jump to navigation

I like birds (Eels) 28. april 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Natur, Video.
Tags: , , , ,
19 comments

Hvis du lurer på om det er vår, ta en tur i Botanisk hage og hør plystrekoret. Eller lytt til denne låta med Eels, I like birds, en favoritt fra det fantastiske albumet Daisies of the Galaxy fra 2000. Eels er et amerikansk band, eller først og fremst en førtis ved navn Mark Oliver Everett, som tidlig i karrieren kalte seg Mr E, eller bare E. Etter hvert fant han ut at navnet gjorde det litt vanskelig å bli forstått ved booking av spillejobber, dessuten fikk han faste musikere som gjorde det naturlig med et felles bandnavn. Dermed ble E til Eels, som for alvor slo igjennom med to låter på soundtracket til Shrek 3 i 2007. Men I like Birds var den første hiten deres (les hele teksten her).

Fin video også, laget av den russiske animasjonskunstneren Vladimir Posokhin (bosatt i St Petersburg). Jeg liker særlig når den lille fuglen blir enormt stor og skummel, og menneskene ikke skjønner det, men lener seg til nebbet som om det var en trestamme. Eller når monsterfuglen kommer forbi tre små strutser, som skynder seg å stikke hodet i sanden mens den går forbi.

I don’t care for walkin’ downtown
Crazy autocar gonna mow me down
Look at all the people like cows in a herd
Well, I like
birds

If you’re small and on a search
I’ve got a feeder for you to perch on

(Eels, Daisies of the Galaxy, 2000)

Reklamer

Glassdråper (Lise Stang Lund) 22. april 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , ,
35 comments

Jeg har en venn som er journalist. Han sa til meg: Oda, en gyllen regel er å ikke skrive om vennene sine. Da kan du ikke være nøytral. Jeg svarte at blogging er motsatt, jeg skal være personlig, det er bloggingens viktigste kriterium. Men nå står jeg her og er ikke så sikker lenger. Greit nok med arrangementer hvor jeg ikke kjenner noen, kommer som en skygge, stjeler inntrykk og anmelder uten filter. Men dette? Når rommet er fullt av folk jeg kjente en gang, og barna deres myldrer omkring, leker sisten og stanger i kunstverkene, mens samtalen går om hus og hjem, som på en vanlig middag av den typen hvor jeg er som en fisk på land. Hva da? Jeg tømmer vinglasset mitt og tar en beslutning. Ærlig talt, jeg kan ikke la dette stoppe meg.

Lise Stang Lund stiller denne måneden ut i Galleri RAM. Hun er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo, gikk opprinnelig keramikklinjen, men har siden jobbet med glass og lysvirkninger. I tillegg er hun leder for Norske Kunsthåndverkere, og holder IT-kurs for kunstnere, bl.a. i webdesign.

Dette er kanskje utstillingens mest vellykkede objekt, kalt Fisheye. Her brytes lyset på en måte som skaper inntrykk av farge, eller også er det farge i prismene, og mønsteret minner om geometriske sekstitallsmønstre.

Jeg tenker på flaskebunner når jeg ser disse sirklene. Selv kaller Lise dem dråper, noe som er lettere å se i glassplata som henger fra taket midt i rommet, fordi «boblene» der har asymmetrisk form (øverste bilde). De øvrige objektene nærmer seg design i så stor grad at jeg ser dem for meg i et kontorlandskap. De kunne vært lamper, funksjonelle belysningsobjekter.

Lise er en perfeksjonist som kan sette hele familien i sving med pussefille rett før åpning, for å fjerne de siste fingeravtrykkene. Fotografiene er like utsøkte, gå gjerne til hjemmesiden og se hvordan hun selv presenterer objektene. Hos meg får du som vanlig kun smakebiter, snapshots.

Så da smeller jeg like godt til og blir personlig. Her ser du beviset på at hjem og familie ikke var eneste samtaletema på vernissagen. Lise, i svart kjole til høyre på bildet, viser en rødhåret venninne rundt på utstillingen. Kunst må jo være rocka når den best beskrives gjennom headbanging!

Galleri RAM er et ikke-kommersielt galleri med fokus på kunsthånd­verk og design. Tanken er å være sjangeroverskridende overfor «ren» kunst, noe mange kunsthåndverkere er opptatt av. Problemet er at det kunstneriske i kunsten kan bli vanskelig å få øye på. Med et uttrykk så nært opp til kommersiell design, hvordan rettferdiggjøre langsom produksjon og høye priser? Eller som min venn journalisten sa ved en annen anledning: Greit med konseptkunst. Men hvorfor holde konseptet hemmelig?

Men Lise holder ikke noe hemmelig. Hun forteller om tanker og håndverk, samarbeidet med Magnor glassverk, kampen mot ørsmå bobler i glasset, nærmest usynlige for andre enn henne selv, og en tilskuer som sa: det ser ut som det er laget av en maskin, noe som ikke gjorde henne fornærmet, men overlykkelig, fordi det viste at hun nærmet seg teknisk perfeksjon.

Anekdoten gjør meg modig, og jeg spør hva hun synes om halvfabrikata og industrigjenstander i samtidskunsten. På denne utstillingen er hvert eneste glassprisme håndlaget: en nøyaktig mengde oppvarmet glass klippes av, dryppes på en flate og får renne utover i sirkel, så blir den varmet opp igjen for å fjerne klippearr og andre skarpe kanter, og etter at dråpen har kjølnet blir den festet til ei glassplate med et helt spesielt transparent lim, som verken synes eller påvirker lysbrytningen.

Like før har jeg hørt henne snakke med en fetter, som stilte usjenerte spørsmål på den måten familie kan gjøre. Han sa: Når jeg ser på disse rundingene dine – altså, for meg ser de helt like ut. Og jeg mener, helt like. Så hva er vitsen? Men Lise bare lo og forklarte at likheten er ønsket, det er fine nyanser hun vil oppnå, ikke det åpenbare eller spektakulære.

Men dermed blir spørsmålet: Hvorfor ikke heller kjøpe helt like, fabrikklagde prismer, istedenfor å lage dem selv? Jeg venter meg et ideologisk svar, om at kunst skal lages fra bunnen, men nei, Lise har ingen motforestillinger, hvis prismene fantes, i nøyaktig den utførelsen hun ønsket, da kunne hun like gjerne kjøpt dem ferdige. Men det gjør de altså ikke, og da velger hun å lage dem selv, for å nærme seg mest mulig sin egen visjon.

At det finnes et tanker bak denne kunsten er altså klart. Og likevel. Er det ikke et problem når nyansene blir så subtile at de knapt kan skjelnes uten årelang trening, eller med nesa lenger en 10 cm unna? Eller når de mest interessante virkningene av overflate og lys oppnås fra baksiden eller sidelengs mot glasset, et perspektiv de færreste kommer på å ta?

Utstillingen Fisheye – lys gjennom glass av Lise Stang Lund kan du se i Galleri RAM (på Bankplassen) fram til 11. mai 2008.

Opera mints (Bjørvika, Irak) 13. april 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Stemninger.
Tags: , , , , ,
36 comments

Jeg står på brua over motorveien i Bjørvika med en hel del folk som i likhet med meg har sett for mange agentfilmer. Vi ser rett ned på en sperring satt opp av politiet, som vi bare kaller Secret Service, og hver gang de stopper en fotgjenger eller en vinglete syklist roper noen fra brua: Bombe!

Vi venter på fyrverkeriet, men ventinga trekker ut. Syklistene kommer ikke over motorveien fordi brua er for full, men politiet nekter å slippe dem bortover kaia mot innfarten til Operaen. Det er fullt av eksellenser på åpninga, og da må folket holdes unna. De latterlige bestrebelsene på å framstille det nye bygget som Folkets Opera er plutselig likegyldige. Vi hutrer i sjølufta og diskuterer om alle politifolkene er Secret Service, eller bare den skumle mannen i trenchcoat (til venstre på bildet).

Like før har jeg vært nede ved Innvik og spanet. Teaterbåten har operafest i kveld, med orkesterplass til det opplyste bygget, men det er lang kø foran landgangen, så jeg gir opp å prøve.

På kaia rundt båten står folk i klynger, klokka er blitt halv tolv, men det er fortsatt mulig å komme nær vannet.

Lenger ute mot Vippetangen ligger Statsraad Lehmkuhl. Mellom mastene er det heist trekantede stagseil som fanger den rosa flombelysningen.

Klokka nærmer seg midnatt, og folk er utålmodige. Ei gammel dame setter krykkene sammen til et slags stativ, som hun lener seg mot for å spare bein og rygg. Noen peker på en lang rekke med svarte biler, som er i ferd med å kjøre fram foran inngangen. De krabber langsomt ned den slake skråninga, som sultne biller med apetitt på kjendiser.

Samtidig står politiet og diskuterer med syklistene igjen. Flere biler har blitt vinket rett gjennom, tilsynelatende uten å bli kontrollert, og sidemannen min sier: Hvis du har en feit svart bil er det visst bare å kjøre.

Det blir stadig tydeligere at vi er Folket, mens de andre er Noe Annet. Vi står her på betryggende avstand og venter på brød og sirkus, mens de paraderer omkring i en opplyst osteklokke og elsker opera og ballett.

Hvis de er kremen, er vi opera mints.

Men så begynner fyrverkeriet, og vi glemmer alle prøvelser. Det er digre lysblomster som dekker halve himmelen, og mindre søyler av ild som reiser seg fra Sørengakaia tvers over vannet. Det drønner og buldrer, og det varer lenge, med mønstre som stiger og synker, tennes og slukner. Jeg står stille og lar meg overvelde, og likevel, midt i all skjønnheten kan jeg ikke la være å tenke, som vanlig når jeg ser fyrverkeri, ikke bare på pengene, hvor mange munner de kunne ha mettet, men også på den vanligste bruken av smell og eksplosjoner i verden, som tross alt er en helt annen.

Jeg kommer rett fra vakt på kinoen, hvor jeg har sittet og snakket med en kollega fra Irak. Han viste meg bilder fra dagens Bagdad, i en nettavis med arabisk skrift, hvor røyken fra siste bombeangrep fortsatt hang i lufta, mens folk løp fra stedet med skrekkslagne uttrykk i ansiktene. Kollegaen min forlot byen i 1994, og de neste tretten årene hadde han bare kontakt med moren og de ni søsknene sine over telefon. Ifjor traff han endelig moren og en søster igjen, da de greide å komme seg ut til en ferieuke i nabolandet Syria. Dette er en historie jeg kjenner igjen fra andre kolleger, og jeg spør om han deltok i krigen mellom Iran og Irak, det åtte år lange helvetet flere andre jeg kjenner har tjenestegjort i. Men S var heldigvis student på den tida, og greide seg såvidt unna militærtjenesten ved å utsette siste eksamen ett år, så han slapp å være soldat, men merket krigen godt likevel, gjennom drepte venner og slektninger, og raketter og flyangrep mot byen.

Samme kveld har jeg også sett filmen In the Valley of Elah, hvor Tommy Lee Jones spiller en amerikansk far som sakte oppdager hvilke grusomheter hans soldatsønn har deltatt i mens han var stasjonert i Irak. Jeg vil derfor tilegne denne posten til det hardt prøvede irakiske folket, og andre i verden som daglig opplever grusomhetens fyrverkeri.

Oppdatering: Andre bloggere har også skrevet om denne kvelden. Avil kritiserer gjestelista og spør om finanstoppene er blitt vår nye adel (få også med deg Tomas’ historikk i kommentarfeltet, om privilegier, veldedighet og velferd). Og se gjerne de flotte fyrverkeribildene til Lothiane (tatt med stativ og lang lukkertid, slik at lyset fra ulike raketter blir synlige samtidig).

Den dårlige vanen å gjenoppstå (Borgan) 7. april 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , ,
34 comments

Hva er det med menn og zombier? Jeg kjenner ingen jenter som er interessert i det. Derimot flere menn, bl.a. én som vil lage zombiefilm på Finnmarksvidda (Oda, vi gjør det til sommeren, bli med da, se for deg alle zombiene som raver over vidda, det blir kjempegøy!), og en annen som stiller ut zombiekunst på Akershus Kunstnersenter denne måneden.

Arne Borgan benytter en kombinasjon av teknikker: foto, tegning, lyd, video og installasjon. Han er et multitalent som gjør det meste selv, inkludert lyd, og spiller dessuten i bandet ARM, et støymusikkprosjekt. Denne utstillingen skiller seg ut med spennende iscenesettelser, glimrende tegninger, og et konsept såpass urbant at det kunne ha fortjent en mer sentral plass i byen. Nedenfor ser du Arne holde én av figurene sine, klar for brysom gjenoppstandelse. Det er samme type figur som på det øverste bildet, hvor zombiene framstår i sitt rette element, som en skummel marsjerende flokk.

Begrepet zombie kommer fra afrokaribisk voodoo-tradisjon, særlig Haiti, og betyr «levende død». Forestillingen er at mennesker kan gjenoppstå uten evne til tale eller fri vilje, mens kroppen forøvrig fungerer intakt. Zombier er mye brukt i populærkulturen, som døde kropper gjenopplivet ved overnaturlig kraft, eller mennesker gjort til viljeløse redskap gjennom svart magi. I gamle skrekkfilmer beveget zombier seg gjerne stivt og hakkete, og virket apatiske og sløve uten evne til annet enn å marsjere i flokk og drepe andre mennesker. I nyere filmer, som I Am Legend og 28 dager senere, blir de framstilt som raskere og smartere for å skape fart og spenning.

Installasjonen ovenfor leker med religionenes forestilling om en udødelig sjel, satt opp mot visjonen om de udøde kroppers trengsel. Hva om ingen av oss lenger forsvant, men gjenoppsto på jorda som zombier? «When there is no more room in hell the dead walks the earth.»

Zombie-forestillingen kan også ha et politisk aspekt. Den knyttes gjerne til apokalyptiske visjoner, hvor et virus, en mutasjon eller en annen biologisk katastrofe, ofte menneskeskapt, fører til sivilisasjonens kollaps og kanskje menneskehetens undergang. At slike fantasier får et oppsving nå, med vår tids frykt for panepidemier og klimakatastrofer, er muligens ikke så rart? I USA har det til og med oppstått en ny type protestaksjon kalt zombiemarsjen (zombie walks), hvor folk kler seg i zombiekostymer og marsjerer gjennom byen eller shoppingsenteret som et lett surrealistisk monstertog.

Arne Borgans utstilling The impossibility of getting used to constant resurrection vises i Lillestrøm fram til 4. mai. Åpningstidene er onsdag-søndag kl 12-16. Akershus Kunstnersenter viser samtidig også en utstilling av Heidi Marie Wien og Kine Lillestrøm, kalt Flash Memory.

Oppdatering: Etter kunstnerens ønske er alle bilder hvor han kan gjenkjennes fjernet fra denne bloggposten.

Poeter til folket 2. april 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Sitater.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
53 comments

Hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, kommer jeg til å få med meg mer enn en setning her og der? På raden foran meg sitter Johan Harstad. Han lytter med urørlig ansikt, blikket våkent festet på poeten der framme, og når kjæresten lener seg mot ham og hvisker noe reagerer han knapt, men rykker noen millimeter unna henne, som om spørsmålet, uansett hvor kløktig det kan ha vært, gir ham et uvelkomment avbrudd.

Kanskje, hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, vil jeg bli like fokusert som Harstad. Men foreløpig holder jeg på med mitt: fotograferer for å holde meg våken, prøver å fange én setning fra hver poet, én eneste setning som kan tjene som bildetekst hvis fotografiet blir bra. Jeg lener meg mot Streck, som sitter ved siden av meg, peker på Harstad og ber hviskende om en tegning, selv om det blir i profil og halvt bakfra. Resultatet ser du her.

johan-harstad-lite.jpg tove-nilsen.jpg

Vi er på Litteraturhuset og lytter til et poesimarathon, 3 timer med tittelen Poeter til folket, i anledning Norsk Forfattersentrums 40-årsjubileum. Ved siden av Harstad ser du Tove Nilsen, som leder arrangementet. Hun gir en kort innledning før hver poet, og jeg blir uventet imponert, har alltid vært skeptisk til henne, men hun er godt forberedt, virker oppriktig glad i poesi, våger seg på litterære karakteristikker og personlige anekdoter.

edward-hoem-henning-sommero.jpg

Streck vil ikke tegne Tove Nilsen, hun er for pen, sier han, det er vanskelig å tegne en dukke. Derimot tegner han Henning Sommero og Edvard Hoem, som åpner det hele med en grufullt romantisk seanse. Sommero drar sågar til med allsang, vi føler oss hensatt til et eller annet tiår lenge før vår tid, eller et sted utmed havet hvor alle gynger fram og tilbake i bølgetakt. Disse gamle gutta er dyktige, ingen tvil om det, innenfor sjangeren sin, selv om jeg ikke vet hva den sjangeren bør hete: patos med natur?

kristin-austad-danielsen.jpg auestad-danielsen-foto.jpg

Så kommer godbitene. Jeg nøyer meg med stikkord, og framhever poetenes egne ord. Kristin Auestad Danielsen, vestlandsjente med styrke i ordene, glede i blikket, det skinnende mørkebrune håret over øynene: «Eg elskar nynorsken. Eg blir som mor til ein heroinist dersom nokon er usakleg.»

einar-okland1.jpg torgeir-schjerven.jpg

Einar Økland, av Streck seinere kalt den snälla farbroren, hvithåret og rolig, med lun og dyp humor: «Møter eg ein eg ikkje kan lese tankane til unngår eg han som ein drapsmann, redd for at han skal lese mine.» (venstre over)

Torgeir Schjerven, med en ruvende fysisk størrelse det er vanskelig å tenke seg inn bak et skrivebord, bare beina ser ut til å rekke like opp i himmelen: «Vi er stille avtrykk av stjerner.» (høyre over)

gro-dahle.jpg gro-dahle-cut.jpg

Gro Dahle, den viltre barnslige kona og moren, med spedbarn og bestemor i seg, utenkelig uten relasjoner og familiealbum, og vanlige lekne bilder: «Jeg gikk ned trappa med gråten i armene.»

pedro-carmona-alvarez.jpg pedro-leser-ser-ned.jpg

Pedro Carmona Alvarez, poet og essayist, snart romanforfatter, opprinnelig fra Chile. Han har samme dag refusert meg til Signaler for tredje år på rad. Kan det være derfor han ikke får noe eget sitat?

terje-dragseth2.jpg terje-dragseth-foto.jpg

Terje Dragseth, omtalt i programmet som ekstatiker, hånda konstant hevet i et lydløst knips, mens den høy røsten insisterende gjentar: «Himmelens hester er av jern. Helvetes hester er av smør.»

tale-naess.jpg

Tale Næss, en performance med kontrabass og ekkosampling, deilig tett, som om alle på scenen vil omslutte oss med lyd: «Hører du husene rope? Hører du ropene husere? Se panelet forlate forskalingen. Om nettene er skuldrene kalde og hvite som porselen. Hvilket kjønn vender innover? Hvilket kjønn vender utover? Skogen luter seg. Våren er en sovende bjørn.»

geir-gulliksen.jpg geir-gulliksen-foto.jpg

Geir Gulliksen, smalt muskuløs under t-skjorta, jeg tenker alltid på ham som forlagskonsulenten så mange forfattere forlot Tiden for å følge: «Han sto under en sort paraply, og spilene var skjeve av emosjoner. Det var ihvertfall slik jeg så det, men jeg tar nesten alltid feil.»

rebolledo-pedersen.jpg torgeir-rebolledo-pedersen.jpg

Torgeir Rebolledo Pedersen, gråhåret forfatterbustete, og ordlekende på denne nittitallsmåten: «Jeg er som folk flest småveisfra. Jeg er som folk flest barfrostfra. Jeg er vindstilleren.»

triztan-vindtorn.jpg triztan-vindtorn-foto.jpg

Triztan Vindtorn, et langhåret troll i hippiekaftan, pyntet med fisker. Det er surrealistiske ord, eller kanskje psykedeliske, av Tove Nilsen kalt medisin mot hverdagsliggjøring. De fleste unnslipper, alt jeg fanger er et rocka sitat, utypisk begripelig: «Tilbake på våt asfalt ligger bare en overkjørt måne.»

morten-wintervoll.jpg morten-wintervold-ser-opp.jpg

Morten Wintervold til slutt, rebelsk på en utstudert høflig måte, vakker og svartkledd: «Vi bor i et land hvor nyrike bygger hytte med 17 toaletter. Finnes det nok skit og kjærlighet i ett menneske til å fylle 17 toaletter? Jeg har daglig problemer med å fylle ett.»

Tegninger: Streck. Foto: Oda Bhar, som tar forbehold om feilsitater.

Oppdatering: Streck har nettopp blitt intervjuet av svenske Bloggtidningen, både om bloggen sin og arbeidet som kunstner. Intervjuet kan du lese her.