jump to navigation

Den blaute byen (Pushwagner) 17. juni 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , ,
trackback

Jeg trodde Push ville sitte i et hjørne og skule. Signere bøkene sine motvillig. Nekte oss å ta bilder av ham. Kanskje nekte oss å kjøpe bøker også, som da han gikk rundt på vernissagen i Oslo Kunstforening for en måned siden ikledd ei egenprodusert t-skjorte hvor det sto «ikke kjøp Puswagner», denne rørende feilstavinga vi har tøyset med siden. Søte lille pus-wagner, liksom, det yndige vraket, forvirra etter årevis med dopbruk, usikker på hvem som er venn og hvem som er fiende, dop-paranoid. Han føler seg lurt av sin tidligere mesen som overtok bildene da han selv var som lengst nede, oppbevarte dem trygt i ti år, men nå vil selge dem, vel og merke til inntekt for Pushwagner selv, men han er likevel bitter og sinna, fordi kontrollen over når og hva som skal selges burde være hans og bare hans, dessuten mener han bildene ble urettmessig overtatt i 1998. Med andre ord: ei suppe.

Men idag er det boksignering på Tronsmo. Det er to enorme køer: én som bukter seg i to store kvadrater gjennom butikken fram til kassa, med vegger og reoler som stive sperretau, og én annen utenfor, fra døra langs fortauet og inn gjennom portrommet, rundt hele bakgården til bordet hvor Pushwagner ikke sitter, men står, hopper, løper, danser, skjærer grimaser og tegner med sprittusj, mest i bøkene, men også på folkene som rekker dem fram, tegner på panner og armer og hender og klær, alt som er hvitt nok, og folk finner seg i det, rusler takknemlig flirende fra bordet med grønne, svarte, røde og blå tusjstreker i ansiktet og på kroppen.

Sankt Push har landet. Det var Tommy Olsson som først kalte ham det, i en anmeldelse av vårens utstilling i Morgenbladet. Kanskje på grunn av lidelsene, eksentrisiteten og den eksploderende berømmelsen, men også fordi han av utseende minner om en hellig mann, og i førti år har vært forut for sin tid, har nærmet seg forutanelsen og det mystiske klarsynet. I bakgården på Tronsmo får jeg liknende assossiasjoner: en beinete guru, en forklaret sjel i en herjet kropp, den skjelettaktige skikkelsen med den merkelige vitaliteten, som ingen omkring ham helt kan beregne eller tolke. Jeg står i signeringskøen sammen med Streck, som seinere låner pennen min og klorer ned en tegning:

Oda Bhar.

Pushwagner tegnet av Streck (Tor-Bjørn Adelgren). Foto: Oda Bhar.

Boka som slippes idag er en grafisk roman kalt Soft City. Pushwagner begynte på den i 1968 og avsluttet arbeidet i 1976, men tegningene har aldri før vært publisert. På baksida av permen står det at kofferten med originalene forsvant og var borte i mer enn tjue år, før den dukket opp igjen i Oslo i 2002. Det er slike historier som skaper myten om Pushwagner. Løse brokker av informasjon som reiser flere spørsmål enn de besvarer. Hvordan forsvant tegningene? Hvorfor «dukket de opp igjen»? Hvem oppbevarte dem i mellomtida? Hadde Pushwagner selv forlagt dem, og kom endelig på hvor de befant seg, eller ventet noen andre på et bedre marked for å selge dem?

Soft City er det første anslaget til en tematikk omkring urbanisme og ensomhet. Det begynte da Pushwagner i 1968 ble kjent med forfatteren Axel Jensen, som var på utkikk etter en tegner. Han var allerede berømt, men ønsket å sprenge den borgerlige forfatterrollen ved å ta i bruk det visuelle. De to gikk i gang med å utvikle et tegneseriemanus, og samarbeidet intenst de neste par årene. Navnet Soft City er et spark til reklamebransjen, som klistret moteordet «soft» på alt mulig for å inngi en illusjon av lykke. For Pushwagner og Axel Jensen ble det «softe» selve symbolet på et fremmedgjørende forbrukssamfunn.

Hariton Pushwagner heter egentlig Terje Brofoss, men valgte seg et nytt navn i hippietida. Hariton står for Hare Krishna, og Pushwagner for supermarkedenes trillevogner, noe som selvfølgelig er enda et spark til konsumsamfunnet. Jeg fikk vite dette foran et bilde i Oslo Kunstforening for en måned siden. Serien En dag i familien Manns liv er en videreutvikling av motivene fra Soft City, og ble malt mot slutten av 1970-tallet. Bildet Music viser en uendelig rekke kvinner i et tverrskåret varehus, en klaustrofobisk maurtue av trillevognskonsum.

Bildene i Oslo Kunstforening var enda mer fantastiske og skremmende enn skissene i bilderomanen. De gjentatte figurene i rosa, hvitt, svart og grått, satt sammen i komplekse mønstre, som pop artens sjablonger. Samtidig er streken dirrende nervøs, noe som motvirker det maskinaktige inntrykket. Omrisset på bilene har elegante kurver som minner om planteornamentene i jugendstilen. Individene forvandles til identiske dresser, men kan skilles fra hverandre gjennom små glimt av liv, som blikkenes retning.

Pushwagners tema er dagliglivet på jobben og hjemme. Vi ser fedrene vinke mot familien bak hundrevis av identiske vinduer i høyhuset. På vei til jobben fylles gatene mellom skyskraperne med horder av biler, og mødrene marsjerer taktfast med barna ved siden av seg, lik hunder i bånd.

Etter arbeidstid det bedøvende familielivet: mann og kone i hver sin tv-stol, eller med hver sin pille på sengekanten. Eneste kontrast er den lille babyen bak gitter i lekegrinda, med store øyne som ennå ikke er blitt sløvet. Jeg elsker disse bildene, og grøsser av dem. Helst ville jeg ha limt alle inn, men det blir for mye. Istedet har jeg lagd ei flickr-mappe.

Da Pushwagner stilte ut En dag i familien Manns liv for første gang i 1980 ble bildene misforstått. Folk trodde han gjorde narr av arbeiderne, når det han ville var å vise at vi alle er gisler. Idag er misforståelsen vanskelig å forestille seg. Samfunnskritikken virker åpenbar og skremmende aktuell. Det er neppe tilfeldig at det store gjennombruddet hans kommer nå, hvor overforbruket er blitt allemannseie og det nærmest tas for gitt at også individet er en vare (arbeidskraft, målgruppe, profilering).

I bakgården på Tronsmo er det alle mulige folk: unge og gamle, fattige og rike, kunst- og tegneserieinteresserte. Ukjente serieskapere står og henger, jeg hører minst én forhandle med redaktøren sin om utgivelse over et knekkebrød med sild. Christopher Nielsen (ovenfor) kommer fram og rister hånda til Push, som kvitterer ved å sleike ham på kinnet. Uberegneligheten til Push gjør at det ikke blir kjedelig å stå i kø, det eneste som bekymrer meg er hvor lenge han vil gidde å signere. Mange kjøper bunker av bøker, kanskje årets julegaver eller bestikkelser til venner og kjente. Allerede nå slenger Push bøkene fra seg som frisbees, hvis eieren ikke griper dem lynraskt farer de tvers over bordet og ned på bakken straks navnetrekket er på plass.

Noen meter foran meg står ei jente som har noe ved seg, og det faller meg inn at Push kommer til å like henne. Når hun står for tur går jeg fram, og ganske riktig, Push lyser opp og flørter vilt med henne, før noen kan blunke blir hun knappet opp og den hvite bhen dristig signert.

Det er skrevet mye bra om Pushwagner i det siste, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har turt å prøve selv. Jeg har lest og lest, og vil skrive alt fine de andre har skrevet, metaforene og de briljante analysene, illustrert med sjelfulle bilder av portrettfotografer. Men det er stygt å stjele, og det finnes ikke plass, så jeg anbefaler at du leser mer et annet sted. Noen tips:

  1. «Byens klaustrofobiske trengsel» av Mona Pahle Bjerke i NRK. Kortfattet anmeldelse av utstillingen Hello Everybody, med glitrende formuleringer: «Bildene skildrer hvordan det fremmedgjorte gjennomsnittsmenneske lever sitt ordinære og meningsfattige liv i ensomhet i byens klaustrofobiske trengsel.»
  2. «Fremtiden i ruter» av Petter Mejlænder i Aftenposten, en av disse riksmålsbiografene som er litt for glad i svulstige adjektiver, men han virker kunnskapsrik og har intervjuet Push grundig for en kommende biografi. Artikkelen er illustrert med noe så sjeldent som et nydelig portrettbilde av Push uten solbriller.
  3. Tommy Olssons anmeldelser av Pushwagners siste to utstillinger i Oslo: «The Pusher» fra 2006 og «Sankt Push» fra 2008 (i Morgenbladet, den siste bare tilgjengelig for abonnenter). Dette er Tommy Olsson på sitt beste, to personlige tekster med sår og tøff undertone.
  4. «Gjennombrudd 40 år etter» av Mona Larsen i Dagsavisen, hvor Push snakker varmt om Axel Jensen og blir rørt til tårer fordi det overvelder ham å endelig få anerkjennelse.

Du kan også ta en tur til Blå og kikke på veggmaleriene i Ingens gate, hvor en eller annet har malt et street art-portrett av Push (hvis noen kjenner til hvem, så vil jeg gjerne vite det!) Du kan også se flere bilder fra Tronsmo i ei annen flickr-mappe jeg har laget. Og selvfølgelig bør du kjøpe boka til Push. Soft City er utgitt på No Comprendo Press, og er et røverkjøp for bare kr 240!

Det begynner å regne, og jazzorkesteret trekker under tak. En stor parasoll blir skjøvet bort til signeringsbordet for å holde Push tørr, men han bryr seg ikke, danser bare videre, tøyser og tuller, og nå er det endelig vår egen tur. Vi kommer rett etter en mann med en kartong full av bøker, så Push er forståelig nok litt lei akkurat nå, og når Streck ber ham skrive en personlig hilsen trår jenta fra bokhandelen til og sier nei. Men Push skriver navnet sitt, med tusj og enorme bokstaver, og vi kan gå hjem med hver vår signerte bok.

Alle foto: Oda Bhar. Tegnet portrett av Pushwagner: Streck.

Advertisements

Kommentarer»

1. Stine SF - 17. juni 2008

Super post om en helt spesiell mann. Flotte greier, og boka skal jeg jammen kjøpe så fort jeg er tilbake i gamlelandet. 🙂

2. Oda - 17. juni 2008

Takk Stine, og velkommen hit!

Du er i Tyskland, ikke sant? Pushwagner gjør for tida suksess der også. Soft City ble nettopp vist på Berlinbiennalen og fikk strålende kritikker, han ble sammenliknet med blant annet George Orwells 1984 og Aldous Huxleys Brave New World. Jeg googlet det pga kommentaren din og fant en morsom artikkel fra åpningen, hvor Pushwagner støtte tilfeldig på Dag Solstad (som delvis bor i Berlin), stjal mikrofonen fra en journalist og begynte å intervjue ham!

Etterpå sa Solstad til Dagsavisen at Pushwagner fikk ham til å huske det robotaktige ved tilværelsen, som merkelig nok ikke er noe vi tenker ofte over lenger. «Fremmedgjortheten ved tilværelsen er glemt. Vi har godtatt en reduksjon av det menneskelige. Jeg blir oppmerksom på en sløvhet i meg selv når jeg ser tegningene til Pushwagner.»

3. anita thomhave simonsen - 17. juni 2008

hejsan Oda!
..for et superindlæg…troede lige i begynnelsen at det der push havde noget at gøre med en pusher(du ved en der sælger stoffer) ….har aldrig hørt om pushwagner før så det var rigtig interessant at læse med og se alle billederne du har taget……og jeg er også vild med hans billeder..og kan godt lide at det er en fyr fra hippietiden, der nu har fået et gennembrud …
og jeg var også vild med tegningen af husene der går næsten helt sammen i horisonten……og det er bare så rigtig set at vi er så meget forbrugere…i den grad…..»where is the mind when the body is here?» er så rammende……
tak for et spændende og godt og bevidsthedsudvidende indlæg……

4. Titta - 17. juni 2008

🙂 !

5. Den blaute byen (Pushwagner) : hildring - 17. juni 2008

[…] Les mer: Bharfot […]

6. Titta - 17. juni 2008

Prøvde meg med en smiley, fordi jeg har kost meg, men ikke har noe spesielt annet å si, men ble avvist av systemet ditt, fordi jeg hadde «sagt» det samme før…

Jeg skal vurdere å lage en liste over godord, og så stryke dem ut etterhvert som jeg bruker dem her 🙂

7. Titta - 17. juni 2008

oops! Nå er jeg flau og forvirret, for jeg trykket kun en gang på publisering av smileyen! Beklager tullet mitt, håper det appellerer til din humoristiske sans, for da er det jo godt for noe!

8. Oda - 17. juni 2008

Hehe, Titta, jeg må jo bare innrømme at jeg lo godt her jeg satt. Det er ikke alle dager vi er like gode venner med teknologien? 😉 Forresten, én til da, bare i solidaritet: 😆

Anita: Så fint at du sier posten utvidet din bevissthet, da er det ikke bortkastet å ha brukt så mye tid på den. Jeg har skrevet og skrevet siden lenge før boksigneringen, fra jeg så utstillingen og tok til å lese. Jeg hadde jo hørt om Pushwagner, men det var historier fra «ute på byen», for alle vet at han elsker å danse, og helst til tekno, trance, musikken til folk som er mye yngre enn ham. Så fant jeg bildene og falt totalt, og ble bare mer oppslukt etterhvert som jeg leste.

Det er noe med Pushwagner som både rører og fascinerer, kanskje det ukonvensjonelle, et ekte drama, dette livet som har satt seg i skikkelsen: smerten, gleden, energien, besluttsomheten, forvirringen, den politiske viljen: noe veldig menneskelig og helt eksepsjonelt.

Bildet hvor husene går sammen i horisonten ble slik fordi jeg ikke åpnet boka helt da jeg fotograferte, men det skjønte du kanskje? Jeg prøvde å gi tegningen en illusjon av utbrettsbok, en slik du åpner og så reiser noe seg fra sidene, en dinosaur eller et fly, og du blir del av en tredimensjonal verden. Slik føler jeg det når jeg åpner Pushwagners landskaper, som om de reiser seg mot meg, eller jeg faller ned i dem.

9. frikke - 18. juni 2008

Takk for tips! Denne skal jeg ønske meg til bursdagen min – eller jeg tror kanskje jeg kommer til å kjøpe den selv innen den tid. Fascinerende!

10. Baron von Bulldog - 18. juni 2008

Dette var både en vakker tekst og en fin analyse av Pushwagner.

11. Baron von Bulldog - 18. juni 2008

jeg tar meg friheten at legge din blogg som link på min side.

12. Oda - 18. juni 2008

Frikke: Hyggelig 🙂

Baron: Det er en ære. Jeg gjengjelder straks!

13. Frøken Skavlan - 18. juni 2008

Det er så fint når du åpner en ny verden for meg og andre uvitende, synes jeg.

14. Oda - 18. juni 2008

Hvis det funker sånn er det jo supert!! 😀

15. Tomas - 20. juni 2008

Nesten litt rart å oppleve at Pushwagner gjør suksess nå. Syns egentlig han har vært der hele tida, med sine helt spesielle og talende bilder.

Fin tekst, som alltid, Oda.

16. Oda - 20. juni 2008

Takk Tomas!
Og han har jo faktisk vært der, så lenge vi har levd 😉

17. KinoLinn - 24. juni 2008

Takk for denne posten! Sitter hjemme med to brukne armer og trenger inspirerende lesestoff. Jeg er ganske morsomt invalid for tiden. Mer! Mer inspirerende lesestoff etterlyses.

18. Oda - 24. juni 2008

Åh nei, stakkars deg! For en sommerferie 😦 Si fra hvis du har lyst på selskap til en kinotur, drikke øl eller noe… med sugerør? (Hvordan i all verden greide du å skrive denne kommentaren!?)

Jeg innrømmer å være litt sommerlat, så bloggfrekvensen er ikke den høyeste. Men noe kommer nok. Snart. (Kanskje.) God bedring!

19. Clin - 24. juni 2008

Oh, fint skrevet og interessant. : D Bra bøker det der.

20. Oda - 25. juni 2008

Hei Clin! Takk skal du ha, og velkommen hit!

21. Jorunn - 4. juli 2008

Dere skulle je ha vøri. Jeg har jo kontor to kvartaler bortenfor… og så glemte jeg hele greia ;-( Men fint å lese om det på bloggen din.

22. Oda - 4. juli 2008

Så ergelig! Ja, det var en happening. Men boka finnes jo fortsatt på Tronsmo, heldigvis. (Tror jeg da.)

23. itonje - 4. august 2008

Flott artikkel og herlig forum. Takk for at du gjør som du gjør! Og for saken om filmskolen på blått lærret. Fler av sånne som deg.

24. Oda - 4. august 2008

Selv takk, Itonje! Jeg hører fra sikre kilder at filmen din skal være blant årets aller beste kortfilmer, håper det blir anledning til å se den i Oslo etterhvert.

25. itonje - 6. august 2008

oj, det var da voldsomt. selv er jeg aldri fornøyd med noe, og regner med at kildene dine er bestikket av produsenten min:-) ikke noe planlagt oslo visning, såvidt jeg vet, men alle 6 eksamensfilmene kommer på DVD i forbindelse med første offesielle visning i haugesund den 22.8.

26. Oda - 7. august 2008

Kilden min går selv på Filmskolen, så det er mulig han var bestukket av produsenten ja 😉 Og vi er ikke alltid enige heller. Men han ga meg definitivt lyst til å se med egne øyne. (Å aldri bli fornøyd med noe virker forøvrig som en sunn refleks på meg. Hvordan skal man ellers unngå trangen til å gjenta seg selv?)

27. Kreativt kaos (Høstutstillinga 2008) « Bharfot - 7. september 2008

[…] se i videoen min fra vernissagen (nederst i denne posten). Soft City har jeg skrevet om tidligere her. Anne Gry Løland fikk KEMs debutantpris 2008 for Pastell (etset […]

28. Katrine - 9. januar 2009

Synes du skrev kjempe bra jeg! Blir helt fascinert av denne mannen.

29. Oda - 9. januar 2009

Tusen takk Katrine, og velkommen hit! Jeg blir også fascinert av ham, og rørt hver gang jeg ser ham på tv. Safaridokumentaren er om dagen var utrolig fin, der var han mindre tøysete også, reflektert og alvorlig, det gjorde meg bare enda mer betatt.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: