jump to navigation

Tårer som regn (Aberdeen) 21. juli 2008

Posted by Oda in Film, Kunst, Musikk, Stemninger, Video.
Tags: , , , , , , , , ,
39 comments

Jeg går i duskregn gjennom gatene i Aberdeen og tenker på tårer. Det har vært tider i livet hvor jeg ikke kunne tenke på tårer uten å gråte dem selv, og det er ikke langt unna nå heller, men holder såvidt. Det er tre ting som minner om tårer idag, foruten regnet og de vanlige tingene. En film jeg nettopp så, en sang jeg lytter til, og et smykke jeg fant på museum.

Jeg går og tenker på en setning fra filmen The Edge of Love, som nylig hadde premiere her i Storbritannia. Historien handler om den walisiske poeten Dylan Thomas, som i filmen elsker to kvinner, eller også ingen av dem, følelsene virker preget av fjernhet, kanskje idealisering: du er stjernen på himmelen min, sier han til Keira Knightley, barndomskjæresten han aldri kan glemme, men det er ikke denne setningen jeg tenker på, det er en annen, som handler om tårer. Vi befinner oss under krigen og Keira Knightley er ute og danser med kjæresten sin når en bombe treffer bygningen og dreper de fleste av gjestene. Men Keira og kjæresten overlever, og etterpå står de ute i gata og holder rundt hverandre. All those people… sier Keira lavt, og kjæresten svarer: There is a raindrop running down your cheek… just like a tear. Det løper en regndråpe nedover kinnet ditt… akkurat som en tåre.

På øret har jeg den hjerteløse sangen til Panic at the Disco, She Had the World. Vokalisten synger at han knuller ei jente som har så mye kjærlighet å gi, og han kunne ha fått den, om han greide å lyve, men hvorfor skulle han det? Alt han ser i øynene hennes er den blå himmelen, ikke mer enn det, bare veien videre. Hun tror at hun har vunnet verden på et tivoli, synger han, men meg har hun ikke vunnet, meg fanger hun ikke. Og likevel, jeg tror ikke at jeg ødela henne, jeg gjorde henne bare mer interessant. I’m sure I didn’t ruin her… Just made her more interesting.

Jeg hører den siste strofen og tenker som vanlig: for en grusom ting å si. For selv om det kan stemme at smerte og tårer gir dybde, som for andre kan gjøre deg mer interessant, så har ingen annen rett til å avgjøre dette, hvor mye du tåler, om sorgen var til å bære. Melodien er lett og glad, i begynnelsen venter jeg det beste, som i en forelskelse, noe stort og vidunderlig. Men plutselig snur det, som når den andre en dag ser på deg og sier: Javisst, det var fint, men for meg har du bare vært et tidsfordriv. Jeg har aldri lovt deg mer, og uten løfter er jeg fri, du er et voksent menneske og må selv passe på, det er du som tar risken. Men jeg blir sint, for han tar feil. Du er aldri uten ansvar når du låner et hjerte. Kan du ikke gi ditt eget er det uansett et lån, med løfter som ligger der i kyssene, blikkene, uansett hvor gjerrig du har vært med ord. Du har lånt en annens hjerte, og et lån må forvaltes, behandles med omhu og leveres tilbake, varsomt og intakt, og aller helst med renter.

But she could never win me
Cause she couldn’t ever catch me
Because when I look in her eyes
Well I, just see the sky

But I’m sure I didn’t ruin her
Just made her more interesting

Det tredje som minner om tårer er et verk av den britiske kunstneren og gullsmeden Wendy Ramshaw. Jeg ser det i Aberdeen Art Gallery, med en tekst på monteret om at verket er inspirert av et maleri av Picasso, enda én av disse mennene som romantiserer kvinners tårer. I 1937 malte Picasso sin muse Dora Mar gråtende og kalte bildet Femme qui pleure, kvinne som gråter. Hos ham er kvinnen motivet, tårene en tilstand eller egenskap ved henne. Hos Wendy Ramshaw, derimot, er objektet ikke kvinnen, men tårene. Halsbåndet har over hundre blå og grønne glassperler hengende fra en stålwire, lik en kaskade av tårer. Hos meg vekker synet en klangbunn av gamle spørsmål omkring skjønnhet og smerte. Kan taus lidelse forvandles til perler, innkapslet som hos en musling? Er kjærligheten først og fremst en svakhet, eller styrke? Hvem taper mest, den som våger å bli såret, eller den som aldri tør å slippe følelsene løs? Det finnes mange slike klisjéer, visdomsord som skal trøste og holde oss oppe gjennom nederlagene, eller tvert imot, kanskje, lar oss holde ut det vi heller burde gjøre opprør mot.

Chain of Glass Tears for Weeping Woman er uansett, tror jeg, en hyllest til alle gråtende kvinner, eller alle mennesker som gråter. Og jeg tenker automatisk, sikkert utfra min egen begrensete erfaring, at det først og fremst må handle om kjærlighetstårer, som felles over kjærester som ikke vil ha deg, eller først kanskje vil, men tar det tilbake, trekker løftene unna som duker fra dekkede bord, så servise og glass går i gulvet med singlende lyder. Alle løftene, både de uttalte og de andre, som bare lå der i blikk og berøringer, den varme huden og mykheten i et kyss.

Og det løper en tåre nedover kinnet ditt. Som en regndråpe.

Ingeniørkunst og katter 5. juli 2008

Posted by Oda in Video.
Tags: , , ,
10 comments

Hva gjør man i sommertider med varme og sol, og attpåtil en ferie rett forut? Det blir ikke mye tid til blogging ihvertfall. Og ikke blogglesing heller. Forsåvidt antar jeg det samme gjelder mine egne lesere, så da er det vel ikke så nøye. Ingen som kommer hjem fra ferie til 1748 uleste poster på Bloglines skal ha blitt spammet fra meg. Men en liten feriehilsen vil jeg legge igjen. Og hva er mer naturlig enn katteblogging?

Denne videoen har gått som en farsott over blogosfæren siste uke, så mange har vel allerede sett den. Men her har dere Ingeniørenes katteguide, laget av romfartsingeniør Paul Klusman (og hans kollega TJ Wingard). Svært mange har fått lyst på en katt av å se disse opptakene, til og med hundemennesker. Andre har fått mer lyst på en ingeniør. God sommer!