Poeter til folket 2. april 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Sitater.Tags: Edvard Hoem, Einar Økland, Geir Gulliksen, Gro Dahle, Henning Sommero, Johan Harstad, Kristin Auestad Danielsen, Morten Wintervold, opplesning, Pedro Carmona Alvarez, poesi, Streck, Tale Næss, Terje Dragseth, Torgeir Rebolledo Pedersen, Torgeir Schjerven, Tove Nilsen, Triztan Vindtorn
trackback
Hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, kommer jeg til å få med meg mer enn en setning her og der? På raden foran meg sitter Johan Harstad. Han lytter med urørlig ansikt, blikket våkent festet på poeten der framme, og når kjæresten lener seg mot ham og hvisker noe reagerer han knapt, men rykker noen millimeter unna henne, som om spørsmålet, uansett hvor kløktig det kan ha vært, gir ham et uvelkomment avbrudd.
Kanskje, hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, vil jeg bli like fokusert som Harstad. Men foreløpig holder jeg på med mitt: fotograferer for å holde meg våken, prøver å fange én setning fra hver poet, én eneste setning som kan tjene som bildetekst hvis fotografiet blir bra. Jeg lener meg mot Streck, som sitter ved siden av meg, peker på Harstad og ber hviskende om en tegning, selv om det blir i profil og halvt bakfra. Resultatet ser du her.
Vi er på Litteraturhuset og lytter til et poesimarathon, 3 timer med tittelen Poeter til folket, i anledning Norsk Forfattersentrums 40-årsjubileum. Ved siden av Harstad ser du Tove Nilsen, som leder arrangementet. Hun gir en kort innledning før hver poet, og jeg blir uventet imponert, har alltid vært skeptisk til henne, men hun er godt forberedt, virker oppriktig glad i poesi, våger seg på litterære karakteristikker og personlige anekdoter.
Streck vil ikke tegne Tove Nilsen, hun er for pen, sier han, det er vanskelig å tegne en dukke. Derimot tegner han Henning Sommero og Edvard Hoem, som åpner det hele med en grufullt romantisk seanse. Sommero drar sågar til med allsang, vi føler oss hensatt til et eller annet tiår lenge før vår tid, eller et sted utmed havet hvor alle gynger fram og tilbake i bølgetakt. Disse gamle gutta er dyktige, ingen tvil om det, innenfor sjangeren sin, selv om jeg ikke vet hva den sjangeren bør hete: patos med natur?
Så kommer godbitene. Jeg nøyer meg med stikkord, og framhever poetenes egne ord. Kristin Auestad Danielsen, vestlandsjente med styrke i ordene, glede i blikket, det skinnende mørkebrune håret over øynene: «Eg elskar nynorsken. Eg blir som mor til ein heroinist dersom nokon er usakleg.»
Einar Økland, av Streck seinere kalt den snälla farbroren, hvithåret og rolig, med lun og dyp humor: «Møter eg ein eg ikkje kan lese tankane til unngår eg han som ein drapsmann, redd for at han skal lese mine.» (venstre over)
Torgeir Schjerven, med en ruvende fysisk størrelse det er vanskelig å tenke seg inn bak et skrivebord, bare beina ser ut til å rekke like opp i himmelen: «Vi er stille avtrykk av stjerner.» (høyre over)
Gro Dahle, den viltre barnslige kona og moren, med spedbarn og bestemor i seg, utenkelig uten relasjoner og familiealbum, og vanlige lekne bilder: «Jeg gikk ned trappa med gråten i armene.»
Pedro Carmona Alvarez, poet og essayist, snart romanforfatter, opprinnelig fra Chile. Han har samme dag refusert meg til Signaler for tredje år på rad. Kan det være derfor han ikke får noe eget sitat?
Terje Dragseth, omtalt i programmet som ekstatiker, hånda konstant hevet i et lydløst knips, mens den høy røsten insisterende gjentar: «Himmelens hester er av jern. Helvetes hester er av smør.»
Tale Næss, en performance med kontrabass og ekkosampling, deilig tett, som om alle på scenen vil omslutte oss med lyd: «Hører du husene rope? Hører du ropene husere? Se panelet forlate forskalingen. Om nettene er skuldrene kalde og hvite som porselen. Hvilket kjønn vender innover? Hvilket kjønn vender utover? Skogen luter seg. Våren er en sovende bjørn.»
Geir Gulliksen, smalt muskuløs under t-skjorta, jeg tenker alltid på ham som forlagskonsulenten så mange forfattere forlot Tiden for å følge: «Han sto under en sort paraply, og spilene var skjeve av emosjoner. Det var ihvertfall slik jeg så det, men jeg tar nesten alltid feil.»
Torgeir Rebolledo Pedersen, gråhåret forfatterbustete, og ordlekende på denne nittitallsmåten: «Jeg er som folk flest småveisfra. Jeg er som folk flest barfrostfra. Jeg er vindstilleren.»
Triztan Vindtorn, et langhåret troll i hippiekaftan, pyntet med fisker. Det er surrealistiske ord, eller kanskje psykedeliske, av Tove Nilsen kalt medisin mot hverdagsliggjøring. De fleste unnslipper, alt jeg fanger er et rocka sitat, utypisk begripelig: «Tilbake på våt asfalt ligger bare en overkjørt måne.»
Morten Wintervold til slutt, rebelsk på en utstudert høflig måte, vakker og svartkledd: «Vi bor i et land hvor nyrike bygger hytte med 17 toaletter. Finnes det nok skit og kjærlighet i ett menneske til å fylle 17 toaletter? Jeg har daglig problemer med å fylle ett.»
Tegninger: Streck. Foto: Oda Bhar, som tar forbehold om feilsitater.
Oppdatering: Streck har nettopp blitt intervjuet av svenske Bloggtidningen, både om bloggen sin og arbeidet som kunstner. Intervjuet kan du lese her.
Bharfot 
Jeg skulle gjerne vært en sånn person som kan gå på diktopplesninger uten å få maur i buksene, men det er jeg ikke. Jeg får helt hetta og begynner å okkupere hjernen med uvedkommende tanker etter omtrent fem minutter. (Det samme gjelder egentlig alle andre slags opplesninger og foredrag, jeg er en god leser og en forferdelig publikummer.) Så jeg synes du skal rose egen konsentrasjonsevne, selv om Mr. Harstad projiserer den der berømte Forfatterroen herfra til Pluto. 😉
Det er akkurat det, tankene speiser ut. Men jeg vil så gjerne være en sånn litterær person, og benytte meg av kulturlivet (hehe), så da prøver jeg. Og noe skjer jo, en setning pr poet er tross alt bedre enn ingen. Det hjelper med skriveblokk i hånda, og fotoapparat. 😛
Jeg får også ofte maur men jeg har begynt å like det etterhvert. For når jeg begynner å tenke på noe annet er det alltid med et slags utgangspunkt i det som skjer rundt meg.
Derfor blir avsporingene mine ute i verden anderledes enn de som kommer hjemme.
Og det er jo bra? Jeg kan tross alt ikke kjøre på de samme avsporingene hele tiden. Jeg looper nok som det fra før.
Er bare sånne i Oslo. Hvorfor det? Poeter bare for folket i hovedtaden?
Nej Gunnar, det var just det vi firade 40 år med Førfattarsentrum det är liksom dom som har fixat att poeterna har fått lov att läsa sina verk runt om i landet. Nu fick dom alltså för en gångs skull läsa för oss avgasbarn. 🙂
For en fin post dette var. Morsomt med Strechs bidrag ved siden av de fine bildene.
Tror aldri jeg har sett bilde av Gro Dahle før, og var ikke helt sånn jeg hadde sett henne for meg.
Tove Nilsen kjenner ikke jeg heller så godt til, har lest to romaner. Dvs, den ene, Skrivefest er vel heller et essay. Og der fikk jeg et inntrykk av at hun ikke var så veldig glad i poesi (ifølge en norskeksamen). Men det er sikkert noe annet å introdusere, enn å skrive analyser. Dessuten var det jo lenge siden, denne eksamen. 🙂
Og ja, Alvarez er en streng mann. 😦
Ære være Pedro, men han har vært signalerredaktør lenge nok nå, håper han gir stillingen videre snart. Ja, for det er jo en subjektiv utvelgelse, så klart, kvalitet er (mer eller mindre) subjektivt.
Poeter til folket: jeg håper det var folk blant publikum, og ikke bare litteraturfolk.
Utrolig morsom post! Gode sitater og kombinasjonen bilde og tegning var genial 😀 . Du er flink til å skrive lite og treffende! Jeg liker dikt veldig godt – også å høre på. Uten maur noe sted…..Men å lese her var morsomt særlig siden jeg først leste POTETER til folket og undret meg på om dette var noe i sammenheng med FN’s år for poteten (jo da, det er nå), helt til jeg skjønte feilen min… 😉
Hej Oda!
Så fin,fin på billedsiden..sikke kreativ du har været med din ven tegneren..rigtig interessant at se og fanger rigtig godt en billednørd som jeg….men jeg læser skam også din tekst……jeg har en søster som har læst litteraturhistorie og jeg husker hun har nævnt Gro Dahle for mange år siden……jeg har også været med hende til forskellige oplæsningsarrangementer for også efterhånden en del år tilbage og hørte bl.a. Pia Tafdrup, Peter Laugesen bl.a. og syntes det var interessant, men det har aldrig rigtig fanget mig så meget som billeder…selvom jeg virkelig godt kan nyde lyrik og andre litterære genre….jeg læser ikke ret meget skønlitteratur….men har dog haft en periode, hvor jeg læste Paul Auster en del…læser mest faglitteratur om kunst…..selvom jeg dog i øjeblikket læser Blekingegadebanden og sluger den allevegne også i bussen til og fra arbejde…læser du meget lyrik eller hvordan Oda?
Hei alle!! Her kommer jeg hjem fra en ny seriøs kveld på Litteraturhuset, og møter et superkommentarfelt! 😀
fr.martinsen: Helt enig med deg, noe sporer man jo av fra, og det farger avsporingen, deilig etter at jeg oppdaget det, så ergrer jeg meg mindre over kjedelige filmer eller foredrag, sier bare til meg selv: vel, så sitter jeg bare her og tenker litt da. Husker det var en fin post hos deg om det engang, fra en konsert i Spania (tror jeg), du skrev noe slikt som: mens jeg lytter tenker jeg på det jeg nesten alltid tenker på, og tankerekken etterpå var så fin.
Gunnar: Ja, Tegnestift har svaret.
Miriam: Takk! Gro Dahles utseende ville vel nesten ha vært umulig å forestille seg, hver gang jeg ser henne synes jeg det er usannsynlig. Babyflettene, supersmilet og den bondekonete klesstilen, hun er søt på en eksentrisk gi-faen-måte, som tekstene, magisk realisme-surrealisme, om det går an å si noe slikt. Og hvis Tove Nilsen ikke er noen poesi-person er jeg enda mer imponert, da var hun jo virkelig proff. Ad Signaler: Aner jeg at du også har prøvd deg? 😉
C: Pedro er sikkert en grei fyr. Problemet er jo at Signaler får så stor vekt fordi det lenge har vært eneste debutantantologi med den statusen, så da har Pedro fått utrolig mye makt. Ifjor kom jo Pilot fra Damm i tillegg, men det fortsetter neppe med Damm-Cappelen, og da er det ikke flere steder hvor alle kan sende inn, bare antologier fra utdanningssteder, Bergen og Tromsø, og nå Aschehougs forfatterskole, vel, men for uavhengige folk kan det virke nærmest umulig å få trykket korttekster.
Randi: Tusen takk! Jeg tror Streck syntes det var skummelt å få bilde ved siden av tegningen som sammenlikning, men han trengte ikke å engste seg, synes jeg, det er fanget en essens. Forresten fortalte han nettopp at han også hadde lest det som «poteter til folket», haha, kanskje alle gjør det, så kan jeg jo si jeg allerede har blogget om Potetens År 😆 Men når du lytter til diktopplesninger uten å få maur, får du da også med deg alle setningene, faller du slett ikke ut?
Anita: Det var utrolig gøy å lage fellesprosjekt tegning/foto, vi lo av hvor like positurer vi hadde fanget. Og Streck er jo så flink, flaks å ha en egen portrettegner. Jeg må innrømme at jeg nesten aldri leser lyrikk, men jeg liker kortprosa, som er i samme gate. Jeg liker poetiske bilder, men det er noe med de brutte linjene som får meg til å miste fokus, tror jeg ville likt ordene bedre som sammenhengende tekstmasse. Hva skal jeg liksom gjøre hver gang linjen slutter: ta pause? tenke?
Hihi! Fin rapport det der.
Trist at så mange leser så mye for så liten effekt …
Tomas: Hm ja, jeg tenkte på det samme, godt poetene ikke vet hvor lite vi får med oss. Men nå er vel ikke alle like surrete som meg, tross alt. Randi later jo til å være et bedre publikum. Kommer du til å tenke på dette hver gang du leser på kafé nå eller?
Utrolig fin post aa lese, paa saa mange nivaaer. Og naar man ikke kan gaa paa noe saant selv (i alle fall ikke paa norsk!) er det et lite glimt av aa nesten ha vaert der. Tusen takk!
Jeg var faktisk paa skrivekurs med fru Dahle en gang i historien. Det funka ikke helt for meg, men det kan godt hende hun var flink, dama. Jeg husker bare at vi oppfant ei drue som gikk opp ei trapp og noe rart. Men i ettertid har jeg reflektert mye over hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde (jeg var ca 15-16 den gang da) og har kommet til at det var fordi jeg ble provosert, fordi hun utfordret meg paa ting og tanker jeg da ikke skjoente jeg hadde. Og det har i ettertid invitert til selvrefleksjon og kanskje litt mer klokskap paa enkelte omraader. Tok sin tid, men jeg er jo litt treg av meg.
Saa kanskje hun var flink, som sagt, naar alt kom til alt og tida kom meg til hjelp 😉
[…] Poeter til Folket-Se På Tegning! https://bharfot.wordpress.com/2008/04/02/poeter-til-folket/ […]
Ouch, nå ga du meg dårlig samvittighet fordi jeg har vært så dårlig til å gå på slike tilstelninger i det siste. Men takk for det fine sammendraget, nå føler jeg nesten at jeg nylig har vært på Litteraturhuset. Jeg liker egentlig litteratur/poesikvelder, men av og til blir man litt matt av at det er den samme regien og de samme menneskene som går igjen om man så er på Blå, Mono eller Litteraturhuset. Oslos lille litteratursekt..
Alter Ego: Så morsomt at du har vært på skrivekurs med Gro Dahle! Kan tenke meg at hun underviser ganske speisa, hehe. Du var sikkert litt ung med 15-16 år, det ville jeg ha vært, i den alderen likte jeg best slikt som var hyperrealistisk. Jeg unngikk alt som kunne virke teit, pinlig, rart, usannsynlig, tror fortsatt jeg syntes foreldrene mine var pinlige hvis de tøyset mens andre var tilstede. Tror mange har det sånn, jo yngre du er jo mindre kontroll har du kanskje, og må dermed tviholde på det lille du tror du skjønner. Altså voksne, snakker jeg om, ikke små barn. Ihvertfall er det blitt lettere nå, kanskje jeg nesten ville vært klar for ei drue som gikk opp ei trapp. Hm… eller kanskje bare nesten.
Rullerusk: Det er sant, Oslos lille litteratursekt. Det er som C sier ovenfor: «Poeter til folket: jeg håper det var folk blant publikum, og ikke bare litteraturfolk.» Selv om jeg synes det varierer fra sted til sted, Mono og Blå har yngre publikum enn Litteraturhuset, hvor jeg også tror det går flere «vanlige» folk, altså folk som først og fremst leser og ikke drømmer om selv å skrive, kanskje bokklubbmedlemmer. Skjønt hvem vet, de har kanskje bare drømt lenger, og rukket å bli gråhårete.
Takk for ein god smak av ein kveld eg burde ha vore på.
Jaja. Ein får ikkje med seg alt.
Lykke til neste gong – om det så er Signaler, Pilot eller noko heilt anna. Ikkje gi deg, så går det til slutt.
Flott post!!! Jeg likter stilen her… tegninger, foto, noen korte beskrivelser og sitat. Og sitatene ga mye, det er så deilig med folk som evner leke med ordene så det kiler i magen min. 🙂
Aina: Jeg er jo ikke typen til å gi meg (tror jeg, selv om det er fint med oppmuntring), kommer sikkert til å fortsette å plage Signaler til jeg blir åtti år… hvis jeg ikke har funnet alternativer innen da 😉
Lothiane: Takk! Ja, det er fint når en setning klikker inn, blant alle de andre som ikke gjør det, men så kjenner jeg den i magen, beina, ryggmargen, og blir bare sittende og smile 🙂
Tenker på å få med meg publikum hver gang jeg leser. Tror jeg er flink til det også. Det er en egen kunst å formidle tekst muntlig. En som skriver tekster er ikke automatisk flink til å lese/formidle dem.
Noen forfattere er rett og slett ikke interessert i det heller. De mener teksten skal leses, og at det de har å si finnes der; i boka sitt tause møte med leseren.
Og det har de ofte rett i 😉
Du er flink til å lese, ja. Veldig flink. Jeg husker da du pekte mot taket for å vise horisonten, og jeg løftet hodet og så nøye etter. Men poetene på lørdag var flinke også, jeg kan ikke skylde på dem, klassisk tilfelle av: it’s not you, it’s me. Det er nok lettere med fortellinger enn dikt, hvert ord blir så viktig i et dikt, og poenget er vel at du skal stusse, la deg forundre, beta, men poeten leser bare videre, selv når du får lyst til å stoppe: hva sa han nå? Jeg synes det er utfordrende.
Helt enig med Tomas. Har vært på maange forfatteraftner med forfattere som skriver bra bøker, men når du hører dem lese høyt er det et eneste stort gjesp. min favoritt lese høyt-forfatter er Tore Renberg. Han har en fantastisk innlevelse og er utrolig morsom. Han framførte jo en 30 sider versjon av kortromanen Videogutten på Sentrum Scene for en tid tilbake, med musikk og skuespillere som improviserte til det han leste. Helt fantastisk.
Apropos. Dette høres arrangementet høres spennende ut: http://litteraturhuset.no/program/2008/04/Operativedottxt.html
Rullerusk: Høres eksperimentelt ut det arrangementet. Men jeg liker setningen «…leser utdrag fra sin nye roman Mnem, som sveiper fra The Big Bang til nåtid». Ingenting i veien med ambisjonene 😉
Nei, det kan du trygt si. «Raske menn» som gjennomfører verdenshistorien på fem minutter har tydeligvis fått hard konkurranse 😉
Haha, Raske menn er morsomme! Litt eurosentrisk historie, men det er jo helt vanlig. Videoen kan ses her. Jeg liker når Sverige taper mot Danmark i stein-saks-papir og må overta Norge, og når illusjonisten Moses blir datidas største rikssynser (du skal ikke stjele) 😆
Lurer på om denne typen stormannsgalskap er typisk for menn? Husker at broren min hadde en plan om å skrive en roman hvor han tok for seg «menneskehetens historie» (intet mindre), men tror ikke det ble noe av. Jeg forteller dette uten skrupler, for han gidder ikke å lese her, og dere kan vel holde på en hemmelighet?
hehe, uthenging av familiemedlemmer er helt greit. skal ikke sladre jeg. Er typisk at «verdenshistorien» alltid stort sett dreier som vesten ja. Litt som når baseball-serien til USA heter World Series.
Eg vil bu i Oslo. 😦
Bare kom, her er det masse plass (hmm…)
Me har ikkje råd til den plassen me treng / vil ha, og dessutan er det omsyn å ta. Til mann og ungar og øvrig familie. Men EG vil.
Når du blir forfatter betaler sikkert forlaget tur! 😀
«Love bart!»
Skulle ønske flere poeter ville bruke lyrikken til å fremme sånne oppfordringer.
Vel, for å si det med Pablo Neruda: «Poesien tilhører ikke den som lager den, men den som trenger den.»
Du spørr om jeg «får du da også med deg alle setningene, faller du slett ikke ut?»
JO DA 😀 Det hender ikke så skjelden diktet treffer en tone eller en streng som setter igang en egen reise. Men det opplever jeg ikke som «maur», det er kanskje mere måkens flukt fra her og nå til der og da – men det er jo egentlig bare fint 😉 Sånn kan man veve sitt eget liv og sine egne erfaringer inn i diktene – gjøre de litt til mine på en måte!
Og godt at flere tenkte på poteter da!!
Tusen takk for nydelig presentasjon av Forfattersentrums jubileum. Så fint med bilder og tegninger i lag – det var tøfft og freak’ete!
Jeg er på mellomlanding i mitt eget liv – hjemme for en kveld, sov to timer på sofaen og skal videre i morra, men dette tok jeg meg god tid til å lese og følte at jeg nesten var med. Takk og takk til deg for flott dokumentasjon!
Randi: Det var godt å høre, da er du ikke perfekt. Selv om du fortsatt høres ut som bedre publikum enn meg 😉
Sylvi: Hyggelig, tusen takk, ikke minst for anbefaling på bloggen din! Tøft og freakete er en bra kompliment, lyder litt bohemisk – du skal se vi er den nye tekoppen 😀
Lekkert.
bharfot, dette er herlig! jeg vil også på diktopplesning! men hvor? HVOR? aiai. men hvem trenger å gå på ordentlige diktopplesninger når vi har denne bloggen? 🙂 takk for god og inspirerende rapportering.
Bridgehill: Takk, på vegne av både Streck og meg!
Binka: Så fint du at likte posten! Diktopplesninger er nok vanligere i Oslo, men det hender vel bibliotekene gjør en innsats andre steder også, eller bokhandlene. Det blir sikkert bare mer ettersom det blir mer trendy, noe mange spår. Kanskje er poetene de nye superstjernene? 😉
Kom plutselig på at jeg ikke fikk tid til å kommentere da jeg leste denne posten, og mente å komme tilbake.
Jeg trodde kultur ikke kunne blogges noe bedre enn i god gammel bharfot stil, så kommer denne posten, og jeg er fullstendig wowet. Strek vs bilde er genialt, dere MÅ slå dere sammen oftere!! 🙂
Tusen takk, Minnea! Det var gøy med samarbeid, så du skal ikke se bort fra at vi gjør det oftere. Må bare få lurt ham med meg, that’s all. Streck er jo kanskje ikke fullt så interessert i obskur metafysikk som meg… 😉
Ååå jeg skulle også gjerne vært der og hørt poetene, men jeg hadde en avsindig forestilling om at jeg ikke hadde tid…at jeg skulle lese fransk nyroman. Men fint å lese og se ditt innlegg. En mager trøst kanskje at også jeg ble refusert av Pedro. Ikke lett å være Carmona Alvarez i et land full av misforståtte genier 😉
For et morsomt sammentreff, jeg var akkurat borte hos deg og kommenterte! Hehe, nei du har rett i det med Pedro. … men det var de andre du tenkte på nå, ikke sant? du og jeg, vi gir jo bare de urettmessige refusjonene et ansikt? 😉
Yess, sånn er det 😉 Men si meg…har du samme døgnrytme som meg?
Tja… det virker jo litt mistenkelig. Vet forresten ikke helt om det jeg har kvalifiserer som døgnrytme. Snarere urytme.
Vi er to som ble refusert av Pedro. Han er fortsatt min helt. Og noen dager etterpå hilste jeg på en annen favoritt, helt, dikter og han sa at han likte det jeg skrev.
Hver gang jeg blir refusert, så tenker jeg på deg og det du skrev om meg i en blogg-konkurranse. At jeg er en bokhandler med en stor forfatter i magen. Om jeg noengang klarer det, er det absolutt litt din fortjeneste. Takk for det.
Hei Linn! Så hyggelig, nå ble jeg glad. Jeg mente hvert ord av det jeg sa i Tordenbloggen, jeg så du hadde sitert det i bloggen din, og ble glad da også, det er så fint hvis det man sier, og virkelig mener, kan nå fram til den det gjelder, og ikke bare blir liggende der som en dum glo i hjertet og bli kald.
Det er ikke lett, dette med refusjonene, selv om man forsåvidt blir vant til dem etterhvert, enda jeg ikke engang har fått særlig mange, siden jeg ikke er flink til å sende ofte inn, tenker stadig at jeg burde funnet ut hvor, hva, hvem osv, men orker ikke helt, og er dårlig på nettverksbygging, alle slike defekter som mange klager over, jeg vet, men likevel, som en venn av meg sier: jeg kunne sluttet å skrive, men da ville jeg bare ha begynt igjen om tre måneder likevel. Så vi gir ikke opp, og jeg håper ihvertfall at det gjelder deg, for uansett om det tar tid og krefter, så tror jeg du finner historien din til slutt, eller den finner deg, og det kommer til å kjennes som det beste i verden.
Vil også bare takke for den fantastiske fantastiske rapporten fra poesiprogrammet på Forfattersentrums 40års dag! Lenken er sendt til alle jeg kommer på og de fleste av poetene – hvilken lykke!
Det blir mer lyrikk! På verdens bokdag, på poesitrikken, kommer fem poeter, en skuespiller og en trompetist. Jeg lurer på om det er rikitg å bedrive reklame for slikt her, men det er slikt et fint program og dessuten spurte dere. Tidene er (veiledende): Stotorvet kl 12 og 1250 Homansbyen kl 1207 og 1257 Majorstuen kl 1220 og 1310 Frogner plass kl 1223 og 1313 Aker brygge kl 1232 og 1322 Stortorvet (ankomst) kl 1240 og 1330.
Aj, det var ikke verst, oppdaget av Norsk Forfattersentrum! 😉
Bare fint med reklame for mer poesiopplesning, jeg supplerer med informasjon om dato: Verdens bokdag er førstkommende onsdag 23. april, og Poesitrikken er et samarbeid mellom Norsk Forfattersentrum, Ruter (tidl Oslo Sporveier) og Bokklubbene. Kjør trikk og lytt til poesi!
[…] Vil du se flere tegninger og bilder av forfattere, så har Streck og jeg gjort noe liknende før i en post fra april. På flickr har jeg noen flere bilder fra Tekstallianse 2008, som altså var en anledning for […]
[…] har det blitt til at jeg heller smugler det personlige stoffet inn i bilder og tekst om kunst, litteratur, film, konserter, reiser, natur. (I den forbindelse, på eplet ovenfor: Ser du også skyggen av en […]
dette må ha vore eit strålande arrangement! hugsar at eg ❤ Kristin Auestad Danielsen sin diktsamling! nydeleg!
Hei Mette! Ja, det var en fantastisk dag. (Lenge siden noe slikt nå, på tide med gjentakelse, anyone?) Auestad Danielsens Nynorsken er virkelig kul, sjølironisk og lengtende, deilig konseptpoesi! (For evt nysgjerrige lesere har Klassekampens Susanne Christensen en god anmeldelse her.)
I ettertid husker jeg Triztan Vindtorns opplesning som den rareste og fineste, mest bittersøte. Det var mitt første møte med ham, en av de eldre som virkelig måtte oppleves live, og nå er han jo borte. Men jeg rakk å se ham en gang til, på Oslo Poesifestival i høst.