jump to navigation

Den nye brusen (Kjeldaas) 22. mai 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , ,
trackback

Når vi kommer til Galleri Kjeldaas står Aleksi og venter på oss. Det er tredje post på samme gallerirunde, vi har allerede vært her og her. Dette er en gruppeutstilling med 5 unge kunstnere, et eksperiment fra galleriets side, vanligvis stiller de ut eldre etablerte herrer. Nå har nok galleristen villet være visjonær, for tittelen er The New. Og hvem vet, kanskje er dette virkelig den nye vinen, eller i det minste brusen? På nettet leser jeg en rekke spark mot tidas trender, og særlig konseptkunsten, som galleristen hevder å ha funnet motsetningen til. «Det som samler de fem kunstnerne er at verkene deres baserer seg på direkte visuell kommunikasjon, og representerer en motstand mot den overdrevne vektleggingen av teori i kunsten.»


Henrik Kleppe Worm-Müller: Coffee shop (olje på mdf).

Men stemmer det at de har laget konseptenes motsetning? Jeg er usikker. Det er lett å bli slått av det estetiske: vakre bilder, sterke farger, tradisjonelle teknikker. Men samtidig er det mye som minner om popkultur, som også konseptkunsten flittig refererer seg til. Uansett gidder jeg ikke å dvele ved slike båser. Det holder å fastslå at intensjonen er tilstede, andre får vurdere om de faktisk har fjernet seg fra teori og idéer, og hvor vesentlig det er. Jeg nøyer meg med å presentere noen eksempler.


Chris Reddy: Enentiomorph (pennetegning, digitalisert).

Tydeligst er referansene til popkultur i digitalbildene til Chris Reddy (f. 1970), av ham selv kalt Reddymades (med et slikt etternavn kunne han vel knapt la være). «Der readymades lages i millioner, lages en Reddymade bare som ett objekt.» «Arbeidene er ekspressive og utadvendte: Bakgrunnen er hentet fra tegning, multikultur, musikk, politikk: popkultur møter hardrock. Tematikken kommer fra et absurd, surrealistisk politisk landskap.»


Chris Reddy: Enentiomorph 6 (pennetegning, digitalisert).

Reddys bilder er komplekse puslespill hvor små figurer inngår i overdådige, fargesterke ornamenter. De minner meg om tibetanske mandalamønstre, men aller mest om popart-bildene til Keith Haring, som var aktiv på 1980-tallet (jfr wiki og billedgalleri). Paradoksalt nok er Chris Reddy også den som sterkest kritiserer konseptkunst: «Vi representerer en protest mot bruken av teori som et ekskluderende maktspråk. Vi ønsker et bevisst paradigmeskifte på den norske kunstscenen, en avskjed med teoretikernes tåkeprat.»


Henrik Kleppe Worm-Müller: Mikaels cave (olje på mdf).

Henrik Kleppe Worm-Müller (f. 1981) jobber med fotorealistisk maleri, dvs overføring av foto til lerret. Motivene er hverdagslige, et besøk på en kaffebar, en kveldstur i ei bygate, eller utsikten til scenen under en rockekonsert. Ei kameralinse jobber i utgangspunktet objektivt, mens enkeltelementer utheves når motivet males videre, og dermed skapes narrativene, fortellinga.


Henrik Kleppe Worm-Müller: Blue velvet (olje på mdf).

Det er noe kaldt og samtidig veldig sanselig i bildene. De minner meg om Edward Hoppers malerier, med sine beskrivelser av byens tomme rom og distanserte forhold mellom mennesker. Worm-Müller er opptatt av historien som ligger i hvert enkelt isolerte øyeblikk, og understreker dette gjennom farger, kontraster, silhuetter, geometriske objekter og manipulering av lys. Resultatet er en stilisert virkelighet hvor aktiviteten fryses til stilleben, og enkelthandlingen framstår som prototyp (det mest typiske eksemplet).


Aleksi Wildhagen: Uten tittel (olje på lerret).

Aleksi Wildhagen (f. 1976) er en finsk-norsk kunstner som kombinerer tradisjonelle maleteknikker med eksperiment og prosessorientert metode. Han søker en live-opplevelse, det spontane og kaotiske ved skaperprosessen. «Jeg ønsker å være direkte tilstede i skapelsen av kunsten min, lik en musiker som spiller live. Men der livemusikken er tidsbegrenset, står maleren igjen med det håndfaste resultatet etter utførelsen.»

Hos Aleksi liker jeg både fargebruk og strek, spesielt i de mindre bildene hvor han jobber mer figurativt. Det er også hos ham jeg synes det antikonseptuelle virkerer mest gjennomført, kanskje fordi en logisk konsekvens av å søke det spontane blir en skepsis mot forutfattede idéer. Med hans egne ord: «Teori har blitt en slags hellig ku eller en keiserens nye klær, som gjør mye kunst nå om dagen altfor stiv og tenkt. Den kommuniserer på et intellektuelt plan hvor man er nødt til å være inne i den verdenen for å kunne lese verkene.»

Kollektivutstillingen The New kan ses i Galleri Kjeldaas, Rosenkrantzgate 9 (sidegate til Karl Johan), fram til 25. mai 2008. I tillegg til de tre jeg har presentert, Chris Reddy, Henrik Kleppe Worm-Müller og Aleksi Wildhagen, deltar Petter Garaas (foto) og Christian Kolverud (maleri).

Her ser du Aleksi Wildhagen foran tre av portrettene sine. Du finner flere bilder fra utstillingen på den nye Flickr-siden min. Alle foto: Oda Bhar.

Advertisements

Kommentarer»

1. rullerusk - 22. mai 2008

Jeg er egentlig veldig med på ideen om at kunsten bør være mindre avhengig av teorien rundt. Liker kunst som er mer umiddelbar og som ikke krever at jeg har følger debatten om samtidskunsten med argusøyne og ører. Likevel er det kanskje da en fare for at slik kunst bare blir «pen». Jeg tror ikke det må være slik, men det kan fort synes sånn. Tror det var det jeg tenkte da jeg var på denne utstillingen, litt sånn «Kult, men har det noe å si?». Jeg likte Reddymadene og bildene til Aleksi best. Reddymadene fordi de var visuelt fascinerende og Aleksis bilder fordi de er vakre, med interessante former. Må pinlig nok innrømme at de portettene du har bilde av her la jeg ikke merke til da jeg var der(!). Men når jeg ser dem her så liker jeg dem masse! Særlig det grønne… Hm, hadde passet bra i stua mi 🙂

2. Alter Ego - 22. mai 2008

Nei se der… Noen ganger faar man overraskelser man ikke venter seg. Du vet den der greia med six degrees of separation? Det er visst myyye mindre degrees mellom meg og deg, naar alt kommer til alt 🙂 Men altsaa, det jeg egentlig skulle si var: jeg liker kunst som sier meg noe, som treffer en frekvens som skaper respons i meg paa et eller annet vis. Det med teori, med kunstnerens mening vs min oppfatning osv, er for meg veldig underordnet. Jeg er en lykkelig amatoer i saa henseende:-)

3. Oda - 22. mai 2008

Rullerusk: Du setter fingeren rett på problemet. Hvis opplevelsen skal være uavhengig av teori og idéer, blir det da ikke ren estetikk? Og hva er isåfall kvalitetsforskjellen på kunst og masseprodusert design som finnes i butikkene?

Portrettene hang rett bak døra til høyre når du kom inn. Det grønne er også min favoritt. Jeg hadde heller ikke lagt merke dem, før Aleksi tok oss med og fortalte at han hadde malt dem. De andre tingene hans var jo helt i andre enden av lokalene.

Noen ganger kunne jeg ha ønsket meg tydeligere info på galleriene, om hvem som har laget hva, og evt hva kunstverkene heter. Så deilig om man ikke hadde måttet gå der med prislista i hånda, kikke etter nummer og lese nærsynt på et ark. Hvorfor kunne ikke tittelen bare stå på en lapp ved siden av?

Alter Ego: Det er fint når man kan finne berøringspunkter. Jeg liker også kunst som treffer meg intuitivt, følelsesmessig. Men noen ganger kan jeg få en annen forståelse etter å ha hørt kunstneren snakke, eller en annen reflektert person, og de innspillene vil jeg ikke nekte meg. Men det er klart: noen ganger hjelper ikke innspill. Noe kunst forblir rett og slett stum. Og det må også være greit, uten at man skal føle seg dum.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: