jump to navigation

Det hellige triangel (Filmskolen) 29. juni 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
trackback

Er det flere enn meg som har lurt på hva som egentlig foregår på Lillehammer? Altså ved Filmskolen, dette hellige stedet for alle som drømmer om å lage film i Norge. Årets eksamensfilmer ble presentert på Blått Lerret for en måned siden, ikke i sin helhet, men i et utvalg klipp og intervjuer med regissør og produsent for hver film. Jeg gikk til Parkteatret for å se etter nye trender, men endte med å synes filmskolehverdagen var vel så interessant. Denne posten handler litt om begge deler.

Filmskolen på Lillehammer er en 3-årig høyskoleutdanning, den eneste i sitt slag i Norge. Studiet er delt mellom fellesundervisning og spesialisering på sju ulike linjer: Manus, regi, produksjon, foto, lyd, klipp og produksjonsdesign. Betegnelsene skulle være selvforklarende, kanskje unntatt produksjon, som handler om finansiering (budsjett, skaffe sponsorer), og produksjonsdesign, som er planlegging av kulisser og annen formgivning.

Arbeidene vi får se er samarbeidsprosjekter mellom studentene på ulike linjer. På hvert prosjekt deltar én fra hver yrkesgruppe, omtrent som i en vanlig filmproduksjon. Budsjettet er på 380 000 kroner (med mulighet til å oppfinansiere), innspillingstida er ca 10 dager, filmen skal skytes på 16 mm, og resultatet blir en 25 minutter lang novellefilm. (Hvis du ikke er helt med på kategoriene: En langfilm/spillefilm er det du vanligvis ser på kino, med lengde fra 1 time 20 min og oppover. En kortfilm er vanligvis på 5-10 min, noen ganger mer, men fra 20 min snakker vi gjerne om novellefilm.) Høstsemesteret går til planlegging og forarbeid, vårsemesteret til innspilling og etterarbeid. En konsekvens av dette er at handlingen i filmene gjerne ender med å foregå om vinteren, iallefall hvis det skal være utendørsopptak.

Kjønnsaspektet er perfekt symmetrisk: To guttepar, to jentepar, og to par med regissør og produsent fra ulikt kjønn (men i begge mix-parene er jenta regissør og gutten produsent, så du kan si det er uvanlig mange kvinnelige regissører i år). To filmer har klar regional forankring, mest fordi sjansene for tilleggsfinansiering er større på mindre steder. Regissør Helen Komini Olsen la innspillingen av We will all be stars til hjembyen Kristiansund, og fikk støtte fra en entusiastisk ordfører: «Nå skal vi endelig sette Kristiansund på kartet!» Det hjalp vel også at samme ordfører hadde et barnebarn i Idol, samtidig som filmens tema var tenåringsdrømmer om å bli stjerne. Handlingen er lagt til året 1987, midt i storhetstida til musikalfilmer som Flashdance, og det var viktig å kunne bruke originalmusikk. I likhet med fjorårets kinofilm Mannen som elsket Yngve ble eksamensfilmen dermed langt dyrere enn produksjonskostnadene, og oppfinansiering var nødvendig. Ovenfor ser du regissør Helen og produsent Janne Mæle i samtale med Kjetil Lismoen fra filmmagasinet Rushprint.

Men det er ikke bare fordeler ved å jobbe på et lite sted. Det fikk teamet erfare da de uforvarende kom til å fyre opp under en pågående konflikt i dansemiljøet i Kristiansund. Helen ville legge innspillingen til et dansestudio hvor hun selv gikk som barn, men dermed møtte ingen utenfra opp til audition, i protest mot at dette studioet skulle få reklame framfor andre.

Kanskje var det liknende farer regissør Itonje Sølmer Guttormsen så for seg, da hun løste utvelgelsen av statister ved å la hele lokalteatergruppa delta i filmen Den utvalgte. «Vi valgte ikke noen,« sier Itonje, «vi valgte alle.» (Navnet på filmen gjør jo dette ekstra vittig.) Produsent Gisle Norman Melhus hadde sørget for location i sine hjemtrakter på Ørlandet i Sør-Trøndelag, dessuten fikk han Trondheim symfoniorkester til å stille opp gratis bare ved å ringe og spørre! «Holder det i Trondheim å bare være jovial!» spør Kjetil Lismoen. «Vel…» sier Gisle og ler, «du kommer langt.»

Tre av årets filmer minner om tradisjonelle kammerspill, i retning melodrama. Det gjelder Itonjes og Gisles film De utvalgte (om en kunstnerisk prosess som går til helvete), antakelig gjelder det Oasen, et trekantdrama fra fjellheimen jeg dessverre kom for sent til å se klippene fra, laget av Kristoffer Metcalfe (regi) og Frederick Howard (produsent), og ikke minst Hotellstäderskan, et klaustrofobisk ødipalt drama fra den svensk-norske duoen Ann Holmgren (regi) og Åshild Sollien (foto nedenfor). Jeg gikk også glipp av klippene fra Sarah83, noe jeg i etterkant var svært ergelig over. Sarah83 er laget av Vibeke Heide (regi) og Christian Bakke (produsent) og handler om identitetsskapning i en youtube-verden med vekt på kjønn.

Det varierer hvor mye Lismoen spør studentene om filmene deres, og hvor mye han fokuserer på praktiske forhold. Det første gutteparet, Metcalfe og Howard, blir nærmest utelukkende spurt om studentpolitikk, noe som får meg til å lure på om de er blant hovedpersonene i årets studentopprør ved Filmskolen.

Årets kull er blitt omtalt som det «mest krevende» siden skolen ble startet for ti år siden. Det har vært skarpe protester mot den valgte pedagogiske modellen, som visstnok skal skille seg fra tilsvarende utdanninger i andre land. På Lillehammer er hovedprinsippet Det hellige trianglet, dvs et nært samarbeid mellom regissør, manusforfatter og produsent. Tredje studieår starter med en hyttetur hvor denne trioen sendes ut i villmarka, og ikke får komme tilbake før de har utviklet en brukbar idé. For tida skjer dette på Skeikampen, et navn som utover kvelden får en smått legendarisk klang. Ikke én eneste student unnlater å nevne stedet, noe som gir en (utilsiktet?) reklamevirkning. Jeg hadde ihvertfall ikke hørt om det før, men googlet det straks jeg kom hjem (for at du skal slippe: Skeikampen er et skiområde i Gausdal).

Opprøret blant studentene handlet om regissørens makt, som noen mener blir for liten med triangelmodellen. På årets kull skal det ha vært mange sterke regissørtalenter, som ønsket seg en regivridning mer i tråd med europeisk auteurtradisjon. Hvordan dyrke fram en ny Bergman eller Fellini hvis viktige beslutninger må tas triangeldemokratisk?

Når siste duo kommer inn på scenen må jeg le. En ny rolle er bekledt: her kommer de kule på kullet. Hvis dette var animasjonsfilmen Finding Nemo ville disse gutta ha spilt skilpaddene, som flyter sørover på ryggen med hendene under nakken og lar havstrømmen gjøre jobben for seg. De er på vei til det gode liv, surfing og ferie, hey dude. Rollen er tydelig allerede på fottøyet, den ene i converse, den andre i flipflaps, og ganglaget når de lofser fram og klatrer opp på barkrakkene, lute i ryggen og med skeive flir.

Martin Lund (regi) og Ruben Thorkildsen (prod.) har laget Baloon Moods, en slags episodefilm i kategorien unge menn som liker Erlend Loe. Det er mye Detektor i klippet vi får se, kanskje også noe Bent Hamer og Roy Andersson, eller for å si det med Lismoen: «Forrest Gump i bobil.» Men historien og måten den fortelles på er sjarmerende, om enn kanskje ikke fullt så original som filmskaperne tror. Jeg tipper uansett vi får høre mer til dem i årene framover, siden stilen virker så perfekt tilpasset det siste tiårets feelgoodtradisjon.

Alle studentene får spørsmål om hvordan de ser for seg framtida, og alle har vansker med å svare. Ikke rart, siden de er midt i eksamensinnspurten, etterarbeidet på filmene er ikke ferdig på dette tidspunktet. «Jeg er midt i en kreativ boble», sier Martin Lund. Journalist Lismoen smiler lurt og svarer: «Vel, da skal vi ikke pirke i den boblen… før den sprekker av seg selv.»

Men studentene fra Lillehammer er ettertraktet i filmbransjen. De virker da også optimistiske. Det blir påpekt at selv om presset er stort, så er sjansene for å komme seg inn større i Norge enn i land som har hatt filmskoler lenger. Her i landet finnes det fortsatt et vakuum å fylle, ifølge Ruben Thorkildsen: «Bransjen har fortsatt en sult etter ungt og billig talent.»

Intervjuene med studentene fra Filmskolen kan i sin helhet ses på Rushprints hjemmesider (men uten klipp fra eksamensfilmene). En oversikt over filmer og hvem som har deltatt i produksjonen ligger her. Neste Blått Lerret finner sted på Parkteatret 8. oktober.

Advertisements

Kommentarer»

1. Det hellige triangel (Filmskolen) : hildring - 29. juni 2008

[…] Les mer: Bharfot […]

2. Sjeldnere enn sorte svaner - 30. juni 2008

Jeg skal applaudere den dagen Norge fostrer en ny Bergman eller Tarkovskij. Forøvrig finnes det abundant av talenter i vårt grisgrendte land, få dem frem! Vi trenger ikke flere kinematografiske «herligheter» som Buddy, Uno, Mongo – og hva pokker alle heter.
Deres hengivende Sorte svane.

3. Oda - 1. juli 2008

En «ny Bergman» er vel noe mange drømmer om, men skal hun/han være riktig nyskapende ville det vel være et paradoks å kalles «ny» noen som helst, siden både innhold og innpakning bør komme som en overraskelse for å være riktig original.

Når det er sagt er jeg selv like glad i det lette, populærkulturelle, som i det tunge og ambisiøse. Så hvis det står til meg kan vi gjerne også få flere feelgoodfilmer framover. Jeg tror på prinsippet «mer av alt», da er det større sjanse for at gullkorn skal dukke opp innimellom. Motsetningen blir å sette en standard bygget på ærefrykt og elitisme, og gjøre nåløyet så smalt at det virkelig originale kanskje ikke kommer gjennom. Originalitet må ikke være bombastisk, den kan like gjerne famle i starten og trenge tid til å vokse seg sterk.

4. Alter Ego - 2. juli 2008

Hurra for Oda – helt enig!! Mer av alt, saa kan man heller vaere litt mer selektiv med hva man velger aa se, saann etterhvert 🙂

5. Oda - 3. juli 2008

Ja, hvorfor ergre seg over det du ikke liker, så lenge det finnes andre ting du liker? Hvis du ikke liker noe av det som finnes, derimot. Først da blir det et problem.

6. Alter Ego - 4. juli 2008

Gjelder det menn ogsaa? 😉 Neida, tulla bare. Hvis du ikke liker NOE av det som finnes vil jeg kanskje anbefale at du gaar i deg selv og ser om det egentlig kanskje handler om noe helt annet. Men det er mulig det bare er min metode.

7. Oda - 4. juli 2008

Hehe, ja. Mulig du er inne på noe. Men det er klart det går an å være helt i utakt med sin tid, og føle det som man er født i feil århundre. Jeg kjenner eldre mennesker som mener at ingen filmer lages for dem, og de har nok et poeng. Så blir de lei og slutter å lese filmanmeldelser, og går glipp av filmer som kunne ha truffet dem også.

(Og ja, jeg tror det samme gjelder menn 😉 …)

8. Sjeldnere enn sorte svaner - 5. juli 2008

Film er kultur, selv om dette ord (kultur) etterhvert har mistet mye av sin pålydende verdi. Det utvidede kulturbegrep har sørget for at selve kulturforestillingen snart inneholder alt og dermed ingenting. Men ja, jeg skjelner helt klart mellom høykultur og lavkultur – også innen film, eller musikk for den saks skyld. Dette betyr selvfølgelig ikke at jeg kan like begge deler. En film kan «søke en funksjon» -eller seerne ønsker å plassere film i bås, eller finne riktig «arena» for den, to sider av samme sak?
På samme måte som det komponeres musikk for høyst forskjellige formål: muzak/heismusikk for handlende på kjøpesenter, det er egne toneskalaer for å få høns til å verpe mer, musikk brukes i stress- og angstterapi, vi avreagerer med death metal, tenner lys og setter på jazz på et stevnemøte osv. Filmbransjen har også tilsvarende skreddersydde «konseptfilmer».
En nasjonalsang komponert etter Arnold Schønbergs tolvtone-teknikk i kombinasjon med polyrytmikk, hvor tritonus intervallet går i urytmisk bane – det sømmer seg ikke for en nasjonalsang vel? Dette kan handle om kulturelle konnotasjoner, malplasserte sådan, som kan gi friske og underholdende diskusjoner. En aktuell problemstilling er Operaen. Flere var i harnisk over kulturministerens beslutning om å la Ole Ivars og DDE få opptre under Den Norske Operas gallaåpningsfest. Fullt forståelig spør du meg.
Asbjørn Schaatun, formann i Johan Svendsen-selskapet (Svendsen, norsk komponist og dirigent 1840 – 1911) tok til motmæle umiddelbart: ”Dette er et djervt kulturpolitisk trekk som vi nå forventer følges opp med likebehandling den andre veien, slik at også moderne musikkuttrykk endelig kan finne sin rettsmessige plass i folkedypet. Vi imøteser derfor at kulturministeren – i samråd med dansebandgallaen i Vikingskipet og Rockemuseet i Trondheim – neste gang inviterer komponisten Olav Anton Thommesen med urfremføring av et nytt verk for to bassklarinetter og lydbånd, finansiert av Norsk kulturfond”.

Men så til populærfilmens anliggende. Rent matematisk er det selvfølgelig en uunngåelighet; det er færre av de intellektuelle regissørene enn de late, kjedelige ”filmskaperne”, og følelsen av at disse kunstnerne formerer seg som kreftceller kan synes berettiget. Populærkulturen handler om å fange ”tidsånden”. Noe paradoksalt låser den seg i sin higen etter å gripe dette øyeblikket, trenden, eller den fengende tanken. Populærkulturens kvalitetskriterium er altså reaksjonen den vekker hos en bestemt gruppe i en bestemt tid. Dermed sier det seg selv at filmen, eller musikken, teateret osv., vil bli dårlig etterhvert som nyhetens interesse er borte, og reaksjonene forsvinner.
Det er ikke nødvendigvis en trussel mot den gode filmen. Og for ikke å bli misforstått – Hollywood-storfilm behøver ikke være synonymt med dårlig film etter mitt skjønn. Flere vil nok hevde at en fordummende tendens stadig brer om seg generelt i samfunnet, og at disse tegnene kan ses/høres i populærfilm- og musikk, så vel som i media og blant befolkningen. Hva speiler egentlig hva? Vi har etterhvert fått et absurd underholdningsbehov som har snudd verdiskalaene fullstendig på hodet. Innen populærkulturen finnes artister og kunstnere som knapt bør kalles det, som i større og større grad kun er i medias øyne grunnet et umettelig eksponeringsbehov. Dessverre kan man se en fordumming av reel kompetanse og ferdigheter. Aldous Huxley fordypet seg i en side av kulturutviklingen hvor han konkluderte med følgende: ”Stigning i levestandard betyr automatisk stigning i dårlig smak”. Kanskje det ligger noe i det. Forøvrig liret av seg denne setningen også: ”Teknologiens fremskritt har bare gitt oss bedre muligheter til tilbakeskritt”.

Med dypeste respekt, Sorte Svane.

9. Oda - 5. juli 2008

Godt du la til det siste avsnittet. Fram til det var jeg ikke særlig enig med deg. Etter min oppfatning er inndelingen i sjangerfilm vs «god» film, intellektuelle vs «late, kjedelige» regissører, både doven og lettvint. Det krever minst like mye, om ikke mer, for å få til noe nyskapende innenfor en gitt sjanger (actionfilm, romantisk komedie, film noir). For meg er ikke sjangeren avgjørende, men hva som er gjort i det enkelte verket. Jeg kan godt like en intelligent romantisk komedie, dersom det finnes et synlig mot til å leke med sjangergrenser og klisjéer, istedenfor å spille på lag med dem. Og kunstfilm har minst like mange klisjéer som andre typer film. Ikke minst dette med et så langsomt tempo at publikum kjemper for ikke å sovne. Er det nødvendig, eller bare en konvensjon? Eller alle disse tredje-verden-kunstfilmene med barn som løper i støvete landskaper. Hva bidrar de med?

Nei, gi meg da mye heller en smart sammenskrudd thriller, med et underliggende budskap elegant og nesten usynlig flettet inn. Eller en stramt klippet actionkomedie med frekke onelinere. Og en romantisk komedie med rare og litt pussige karakterer, hvor dialogen er filt og pusset og skrudd sammen av et kreativt team, og testet på publikum slik at ikke én eneste dårlig fungerende vits får slippe gjennom. Hvis god film skal være skikkelig god, må den også underholde. Ellers er det latskap. Det er min mening.

10. Tomas - 23. juli 2008

Det kan være en ide å se gjennom opptakene og få riktige sitater knyttet til riktig person. ellers er det fint det du skriver.

11. Oda - 23. juli 2008

Hei Tomas, og velkommen hit! Jeg har ingen motforestillinger mot å rette opp, hvis noen sitater er tillagt andre enn opphavsmannen. Men å se gjennom de tre timene med opptak en gang til for å få til en absolutt korrekt bloggpost tror jeg blir litt i overkant for meg. Dette er jo noe jeg gjør på fritiden, uten betaling, og i slike tilfeller som dette også med en porsjon idealisme, fordi jeg tenker at uetablerte kulturarbeidere blir for lite eksponert.

Men jeg har en alternativ idé: Hvis du har lagt merke til noen feilsitater eller ukorrekte opplysninger, hvorfor ikke heller fortelle meg konkret hva feilen besto i, så retter jeg utfra dine anvisninger? Du kan skrive til meg enten på mail (odabhar krøllalfa start dot no) eller her i kommentarfeltet, så ordner vi det lett.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: