Den dårlige vanen å gjenoppstå (Borgan) 7. april 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Om å skrive/lese/blogge.Tags: Akershus Kunstnersenter, Arne Borgan, film, Kunst, voodoo, zombie
trackback
Hva er det med menn og zombier? Jeg kjenner ingen jenter som er interessert i det. Derimot flere menn, bl.a. én som vil lage zombiefilm på Finnmarksvidda (Oda, vi gjør det til sommeren, bli med da, se for deg alle zombiene som raver over vidda, det blir kjempegøy!), og en annen som stiller ut zombiekunst på Akershus Kunstnersenter denne måneden.
Arne Borgan benytter en kombinasjon av teknikker: foto, tegning, lyd, video og installasjon. Han er et multitalent som gjør det meste selv, inkludert lyd, og spiller dessuten i bandet ARM, et støymusikkprosjekt. Denne utstillingen skiller seg ut med spennende iscenesettelser, glimrende tegninger, og et konsept såpass urbant at det kunne ha fortjent en mer sentral plass i byen. Nedenfor ser du Arne holde én av figurene sine, klar for brysom gjenoppstandelse. Det er samme type figur som på det øverste bildet, hvor zombiene framstår i sitt rette element, som en skummel marsjerende flokk.
Begrepet zombie kommer fra afrokaribisk voodoo-tradisjon, særlig Haiti, og betyr «levende død». Forestillingen er at mennesker kan gjenoppstå uten evne til tale eller fri vilje, mens kroppen forøvrig fungerer intakt. Zombier er mye brukt i populærkulturen, som døde kropper gjenopplivet ved overnaturlig kraft, eller mennesker gjort til viljeløse redskap gjennom svart magi. I gamle skrekkfilmer beveget zombier seg gjerne stivt og hakkete, og virket apatiske og sløve uten evne til annet enn å marsjere i flokk og drepe andre mennesker. I nyere filmer, som I Am Legend og 28 dager senere, blir de framstilt som raskere og smartere for å skape fart og spenning.
Installasjonen ovenfor leker med religionenes forestilling om en udødelig sjel, satt opp mot visjonen om de udøde kroppers trengsel. Hva om ingen av oss lenger forsvant, men gjenoppsto på jorda som zombier? «When there is no more room in hell the dead walks the earth.»
Zombie-forestillingen kan også ha et politisk aspekt. Den knyttes gjerne til apokalyptiske visjoner, hvor et virus, en mutasjon eller en annen biologisk katastrofe, ofte menneskeskapt, fører til sivilisasjonens kollaps og kanskje menneskehetens undergang. At slike fantasier får et oppsving nå, med vår tids frykt for panepidemier og klimakatastrofer, er muligens ikke så rart? I USA har det til og med oppstått en ny type protestaksjon kalt zombiemarsjen (zombie walks), hvor folk kler seg i zombiekostymer og marsjerer gjennom byen eller shoppingsenteret som et lett surrealistisk monstertog.
Arne Borgans utstilling The impossibility of getting used to constant resurrection vises i Lillestrøm fram til 4. mai. Åpningstidene er onsdag-søndag kl 12-16. Akershus Kunstnersenter viser samtidig også en utstilling av Heidi Marie Wien og Kine Lillestrøm, kalt Flash Memory.
Oppdatering: Etter kunstnerens ønske er alle bilder hvor han kan gjenkjennes fjernet fra denne bloggposten.
Bharfot 
Zombier er jo kulest da!
Jeg begynner å fatte det 🙂
Ingen jenter som interesserer seg for zombier? :O Her har du en! De er jo råstilige.
Men hvorfor er de stilige? Hvorfor, hvorfor? 😉
jeg har heller ikke helt skjønt denne greia med zombier, selv om jeg synes 28 dager senere er en kul film (men der er det jo «nye» zombier, ikke vandøde, men mennesker besatt av skummelt virus). Zombien jeg liker best er Brian som er et slags husdyr i webcomicen Orneryboy http://www.orneryboy.com/index.php Kosezombie lizm. 🙂
Hehe, den var søt ja. Og veldig følsom. En emo-zombie! 😆
28 dager senere er dritskummel, jeg hadde mareritt i flere uker. Disse menneskene som blir smittet på et øyeblikk, og så plutselig er de helt ville, rødlysende i øynene, spyr fosser av blod, angriper venner og familie… urk. Det er aksellerert zombieoppførsel, ingen menneskelighet igjen, bare robotaktig fokus, og de beveger seg rykkete og rart, som gamle zombier, selv om det går superfort.
Jeg tror forresten du er på rett spor med tanken om at zombie-filmens nyvunne popularitet har noe med vår frykt for klimakatastrofer,epidimier o.l. Man sier jo at hvis man vil vite hva som foregår i en kultur så bør man se hva slags skrekkfilmer de lager. Der kommer all frykten og det mørke tankegodset fram. Bare se på alle «invasjon fra rommet»-filmene som ble lagd under den kalde krigen. «I Am Legend» er nok ikke langt unna hva mange tror fremtiden kan bringe. Bare at menneskene ikke er blitt lysskye monstre, men hensynsløse overlevere.
Det var nok derfra marerittene mine kom også, tror jeg. Ikke fordi monstrene var stygge og ubehagelige, men fordi scenariet i 28 dager senere ikke var så vanskelig å forestille seg. Jeg skjønner jo at akkurat dét sykdomsforløpet kanskje ikke er så sannsynlig, men det er noe med tanken på en pest som er menneskeskapt…
En av mine yndlingsfilmer fra nittitallet behandlet samme tema, Twelve Monkeys. Men den filmen har en klaustrofobisk stemning, som også Matrix noen år senere, hvor de overlevende er fanger under jorda og lever under streng disiplin. Mens de apokalyptiske 2000-tallsfilmene handler mer om overlevelseskampen som løper løpsk, som du sier, et truende uforutsigbart kaos. Klimakatastrofenes scenario?
Nok ein gong ein strålande tittel, Oda. Eg fniste for meg sjølv.
He he. Kanskje jeg kan satse på en karriere som tittelmaker, hvis alt annet slår feil? (men hvor lever man av sånt… på desken i VG?)
Men egentlig var det en kommentar til kunstnerens tittel på utstillingen, som jeg syntes var unødvendig og nesten latterlig krøkkete: «Umuligheten av å bli vant til konstant gjenoppstandelse.» Du skulle hørt den stakkars kulturpolitikeren fra Lillestrøm prøve å uttale den tittelen, attpåtil på engelsk, da han åpnet utstillingen… 🙄
Senere har jeg fått høre at tittelen er et direkte sitat fra boka/filmen Solaris. Vet ikke om det stemmer, eller hva det isåfall betyr.
Den aller beste zombiefilmen er naturligvis Shaun of the Dead, en slags blanding av engelsk forstadskomedie ispedd zombier og The Office. Eller noe.
(«You’ve got red on you!»)
Ellers er jeg ikke så inmari glad i zombier, men Jon Ajvide Linquists «Hantering av odöda» fikk meg til å begynne å grine fordi den var så fin.
Ja, det er en nydelig bok. Anbefales varmt. Gjerne også den første boka til Linquist, der er det vampyrer det handler om. Flott bok, og ikke vanlig horror som det går tretten på dusinet av.
Men den aller beste zombiefilmen er vel fortsatt Romeros Night of the Living Dead da? Eller helst hele trilogien kanskje. Det vil si, det er jo fire filmer nå. Den fjerde er ålreit den også.
Zombienes opprinnelse på Haiti er interessant. Haiti har hatt gjentatte revolusjoner, men de har alltid endt med at folket er blitt sviktet av sine ledere. Det førte til at et subkulturell straffesystem. Folk kunne gå til houganene og få forbrytere dømt. Straffen for alvorlige forbrytelser var en forgiftning som skapte en lammelse så total at leger ikke klarer skille den fra døden. Så blir man gravlagt.
Men seinere blir man gravd opp igjen, banket med stokker og matet med en stuing som motvirker giften. Behandlingen er så sterk at den skaper en slags viljeløs zombie utav offeret, som så gjetes inn i avsidesliggende daler på øya for å arbeide på store plantasjer.
Om de kommer tilbake (det har hendt) blir de sett på som levende døde. De eksisterer ikke for slektninger og andre i samfunnet rundt dem, og har ingen mulighet til å få tilbake sitt gamle liv.
Det er virkelighetens zombier. Verdt en film i seg selv, syns jeg.
Annetten og Hjorthen: John Ajvide Lindqvist står faktisk på leselista mi! Jeg så et intervju i det svenske bokprogrammet Babel, hvor han snakket om de mørke kreftene i bøkene som metaforer for vonde opplevelser, mobbing etc. Det lød veldig interessant, avansert.
Ellers noterer jeg flittig alle titlene på zombie-klassikere 🙂
(Og Annetten, velkommen hit!)
Tomas: For en fantastisk historie! Jeg leste med store øyne. Er den virkelig sann!? Sometimes life is really stranger than fiction…
Haiti og Voodo er skikkelig fascinerende greier. Spesielt interesserte kan finne Divine Horsemen: the Living Gods of Haiti, en film av Maya Deren om voudounpraksis på Haiti, online og helt gratis. Den er litt sånn filmavisaktig, og det er ikke akkurat Angel Heart (Hvis noen husker den?) Men du får ihvertfall noen rituelle kylling,geit og okseslakting. Men den er nok mest for spesielt interesserte som sagt.
I bokform er kanskje Wade Davis’ The Serpent and the Rainbow verdt å få med seg?
Jada, Oda, historien om zombiene på Haiti er sann den. Leste ei veldig interessant bok om det for mange år siden, der det blant annet ble undersøkt hva slags gifter som kunne brukes for å lamme folk.
Boka refererte til et japansk tilfelle av forgifting av «bollefisk», en spesialitet som er utrolig giftig om den ikke tilberedes akkurat riktig. Det var om to skolekamerater som møttes tilfeldig etter 30 år, gikk på resturant for å feire, og så «døde» begge. Den ene bodde der, og ble gravlagt, mens den andre bodde et annet sted og ble sendt hjem i kiste. På veien våknet han, banket på lokket og ble sluppet ut. Boka fortalte ikke om de grov opp den andre mannen, han som allerede var gravlagt …
For ikke lenge siden så jeg en dokumentar om zombier som hadde vendt tilbake, og hvilken ikke-tilværelse de levde. Ingen ville ha dem der, ingen ville gi dem tilbake det de eide. De var en skikkelig pine for samfunnet rundt, både de nærmeste og samfunnet generelt. De levde på alle måter utenfor samfunnet, selv om de hadde rømt og kommet «hjem».
Syns verda er spennende jeg 😉
Apropos gutter og zombier: jeg kjører to rollespill nå, der zombier spiller en veldig sentral rolle. Har aldri gjort det før, men syns det er utrolig festlig!
Ikke minst ble det festlig når jeg oppdaget at en sympatisk nekromantiker faktisk kunne argumentere for at zombier var bra for landsbyene! De kunne jo settes til å jobbe på jordet om morgenen, og hentes inn igjen om kvelden, og hadde da spadvendt hele jordet uten å spise. Tenk det: gratis arbeidskraft! Fantastisk bra for fattige bønder i et middelaldersk samfunn!
Selvsagt er det visse følelser forbundet med å se sin døde far grave grøfter i landsbyen, men velstand og mat på bordet er verdt ganske mye …
Ikke rart de heltemodige rollenes kamp mot dødemanerne går dårlig! 😀
«panepidemi, kilmakatastrofe,eller bare en helt vanlig tirsdag…»
Ja, jeg la til det med tirsdagen selv, men ble en smule inspirert av ditt innlegg. Av snodige årsaker kjenner jeg en fyr som har fått tilbud om å spille zombie i en film. Jeg aner ikke om de har begynt enda,men han gledet seg merkelig nok til oppdraget. 🙂
Dere er jo de dødsnerdene. Jeg måtte slå opp nekromantiker, og for andre uvitende så er det visst en ond magiker som kan vekke til live og styre de døde, altså få zombier til å gjøre det han vil. Men Tomas mener det å være nekromantiker også kan brukes positivt, ved å la zombiene gjøre gode gjerninger istedenfor å drepe folk (det blir vel uansett ikke særlig positivt for zombien, men kanskje for samfunnet), altså en form for hensikten helliger midlet.
Og nekromantiker er ifølge wiki et begrep innen fantasy og rollespill, noe som skulle bety at denne posten er i ferd med å utvide perspektivet vårt fra forrige måneds diskusjon om science fiction (her)!
Åj, Lindis: Det skulle ikke være den samme filmen kompisen min snakker om? Skal opptakene foregå på Finnmarksvidda? Har de tenkt at det skal være en nazizombiefilm?
*rekker opp hånda*
Jeg må tilstå at jeg alltid har vært fascinert av zombier og zombiefilmer.
Nå føler jeg meg litt nekromantiker selv. Gøy med tilståelser i kommentarfeltet… 😈
ikke helt sikker, men mener han har nevnt noe om Finnmarksvidda. Blir nødt for å gå på premieren på den filmen hvis den blir noe av 😀
Kult. Kanskje du og jeg kan bli med som statistgroupies 💡
Oda: Og nekromantiker er ifølge wiki et begrep innen fantasy og rollespill, noe som skulle bety at denne posten er i ferd med å utvide perspektivet vårt fra forrige måneds diskusjon om science fiction!
Perspektivutvidelser:
En nek-romantiker er selvsagt bare en bonde som liker å jobbe på jordet. Det kalles populært for «å være helt på jordet» eller kan bare kalle bonden for «et nek». «Et nek» er også sett på som en ganske tanketom tilstand, noe som påfallende nok peker hen mot populærkulturens zombier: de er noen tanketomme nek. Av dette kan vi slutte av bønder som liker jobben sin er zombier! Håper Norsk Zombie og Småbrukarlag ser mulighetene denne porten inn til populærkulturen gir … 😉
Fakta: «dødemanere» (nekromantikere) er brukt i fantastisk litteratur, men da helst i skrekk-sjangeren. Skrekk er noe annet enn fantasy, science fiction og romopera. Alle disse sjangrene kan settes i en fellesbås også, under begrepet «fantastisk litteratur» (som ikke må forveksles med fantasy).
Hurra for livets nyanser!
Her prøver jeg å popularisere deg for vanlige folk, men nytter det? Neida. Alltid ny detaljinfo på lager 😉
Flink du er til å lage layout på kommentarteksten, forresten. Fet skrift, kursiv og greier. Det skulle jeg gjerne ha kunnet. Altså, jeg greier det her i redigeringsmodus, men ikke hos andre, hvor jeg må kode.
Trenger jeg å populariseres??? 😀
Enkle koder for de fleste blogger:
avslutter fet skrift.
starter fet skrift
avslutter kursiv skrift.
starter kursiv skrift
Venlig hilsen Norsk Nerd AS 🙂
Søren og!
Det hjalp ikke å skrive klammene omvendt!
Prøver med hermetegn:
«» starter fet skrift
« avslutter fet skrift
«» starter kursiv skrift
« avslutter kursiv skrift
Med håpefull hilsen
fra Norsk Nerd AS 🙂
Arrrg! Jeg er lykkelig mislykket! 😀
Siste forsøk 😀
>b< starter fet skrift
>/b< avslutter fet skrift
(snu klammene)
>i< starter kursiv
>/i< avslutter kursiv
(snu klammene)
Hilsen NN AS 🙂
Jippiii!!!! 😀
Psst!
Tenk hvilken vakker verden det ville vært om vi kunne mant frem våre døde og satt dem til å ta gulvvasken! Oppvasken! Legge nytt tak! Klippe plenen! Bære posene hjem fra butikken! Dytte bestemor sin rullestol ut og inn fra terassen!
Vi vil ha zombier!
Zombier til folket!
Hei Tomas, snakker om aktivitet! 😆 Ok, nå prøver jeg.
Jeg kaster et skrått blikk, fordi det er fett! Hah! Funker!
Helt med på zombier til folket. Da kan min zombie tjene penger, mens jeg gjør morsommere ting. Det løser faktisk et problem jeg har tenkt på lenge. Jeg ville ha en klone som kunne gjøre det kjedelige, men en klone ville jo være helt lik meg, og dermed like lite lysten på å gjøre det jeg misliker. Så ville vi være to unnasluntrere istedenfor én, som prøvde å lure hverandre. Men en zombie skulle funke.
Det går også an å tenke seg at med nok kopier kunne man få gjort det andre forventer av en også, uten at hver enkelt versjon av en selv måtte ofre for mye fritid, fordi man var så mange om å gjøre det. Omtrent som en dugnad, liksom.
Å ha dugnad med seg selv, for seg selv, må jo være den ultimate fantasien for en egosentriker …
– jeg har også lest Tommy & Tiger’n, og tenkt litt … 😉
[…] Hagerup forteller om zombologi. Jeg er ikke blitt mer interessert i zombier siden sist, men konstaterer at de er et tegn i tida. Det morsomste er egentlig t-skjorta hans, som får […]