jump to navigation

Opera mints (Bjørvika, Irak) 13. april 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Stemninger.
Tags: , , , , ,
trackback

Jeg står på brua over motorveien i Bjørvika med en hel del folk som i likhet med meg har sett for mange agentfilmer. Vi ser rett ned på en sperring satt opp av politiet, som vi bare kaller Secret Service, og hver gang de stopper en fotgjenger eller en vinglete syklist roper noen fra brua: Bombe!

Vi venter på fyrverkeriet, men ventinga trekker ut. Syklistene kommer ikke over motorveien fordi brua er for full, men politiet nekter å slippe dem bortover kaia mot innfarten til Operaen. Det er fullt av eksellenser på åpninga, og da må folket holdes unna. De latterlige bestrebelsene på å framstille det nye bygget som Folkets Opera er plutselig likegyldige. Vi hutrer i sjølufta og diskuterer om alle politifolkene er Secret Service, eller bare den skumle mannen i trenchcoat (til venstre på bildet).

Like før har jeg vært nede ved Innvik og spanet. Teaterbåten har operafest i kveld, med orkesterplass til det opplyste bygget, men det er lang kø foran landgangen, så jeg gir opp å prøve.

På kaia rundt båten står folk i klynger, klokka er blitt halv tolv, men det er fortsatt mulig å komme nær vannet.

Lenger ute mot Vippetangen ligger Statsraad Lehmkuhl. Mellom mastene er det heist trekantede stagseil som fanger den rosa flombelysningen.

Klokka nærmer seg midnatt, og folk er utålmodige. Ei gammel dame setter krykkene sammen til et slags stativ, som hun lener seg mot for å spare bein og rygg. Noen peker på en lang rekke med svarte biler, som er i ferd med å kjøre fram foran inngangen. De krabber langsomt ned den slake skråninga, som sultne biller med apetitt på kjendiser.

Samtidig står politiet og diskuterer med syklistene igjen. Flere biler har blitt vinket rett gjennom, tilsynelatende uten å bli kontrollert, og sidemannen min sier: Hvis du har en feit svart bil er det visst bare å kjøre.

Det blir stadig tydeligere at vi er Folket, mens de andre er Noe Annet. Vi står her på betryggende avstand og venter på brød og sirkus, mens de paraderer omkring i en opplyst osteklokke og elsker opera og ballett.

Hvis de er kremen, er vi opera mints.

Men så begynner fyrverkeriet, og vi glemmer alle prøvelser. Det er digre lysblomster som dekker halve himmelen, og mindre søyler av ild som reiser seg fra Sørengakaia tvers over vannet. Det drønner og buldrer, og det varer lenge, med mønstre som stiger og synker, tennes og slukner. Jeg står stille og lar meg overvelde, og likevel, midt i all skjønnheten kan jeg ikke la være å tenke, som vanlig når jeg ser fyrverkeri, ikke bare på pengene, hvor mange munner de kunne ha mettet, men også på den vanligste bruken av smell og eksplosjoner i verden, som tross alt er en helt annen.

Jeg kommer rett fra vakt på kinoen, hvor jeg har sittet og snakket med en kollega fra Irak. Han viste meg bilder fra dagens Bagdad, i en nettavis med arabisk skrift, hvor røyken fra siste bombeangrep fortsatt hang i lufta, mens folk løp fra stedet med skrekkslagne uttrykk i ansiktene. Kollegaen min forlot byen i 1994, og de neste tretten årene hadde han bare kontakt med moren og de ni søsknene sine over telefon. Ifjor traff han endelig moren og en søster igjen, da de greide å komme seg ut til en ferieuke i nabolandet Syria. Dette er en historie jeg kjenner igjen fra andre kolleger, og jeg spør om han deltok i krigen mellom Iran og Irak, det åtte år lange helvetet flere andre jeg kjenner har tjenestegjort i. Men S var heldigvis student på den tida, og greide seg såvidt unna militærtjenesten ved å utsette siste eksamen ett år, så han slapp å være soldat, men merket krigen godt likevel, gjennom drepte venner og slektninger, og raketter og flyangrep mot byen.

Samme kveld har jeg også sett filmen In the Valley of Elah, hvor Tommy Lee Jones spiller en amerikansk far som sakte oppdager hvilke grusomheter hans soldatsønn har deltatt i mens han var stasjonert i Irak. Jeg vil derfor tilegne denne posten til det hardt prøvede irakiske folket, og andre i verden som daglig opplever grusomhetens fyrverkeri.

Oppdatering: Andre bloggere har også skrevet om denne kvelden. Avil kritiserer gjestelista og spør om finanstoppene er blitt vår nye adel (få også med deg Tomas’ historikk i kommentarfeltet, om privilegier, veldedighet og velferd). Og se gjerne de flotte fyrverkeribildene til Lothiane (tatt med stativ og lang lukkertid, slik at lyset fra ulike raketter blir synlige samtidig).

Advertisements

Kommentarer»

1. Miriam - 13. april 2008

Nydelig skrevet, og flotte bilder. Og en god fremstilling av flere kontraster…

2. Oda - 13. april 2008

Takk, Miriam! Det var akkurat noe slikt jeg ville fram til, tror jeg. Følelsen av kontraster, som kan slå meg helt overraskende. Denne gangen midt i en post…

3. vibeke - 13. april 2008

Hva om reportasjer i aviser hadde vært slik? Hva om VGs journalister hadde trukket linjer mellom et fyrverkeri i anledning operaåpningen og krig i Irak? Hva om du ikke hadde snakket med kollegaen eller sett filmen – da hadde posten kanskje blitt det du først hadde i tankene. En rekke tilfeldigheter, og her sitter vi med en tankevekkende post.

4. Oda - 13. april 2008

Jeg satt nettopp og snakket med en venn om det du nevner! Hvordan én opplevelse farger en annen, at vi aldri kan oppleve noe med blanke ark, og at det ikke er negativt, men gir oss nye perspektiver. Det er noe ved dette kravet til rettlinjethet, at resonnementer skal gå fra a til å – slik fungerer jo ikke tanken, egentlig. Ihvertfall ikke i mitt hode. Og så må vi prøve å skjule det, «holde tråden» som folk sier. Sikkert vel og bra, det også. Men ikke alltid.

5. frr - 13. april 2008

Og du klarte å formidle stemningen til oss ute i provinsen. 🙂

6. anita thomhave simonsen - 13. april 2008

Hej Oda!

ja nogle gange sættes vores rige og fredelige verden i relief til de steder i verden, hvor freden ikke er eller oplevelsen ved forskellen mellem de kendte/el. rige og så de almindelige menneskers rolle i samfundet…….jeg kan godt lide din måde at sammenligne og bruge dine egne tanker i forbindelse med både din samtale med din irakiske kollega, din oplevelse af fyrværkeriets eksplosioner og oplevelsen af de samfundsmæssige kontraster ved åbningen af operaen ( forstår det sådan, at det er en ny bygning, der skal indvies..)……..for sådan tror jeg også tankerne opfører sig, som netop Vibeke også nævner, ens egne oplevelser og tanker er netop med til at præge ens oplevelser….så defor oplever vi ikke altid de samme ting, selvom vi evt. ser den samme film i biografen eller andet…….men det gør livet mere spændende og det gør det også mere interessant at høre andres oplevelser af den samme begivenhed, som man selv har oplevet……det er med til at vi får viden om hinanden og lærer hinanden at kende…….

7. Oda - 13. april 2008

frr: takk! ja vi asfaltunger sto jo der ute og frøs, mens dere i provinsen satt lunt og varmt hjemme i stuene med popcorn, ifølge min mor, som ikke er spesielt interessert i opera, og gikk litt til og fra, men dog fikk med seg mer av åpningsforestillingen enn jeg gjorde 🙂

Anita: Ja det stemmer, Oslos ny operabygning ble innviet igår kveld. Det har vært planer om et nybygg i flere tiår, og etter mye krangling om penger og beliggenhet står den endelig ferdig, helt på randen av havnebassenget. Arkitekturen skal dels være inspirert av operahuset i Sydney, dels av formasjonene til en isbre som kalver (styrter ut) i havet. Det siste slår meg som et eget paradoks, i forhold til klimatrusselen og havisen som smelter stadig hurtigere. Havnivået skal jo ikke stige særlig mye før dette operahuset forsvinner i sjøen…

8. lindis - 13. april 2008

herlig innlegg ja, «vi er folket» …ingen tvil om det.

9. Oda - 13. april 2008

takk lindis! og det er litt fint å være folket da. deilig å stå på brua og flire av kremen 😈

10. lothiane - 13. april 2008

Så flotte bilder! Interessant å lese om opplevelsen utenfor operaen. Det er skikkelig brød og sirkus, ja! 🙂

Jeg tok bilder fra balkongen (ligger i bloggen). Mye lenger unna og ikke så fine bilder som dine, men jeg fikk i hvert fall oppleve fyrverkeriet. 🙂

11. Oda - 13. april 2008

Lothiane, dine fyrverkeribilder er jo MYE BEDRE enn mine!! Det ble virkelig flott med stativ, slik at lyset og fargene fra flere raketter synes oppå hverandre. Tusen takk for at du tipset om posten (jeg er så slapp bloggleser for tiden og ville vel ikke ha oppdaget den på feed før om lenge). Anbefaler gjerne andre fyrverkerientusiaster å ta en titt hos Lothiane. Nrk nett-tv har også lagt ut en grei filmversjon.

12. Operaåpning « Under stjernene - 13. april 2008

[…] Oda har noen flotte bilder og rapport fra Operaen. Hun kan også tipse om at hvis man ønsker se fyrverkeriet på nett-tv kan det gjøres her. (hos […]

13. lothiane - 13. april 2008

Takk for anbefaling, jeg gir gjerne min til din post også. Jeg likte bildene dine – du er jo mye nærmere «action»! 🙂 Kjempefint med link til tv-programmet også. Jeg synes det var best å se det live, men det er jo absolutt en god erstatning for dem som ikke fikk det med seg i går kveld.

14. Oda - 13. april 2008

Det var best å se live, ja. Rart å se tv-bildene etterpå, særlig at de hadde brukt så sterk vidvinkel, antakelig for å få med hele operahuset ved siden av. Det fikk lysblomstene til å virke så små, og Sørenga (hvor rakettene ble sendt opp) til å virke så langt borte. Det motsatte var jo tilfelle der vi sto, effektene virket enorme og rett over hodet på oss (noe som egentlig ikke stemte, de eksploderte over vannet). En dame ved siden av meg sa: tenk at de kommer så nærme…

15. Tomas - 14. april 2008

Fin post! Funderingene dine er så dype og åpne i formen, at de bare kan gjøre oss klokere.

16. Oda - 14. april 2008

Tusen takk, Tomas! Dyp og åpen er det beste man kan være, tror jeg. Et ideal å nærme seg, men det er vanskelig å være så ydmyk.
Hvis du har rett og det funket her, er det verdens beste kompliment.

17. Tomas - 14. april 2008

Sukk! Her gir jeg deg verdens beste kompliment, og så svarer du med å trekke validiteten av min vurdering i tvil! Fy seg, Oda, fy! 😉

18. Oda - 14. april 2008

Huff. Kanskje jeg ikke trenger mer ydmykhet (eller falsk beskjedenhet), men et kurs i selvhevdelse. Kan du bidra? 🙄

19. ORDFRONT - 15. april 2008

Lekkert. Veldig lekre bilder – også uten stativ. Fin og overraskende avslutning med kollega fra Irak.

20. Tomas - 15. april 2008

Vel, jeg syns i hvert fall du fortjente nettopp det komplimentet jeg ga deg, Oda.

Du kan jo tenke at du hadde et blaff av genialitet, men at du ellers er ei helt alminnelig jente med nesa på rett plass … 😉

21. Titta - 15. april 2008

Kjekt å lese, kjekt å se. Jeg falt spesielt for Lehmkuhl og de lett rosafargede stagseilene. Og jeg fikk klump i halsen da du så nydelig koplet opplevelsen til Irak og andre land som opplever ‘grusomhetens fyrverkeri’.

22. Oda - 15. april 2008

Sylvi: Takk! Joa, snapshots funker vel det også.

Tomas: Fint jeg har deg altså. Du setter nesa på plass 😉

Titta: Takk! Enig, det var gøy med Lehmkuhl. Snakker om perfekt kulisse. Og så lærte jeg navnet på de seilene.

23. frikke - 16. april 2008

Godt å høre at også andre står med en vemmelig følelse i magen over fyrverkereri -men fine på bilder er disse underholdningseksplosjonene! 😉 Bra og tankevekkende post som får en til å se perspektiv på ting.

24. Oda - 16. april 2008

Hei Frikke, og takk, velkommen hit!
Interessant at du sier det om magefølelsen, at fyrverkeri skurrer også for deg. Hver nyttårsaften lurer jeg på hva de andre tenker på tolvslaget, når vi står i en eller annen park med rakettene dundrende over hodene, og noen gjør slikt man «skal», selvfølgelig: kysser, skåler, drikker sjampanje. Men de aller fleste, såvidt jeg kan se, står bare og ser ettertenksomme ut. Hva tenker de på? Sitt eget liv, året som gikk og det som kommer? Eller noe helt annet?

25. frikke - 16. april 2008

Godt spørsmål – mange blir nok litt ettertenksomme – over året som har gått – fremtiden osv. Men jeg klarer aldri å la være å tenke på at det er krig rundt meg. Tenkt slik siden jeg var barn. Men dersom fyrverkeriet får meg til å prisgi mitt eget liv (som heldigvis ikke er direkte berørt av krig), så er det jo noe positivt ved det!

26. Oda - 16. april 2008

Jeg har også alltid tenkt på slike ting, helt siden jeg var barn. Folk sier at barn er umiddelbare, lever i øyeblikket og ikke reflekterer så mye, men jeg husker at jeg lå i senga mi, kanskje fem år gammel, og tenkte: er det ikke helt utrolig at jeg er meg? at jorda er som den er? Og senere, da jeg fant ut hvilke risker som fantes i verden, kom tankene på sult, krig og andre tragedier, alle som opplevde dem. Men jeg tror som deg at det ikke er negativt, det er viktig å huske, sette ting i relieff, så blir verdien av den egne tryggheten mer tydelig.

27. Maia - 17. april 2008

For en særegen utkikksplass du har. Til verden. Ikke Bjørvika.

28. Oda - 17. april 2008

Takk Maia. Fint sagt 🙂 Velkommen hit!

29. zagabå - 17. april 2008

Jeg hadde lagt meg, våkna av bråket, tok en sovepille og plugga i ørepropper. Men jeg skal ned og ta en titt. Når ståket har lagt seg. 😉

30. Oda - 17. april 2008

hei zagabå! 😀 jeg tenker som deg, skal ned igjen når ståket legger seg og trampe på marmoren. ingen vits i å slåss med to tusen andre dagen etter åpninga. regner ikke med at noen av dem blir stamgjester der. men fra brua under fyrverkeriet hørte jeg sju stykker (sic!) uavhengig av hverandre si: kunne vært kult å skate der ass’

31. obstfield - 18. april 2008

Hmm…du skriver veldig bra, Oda. Du er desidert min favoritt når det gjelder blogger 🙂

32. Oda - 19. april 2008

Åj tusen takk, Obstfield. Så hyggelig!!

33. obstfield - 20. april 2008

🙂
Har Line Ulekleiv lest bloggen din mon tro? 😉

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20080418/OKULTUR/389093892

34. Oda - 20. april 2008

Ja, tenkte du også på det? Må innrømme at jeg skvatt litt da jeg leste overskriften hennes i Morgenbladet. Men så kom jeg på at det sikkert var en vanlig assossiasjon. Og hun bruker jo begrepet mer estetisk enn politisk, til forskjell fra meg. Skjønt hvem vet.

35. obstfield - 21. april 2008

Hun tenkte nok på det visuelle. Og det hender jo også at mennesker tenker ganske likt 😉

36. Oda - 21. april 2008

Ja. Operaen likner en mint slik den kunne sett ut, gjennomsiktig, kjølig, grønnblått glass, den kunne vært en drops av typen isbre, en eucalyptus mentol. Men den ser jo ikke ut som en operamint…


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: