jump to navigation

Det hellige triangel (Filmskolen) 29. juni 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
11 comments

Er det flere enn meg som har lurt på hva som egentlig foregår på Lillehammer? Altså ved Filmskolen, dette hellige stedet for alle som drømmer om å lage film i Norge. Årets eksamensfilmer ble presentert på Blått Lerret for en måned siden, ikke i sin helhet, men i et utvalg klipp og intervjuer med regissør og produsent for hver film. Jeg gikk til Parkteatret for å se etter nye trender, men endte med å synes filmskolehverdagen var vel så interessant. Denne posten handler litt om begge deler.

Filmskolen på Lillehammer er en 3-årig høyskoleutdanning, den eneste i sitt slag i Norge. Studiet er delt mellom fellesundervisning og spesialisering på sju ulike linjer: Manus, regi, produksjon, foto, lyd, klipp og produksjonsdesign. Betegnelsene skulle være selvforklarende, kanskje unntatt produksjon, som handler om finansiering (budsjett, skaffe sponsorer), og produksjonsdesign, som er planlegging av kulisser og annen formgivning.

Arbeidene vi får se er samarbeidsprosjekter mellom studentene på ulike linjer. På hvert prosjekt deltar én fra hver yrkesgruppe, omtrent som i en vanlig filmproduksjon. Budsjettet er på 380 000 kroner (med mulighet til å oppfinansiere), innspillingstida er ca 10 dager, filmen skal skytes på 16 mm, og resultatet blir en 25 minutter lang novellefilm. (Hvis du ikke er helt med på kategoriene: En langfilm/spillefilm er det du vanligvis ser på kino, med lengde fra 1 time 20 min og oppover. En kortfilm er vanligvis på 5-10 min, noen ganger mer, men fra 20 min snakker vi gjerne om novellefilm.) Høstsemesteret går til planlegging og forarbeid, vårsemesteret til innspilling og etterarbeid. En konsekvens av dette er at handlingen i filmene gjerne ender med å foregå om vinteren, iallefall hvis det skal være utendørsopptak.

Kjønnsaspektet er perfekt symmetrisk: To guttepar, to jentepar, og to par med regissør og produsent fra ulikt kjønn (men i begge mix-parene er jenta regissør og gutten produsent, så du kan si det er uvanlig mange kvinnelige regissører i år). To filmer har klar regional forankring, mest fordi sjansene for tilleggsfinansiering er større på mindre steder. Regissør Helen Komini Olsen la innspillingen av We will all be stars til hjembyen Kristiansund, og fikk støtte fra en entusiastisk ordfører: «Nå skal vi endelig sette Kristiansund på kartet!» Det hjalp vel også at samme ordfører hadde et barnebarn i Idol, samtidig som filmens tema var tenåringsdrømmer om å bli stjerne. Handlingen er lagt til året 1987, midt i storhetstida til musikalfilmer som Flashdance, og det var viktig å kunne bruke originalmusikk. I likhet med fjorårets kinofilm Mannen som elsket Yngve ble eksamensfilmen dermed langt dyrere enn produksjonskostnadene, og oppfinansiering var nødvendig. Ovenfor ser du regissør Helen og produsent Janne Mæle i samtale med Kjetil Lismoen fra filmmagasinet Rushprint.

Men det er ikke bare fordeler ved å jobbe på et lite sted. Det fikk teamet erfare da de uforvarende kom til å fyre opp under en pågående konflikt i dansemiljøet i Kristiansund. Helen ville legge innspillingen til et dansestudio hvor hun selv gikk som barn, men dermed møtte ingen utenfra opp til audition, i protest mot at dette studioet skulle få reklame framfor andre.

Kanskje var det liknende farer regissør Itonje Sølmer Guttormsen så for seg, da hun løste utvelgelsen av statister ved å la hele lokalteatergruppa delta i filmen Den utvalgte. «Vi valgte ikke noen,« sier Itonje, «vi valgte alle.» (Navnet på filmen gjør jo dette ekstra vittig.) Produsent Gisle Norman Melhus hadde sørget for location i sine hjemtrakter på Ørlandet i Sør-Trøndelag, dessuten fikk han Trondheim symfoniorkester til å stille opp gratis bare ved å ringe og spørre! «Holder det i Trondheim å bare være jovial!» spør Kjetil Lismoen. «Vel…» sier Gisle og ler, «du kommer langt.»

Tre av årets filmer minner om tradisjonelle kammerspill, i retning melodrama. Det gjelder Itonjes og Gisles film De utvalgte (om en kunstnerisk prosess som går til helvete), antakelig gjelder det Oasen, et trekantdrama fra fjellheimen jeg dessverre kom for sent til å se klippene fra, laget av Kristoffer Metcalfe (regi) og Frederick Howard (produsent), og ikke minst Hotellstäderskan, et klaustrofobisk ødipalt drama fra den svensk-norske duoen Ann Holmgren (regi) og Åshild Sollien (foto nedenfor). Jeg gikk også glipp av klippene fra Sarah83, noe jeg i etterkant var svært ergelig over. Sarah83 er laget av Vibeke Heide (regi) og Christian Bakke (produsent) og handler om identitetsskapning i en youtube-verden med vekt på kjønn.

Det varierer hvor mye Lismoen spør studentene om filmene deres, og hvor mye han fokuserer på praktiske forhold. Det første gutteparet, Metcalfe og Howard, blir nærmest utelukkende spurt om studentpolitikk, noe som får meg til å lure på om de er blant hovedpersonene i årets studentopprør ved Filmskolen.

Årets kull er blitt omtalt som det «mest krevende» siden skolen ble startet for ti år siden. Det har vært skarpe protester mot den valgte pedagogiske modellen, som visstnok skal skille seg fra tilsvarende utdanninger i andre land. På Lillehammer er hovedprinsippet Det hellige trianglet, dvs et nært samarbeid mellom regissør, manusforfatter og produsent. Tredje studieår starter med en hyttetur hvor denne trioen sendes ut i villmarka, og ikke får komme tilbake før de har utviklet en brukbar idé. For tida skjer dette på Skeikampen, et navn som utover kvelden får en smått legendarisk klang. Ikke én eneste student unnlater å nevne stedet, noe som gir en (utilsiktet?) reklamevirkning. Jeg hadde ihvertfall ikke hørt om det før, men googlet det straks jeg kom hjem (for at du skal slippe: Skeikampen er et skiområde i Gausdal).

Opprøret blant studentene handlet om regissørens makt, som noen mener blir for liten med triangelmodellen. På årets kull skal det ha vært mange sterke regissørtalenter, som ønsket seg en regivridning mer i tråd med europeisk auteurtradisjon. Hvordan dyrke fram en ny Bergman eller Fellini hvis viktige beslutninger må tas triangeldemokratisk?

Når siste duo kommer inn på scenen må jeg le. En ny rolle er bekledt: her kommer de kule på kullet. Hvis dette var animasjonsfilmen Finding Nemo ville disse gutta ha spilt skilpaddene, som flyter sørover på ryggen med hendene under nakken og lar havstrømmen gjøre jobben for seg. De er på vei til det gode liv, surfing og ferie, hey dude. Rollen er tydelig allerede på fottøyet, den ene i converse, den andre i flipflaps, og ganglaget når de lofser fram og klatrer opp på barkrakkene, lute i ryggen og med skeive flir.

Martin Lund (regi) og Ruben Thorkildsen (prod.) har laget Baloon Moods, en slags episodefilm i kategorien unge menn som liker Erlend Loe. Det er mye Detektor i klippet vi får se, kanskje også noe Bent Hamer og Roy Andersson, eller for å si det med Lismoen: «Forrest Gump i bobil.» Men historien og måten den fortelles på er sjarmerende, om enn kanskje ikke fullt så original som filmskaperne tror. Jeg tipper uansett vi får høre mer til dem i årene framover, siden stilen virker så perfekt tilpasset det siste tiårets feelgoodtradisjon.

Alle studentene får spørsmål om hvordan de ser for seg framtida, og alle har vansker med å svare. Ikke rart, siden de er midt i eksamensinnspurten, etterarbeidet på filmene er ikke ferdig på dette tidspunktet. «Jeg er midt i en kreativ boble», sier Martin Lund. Journalist Lismoen smiler lurt og svarer: «Vel, da skal vi ikke pirke i den boblen… før den sprekker av seg selv.»

Men studentene fra Lillehammer er ettertraktet i filmbransjen. De virker da også optimistiske. Det blir påpekt at selv om presset er stort, så er sjansene for å komme seg inn større i Norge enn i land som har hatt filmskoler lenger. Her i landet finnes det fortsatt et vakuum å fylle, ifølge Ruben Thorkildsen: «Bransjen har fortsatt en sult etter ungt og billig talent.»

Intervjuene med studentene fra Filmskolen kan i sin helhet ses på Rushprints hjemmesider (men uten klipp fra eksamensfilmene). En oversikt over filmer og hvem som har deltatt i produksjonen ligger her. Neste Blått Lerret finner sted på Parkteatret 8. oktober.

Reklamer

Den blaute byen (Pushwagner) 17. juni 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , ,
29 comments

Jeg trodde Push ville sitte i et hjørne og skule. Signere bøkene sine motvillig. Nekte oss å ta bilder av ham. Kanskje nekte oss å kjøpe bøker også, som da han gikk rundt på vernissagen i Oslo Kunstforening for en måned siden ikledd ei egenprodusert t-skjorte hvor det sto «ikke kjøp Puswagner», denne rørende feilstavinga vi har tøyset med siden. Søte lille pus-wagner, liksom, det yndige vraket, forvirra etter årevis med dopbruk, usikker på hvem som er venn og hvem som er fiende, dop-paranoid. Han føler seg lurt av sin tidligere mesen som overtok bildene da han selv var som lengst nede, oppbevarte dem trygt i ti år, men nå vil selge dem, vel og merke til inntekt for Pushwagner selv, men han er likevel bitter og sinna, fordi kontrollen over når og hva som skal selges burde være hans og bare hans, dessuten mener han bildene ble urettmessig overtatt i 1998. Med andre ord: ei suppe.

Men idag er det boksignering på Tronsmo. Det er to enorme køer: én som bukter seg i to store kvadrater gjennom butikken fram til kassa, med vegger og reoler som stive sperretau, og én annen utenfor, fra døra langs fortauet og inn gjennom portrommet, rundt hele bakgården til bordet hvor Pushwagner ikke sitter, men står, hopper, løper, danser, skjærer grimaser og tegner med sprittusj, mest i bøkene, men også på folkene som rekker dem fram, tegner på panner og armer og hender og klær, alt som er hvitt nok, og folk finner seg i det, rusler takknemlig flirende fra bordet med grønne, svarte, røde og blå tusjstreker i ansiktet og på kroppen.

Sankt Push har landet. Det var Tommy Olsson som først kalte ham det, i en anmeldelse av vårens utstilling i Morgenbladet. Kanskje på grunn av lidelsene, eksentrisiteten og den eksploderende berømmelsen, men også fordi han av utseende minner om en hellig mann, og i førti år har vært forut for sin tid, har nærmet seg forutanelsen og det mystiske klarsynet. I bakgården på Tronsmo får jeg liknende assossiasjoner: en beinete guru, en forklaret sjel i en herjet kropp, den skjelettaktige skikkelsen med den merkelige vitaliteten, som ingen omkring ham helt kan beregne eller tolke. Jeg står i signeringskøen sammen med Streck, som seinere låner pennen min og klorer ned en tegning:

Oda Bhar.

Pushwagner tegnet av Streck (Tor-Bjørn Adelgren). Foto: Oda Bhar.

Boka som slippes idag er en grafisk roman kalt Soft City. Pushwagner begynte på den i 1968 og avsluttet arbeidet i 1976, men tegningene har aldri før vært publisert. På baksida av permen står det at kofferten med originalene forsvant og var borte i mer enn tjue år, før den dukket opp igjen i Oslo i 2002. Det er slike historier som skaper myten om Pushwagner. Løse brokker av informasjon som reiser flere spørsmål enn de besvarer. Hvordan forsvant tegningene? Hvorfor «dukket de opp igjen»? Hvem oppbevarte dem i mellomtida? Hadde Pushwagner selv forlagt dem, og kom endelig på hvor de befant seg, eller ventet noen andre på et bedre marked for å selge dem?

Soft City er det første anslaget til en tematikk omkring urbanisme og ensomhet. Det begynte da Pushwagner i 1968 ble kjent med forfatteren Axel Jensen, som var på utkikk etter en tegner. Han var allerede berømt, men ønsket å sprenge den borgerlige forfatterrollen ved å ta i bruk det visuelle. De to gikk i gang med å utvikle et tegneseriemanus, og samarbeidet intenst de neste par årene. Navnet Soft City er et spark til reklamebransjen, som klistret moteordet «soft» på alt mulig for å inngi en illusjon av lykke. For Pushwagner og Axel Jensen ble det «softe» selve symbolet på et fremmedgjørende forbrukssamfunn.

Hariton Pushwagner heter egentlig Terje Brofoss, men valgte seg et nytt navn i hippietida. Hariton står for Hare Krishna, og Pushwagner for supermarkedenes trillevogner, noe som selvfølgelig er enda et spark til konsumsamfunnet. Jeg fikk vite dette foran et bilde i Oslo Kunstforening for en måned siden. Serien En dag i familien Manns liv er en videreutvikling av motivene fra Soft City, og ble malt mot slutten av 1970-tallet. Bildet Music viser en uendelig rekke kvinner i et tverrskåret varehus, en klaustrofobisk maurtue av trillevognskonsum.

Bildene i Oslo Kunstforening var enda mer fantastiske og skremmende enn skissene i bilderomanen. De gjentatte figurene i rosa, hvitt, svart og grått, satt sammen i komplekse mønstre, som pop artens sjablonger. Samtidig er streken dirrende nervøs, noe som motvirker det maskinaktige inntrykket. Omrisset på bilene har elegante kurver som minner om planteornamentene i jugendstilen. Individene forvandles til identiske dresser, men kan skilles fra hverandre gjennom små glimt av liv, som blikkenes retning.

Pushwagners tema er dagliglivet på jobben og hjemme. Vi ser fedrene vinke mot familien bak hundrevis av identiske vinduer i høyhuset. På vei til jobben fylles gatene mellom skyskraperne med horder av biler, og mødrene marsjerer taktfast med barna ved siden av seg, lik hunder i bånd.

Etter arbeidstid det bedøvende familielivet: mann og kone i hver sin tv-stol, eller med hver sin pille på sengekanten. Eneste kontrast er den lille babyen bak gitter i lekegrinda, med store øyne som ennå ikke er blitt sløvet. Jeg elsker disse bildene, og grøsser av dem. Helst ville jeg ha limt alle inn, men det blir for mye. Istedet har jeg lagd ei flickr-mappe.

Da Pushwagner stilte ut En dag i familien Manns liv for første gang i 1980 ble bildene misforstått. Folk trodde han gjorde narr av arbeiderne, når det han ville var å vise at vi alle er gisler. Idag er misforståelsen vanskelig å forestille seg. Samfunnskritikken virker åpenbar og skremmende aktuell. Det er neppe tilfeldig at det store gjennombruddet hans kommer nå, hvor overforbruket er blitt allemannseie og det nærmest tas for gitt at også individet er en vare (arbeidskraft, målgruppe, profilering).

I bakgården på Tronsmo er det alle mulige folk: unge og gamle, fattige og rike, kunst- og tegneserieinteresserte. Ukjente serieskapere står og henger, jeg hører minst én forhandle med redaktøren sin om utgivelse over et knekkebrød med sild. Christopher Nielsen (ovenfor) kommer fram og rister hånda til Push, som kvitterer ved å sleike ham på kinnet. Uberegneligheten til Push gjør at det ikke blir kjedelig å stå i kø, det eneste som bekymrer meg er hvor lenge han vil gidde å signere. Mange kjøper bunker av bøker, kanskje årets julegaver eller bestikkelser til venner og kjente. Allerede nå slenger Push bøkene fra seg som frisbees, hvis eieren ikke griper dem lynraskt farer de tvers over bordet og ned på bakken straks navnetrekket er på plass.

Noen meter foran meg står ei jente som har noe ved seg, og det faller meg inn at Push kommer til å like henne. Når hun står for tur går jeg fram, og ganske riktig, Push lyser opp og flørter vilt med henne, før noen kan blunke blir hun knappet opp og den hvite bhen dristig signert.

Det er skrevet mye bra om Pushwagner i det siste, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har turt å prøve selv. Jeg har lest og lest, og vil skrive alt fine de andre har skrevet, metaforene og de briljante analysene, illustrert med sjelfulle bilder av portrettfotografer. Men det er stygt å stjele, og det finnes ikke plass, så jeg anbefaler at du leser mer et annet sted. Noen tips:

  1. «Byens klaustrofobiske trengsel» av Mona Pahle Bjerke i NRK. Kortfattet anmeldelse av utstillingen Hello Everybody, med glitrende formuleringer: «Bildene skildrer hvordan det fremmedgjorte gjennomsnittsmenneske lever sitt ordinære og meningsfattige liv i ensomhet i byens klaustrofobiske trengsel.»
  2. «Fremtiden i ruter» av Petter Mejlænder i Aftenposten, en av disse riksmålsbiografene som er litt for glad i svulstige adjektiver, men han virker kunnskapsrik og har intervjuet Push grundig for en kommende biografi. Artikkelen er illustrert med noe så sjeldent som et nydelig portrettbilde av Push uten solbriller.
  3. Tommy Olssons anmeldelser av Pushwagners siste to utstillinger i Oslo: «The Pusher» fra 2006 og «Sankt Push» fra 2008 (i Morgenbladet, den siste bare tilgjengelig for abonnenter). Dette er Tommy Olsson på sitt beste, to personlige tekster med sår og tøff undertone.
  4. «Gjennombrudd 40 år etter» av Mona Larsen i Dagsavisen, hvor Push snakker varmt om Axel Jensen og blir rørt til tårer fordi det overvelder ham å endelig få anerkjennelse.

Du kan også ta en tur til Blå og kikke på veggmaleriene i Ingens gate, hvor en eller annet har malt et street art-portrett av Push (hvis noen kjenner til hvem, så vil jeg gjerne vite det!) Du kan også se flere bilder fra Tronsmo i ei annen flickr-mappe jeg har laget. Og selvfølgelig bør du kjøpe boka til Push. Soft City er utgitt på No Comprendo Press, og er et røverkjøp for bare kr 240!

Det begynner å regne, og jazzorkesteret trekker under tak. En stor parasoll blir skjøvet bort til signeringsbordet for å holde Push tørr, men han bryr seg ikke, danser bare videre, tøyser og tuller, og nå er det endelig vår egen tur. Vi kommer rett etter en mann med en kartong full av bøker, så Push er forståelig nok litt lei akkurat nå, og når Streck ber ham skrive en personlig hilsen trår jenta fra bokhandelen til og sier nei. Men Push skriver navnet sitt, med tusj og enorme bokstaver, og vi kan gå hjem med hver vår signerte bok.

Alle foto: Oda Bhar. Tegnet portrett av Pushwagner: Streck.

Kos deg du! (Sex and the City) 7. juni 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , ,
45 comments

Hva skjer hvis du tar 400 stivpyntede jenter, plasserer dem på en fest uten gutter, og instruerer dem til å kose seg? Jeg ser resultatet rundt meg i dette øyeblikk. De smser. Overalt står det jenter med mobilen i hånda, helst sånne du kan klappe opp, med deksel i ulike nyanser av rosa, og de skakker på hodene, med tunga i munnviken, og svaier på de høye hælene sine, mens de stirrer intenst på displayet.

Vi har vært på premieren til Sex and the City: The Movie. Ikke en hvilken som helst premiere, men den såkalte VIP-premieren, som semi-kjendisene har kjempet om billetter til helt siden filmbyrået annonserte den. Oslo Kino har fått utallige mailer, enda vi ikke hadde noe å gjøre med fordelingen, det var ikke vår forestilling, selv om den foregikk på Klingenberg, men det visste ikke folk, så de skrev til oss og spurte: jeg er den og den, kan jeg få? Enkelte nøyde seg ikke med et nei, de fortsatte: vet du ikke hvem jeg er? hvem som er faren min? (i mange tilfeller gjorde vi ikke det)

Det var som på film. Og det er kanskje premierefesten også. Men isåfall en ganske kjedelig film, med altfor mange statister, hvor manuset mangler og stjernene brøt kontrakten like før innspilling. Jeg ser ikke mange kjendiser, ingen Pia Tjelta, ingen Mia Gundersen, og jeg vet ikke hvilke andre jeg hadde ventet, men den eneste jeg kjenner igjen er Baron von Bulldog som henger i et hjørne omgitt av modeller. Kanskje finnes det kjendiser her som er ukjente for meg, som den blonde Paris Hilton-klonen som steg ut av en sportsbil, og fikk tre fotografer med penisforlengerkameraer til å knipse vilt. Hun ble dratt ut av bilen av en ung sjåfør med det sleskeste smilet jeg har sett, men han gikk i det minste ut av bilen, åpnet døra og trakk henne opp av setet, fordi hun på egen hånd ikke kunne reise seg på de høye hælene.

Men kanskje var hun kjendis, og jeg ergrer meg nok en gang over Kollega B, som er fast Se&Hør-leser og sikkert kunne veiledet meg, men som feiget ut i siste liten og gikk rett hjem etter filmen. Hun kom ikke engang ut av salen for å si fra, men smset mens jeg ventet ute i Borggården, «jeg blir ikke med, men kos deg du!» Jeg tenkte: hva faen, kos deg du!? Og for tredje gang idag? Hva tenker jenter når de sier slikt til andre jenter, jeg ditcher deg i siste øyeblikk, men bry deg ikke om det, du greier deg jo fint uten meg, og hvis ikke så pytt, jeg driter i deg. Tidligere på dagen har Kollega A gjort det samme, pluss ei god venninne, som riktignok ikke visste at jeg endte opp aleine, så hun er unnskyldt, men ikke kollegene. Uansett lurer jeg på hvorfor alle tre avsluttet med «kos deg du». Nå står jeg her og glor for meg selv, en papptallerken sushi i den ene hånda, et plastbeger yoghurtis i den andre.

Digresjon: elendig sushi, la deg IKKE friste av det nye tilbudet som kommer, «lag din egen sushi, direkte fra frysedisken», den smaker INGENTING, først var jeg usikker på om det var dvask røykelaks på ris, men nei, det var rå gammel fisk, og stol på meg, som er sushi-elsker, dette holder bare ikke! Derimot var yoghurtisen god. Jeg anbefaler alle smakene jeg prøvde, som var karamell, sjokolade, mint og kirsebær, og ifølge Kollega B var resten like gode. Vi fikk samme is i foajéen og hun rakk å smake på alt, gikk fram og tilbake og hentet stadig nye begre med en liten klatt, før hun spurte demogutten: kan jeg ikke få mer i begeret, så slipper du å bruke så mange, men demogutten eide ikke humor, han bare brølte: hva!!?

Selve filmen er det ikke stort å si om. Jeg hadde de verste forventninger, men så hører jeg også til dem som ikke orket tv-serien, hovedsakelig på grunn av den grusomme voiceoveren som messet fram hobbypsykologiske visdomsord. Dessuten drømmer jeg ikke om designerklær, er uinteressert i vesker og sko, og har aldri funnet noen særlig trøst i shopping. Så jeg er ikke målgruppa. Uansett får du ingen spoilere av meg, rett og slett fordi det er unødvendig, plottet i filmen er en eneste spoiler, jeg skjønte allerede under fortekstene hvordan det ville gå med hver eneste karakter.

Likevel må jeg innrømme at da jeg satt der i salen med 400 andre jenter i flotte kjoler og ubrukelige sko, og vi hadde fått hver vår goodiebag med en lang kjole og noen obskure hudkremer, og folk fniste og sammenliknet, og jeg var den eneste på raden som våget å smake på innholdet i sugerørene, og alle ble glade da det viste seg å være bruspulver, og filmen begynte og alle klappet av forventning – da følte jeg meg lykkelig innhyllet i et jentefellesskap som skulle vare i 2 timer og 26 minutter.

Nå står jeg her på festen og savner den rosa sjampanjen fra vorspielet. Den finnes på festen også, men ikke gratis, og køen foran baren er enorm. Jeg smatter på isen og godter meg over at Kollega B kunne fått så mye is hun ville her. Så nå kan hun angre. Eller også ikke. For dette er nok den dølleste premierefesten jeg har vært på. Hvorfor? Er det mangelen på bransjefolk, at alle er jenter, at vi har pyntet oss for mye? Mine manglende venninner kunne være problemet, men det ser ut som de fleste føler som jeg. Når jentene ikke smser sitter de strødd rundt i sofaene med matleie uttrykk, eller vandrer nysgjerrig omkring, langsommere når de oppdager at ingenting skjer, annet enn på scenen, hvor en kvinnelig DJ står og gjesper.

Jeg blir ikke lenge. Etter en knapp time gir jeg opp, mett på is og dårlig sushi, og fornøyd med at jeg både har sykkel og gode sko som tar meg hjem. Jeg ruller ned gata fra Ballroom til Wessels plass, går av sykkelen, setter meg på en granittkant og dingler med beina. På det kvarteret jeg sitter der kommer flere festjenter gående, langs den vakre murbygningen til Frimurerlosjen, med svingende papirposer, kanskje for å minne seg selv på hva de tross alt fikk ut av kvelden, en goodiebag og en middelmådig film.

Jeg vender blikket mot himmelen, hvor tårnseilerne suser i akrobatiske sirkler og skriker de utenomjordiske skrikene sine, yndlingsfuglene mine, som i år kom tilbake nøyaktig på fødselsdagen min, to uker før de pleier. Jeg tenkte uvilkårlig at det var et godt tegn, selv om jeg ikke tror på tegn, men jeg ble uansett glad, og det blir jeg nå også, mens fuglene suser over meg og likner russiske jagerfly, som i sin tid ble bygget med dem som modell. Dette får meg til å tenke, selvfølgelig banalt, at også folk burde ha slike forbilder, fugler med luft under vingene, istedenfor søkkrike damer som sminker seg som transer og bare ser sin egen forbruksboble.

Hvis du vil lese mer om filmen Sex and the City kan jeg anbefale Erik Alvers anmeldelse i Dagbladet (enkel og grei) eller Kjetil Lismoens i Morgenbladet (grundig om forskjellen på amerikansk tv og film). Etter å ha sett reportasjon i VG fant jeg dessuten ut at jenta i sportsbilen var Pia Haraldsen, og at jenta med kveldens mest gjennomsiktige kjole (selvfølgelig) var Marianne Aulie. Se VGs bilder og intervju med disse to her.

Oppdatering 12. juni 2008: I går kveld var Baron von Bulldog innom bloggen min og avkreftet at han var tilstede på festen. Mannen som sto i et hjørne omgitt av modeller var derimot Jono el Grande, som i løpet av natta ble identifisert av mine utmerkede Twitter-venninner og kjendiskonsulenter Prinsesse Ragnhild og Frøken Skavlan. Til hjelp hadde vi dette bildet fra kjendispartybloggen Oslonights. Takk til dere, og til Baron von Bulldog for besøket og oppklaringen!