jump to navigation

Fuck was I (Jenny Owen Youngs) 3. mars 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , ,
trackback

Ligger i sofaen og tenker på alle gangene jeg har dummet meg ut. Det er noe jeg ofte tenker på når jeg er nede. Alle gangene hvor jeg var naiv og teit, altfor glad eller redd, eller tok sjansen likevel, heller ville angre på et ja enn et nei, fordi det på en måte var for seint allerede. Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, tenkte jeg, ikke bare fra andre, men også fra meg selv. Men seinere ligger jeg i sofaen og snakker til meg selv: Hva faen tenkte du på? Hva trodde du egentlig, at du skulle bli den eneste som ikke brente deg?

Her er Jenny Owen Youngs med låta som hjalp meg gjennom fjoråret: Fuck was I. Videoen er sensurert, så du må selv tenke deg til f-ordet. Jeg har funnet usensurerte versjoner, men de går ikke an å putte rett inn. Du kan høre dem her (fin tegneserie), her (statisk regnvær), her (slapp konsert), her (uinspirert manga). Forhåpentlig forsvinner ikke alle før vi rekker å si f*** Jo verre du føler deg, jo sterkere vil jeg anbefale de usensurerte. Dette er noe så sjeldent som en hjertesorg-sang som ikke gjør deg apatisk, men gir deg guts.

Love grows in me like a tumor,
parasites bent on devouring its host.
I’m developing my sense of humor,
till I can laugh at my heart between your teeth,
till I can laugh at my face beneath your feet.

Skillet on the stove is such a temptation,
maybe I’ll be the lucky one that doesnt get burned.
What the fuck was I thinking?

(Jenny Owen Young i låta «Fuck was I» fra albumet Batten the Hatches, 2005. Hele teksten her.)

Advertisements

Kommentarer»

1. Randi - 3. mars 2008

*trøsteklem*
Er det ikke sånn livet er da? Og skal være også – litt bølgedaler, litt opp og ned…. bare at vi pleier å ta alle oppturene på strakarm mens nedturene føles urettferdige…
Utrolig flott formulering;

Alle gangene hvor jeg var naiv og teit, altfor glad eller redd, eller tok sjansen likevel, heller ville angre på et ja enn et nei, fordi det på en måte var for seint allerede.

Jeg pleier å støtte meg til Kolbein Falkeid – han sier det sånn;

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt under arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

– ha en fin dag da….

2. Oda - 3. mars 2008

Takk Randi 🙄
Det diktet til Falkeid har også trøstet meg ofte. Men noen ganger trenger man å bli forbanna, og da hjelper Jenny best…

3. minneapolise - 3. mars 2008

Sånne dager har jeg også. Hvor jeg føler meg teit, og plutselig dukker absolutt alle de teite tingene jeg noen gang har gjort opp i hodet mitt på rekke og rad, og jeg gjemmer meg litt og lager oppgitt-lyd uten å mene det. «Hva?» spør kjæresten, «ehhm, ingenting».

4. Oda - 3. mars 2008

Men det er ikke verst at du greier å holde tankerekken for deg selv. Jeg greier ikke alltid det, hvis noen spør. Selv om jeg vet det er tulletanker, og sikkert utaktisk å sette folk på idéen om at jeg er teit, det kunne jo hende de ble enige…

5. minneapolise - 3. mars 2008

Jeg er nok såpass sikker på at folk hadde vært enig at det er enkelt å holde munn.

I dag derimot føler jeg meg ikke teit i det hele tatt, mer tøffere enn et hvilket som helst transportmiddel. (jeg synes det er greit å leve lenge på det positive også)

6. Undre - 3. mars 2008

Uffda, Oda.

*trøsteklemme*

(Men hva var sjansen for at vi begge skulle poste Jenny Owens Young på samme dag???)

7. Undre - 3. mars 2008

((*Owen Youngs … skulle det stå.))

8. Undre - 3. mars 2008

(((og jeg holdt på å velge F*ck was I, men jeg var i for godt humør til den i dag.(c; ))

((((… men F*ck was I er best i usensurert versjon. Man finner den blant annet på MySpace-sida hennes. Da høres det ikke ut som om Jenny holder på å bli kvalt.))))

9. Oda - 3. mars 2008

Hei Undre!
Det var ikke helt tilfeldig. Jeg har hatt videoen liggende ei stund, men ventet på inspirasjon til å skrive en tekst. Så fant jeg den andre videoen hos deg, og husket på denne, som passet til dagens humør.

Forresten hørte jeg på MySpace-sida til Jenny idag, og jeg mener den sensurerte lå der også? Men sjekk ut tegneserievideoen jeg nevner, den er virkelig søt, bare synd at den ikke lot seg sette inn som vindu. Jeg liker særlig når figuren med brillene sier «I got stupid vision», og når den andre sier til han som er emo, «you are so hardcore». Og selvfølgelig når den ene rekker et hjerte til den andre og sier «don’t break this».

10. Undre - 3. mars 2008

Men da er Undreverset og Undrelyd ganske lykkelige små blogger, for vi (!) [iiik! nå er blogging blitt seriøs diagnose!] liker å inspirere, Oda. 😀

Versjonen som ligger på MySpace er ikke sensurert, jeg har akkurat sjekket. (: Og den tegneserievideoen er fiiin. (: Men du, vet du/husker du hva de strekmennene heter? Jeg hadde helt glemt dem og linken til det nettstedet er nok mistet for lengst. ): Heter de noe med «dog»?

11. Oda - 3. mars 2008

Strekmennene har jeg ikke sett før, men de lubne figurene er Jeff Thomas’ Emo Cartoons (Pon & Zi), hjemmeside her.

12. othilie - 3. mars 2008

Hmmm, det er faktisk lettere å tilgi andre enn seg selv. Så enkelt er det. Mulig jeg begynner å bli gammel for det er færre og færre ting jeg ligger på sofaen og tenker på som får skamrødmen til å bre seg. Jeg har nesten sluttet med det. Men jeg har også blitt flinkere til å være ærlig med meg selv og til å forklare, bare litt, for andre, hvorfor jeg gjør disse merkelige tingene som synes å være så irrasjonelle, teite og dumme. Det hjelper litt. Dermed så har jeg bare gamle synder å ligge å kjenne meg dårlig over. Og det forundrer meg hvor levende de er. Hvor ille jeg kan føle meg over ting som skjedde for femten år siden, fordi jeg følte meg så utrygg. Ja, for kanskje det var det det handlet om, å være utrygg. Mens ting jeg gjorde for ett år siden eller for noen måneder siden som overgår det meste av uværne, tillitsfulle, stupide ting en kan gjøre, de er jeg glade for at jeg har gjort. Jeg innser at jeg ikke kan fremstå, hverken for meg selv eller andre som forståelig. Fin sang!

13. Oda - 3. mars 2008

Ha ha, nei du har rett, å virke forståelig er nesten det vanskeligste! Noen ganger er det lettere å skrive, det hender folk leser noe jeg har skrevet og sier: nå forstår jeg mer av deg. Det sier kanskje noe om hvor vanskelig det er å snakke, eller lytte – eller bare om hvor vanskelig jeg har for å forklare meg. Forresten er det nok mange av kjærlighetstingene som helst ikke bør forklares. De ville neppe bli mindre pinlige om folk skjønte hvorfor jeg gjorde dem.

Men er det ikke rart, hvis du nesten aldri skammer deg over ting du gjør nå, at du fortsetter å skamme deg over de gamle tingene?

14. b.brave - 4. mars 2008

Nederlag er seierens mor, sa en kinesisk filosof som var populær på 70-tallet.

15. Oda - 4. mars 2008

hei b, koselig å se deg her!
fint ordtak, snu nederlag til seier og alt det der.
god tanke, men det er jo ikke alltid så lett 😐

16. b.brave - 4. mars 2008

Bharkoden for depresjoner er å snakke med andre om dem, så der er du jo flink, Oda, samtidig er de ikke en del av vår kultur, dvs du lærer ikke på skolen at det går opp og ned for ALLE, derfor snakker vi ofte for sent med andre, altså etter at depresjonen har «satt seg». Så går man der med usikkerheten og utryggheten som bare graver seg større og større plass inni deg. Du lærer ikke av foreldrene dine at «når du er lei jobben, bytt» eller «er du ikke forelsket lenger, så hopp til neste fristelse», men så er da virkeligheten ikke så enkel, for de har heller ikke lært deg at «du må kjempe mot slike følelser», nei nå begynner jeg å holde foredrag her, men vi mennesker er irrasjonelle, for det går ikke heller å si til sine følelser, at slapp av Oda, det er ingen vits i å være nedfor, for du har mat, klær og «vann over hodet», du kan jo bare sette deg ned og skrive en roman om det. Og vips, er allt glemt, for kroppen husker alt du har glemt.

17. Oda - 4. mars 2008

Tror ikke egentlig det var depresjon jeg mente, men la gå. Uansett har du rett, kroppen husker mer enn hodet.

18. Tomas - 4. mars 2008

Jeg syns tankerekkene dine er fine jeg! De er interessante, helt vanvittig originale og fantastisk underholdende når de opptrer i naturtilstanden (der jeg knapt eksisterer som lytter, og får være med på de abrupte assosiasjonsrekkene dine).

Men, selvsagt kan det være trist og tungt å føle seg som en klønete livskunstner. Du har min fnule – fnulle – hulle – gule sympati.

19. Oda - 4. mars 2008

Tusen takk, gode Tomas! Ja, tanken hopper i vei, og snur seg stadig vekk, og legger seg kanskje aldri til ro.

20. othilie - 4. mars 2008

Jeg syns ikke det er rart at jeg skammer meg over gamle synder og lite over nye. Fordi det å skamme seg er både en fysisk opplevd følelse og en intellektuell øvelse og det jeg tror en gjenopplever er en kombinasjon av den intellektuelle og den fysiske. Den intellektuelle, den kan man rasjonalisere bort men den fysiske reaksjonen som man hadde i kroppen da det skjedde, den er det mye vanskeligere å gjøre noe med.Og i dag er det de fysiske opplevelsene av å ha gjort og sagt ting som sitter igjen i kroppen, ekko av ting jeg i noen grad har klart å innse kan forklares, for meg selv, og som ikke må være så ille. Men den forferdelige følelsen en får i kroppen når disse tingene var sagt og gjort, den sitter mye bedre.

Det er et dilemma det med å fremstå som forståelig. For mye en gjør er jo i relasjon til andre mennesker. Og så må en finne en balanse, hvor mye må jeg bli forstått av den andre for at dette ikke skal bli en negativt, fysisk opplevd følelse som setter seg i ryggmargen og hvor mye kan jeg tåle å bare forstå for meg selv.

Jeg tror at vi har en tendens til å tro at vi kan tenke oss gjennom det meste, og glemme at alt er kroppslig i tillegg.Opplevd enda mer konkret enn det vi utformer av rasjonalisering i hodet.

Og jeg sysn vel at en del av disse kjærlighetstingene som du kaller det, joda, man kan ha en masse merkelige idéer om hvorfor man gjorde de, men det handler alltid om å bli sett og opplevd av et annet menneske, på godt og vondt.Og å få en ønsket reaksjon, positiv eller negativ. Jeg tror mange av oss har problemer med å innse at vi må bli sett og opplevd som viktige. Det heter så fint at en må elske seg selv før en kan elske andre. Det er en sannhet med modifikasjoner for uten bekreftelse vil det å elske seg selv ha dårlig vekstvilkår.

Sorry, kvasifilosofisk mandag.

Men jeg mener oppriktig at vi må være snillere med oss selv og kanskje kreve litt mer av andre. Faktisk. Heldigvis er det sånn at noen bare helt automatisk ser og forstår bedre enn andre. Men, kanskje er det litt langt mellom disse menneskene…dessverre.

Uansett, jeg syns det er fint å sitte å ha det litt blått. For da er en i alle fall i en prosess hvor en reflekterer over det som har vært.

21. Oda - 4. mars 2008

Det stemmer godt, jeg kjenner en sårhet i kroppen når jeg tenker på enkelte øyeblikk, i brystkassa, lungene, magen. Det kan hende vi må kreve mer av andre, ihvertfall de nærmeste, men de fleste kan vi jo ikke kreve noe av, de er til låns, enten de forstår eller ikke, lytter eller går videre. Jeg er ikke så flink til å holde lytteren fast, jeg er mer en sånn som lukker munnen og tenker: nei vel.

Det fine med å ha det blått er at du kan komme litt lenger, dypere, kanskje. Men det er en utfordring å unngå psykoklisjéene, som ikke gir noe nytt, bare sementerer. Å søke bekreftelse er en slik klisjé, kanskje sann, som alle klisjéer, men for meg ødelegger den bare, trivialiserer. Jeg trenger å presse meg selv til å søke noe som ikke så ofte er blitt sagt, ihvertfall ikke så jeg har hørt det.

22. b.brave - 4. mars 2008

Å dumme seg ut er underrated. En nødvendighet. Men bare morsomt når du blir gammel…men det er ikke så mye som skal til for å bli vippet av pinnen før det…særlig når du bare dummer deg ut overfor deg selv, og TROR du har driti deg ut, men så har du det ikke, det viste seg at de andre IKKE syntes du dummet deg ut, bare deg selv…

23. Tjukksokk - 5. mars 2008

Sniker meg innom og sier at jeg kjenner meg igjen.
Godt post! Og fin-fin låt!

24. Oda - 5. mars 2008

Hei Tjukksokk, og takk skal du ha! Ingen sniking nødvendig, du er mer enn velkommen 😉

25. Max - 6. mars 2008

Jeg har dummet meg ut så utrolig mye at jeg har trent meg opp til aldri å tenke på fortiden. Ikke har jeg hatt noen trivelig pop-sang å trøste meg med heller. Kanskje jeg skal lytte til Fuck was I:)

26. Oda - 6. mars 2008

Det synes jeg absolutt du skal gjøre. Tenk på den sangen neste gang du hopper rundt i bokseringen. Det gjør nok susen.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: