er slepespor ved siden av de nøyaktige fotavtrykkene. Jeg lurer på om slepinga kommer fra vingene eller de dunete fjærsokkene til rypa?

rypespor-vinge-m-busk.jpg

Her kan du ihvertfall se hva som skjer når den lander. Den setter ned én fot etter den andre i snøen, men har fortsatt vingene utspredt. Én vinge stryker fem fjær mot puddersnøen på ene sida av sporet, motsatt side får et liknende strøk av den andre vingen, det hele gjentar seg under neste skritt, før den rekker å samle vingene langs kroppen.

rypespor-vinge-semiclose.jpg

Jeg elsker presisjonen i disse sporene. Først skjønte jeg ikke hva de kunne være, stripene var så lette og smale at jeg tok dem for merker av klør. Men hva slags dyr ville laget skrapemønster med klørne mens det gikk?

rypespor-vinge-close.jpg

Hvis du vil studere hvordan rypa lager spor, og se den beite, kikk på denne franske amatørvideoen fra det svenske Lappland. Her ser du godt de dunete beina, mot slutten av filmen når den klatrer opp på kvisten. Det ser ut som om sokkene eller tærne lager slepesporet i snøen.

I Norge finnes det to rypearter, fjellrype og lirype, men jeg veit ikke hvordan du ser forskjell på dem. En morsom ting er at de graver seg ned for å sove, ligger i ei grop og er usynlige på snøhuletur, et snøfall er bare bonus, det er både varmere og relativt trygt, selv om reven veit om taktikken.

graner-blue-shadows.jpg

Når du går i lia kan du iblant se disse gropene, gjerne ved rota på en busk eller et lite tre. Er det ei bjørk ser jeg for meg at rypa står opp neste morgen, rister av seg snøen og beiter maten av taket.

ski-blue-shadows.jpg

Les også de forrige påskepostene mine fra Telemark:
1. Fjelltanker (langfredag)
2. Gaustayama (påskeaften)

Gaustayama (Telemark) 22. mars 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur.
Tags: , , , , ,
19 comments

Dette landskapet har en spesialitet: Gaustatoppen er synlig nesten overalt. Du klatrer opp på en høyde, nærmer deg kanten av et fjellplatå, kikker ut mellom greinene på et tre, og der ligger den, majestetisk og hvit, med loddrette kløfter og en krateraktig skål, som en død vulkan.

gaustapanorama-fra-slepa.jpg

Turkameraten min er fascinert av Japan, og sier den minner ham om Fujiyama. Seinere kaller han den Gaustayama, Telemarks hellige fjell.

gaustatoppen-busk-close.jpg

Gaustatoppen strekker seg 1883 m.o.h og ligger rett ovenfor industristedet Rjukan i Tinn kommune. Den er Telemarks høyeste fjell, og fra toppen har du kanskje den mest vidstrakte utsikten i landet. Under ideelle forhold ser du et område på 60 000 kvm, dvs en sjettedel av fastlands-Norge.

gaustapanorama-skalnatten.jpg

Ovenfor ser du Tinnsjøen som en dyp trekant til venstre, og Gaustatoppen som en høy kjegle til høyre. Kløfta i forgrunnen heter Tessungdalen, og vi befinner oss helt øst på Hardangervidda, et par snaue mil fra Numedal.

gaustatoppen-m-stabbur.jpg

Dette er mine forfedres land, her representert ved ei løe fra 1700-tallet. Vi sitter på onkels og tantes hytteveranda med tekopp og nistemat, fordi det blåste for mye til å ta seg en rast lenger oppe i fjellet.

flystripe-snow.jpg

Men vi var der, altså. Jeg har bildebevis. Som jeg holdt på å fryse fingrene av meg for å skaffe.

gaustatoppen-foran-skispor.jpg

Og Gaustatoppen ser du like godt fra hytta vår.

gul-gausta-kveld.jpg

Fjelltanker (Telemark) 21. mars 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur, Stemninger.
Tags: , , , , , , , ,
21 comments

Noen ganger har jeg så mange tanker i hodet at jeg frykter jeg aldri får tenkt dem ferdig. Dette er hva jeg tenker på veien til fjellet, i bussen med vindu fra midje til tak, mens jeg lener meg bakover og ser opp i himmelen, mot toppen av åsene, når vi legger det flate bak oss og ruller oppover dalene.

bratt-der-vi-klatrer.jpg

Det er bratt der vi går noen timer seinere, til fots i scootersporet, fordi det er for ulendt til å klatre på ski. Fjellvåken seiler over oss, på langs gjennom lia, vi bøyer nakken og følger den svarte rovfuglsiluetten: de runde fjærbuene langs spissen av vingene, de hvite feltene på undersida.

skygger-diagonal-gran.jpg

Ettermiddag og skyggene blir lange, blå. Greinene strekker seg langs bakken, som om trærne speiler seg i snø.

skog-skygger-panorama.jpg

Snart ser vi fjellene på motsatt side av dalen, den korte luftlinja, langsomt stigende, vi klatrer dem opp i øyenhøyde.

vestsida-skygger-close.jpg

Det er spor i snøen etter hare og rev. En rest av nærvær, aldri rette linjer.

spor-mot-skogbryn.jpg

Det finnes en ensomhet i skogens spor.

spor-striper-diagonal.jpg

Men så er vi oppe, og skrittene blir lettere.

fjellskog-soppsky-striper.jpg

Skyggene flyter som smale striper over myrdragene.

striper-snow.jpg

Det blå og hvite, på snøen og himmelen.

fjellbjork-skygger-himmel.jpg

Jeg har planlagt å tenke underveis mens jeg går. Men i skogen er sporene og skyggene alt jeg tenker på.

sol-spor-skygger.jpg

Robot og robåt (sci-fi-film) 12. mars 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Video.
Tags: , , , , , , , , , , ,
46 comments

Det eneste formildende ved dette foredraget er at mannen kaller roboter for robåt. Det holder meg våken å vente på de skrudde setningene: «I den første filmen spiller Arnold en slem robåt, men i den nesten er han snill og kjemper mot en enda verre robåt.» (Terminator) «Alle mennene i byen dreper konene sine og erstatter dem med robåter, men i remaken fra 2004 blir ikke konene drept, de får bare en chip i hodet for å oppføre seg som robåter, og dermed kan det bli happy end.» (The Stepford Wives)

arnold-feet-hands.jpg

Jeg er på Cinemateket for å lære om science fiction-film, i foredragsrekken «Filmhistoriens ABC». Det er vanligvis et av mine favorittkonsepter. Dyktige filmvitere snakker om en sjanger de liker, og bryter monotonien med korte filmklipp. Men i dag har vi ikke noen filmviter her, derimot Gunnar Bakke fra science fiction-festivalen. Han er et glimrende eksempel på at undervisning sjelden bør overlates til autodidakte. Såvidt jeg kan skjønne er han en typisk potetgullnerd, som entusiastisk har sett altfor mye film, men uten å tenke noe særlig over den. Bakke tror det er inspirerende å høre at «jeg gleder meg som en guttunge til dette klippet» eller «jeg skal ikke si noe mer om denne filmen enn at dere MÅ se den». Vel og bra – men jeg vil vite hvorfor. Jeg vil lære noe uten å se filmen selv. Hva gjør jeg ellers på dette foredraget?

Men la meg legge godviljen til. Historikk: Verdens første science fiction-film var En reise til månen fra 1902, regi: Georges Méliès. Videoen til Tonight Tonight med Smashing Pumpkins er svært influert av denne filmen (ovenfor). Neste høydepunkt kommer ikke før i 1927, Metropolis av den tyske ekspresjonisten Fritz Lang. På 1930-tallet dominerte superhelter som Lyn-Gordon. Etter krigen kom «gullalderen», preget av Den kalde krigens angst for atombomber og kommunistisk invasjon. På 1950-tallet fikk vi angrep fra flygende tallerkner, og monsterfilmer som Them! med muterte kjempemaur. 1960-tallet var mer filosofisk, med François Truffauts Fahrenheit 451 og Stanley Kubricks episk storslåtte, men langtekkelige 2001: A Space Odyssey. Det kom også mindre alvorlige filmer, som Roger Vadims Barbarella, hvor Jane Fonda slo igjennom, med de berømte scenene hvor hun stripper vektløs ut av en romdrakt (Kylie Minogue har laget en tribute i videoen Put Yourself In My Place, se den her), og sprenger orgasmemaskinen med sin erotiske kapasitet (nedenfor).

På 1970-tallet kom en rekke mørke dystopier, før George Lukas endret verden med Star Wars i 1977. Samme år kom Nærkontakt av tredje grad av Steven Spielberg. På 1980-tallet fulgte helteseriefilmer som Terminator, Alien og Mad Max. Mest epokegjørende var Ridley Scotts Blade Runner fra 1982, en science fiction film noir hvor stemninga ifølge regissøren var inspirert av Edvard Hoppers maleri Nighthawks fra 1942 (nedenfor).

hopper-nighthawks.jpg

Gunnar Bakke slutter her. Ifølge ham har det ikke blitt laget interessant science fiction-film siden midten av åttitallet. En annen potetgullnerd i salen (de tre første radene er opptatt av folk med samme kroppsfasong) kritiserer ham for å ensidig vekt på «vestlig» science fiction. Bakke gir ham rett, han skulle gjerne ha rukket noe russisk. Men hva med europeiske filmer? Hva sier du til en mann som synes Will Smith var fantastisk i fjorårets frelserfilm I Am Legend (etter Richard Mathesons roman), men ikke nevner den mye bedre britiske filmen med liknende plott, som finner sted i et folketomt London istedenfor New York, 28 Days Later fra 2003? (regi: Danny Boyle, manus: Alex Garland) Skal jeg ta alvorlig en mann som foreleser om film, men ikke husker navnet på Woody Allen? (Relevant fordi Sigourney Weaver sa nei takk til hovedrollen i Annie Hall for å spille i den første Alien-filmen fra 1979, regi: Ridley Scott.)

I det hele tatt er kunnskap utover rene handlingsreferat mangelvare i dette foredraget. Bakke nevner sjelden regissør og årstall, han trekker få linjer mellom ulike filmer, begrenser seg til såkalt teknologisk science fiction, og velger bort all fantasy. Han viser klipp fra Earth vs. the Flying Saucers fra 1956 (trailer ovenfor), og forteller at Mars Attacks fra 1996 var en parodi på denne, men nevner ikke at regissør for sistnevnte er den hyperaktuelle Tim Burton (Sweeney Todd, Corpse Bride, Edvard Saksehånd). Derimot henger han seg opp i at Tom Jones spilte i filmen, dessuten overlevde til slutt, og attpåtil sang! Bakke skjærer en grimase, «men det var på nittitallet, så jeg skjønte etterhvert at det var ironi,» og jammen gjør han ikke hermetegn i lufta.

mars-attacks-romvesener.jpg

Nå har det seg slik at Mars Attacks er min yndlingsfilm av Tim Burton. Den er laget før han ble veldig gotisk, og gir en god innføring i den absurde, lekne siden ved science fiction. Filmen er en satire over alt amerikansk, fra dumme presidenter til tåpelige talkshows, krigerske generaler og naive new agere. Jorda blir invadert av marsboere som kommer ut av romskipet og babler noe som (via en maskin) oversettes til «we come in peace». Publikum jubler og fredsduer slippes ut – men så trekker skapningene våpen og forkuller alle som er tilstede. Dette er likevel ikke nok, presidenten blir overbevist om at det sikkert var en «misforståelse», og det hele kan fortsette i utrolige vendinger, fram til den hysteriske slutten. Jeg runder av denne posten med en trailer for Mars Attacks, en film som anbefales på det varmeste.

Snodig (Hovland, Kjørsvik) 6. mars 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , ,
28 comments

Det er noe snodig ved dette arrangementet. De lukkede smilene. Øynene som plirer. Belysningen, snart blå, snart rosa, som bader ansiktene i livløs pastell. Den rare humringen som følger replikkene, et knirkende bakteppe fra salen, også når jeg ikke skjønner spøken. Hadde jeg enda sittet bak eller på siden, med ryggen mot veggen. Men nei, jeg har plassert meg midt i rommet, rett foran scenen, og likevel ser jeg knapt hovedpersonene, blendet av feilstilte lyskastere og overlatt til jungelens lyder.

m-j-r-dark.jpg

Litteratur på Blå, første gang jeg deltar, neste gang vil jeg være klokere. Ikke komme i god tid og henge utenfor døra i kulda, tjue minutters party killer, mens folk tråkker fra side til side, røyker og slår floke, til lyden av skrapende stoler og bord som flyttes rundt inne i lokalet.

backyard-blue2.jpg

Jeg er vant til litteraturkveldene på Mono, øl i baren fra sein ettermiddag og laidback musikk, ingen sitteplass om du kommer seinere enn en halvtime før. Men Blå er annerledes. Tar jeg feil, eller er det noe vestlandsk over dette? Et samfunnshus på landet, med den bedende flokken på dørstokken som endelig stormer inn, kaster fra seg jakkene og løper til baren, stiller seg i kø og bruker resten av kvelden på å drikke seg til mot.

birdgirl.jpg

Samtalen begynner, det eksotiske fortsetter. Den nervøse tonen på scenen, en belest intervjuer, glimrende innledninger, men dårlige spørsmål, som om hun nettopp har forlatt lesesalen.

joakim-o-ragnar.jpg

Forfatternes skjelvende røster, det kunne vært deres første ekspedisjon ut fra skrivestua, men jeg veit at det ikke stemmer: Ragnar Hovland er forfatter på 29ende året og har garantert vært ute ei vinterreise før. Tross nervøsiteten virker han ikke utilpass, snakker med et lurt smil, tar krokveier med tanken slik publikum forventer, og så kommer denne knirkende latteren, som får Tegnestift, den joviale svensken som er med, til å lene seg fram og spørre: Hvorfor humrer de? Det er jo ikke morsomt. Synes du ikke det er litt uhyggelig?

publikum.jpg

Fordelen med Tegnestift er at han kan tegne folk. Det kommer godt med i dette lokalet, som har elendig fotolys. Han fanger forfatterne og publikum, noen ganger som mennesker, andre ganger dyr, og det matcher forfatternes egne prosjekter. De begynner i en dagligdags situasjon, men tipper over i det magiske, absurde, surrealistiske. Ragnar Hovland er på biltur og tar opp en haiker, men forfølges av en bil som blir kjørt av djevelen. Joakim Kjørsvik er sjalu på en ny kollega i bokhandelen, som han mener setter de andre opp mot ham, og vi ler fordi han sikkert overdriver, men så henger kollegene ham opp i fiskekroker i kjelleren og bruker arbeidsdagen på å torturere ham. Hovland karakteriserer seg selv på en måte som også beskriver Kjørsvik: «Eg er ein urealistisk forfattar med realistisk fundament.»

joakim-kjorsvik.jpg

Den mest interessante delen av samtalen handler om humor. Hvordan bli forstått som alvorlig når man bruker humor i tekst? Hovland sier at dette er «story of my life», folk misforstår og tror han bare tøyser, de går glipp av alvorlige toner. Problemet kan også gå motsatt vei, når lesere ikke skjønner at Askildsen og Kafka er morsomme. «Problemet ved meg,» sier Hovland, «kan være at jeg går fra humor til alvor uten å si fra.» Men er folk så enkle? Ender det ikke med platthet, om du alltid er nødt til å si fra? Jeg lytter til de snodige tankesprangene, og ønsker at jeg skjønte humoren bedre. Jeg får lyst til å være en innsider. Men det er jeg ikke.

ragnar-hovland.jpg

Forfatterne ble intervjuet av litteraturviter Marianne Tangen Bråthen. Også Aina fra Flimre-bloggen var til stede, hun var lurere enn meg og satt i et hjørne. Hos henne kan du lese om kvelden fra et innsideperspektiv. Vil du prøve deg på den snodige vestlandshumoren, ta en titt på bloggen Fiskerens venn. Ryktene sier at Ragnar Hovland står bak.

two-couples-blue-wall.jpg

Alle illustrasjonstegningene er laget av Tegnestift, også kalt Streck. Besøk tegnebloggen hans her! Alle foto i reportasjen: Oda Bhar.

lysekrone-backyard-blue.jpg

Fuck was I (Jenny Owen Youngs) 3. mars 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , ,
26 comments

Ligger i sofaen og tenker på alle gangene jeg har dummet meg ut. Det er noe jeg ofte tenker på når jeg er nede. Alle gangene hvor jeg var naiv og teit, altfor glad eller redd, eller tok sjansen likevel, heller ville angre på et ja enn et nei, fordi det på en måte var for seint allerede. Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, tenkte jeg, ikke bare fra andre, men også fra meg selv. Men seinere ligger jeg i sofaen og snakker til meg selv: Hva faen tenkte du på? Hva trodde du egentlig, at du skulle bli den eneste som ikke brente deg?

Her er Jenny Owen Youngs med låta som hjalp meg gjennom fjoråret: Fuck was I. Videoen er sensurert, så du må selv tenke deg til f-ordet. Jeg har funnet usensurerte versjoner, men de går ikke an å putte rett inn. Du kan høre dem her (fin tegneserie), her (statisk regnvær), her (slapp konsert), her (uinspirert manga). Forhåpentlig forsvinner ikke alle før vi rekker å si f*** Jo verre du føler deg, jo sterkere vil jeg anbefale de usensurerte. Dette er noe så sjeldent som en hjertesorg-sang som ikke gjør deg apatisk, men gir deg guts.

Love grows in me like a tumor,
parasites bent on devouring its host.
I’m developing my sense of humor,
till I can laugh at my heart between your teeth,
till I can laugh at my face beneath your feet.

Skillet on the stove is such a temptation,
maybe I’ll be the lucky one that doesnt get burned.
What the fuck was I thinking?

(Jenny Owen Young i låta «Fuck was I» fra albumet Batten the Hatches, 2005. Hele teksten her.)