jump to navigation

Tårer som regn (Aberdeen) 21. juli 2008

Posted by Oda in Film, Kunst, Musikk, Stemninger, Video.
Tags: , , , , , , , , ,
trackback

Jeg går i duskregn gjennom gatene i Aberdeen og tenker på tårer. Det har vært tider i livet hvor jeg ikke kunne tenke på tårer uten å gråte dem selv, og det er ikke langt unna nå heller, men holder såvidt. Det er tre ting som minner om tårer idag, foruten regnet og de vanlige tingene. En film jeg nettopp så, en sang jeg lytter til, og et smykke jeg fant på museum.

Jeg går og tenker på en setning fra filmen The Edge of Love, som nylig hadde premiere her i Storbritannia. Historien handler om den walisiske poeten Dylan Thomas, som i filmen elsker to kvinner, eller også ingen av dem, følelsene virker preget av fjernhet, kanskje idealisering: du er stjernen på himmelen min, sier han til Keira Knightley, barndomskjæresten han aldri kan glemme, men det er ikke denne setningen jeg tenker på, det er en annen, som handler om tårer. Vi befinner oss under krigen og Keira Knightley er ute og danser med kjæresten sin når en bombe treffer bygningen og dreper de fleste av gjestene. Men Keira og kjæresten overlever, og etterpå står de ute i gata og holder rundt hverandre. All those people… sier Keira lavt, og kjæresten svarer: There is a raindrop running down your cheek… just like a tear. Det løper en regndråpe nedover kinnet ditt… akkurat som en tåre.

På øret har jeg den hjerteløse sangen til Panic at the Disco, She Had the World. Vokalisten synger at han knuller ei jente som har så mye kjærlighet å gi, og han kunne ha fått den, om han greide å lyve, men hvorfor skulle han det? Alt han ser i øynene hennes er den blå himmelen, ikke mer enn det, bare veien videre. Hun tror at hun har vunnet verden på et tivoli, synger han, men meg har hun ikke vunnet, meg fanger hun ikke. Og likevel, jeg tror ikke at jeg ødela henne, jeg gjorde henne bare mer interessant. I’m sure I didn’t ruin her… Just made her more interesting.

Jeg hører den siste strofen og tenker som vanlig: for en grusom ting å si. For selv om det kan stemme at smerte og tårer gir dybde, som for andre kan gjøre deg mer interessant, så har ingen annen rett til å avgjøre dette, hvor mye du tåler, om sorgen var til å bære. Melodien er lett og glad, i begynnelsen venter jeg det beste, som i en forelskelse, noe stort og vidunderlig. Men plutselig snur det, som når den andre en dag ser på deg og sier: Javisst, det var fint, men for meg har du bare vært et tidsfordriv. Jeg har aldri lovt deg mer, og uten løfter er jeg fri, du er et voksent menneske og må selv passe på, det er du som tar risken. Men jeg blir sint, for han tar feil. Du er aldri uten ansvar når du låner et hjerte. Kan du ikke gi ditt eget er det uansett et lån, med løfter som ligger der i kyssene, blikkene, uansett hvor gjerrig du har vært med ord. Du har lånt en annens hjerte, og et lån må forvaltes, behandles med omhu og leveres tilbake, varsomt og intakt, og aller helst med renter.

But she could never win me
Cause she couldn’t ever catch me
Because when I look in her eyes
Well I, just see the sky

But I’m sure I didn’t ruin her
Just made her more interesting

Det tredje som minner om tårer er et verk av den britiske kunstneren og gullsmeden Wendy Ramshaw. Jeg ser det i Aberdeen Art Gallery, med en tekst på monteret om at verket er inspirert av et maleri av Picasso, enda én av disse mennene som romantiserer kvinners tårer. I 1937 malte Picasso sin muse Dora Mar gråtende og kalte bildet Femme qui pleure, kvinne som gråter. Hos ham er kvinnen motivet, tårene en tilstand eller egenskap ved henne. Hos Wendy Ramshaw, derimot, er objektet ikke kvinnen, men tårene. Halsbåndet har over hundre blå og grønne glassperler hengende fra en stålwire, lik en kaskade av tårer. Hos meg vekker synet en klangbunn av gamle spørsmål omkring skjønnhet og smerte. Kan taus lidelse forvandles til perler, innkapslet som hos en musling? Er kjærligheten først og fremst en svakhet, eller styrke? Hvem taper mest, den som våger å bli såret, eller den som aldri tør å slippe følelsene løs? Det finnes mange slike klisjéer, visdomsord som skal trøste og holde oss oppe gjennom nederlagene, eller tvert imot, kanskje, lar oss holde ut det vi heller burde gjøre opprør mot.

Chain of Glass Tears for Weeping Woman er uansett, tror jeg, en hyllest til alle gråtende kvinner, eller alle mennesker som gråter. Og jeg tenker automatisk, sikkert utfra min egen begrensete erfaring, at det først og fremst må handle om kjærlighetstårer, som felles over kjærester som ikke vil ha deg, eller først kanskje vil, men tar det tilbake, trekker løftene unna som duker fra dekkede bord, så servise og glass går i gulvet med singlende lyder. Alle løftene, både de uttalte og de andre, som bare lå der i blikk og berøringer, den varme huden og mykheten i et kyss.

Og det løper en tåre nedover kinnet ditt. Som en regndråpe.

Advertisements

Kommentarer»

1. anita thomhave simonsen - 21. juli 2008

Hej Oda!

rart at se dig blogge igen…..et smukt indlæg…..smukke perler…og gode tanker du har……og kærlighed er efter min mening altid en styrke selvom det ikke altid føles sådan…….
men rart at se dejlige indlæg fra dig igen…

2. Oda - 21. juli 2008

Hei Anita, tusen takk, hyggelig å være savnet! Jeg begynte jo på dette innlegget i Aberdeen, men ble fanget av feriemodus og skrev det ikke ferdig. Dessuten var det dårlig internettforbindelse i Skottland, ikke ett eneste sted vi overnattet hadde wifi, og det var langt mindre vanlig på kafé enn det er i Oslo, selv i Glasgow. Men deilig med pause fra internett faktisk. Trodde jeg skulle hatt større abstinens.

Kjærligheten er nok en styrke, som oftest. Men du kan også bli veldig hardt rammet av den.

3. Alter Ego - 21. juli 2008

Dette var simpelthen vakkert, baade bilder og verker og tanken bak! Jeg graater ikke, riktignok, men smiler heller litt i glede over at du er tilbake:) Og tenker at jeg skulle oenske jeg hadde rukket saa uendelig mye mer da jeg var hjemme – det var saa mye jeg hadde planlagt aa blogge om, men kunne ikke vaere alle steder hele tida… Da er det godt det finnes bloggere som deg, som tar meg med paa tur mens jeg egentlig er ‘hjemme’!

4. Oda - 21. juli 2008

Tusen takk, Alter! Umulig å rekke alt, ja. Men det gjør kanskje ikke så mye, så lenge det viktigste kommer til overflaten?

5. Randi - 21. juli 2008

Tårer som regn – Aberdeen; der fikk jeg et flashback. Jeg har bodd to år i den byen som mange beskriver som grå, granitten er grå. Men når byen ikke gråter glitrer granitten som sølv og jeg liker stein! Det er en by med mange gallerier og museer, med mye å by på både i sol og regn.
Jeg er glad du fant skjønnheten i tårene 😉

6. Oda - 21. juli 2008

Har du bodd i Aberdeen!!? Så gøy! Hva gjorde du der? Og når var det? Jeg likte byen veldig godt, oversiktlig, hyggelig, ikke så stor, men med gode tilbud.

Ikke minst ble jeg fast gjest i kinokaféen på de dagene jeg var der (Picture House, den nye art film-kinoen, altså der de ikke bare viser blockbustere, visstnok eid av kommunen). Jeg smugkikket på folka som jobbet der, og syntes at tonen dem imellom liknet utrolig på den blant kollegene i Oslo. Måtte smile da de to stykker drev på en halvtime med å sette sammen en diger pappstandee, men ga seg midt i forsøket, gikk og tok en kaffe istedet, og neste dag lå skrotet halvgjort på samme sted. Kort sagt, jeg følte meg hjemme, hadde jeg bodd der måtte jeg bare ha tigget meg til jobb.

7. vaarloek - 21. juli 2008

fint innlegg, interessant å lese. tårer er fascinerende. følelsen av bunnløs sorg, når tårene nærmest velter ut av øynene dine, den følelsen av ekstrem sorg og tomhet og smerte, og samtidig en merkelig … ikke glede, men … jeg vet ikke. det føles godt på en forferdelig måte. som å kjenne at man lever. og tårer i kunst er vanskelig å få til. tårer er så _tydelige_, det kan fort bli for tydelig (syns jeg, derfor har jeg et noe ambivalent forhold til for eksempel frida kahlo), for ekspressivt og enkelt. men smykketårene: nydelige!

8. Oda - 21. juli 2008

ja, jeg kan også være sånn at tårene nærmest fosser ut. ikke noen vakker, stille gråt, men som å bli tatt av en flodbølge, når det ikke er til å holde ut, livet, sorgen, hva det nå er, og jeg skjønner hva du mener med den livsfølelsen, noe nesten deilig, selv om det ikke er glede. kanskje noen stoffer som utløses i hjernen, som når du trener hardt og kroppen lager morfin (endorfin), naturlig dop? på en måte hjelper jo den gråten også, en utløsning, renselse kanskje. men jeg merker når jeg skriver om dette, at det er lett å romantisere, det blir jo også feil.

og det du skriver om å forenkle, det er også veldig bra. kunsten har nok det problemet med alle sterke følelser, hvordan unngå det svulstige, overtydelige, uten å miste intensiteten.

9. vaarloek - 21. juli 2008

ikke sant! man føler seg jo alltid lettere etterpå, når man har fått grått skikkelig ut, når man endelig kan føle oppriktig glede over ting igjen. jeg liker jo ikke å være så trist, det er ikke noe jeg ønsker å oppleve igjen, men samtidig er det faktisk fint at man evner å føle så mye. når man først kjenner en så stor sorg over noe/noen som er tapt, så har jo det/den betydd noe for deg, vært noe bra i livet ditt, gjort noe med deg. det er fint å kunne føle kjærlighet, og den bunnløse sorgen er jo nettopp en konsekvens av den kjærligheten man har følt. og ja, veldig lett å romantisere sorgen, melankolien, tårene .. lett, og kanskje litt farlig? hvorfor syns vi egentlig at smerte er vakkert? det er jo litt besynderlig.

når det gjelder kunsten & klisjeene: på en måte er det litt merkelig at man stiller så sterke krav til at kunst skal være innovativ, at den skal si noe nytt og ikke bare henfalle til klisjeer – det er jo fordi klisjeene er livet slik vi opplever det at de er «klisjeer»! men samtidig har klisjeene en tom kvalitet over seg, som ordtak man bruker i hverdagen men ikke egentlig aner den opprinnelige betydningen av. det har bare blitt automatisert, man sier det uten å tenke. og vi vil vel helst at kunstnere skal tenke ut noe lurt så vi slipper selv 😛 høhø.

10. Oda - 21. juli 2008

men jeg vil egentlig at alle skal tenke ut noe nytt, ikke bare kunstnerne. venninner, for eksempel, jeg vil heller de skal si litt mindre, som lyder nytt, som de har tenkt ut spesielt til meg, enn at de serverer ferdige klisjéer som bare gjør meg trist. flere fisk i havet, du blir sterk av motgang, sånne ting, helt tomt, verbalt sukkerspinn, da vil jeg heller ha en sjokoladeis i taushet.

og nettopp: vi synes smerte er vakkert. det er vel rart? eller så har det å gjøre med ekthet, at ikke alt skal være overflatisk, ihvertfall noen av oss vil at det skal stikke noe under, vi liker folk som har dyp, og smerten tyder vel på det? og at du ikke er verdensmester, det er også sympatisk, alle vil være en som bare trekker på skuldrene og går videre, men ingen vil ha sånne venner, hvor mye kan du egentlig bety for en sånn person?

jeg vet ikke altså, jeg bare tenker høyt. men jeg unner ingen den smerten som ligger i de tårene, selv om de kan hjelpe, for mens det står på er det nesten ikke til å holde ut, og noen ganger kan det gå lang tid før man føler oppriktig glede igjen, annet enn i korte glimt, hvis man er blitt såret nok. men det er likevel godt å våge kjærlighet, og det er godt at tårer fins, for de kan ha noe nesten orgastisk ved seg.

11. hanne - 21. juli 2008

helt enig! jeg vil også ha nytenkning. jeg vil at folk skal spørre «hvorfor?» og «hvordan?» og gå inn for å finne ut av det om de ikke får svar. jeg vil at man ikke skal godta det man blir fôra med, men aktivt tenke sjøl, og på den måten tenke nytt, være kreativ med henhold til hvordan man oppfatter verden. jeg vil at folk ikke skal velge minste motstands vei, men ønske og søke å bli utfordret! og det er derfor jeg liker kunst som klarer å bryte med klisjeene, eller snarere vende litt på dem, se dem fra en annen vinkel, slik at jeg også kan se dem fra den vinkelen og oppdage dem på nytt.

enig med det du sier, om hvordan vi ser det vakre i smerten fordi vi søker en dybde i tilværelsen. litt milan kundera over det hele. lettheten ER jo faktisk ganske uutholdelig. i alle fall i lengden, i lengden er den faktisk en smule frastøtende. og samtidig; å bli tynget ned er heller ikke så behagelig. balansegangen er visst målet, atter en gang.

(og nei, jeg har ikke visst ikke helt skjønt hvordan man lenker til seg selv. så mye for å være nØrd)

12. hanne - 21. juli 2008

(eller jo, men da må jeg logge ut av wordpress, og det burde jeg vel ikke trenge? snodig)

13. Oda - 21. juli 2008

Hehe, jeg fikset det. Du hadde et kolon for mye i URL-en, og i tillegg hadde du skrevet www foran bloggadressen! Da funker jo ikke lenken vettu. En elementær feil! Tør ikke tenke på hvor dårlig skåre du ville fått på nerdtesten 😉

Forøvrig er jeg helt enig med deg, letthet og tyngde er like ille, så lenge det bare er én av delene. Som sånne tunge betroelsessamtaler hvor begge bare blir mer og mer deprimerte, man kommer ikke ut av den stemninga, til slutt er det bare å sovne eller gå hjem. puh, altså, hvor vanskelig er det å leve egentlig. hvordan finne den rette balansen? men humor, så klart, humor kan være en slags dybde som ikke er tyngde.

14. vaarloek - 22. juli 2008

haha, det merka jeg ikke engang! kanskje ikke så rart, jeg er jo «bare» Uber Cool High Nerd», lefler mest med sci-fi og bøker ;P

http://www.nerdtests.com/ft_nt2.php?score

knz.

15. vaarloek - 22. juli 2008

åja. ikke link til resultatet, ser jeg. poeng: bevist.

16. Oda - 22. juli 2008

Selv ble jeg «Cool Non-Nerd». Så jeg tviler på at den testen måler helt det den tror. Men litt morsom er den jo.

17. Max - 22. juli 2008

Ach, nothing ever gained by the wet thing called a tear. Ikke skriv om slikt, er du snill. Dylan Thomas har skrevet Rebeccas daughters, den eneste boken av ham jeg har lest, og det eneste jeg husker fra den er at folk sier Nei istedetfor Ja. Som i:

– Fancy a pint, then?
– No! A pint it will be.

Jeg trodde det var et norsk fenomen, dette nei nei, men en venn av meg fra Brasil (som helt åpenbart er på psykofarmsøytika) hevder at det er det samme der. Som i:

– Quieres un cerbesa?
– No no no. Si si si.

Bortsett fra at de snakker portugese, da. Og ikke spansk.

18. Oda - 22. juli 2008

Åh Max da. Jeg vet nok at du gråter når ingen ser deg. Myke gutten. Mjau, purr *stryke over ryggen* (nei nei. jo jo.)

19. Elin - 23. juli 2008

Vakkert innlegg, men veldig trist…

20. Oda - 23. juli 2008

Livet er jo noen ganger slik…

21. c - 23. juli 2008

Var den noe bra, den Dylan Thomas-filmen? Fortsatt god sommer, forresten.

22. Oda - 23. juli 2008

Hei C, og god sommer til deg også! Ja, jeg likte filmen. I sjangeren forfatterportretter var den overraskende frisk, våget å ta en klar vinkel og bli sin egen historie, istedenfor å gulpe biografi, og det setter jeg pris på. I dette tilfellet førte det riktignok til at Dylan Thomas ble en biperson, mens hovedvekten lå på det spenningsfylte vennskapet, eller hva det nå var, mellom to av kvinnene i hans liv, over en periode på noen år. Men gode skuespillere, veldreid manus, fint foto – jeg syntes absolutt filmen var verdt å se, og håper den kommer til Norge etterhvert.

23. ORDFRONT - 23. juli 2008

Så hyggelig å se deg ‘på lufta’ igjen. Regn på ruta minner meg også om tårer. Så det har vært litt gråt denne sommeren her nord.

24. Alter Ego - 23. juli 2008

Er det bare jeg som er saa overflatisk at jeg tenker noen har faatt en overdose av Destiny’s Child naar de er over pa NoNoNo og yeahyeahyeah?? 😀

25. Oda - 24. juli 2008

Takk Sylvi! Hyggelig å være tilbake på lufta ja – men idag ble været vilt vakkert her igjen, så hvordan skal jeg nå få realisert alle de gode bloggeideene jeg fikk på ferie!? Litt gråt på ruta kan iblant være akkurat det man trenger for å være kreativ.

Alter: Hehe, nå måtte jeg le. Kanskje Destiny’s Child er (ubevisst) inspirert av Dylan Thomas, og Max er en (fordekt) DC-fan? 😆

26. Alter Ego - 24. juli 2008

Kanskje Max egentlig er hitmakeren MaxMartin i forkledning?? 😉

27. Oda - 24. juli 2008

Isåfall har han skjult det godt for meg, men hvis du vil kan jeg konfrontere ham over neste øl 😉

28. Titta - 24. juli 2008

‘Den første tåre

Da Adam og Eva blev forvist fra Edens Have, så Gud, at de angrede deres brøde. – Han fik medlidenhed med dem og sagde blidt: «Stakkels børn! Jeg har straffet jer for jeres forseelser og har drevet jer ud af Edens have, hvor I levede sorgløst og fri fra bekymringer. –

Nu træder I ind i en verden fuld af sorg og ulykke, der trodser enhver beskrivelse. – Dog skal I vide, at jeg er gavmild, og at min kærlighed til jer vil vare evigt. – Jeg ved, at I vil møde megen modgang, og det vil forbitre jeres liv. – Derfor forærer jeg jer min mest dyrebare skat, denne kostelige perle: Tåren.

Når I bliver overvældet af sorg, når jeres hjerte er ved at briste, og når sorg griber jeres sjæl, da vil denne tåre falde fra jeres øjne, og byrden vil straks blive lettere at bære.»

Ved disse ord blev Adam og Eva lammet af sorg, og tårer vældede frem fra deres øjne, strømmede ned over deres kinder og faldt ned på Jorden.

Det var disse smertens tårer, som først fugtede Jorden. – Adam og Eva efterlod en kostbar arv til deres børn, og lige siden – når mennesket er i stor sorg, dets hjerte smerter, og dets sind er tungt, flyder der tårer fra dets øjne. Og se! Sorgen letter …’

(ukjent forfatter)

Gud eller ikke Gud – en kostelig skatt, det er de, tårene. I likhet med din blogging rundt emnet.

29. Oda - 24. juli 2008

Tusen takk, Titta 🙂 Og for en nydelig fortelling! Ikke bare at tårene er den ytterste trøsten, men at de fukter jorden… og kanskje gjødsler, så noe nytt kan gro?

30. lindis - 25. juli 2008

herlig innlegg, sårt og fint på en merkelig måte.

31. Oda - 25. juli 2008

takk, lindis. fint sagt

32. Cat - 2. august 2008

Du skriver så det er godt og vakkert å lese!

Så viktige tårer kan være for oss… Jeg har et sterkt ferieminne hvor tårene renner av å være overveldet av kjærlighet, noe av det sterkeste jeg har opplevd sånn sett. Jeg håper at jeg aldri glemmer uttrykket hans da.

33. Oda - 2. august 2008

Takk Cat, og velkommen tilbake fra ferie!

Fint øyeblikk du beskriver, men tårer av kjærlighet. Der har jeg også vært, og det er vel vanlig å tenke: gledestårer, men samtidig er det alltid noe smertefullt ved sterk kjærlighet, så god at den gjør vondt, eller omvendt, og ønsket du snakker om: jeg håper at jeg aldri glemmer uttrykket hans da, den kan jeg også ha når det gjelder meg selv: håper at jeg aldri glemmer det jeg føler nå. Og hvis det var sterkt nok, så glemmer jeg det ikke heller. Uansett hva som skjer i ettertid.

34. Sokken - 5. august 2008

Så godt det var å sette seg ned med pc’n igjen etter flere uker off line, og komme inn til deg og lese. 🙂

Jeg er dø’sikker på at du har en nydelig sjel!

35. Oda - 6. august 2008

Hei Sokken, og velkommen hjem til internett!

Den polerte versjonen av sjelen min har vel sin sjarm, selv om den upolerte ifølge kollega igår kan være litt bitchy under stress 😉

36. Sokken - 7. august 2008

*ler*
Næh! Det hadde jeg aaaaldri ha gjetta! 😉

37. Lothiane - 7. august 2008

Mmm så fin post! Den filmen vil jeg nok se, ja. Takk for tips! Orket ikke høre på sangen en gang, ble provosert av teksten du beskriver. Enig med du, man har alltid en ansvar – man kan ikke bare leke med andres følelser.

38. Oda - 7. august 2008

Filmen går i England nå, vet ikke når den kommer til Norge, håper ikke det blir lenge til. Men sangen… hehe, den er fin altså. Jeg hørte på den lenge før jeg la merke til teksten, og syntes den var nydelig og romantisk. Det var kanskje derfor jeg snublet sånn da jeg først hørte etter. Men anbefaler låta likevel. Lukke ørene for ord, kanskje? 😉

39. “Depresjon er størknede tårer” « ~ psykisk ~ - 23. juni 2010

[…] øjne.  Og se! Sorgen letter … (Fortellingen har jeg tidligere publisert i kommentar til en vakker bloggpost hos […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: