jump to navigation

En mandala av sand (Tibet) 26. mars 2008

Posted by Oda in Debatt, Film, Kulturtips, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
trackback

Det pågår en bloggkampanje for menneskerettigheter i Kina, i anledning IOCs manglende vilje til å legge press på kinesiske myndigheter i forbindelse med OL i Beijing. De siste overgrepene i Tibet viser tydelig hvor brutalt regionene i Kina styres, hvor liten respekt det finnes sentralt for lokal vilje og tradisjoner, og hvor lite et menneskeliv er verdt. Mye godt og opplysende allerede blitt sagt av andre bloggere. Les hos HvaHunSa om blogg-til-blogg-kampanjen, hos Hildring om antall døde og sårete i Tibetkonflikten, hos Savageminds hvorfor det er avgjørende at kinesiske myndigheter for første gang erkjenner at det finnes protester i Tibet, hos radiohode om sponsorer du kan skrive til og evt boikotte. Et ferdig protestbrev ligger på Opprop.no, men det er nok enda mer virkningsfullt å sende noe du selv har formulert.

mandala-7-years-in-tibet.jpg

Til slutt vil jeg gi et ørlite bidrag på mitt eget felt, med et klipp fra spillefilmen Seven years in Tibet (1997, regi: Jean-Jacques Annaud). Selve filmen kan man si mye om: den er partisk, amerikansk, gir en ufortjent stor rolle til Brad Pitt – ja, alt dette er sikkert riktig, men denne scenen gjorde likevel enormt inntrykk på meg. Den viser kontrasten mellom det ydmyke buddhistiske perspektivet til Dalai Lama, og de brutale militærstøvlene som tramper inn over en mandala av farget sand, laget til de kinesiske generalenes ære av møysommelige munker. Det er buddhistisk tradisjon at den som snakker med Dalai Lama aldri skal ha hodet høyere enn hans (av samme grunn skal du sørge for at hodet ditt er lavere enn buddhastatuens hode i et tempel, og aldri sette buddhahodet du har kjøpt på Ikea på gulvet eller lavt i bokhylla). Generalene nekter å føye seg etter tradisjonen, og munkene blir skrekkslagne – men Dalai Lama, som ennå bare er en liten gutt, reiser seg villig fra tronen og setter seg på gulvet med generalene. Deretter taler han fred og forsoning med dem, men blir møtt av foraktelige gester og avslutningsreplikken «religion is poison».

Min oppfordring: Se filmklippet, og støtt kampanjen for Tibet!

Advertisements

Kommentarer»

1. radiohode - 26. mars 2008

Det var eksakt min tanke, Oda. Kommer det tusen mailer med samme tittel, så kan f.eks. Outlook ganske kjapt rute dem inn i søppelboksen.

Tusen ulike mailer må man forholde seg til. 🙂

2. Så inderlig vel… « Irrelevanser - 27. mars 2008

[…] Et mandala av sand (Tibet) – Bharfot, 26.03 2008 […]

3. Oda - 27. mars 2008

radiohode: Det er nettopp det. Dessuten skjønner folk kjapt at det handler om en kampanje, og kan avfeie opponentene som saueflokk. Ulike folk med ulike formuleringer må man se som individer.

4. radiohode - 27. mars 2008

Kan jeg få kysse hånden Deres? Det ville være en ære. 😉

5. Oda - 27. mars 2008

Min hånd er alltid rede til å motta kyss, ærede herre.

6. frr - 27. mars 2008

Et sterkt innlegg i debatten. 🙂

7. Oda - 27. mars 2008

Tja. Dette er vel ikke det sterkeste Tibet-innlegget jeg har sett, men kultur kan jo også ha en viss effekt?

8. Tomas - 28. mars 2008

Kina ser på seg selv som ei «stormakt». Det er et selvbilde fullt av arroganse, en arroganse som lar makthaverne ture frem med maktens «rett».

Jeg er mektig! Jeg gjør som jeg vil!

Resultatet er oftest veldig, veldig trist. Tibet er et eksempel. Tsjetjenia er et annet. Irak et tredje. Stormakter er like i så måte. Det er noe av grunnen til at Gorbatsjov var en så verdig vinner av Nobels Fredspris. Han nektet å la seg forblinde av stormaktsretorikken.

Gorbatsjov sa dette i FN 1988, ett år før endringene i øsblokklandene begynte å skyte fart: «For oss står det … klart at prinsippet om fritt valg gjelder absolutt. Å unnlate å anerkjenne det medfører de alvorligste følger for alminnelig fred. Å avvise denne rett for folkene, uansett påskudd, uansett hvilke ord som måtte bli brukt som kamuflasje, ville innebære et anslag mot den ustabile likevekt som det er lykkes å oppnå. Valgfrihet er et almengyldig prinsipp og må ikke kjenne noen unntagelser.»

Og han fortsatte med å si dette: «Dessuten står det idag klart for oss at utbyggingen av militærmakt ikke kan gjøre noen stat allmektig. Hva mer er, støtter et land seg ensidig på militær styrke, undergraver det i siste instans andre deler av sin nasjonale sikkerhet.»

Dette er klart tenkt, av en mann som var leder for en av de største militærmakter historien har sett. Noe å tenke på for alle ledere av «stormakter».

9. Oda - 28. mars 2008

Gorbatsjov var en god taler. Og likevel, bak hans beslutninger lå ikke bare kloke tanker, men harde fakta. Ikke minst handlet det om belastningen krigen i Afghanistan påførte den sovjetiske staten, pga amerikanernes engasjement på motsatt side – noe som igjen banet veien for Taliban da russerne trakk seg ut. Det går for tida en film på kino om dette, Charlie Wilson’s War (den er nettopp tatt av plakaten i Oslo, men jeg vet den fortsatt går andre steder). For meg var denne filmen en påminnelse om at politiske forhold er enormt komplekse, hvert tilfelle er unikt, og konsekvensene av en intervensjon kan aldri helt beregnes på forhånd. Det finnes helt klart tilfeller hvor en stormakts påtrykk kan føre til positiv utvikling for en region (utdannelse, helse, veibygging, etnisk stabilitet, kvinners rettigheter). Når det er sagt så er det vanskelig å ikke bli forferdet over kinesernes behandling av Tibet.

10. Kubondens blogg » Blog Archive » Støtt Tibet - 28. mars 2008

[…] har skrevet om det samme og bharfot har sammenfattet noe av det andre bloggere har […]

11. Tomas - 29. mars 2008

Charlie Wilsons War var kanskje mest interessant på grunn av den tragiske slutten, der mannen går tomhendt fra det ene møtet etter det andre, når han ber om brøkdelen av pengene han tidligere fikk, for å hjelpe til med å bygge opp landet igjen. Trist!

Men en veldig bra film!

Slik jeg ser det var Gorbatsjov en realpolitiker. Men hans realisme er av en annen sort enn det vi vanligvis forbinder med uttrykket. Hans versjon er en positiv og human realisme. Vi trenger flere ledere med evne til å se realitetene så godt.

Kina mangler slike ledere, og det får veldig mange mennesker lide for. Og når vi vet at det går an å ta helt andre bestemmelser, at man ikke må møte misnøye med våpenmakt, da er all denne lidelsen unødvendig. Helt unødvendig.

12. Oda - 29. mars 2008

Det kan se ut som Kina mangler slike ledere. Men det vet man ikke, plutselig dukker noen opp. Gorbatsjov var også en overraskelse i sin tid. Han seilte jo ikke til makten som en hvit prins, tvert imot gjorde han «det han måtte» for å komme til topps – da han tok over ledelsen var det få som ventet seg noe spesielt av ham. Men han snudde da han kom i posisjon, og ble den ettermælet sier han var.

Om maktbruk er unødvendig kommer jo også an på øyet som ser. Sovjetunionen falt som stat etter Gorbatsjov, og han selv ble raskt detronisert (selv om han fortsatt blir beundret i Vesten). Murene brast i hele Europa, og på de fleste områder ser vi det som bra. Men det var store omkostninger ved den hurtige innføringen av brutal kapitalisme i Øst-Europa, ikke minst i Russland. Det er ikke så enkelt som «seierherrene» vil ha det til, at demokratiet og friheten vant etc.

13. anita thomhave simonsen - 29. mars 2008

ved ikke så forfærdeligt meget om Tibet..men bryder mig da overhovedet ikke om Kinas magtfulde optræden/undetrykkelse af landet…..videoen virker stærkt……og det rører mig at se en smukt udført og velment mandala af sand blive ødelagt…….uha hvor det virker magtmarkerende…..sandsynligvis et godt billede på hele situationen…

venlige tanker til Tibet herfra…også til dig Oda…Anita

14. Oda - 30. mars 2008

Hei Anita! Ja det var et godt bilde filmskaperne fant, synes jeg, altså mandalaen og støvlene. Lurer på om det foregikk på den måten i virkeligheten også? Det kan jo faktisk hende, siden filmen er basert på en bok østerrikeren Heinrich Harrer skrev om sine egne opplevelser i Tibet.

15. Kampen mot kinesiske brudd på menneskerettigheter er avlyst « Irrelevanser - 5. juni 2008

[…] Et mandala av sand (Tibet) – Bharfot, 26.03 2008 […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: