jump to navigation

Melafestivalen 2008 29. august 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , , , , , , , , ,
14 comments

Varm melk med krydder og hakkede pistasjnøtter, potetkaker med gyllen saus og kikerter, grillburger med lime og mynte, og tandoorikylling i nanbrød. Alt dette for bare to hundre spenn, her vi sitter på Rådhustrappa og ser Henrik Wergeland paradere forbi, fulgt av trommer og falske kameler.

Det er Melafestival. Vi var her for alvor igår, og idag er vi innom for mat, i ei pause fra en annen festival, på Litteraturhuset. (Mer om den en annen gang.) Der oppe var maten for dyr til å nytes raskt i ei pause, eller i det hele tatt, og seinere i uka skal dette diskuteres på Underskog: Hvorfor er maten i Europas hus for kunst og litteratur mer tilpasset fiffen enn bohemen? Hvorfor vil de ha meg til å drikke rosa sjampanje? spør en deltaker som nettopp har vært i Berlin, og en annen svarer: føkk sjampanjen.

Men på Mela er det billig, enten det er enkel kebab eller gourmetmat. Det virker som cateringfirmaene prøver å vise seg fram, med hele kundemassen på ett sted. For det er jo ikke slik som mange nordmenn tror at alle folk fra andre verdensdeler lager all maten sin hjemme. Selv til store selskaper står generasjoner av kvinner på kjøkkenet i dagevis? Neida, ofte gjør de som oss, bestiller selskapsmaten fra en restaurant. Og som ei jente i teboden sier når jeg kommer for påfyll med et mmm: Ja, ikke sant den er god? Vi får heller ikke slikt så ofte, hjemme drikker jeg mest brus.

Det første vi opplevde var vietnamesisk vanndokketeater. Først ble forslaget mitt møtt med skepsis, for dokketeater? Men jeg hadde sett ei slik forestilling i Vietnam, og visste at det var action. De store dokkene (opptil én meter høye, og 15 kg tunge) styres under vann, så det ser ut som de går på overflaten. Dyrefigurene rører seg raskt og naturtro, fisken hopper, dragen spytter vann, og det er alltid fyrverkeri, for å skremme bort de onde åndene. Denne gangen så vi selveste Vietnam National Puppetry Theatre fra Hanoi på turné. Etter Oslo-besøket reiser de videre til andre steder i Norden.

Det er flere som filmer under forestillinga, og minst én annen video ligger på YouTube, men dessverre hadde ikke Tang bedre utstyr enn meg. Når han i tillegg sto på siden av scenen, mens jeg sto midt foran, så lagde jeg likevel mitt eget YouTube-klipp (tatt med kompakt fotoapparat, så ikke vent deg noe under). Blir du hekta kan du også se dette opptaket en amerikansk turist gjorde i Hanoi, ikke noe mesterverk, men i det minste klippet.

Det er mye eksotisk musikk på Melafestivalen. Hovedvekten ligger nok på India og Pakistan, men det er også mye Afrika, som legenden Miriam Makeba, noe Vietnam og Latin-Amerika. Selv synes jeg kanskje det mest interessante er de mange norske bandene med mangfoldig bakgrunn, både de helnorske som lar seg inspirere av world music (Transjoik, Farmers Market), men ikke minst de mange små, hvor medlemmene enten er vokst opp i Norge med foreldre fra andre steder, eller har flyttet hit og bringer impulser utenfra.

Et godt eksempel er det multietniske bandet Studio Live. Jeg var på en konsert hvor de spilte en form for afronorsk reggae, med norskafrikaneren Ras Steven (Tønsberg, Oslo og Kenya) som forgrunnsfigur. I programmet står det at Studio Live står for gode vibber, love and overstanding, og det stemmer godt med stemninga i Scene2-teltet, spesielt Ras Stevens energi.

Studio Live brukte flere språk på scenen, og jeg skulle aller helst ha gitt dere en av de norskteksta låtene, for å bevise hvor dumt det er når folk tror norsk er et dårlig sangspråk. Jeg mener, når folk utenfra greier det så utrolig bra – jeg ønsker dere fikk høre den låta hvor Ras Steven synger om frukt, spis mango, banan og appelsin, og så rimer han på alle fruktordene, kule rim jeg dessverre ikke husker, men som likner på dem fra tv-serien Glatte Gater, «det var da jeg nettopp hadde kommet til Norge, lenge før jeg visste hva var Jernbanetorget», med fri bruk av ordstilling og rytme, så fritt du bare kan greie når du ikke er innfødt og fortsatt hører, istedenfor å vite.

Folka fra Glatte Gater kommer på kino i høst, filmen heter 99% ærlig og tar opp tråden der tv-serien slapp. Gå og se den, og framfor alt, lytt til norsken deres, og musikken. Men inntil da har jeg funnet en video til dere, hvor Ras Steven tekster på fransk og Stella Mwangi (aka STL) på engelsk, mens de går og kjører rundt i et Oslo som veksler mellom rått og pittoresk, slik de færreste er vant til å tenke på denne byen, men hvor vi som bor her, særlig i øst, kjenner oss bedre igjen enn i turistversjonen.

Jeg har flere bilder fra Melafestivalen på flickr her. Husk at det alltid er mulig å se flickr-bilder i bildespill (slideshow). Da slipper du å klikke på hver enkelt bilde, og kan istedet lene deg tilbake og studere dem i ro og mak med svart bakgrunn. Mela-bildespillet mitt finner du direkte her.

Øya 2008: Kino 25. august 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , ,
2 comments

Jeg er ikke helt ferdig med Øya ennå, merker jeg. Tirsdag 5. august var det kickoff med klubbnatt og konserter over hele byen, og dessuten Øyakino på Eldorado. Det er tradisjon med minikonserter i forhallen, men hva som skjer neste år er i beste fall uklart, siden hele området hvor bandet står nedenfor skal bygges om til en diger kiosk.

I år var Hope I Die Virgin først ut til å spille, mye fordi de betraktes som et up-and-coming band. De har vært undergrunn et par år allerede, står kanskje i startgropa til noe mer, er ihvertfall midt i tida når det gjelder sjanger: indie, shoegaze, postpunk, litt sånn ungt og sårt og desperat.

De overbeviste ikke verst på Eldorado: I overetasjen kjentes lyden som en syklon under glasskuppelen, et par eldre folk skyndte seg mot salene med hender over ørene. To av låtene kan du laste ned gratis fra Urørt her.


Etterpå så jeg den fantastiske konsertfilmen Lou Reed’s Berlin, som dessverre ikke får ordinær kinooppsetning i Norge. Men dvden skal være like om hjørnet, ifølge fr.martinsen er datoen 7. oktober.

For meg var høydepunktet låta Candy Says med den überfølsomme sangeren Antony, og utrolig nok fant jeg nettopp dette klippet på youtube. Den vakre sangen, det barnslig runde ansiktet som liksom ikke passer til stemmen, de urolig tvinnende hendene kamera stadig dveler ved – du kan få tårer i øynene av mindre, og til slutt ser vi Lou Reed bare stå der og se på sangeren, før han rister på hodet og sier lavt: Antony.

De øvrige postene mine fra årets Øya var liveposter: Twittermeldinger med fotografier. Du finner dem her: Onsdag 6. og lørdag 9. august 2008. Jeg dekket også Øyafestivalen lørdag ifjor: Musikk, attitude og festivalmote.

Oppdatering: Hvis du vil vite mer om Antony Hegarty har fr.martinsen skrevet flere gode poster, bl.a her og her. Jon Inge Faldalen hadde en sak i Morgenbladet da Antony sang på Lillehammer ifjor, og Marianne Natvig har brukt ham i en masteroppgave om androgyne popstemmer, intervju her.

Panelhøne (STUDiO) 21. august 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
12 comments

I serien Bharfot-skriver-om-ting-som-ikke-passer-seg-helt er vi kommet til paneldebatter. Ikke at det er noe tabu i seg selv, men det blir nok betraktet som litt suspekt å skrive om en debatt hvor man selv satt i panelet. Men selv om noen misliker det tar jeg sjansen. This blog is all about experiment.

Jeg har aldri før sittet i noe panel. Jeg har holdt et par kurs og foredrag, men i avgrensete settinger. Denne gangen er scenen offentlig, de andre i panelet er hot shots, og jeg har tilbrakt dagen med å være så nervøs at jeg fikk hold i flere timer (kroppen slutter aldri å overraske meg). Men lampefeberen legger seg når jeg kommer til Chateau Neuf og merker at studentene som arrangerer debatten (eller «samtalen», som de håpefullt kaller den) er minst like nervøse. Det er i tillegg noe trygt over studentmiljøet, som ikke later til å ha forandret seg særlig siden jeg selv lusket rundt her i flere år (kanskje med unntak av det nye fokuset på søthet: minismykker og rosa klær, jenter som smiler voldsomt og tripper og svinger seg på tærne mens de prater, kjærlighet-på-pinne lagt ut på alle bord). Det hele virker uansett beroligende på meg, hjemmekjent og liksom velvillig. Jeg liker den litt surrete stemninga kombinert med klare blikk og en vilje til opposisjon, tåkelagt med osen av kjønnsmarked.

Arrangementet er del av studentfestivalen STUDiO. Tema er de såkalte hipstermediene, og jeg er invitert i egenskap av kulturblogger. I invitasjonen het det blant annet: «Natt&Dag er konkurs igjen. Betyr det at en epoke er over? Idag finnes et mylder av blader som forteller deg hva slags musikk du skal høre på, hvilke klubber og festivaler du skal gå på. Spirit, Plan B, Skum, Ikon, Campus, Mute, Dagbladet Fredag og Rocky er eksempler på gratis og mer kostbart lesestoff i sjangeren. Natt&Dag var starten, men har de utspilt sin rolle? Er bloggen framtidas arena for hipsterkultur? Idag kan alle gå på MySpace og YouTube og finne musikken og kulturen sjøl. Så trenger vi hipstermediene for å vite hva slags liv vi skal leve?»

Erlend Ofte Arntsen er redaktør i Ikon, ei gratisavis som sikter mot et mer åndelig innhold. Opprinnelig var den kristen, men det er den visst ikke lenger, selv om Erlend vil at noe skal stå på spill når du skriver, at du skal strekke deg mot noe ekte og «tenke i spennet mellom inderlig og patetisk», men hvorfor? Fordi «kultur er ånd». Om vi greier det er en annen sak, medgir han, det er en daglig kamp fra side til side, fra punktum til punktum.

Anne Gunn Halvorsen er redaktør i Dagbladet Fredag, men hun er også tidligere redaktør for gratisavisa Spirit. Der med blir det ikke noe av den (antakelig) planlagte kontroversen mellom Dagbladet Fredag og gratisavisene, for hun nekter å si noe negativt om dem. Tvert imot mener hun vanlige aviser og gratisaviser utfyller hverandre, ikke minst ved at gratisavisene gir unge og uerfarne skribenter muligheten til å prøve seg, og utvikle seg uten press. Hun er heller ikke med på at gratisavisene er like, eller skriver om det samme. Dette er en typisk fordom fra folk som ikke gidder å sette seg inn i saken, mener hun. «Et felt eller fagmiljø virker alltid ensartet når man ser det fra utsiden. Nyansene trer ikke fram før man går dypere inn.»

Audun Vinger er ny redaktør i Vinduet, men det er ikke derfor han sitter i panelet. Han var sentral i Natt & Dag under gratisblekkas storhetstid på 1990-tallet, og blir av mange ansett som hipsterkulturens norske gudfar. Nå henger han med ei hånd under kinnet og blikket konstant limt i bordet, spytter hvert ord ut av munnviken, og jeg tror ikke han smiler en eneste gang under samtalen. I likhet med de øvrige redaktørene vil han ikke sammenliknes med andre. Han mener at Natt & Dag var helt unik, og tenkte annerledes allerede i ansettelsespolitikken. Nyutdannete fra Journalisthøyskolen kunne stort sett bare glemme det, sier han spydig, det vi så etter var brutalt talent.

Jeg tenker på hva Vinger kan legge i dette begrepet. Utfra tonen i gamle Natt&Dag vil jeg tippe: Kjennskap, vennskap… og ondskap. Jeg husker godt skribentene, hvorav mange idag holder til på nettsida Smuglesning. Selv har jeg aldri likt den biten av undergrunnsstilen som går ut på å drite ut andre, kutte hoder, være bitende sarkastisk. Jeg har tenkt at dritt avler dritt, og når jeg ser Vinger her blir jeg enda sikrere. Den såkalt ironiske generasjonen, som ble stadig spydigere utover nittitallet, har overtatt mektige posisjoner i kulturlivet, men uten å bli mindre gretne. Snarere har snerten spydighet gått over i smaløyd bitterhet. Hvorfor? Suksessen har jo kommet, ihvertfall til Vinger. Kanskje på tide å se med større velvilje på omgivelsene? Men en stil er vel en stil, og hvorfor endre på noe som funker. Skjønt jeg tror nok den negative stilen kan ete seg innover personligheten din som et kjøttetende virus, og etterlate deg tørrsugd som en sprukken kvist.

På Neuf blir det aldri debatt, og knapt noen samtale. Temaet kretser rundt hva som er hipt, og hvem som definerer det, noe jeg på forhånd har sagt fra om at ikke er mitt felt. Så hva snakker jeg om? Det jeg planla på forhånd. Bloggens sterke og svake sider i kulturdekninga. Hvordan bloggere har mye frihet, men ingen status. At potensialet vårt ligger i det personlige, å kunne publisere raskt og usensurert, og dialogen med leserne. Jeg sier at det finnes en geriljafordel ved blogging, som ruster oss til uavhengig kritikk og observasjon. Om ikke alle blogger er grasrotas stemmer, så kan vi bidra med undergrunnsperspektiv. Der journalisten sneier toppene og skriver utenfra og ovenfra, kan vi skrive innenfra og nedenfra, med personlig engasjement. Jeg liker tanken på at ingen kan vite om en blogger var tilstede – før de seinere googler seg selv og havner på en blogg. Og folk googler seg selv hele tida. Særlig når noe spesielt har skjedd, som en bokutgivelse, konsert eller debatt. Tro meg, jeg får jevnlig treff på hvert eneste navn jeg har skrevet om, spesielt de ukjente, som få andre har skrevet om. Flere ganger har jeg også, direkte eller ad omveier, fått høre den aktuelle personens mening om innlegget. Du kan fint delta i samfunnsdebatten fra en blogg, selv om du gjør det mindre høylydt enn fra en avis.

Jeg nevner også de mange dyktige pennene i bloggosfæren. Folk som både kan skrive, og har greie på det de skriver om. «Og,» spør ordstyrer Kristian Meisingset, «synes du mainstream media er flinke til å plukke dere opp?» Jeg svarer nei, men Audun Vinger bryter inn. «At vi skulle overse bloggere? For noe tull. De fleste aviser leter etter talenter på blogg. Ta Dagens Næringsliv. De har nettopp ansatt en fotoblogger, noe jeg for min del tror er framtida – bilder. Jeg så noen hun tok av joggeskoene sine, og de var fine, hun er flink.»

Så hvor tror mainstream media at bloggernes potensiale ligger? Anser de, ifølge Vinger, at vi kan bidra til seriøs kulturdekning? I rest my case.

Tegningene er som vanlig laget av Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.

Øya 2008: Sinnarynke 12. august 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , ,
16 comments

Her kommer andre del av Øya-kvitringen min, dette er fra lørdag 9. august. Jeg rapporterte altså live fra Øya via twitter onsdag og lørdag, og har samlet meldingene i én bloggpost for hver av dagene, illustrert med egne foto. Den forrige posten kan du lese her, og det finnes flere bilder på flickr her.

«Øyaplan, kl 13.23: Bryn Christopher, Silje Nes, Yeasayer, Janelle Monaé, Buraka Som Sistema, The Sonics, Ingeborg Selnes, Cut Copy.»

«Øya nå, kl 14.17: Bryn Christopher, lekker soul, pene gutter, sol, men hvorfor står folk så langt fra scenen?»

«Øya nå, kl 14.20: Bryn sier unnskyld, jeg snakker bare engelsk. Og nå tar gitaristen bilde av publikum fra scenen! Første gang i Norge?»

«Øya nå, kl 14.42: Høy barnevognfaktor idag. Og liten gutt gjemmer seg bak mor når Kurt Blir Grusom skremmer barna i handlegata.»

«Øya nå, kl 15.13: Lars Horntvedt og KORK – harpe er bare ikke min greie.»

«Øya nå, kl 15.22: Dark Meat, rosa hår, rosa klær og enormt mye folk og hopping på scenen. Men det hjelper ikke.»

«Øya nå, kl 15.47: Litteraturteltet, Bård Torgersen leste dritbra, høyt, uaffisert av rockelyd. Men selv foran scenen så jeg ham knapt, pga alt hår.»

«Øya nå, kl 16.10: Når skal jeg våge å snakke til bloggere jeg ser, egentlig? Selv om de leser bok.»

«Øya nå, kl 16.13: Silje Nes, lys, eterisk, tripper mens hun sitter og synger, suggererende bass, en nydelig seanse.»

«Øya nå, kl 16.38: Henger på gjerdet foran Yeasayer og de henger over instrumentene. Laidback, fint, rive-seg-i-håret-intenst.»

«Øya nå, kl 16.45: Veldig mange synger m vertikalrynke mlm øyenbrynene iår. Vi lever i en smertefull tid?»

«Øya nå, kl 17.06: Yeasayer, jeg liker når de skravlesynger alle tre på en gang, gjennom en slags vocoder, så det skraller som et flaggermusekko.»

«Øya nå, kl 17.32: Janelle Monaé, kjipt reklamejippointromaskineri, manager vil publikum skal holde plakater. Men vill og deilig r&b!»

«Øya nå, kl 17.52: Janelle Monaé, stor stemme, morsom pantomimedans, men litt for automatisk, mer kontakt m crewet enn m publikum.»

«Øya nå, kl 18.02: Nå er hun nede og tar på publikum, men forts regissert, hun ser ikke den lille gutten som veldig gjerne vil.. Oi! Hun stagediver, ramler ned i mengden… Jeg trenger en øl.»

«Øya nå, kl 18.35: Det er for mye strølyd mlm de tre scenene i vest. Og teltet m Einar Stray var fullt. Men jeg har øl, burger, strand og sol!»

«Øya nå, kl 19.09: Buraka Som Sistema, energisk afrikaelektronika, de vil vi skal ‘go crazy! can you do that?’ Tja, hvorfor ikke?»

«Øya nå, kl 19.18: Og hey! De har shake ass leopard-dame!»

«Øya nå, kl 19.44: Buraka Som Sistema fikk hele Vika til å huke seg ned og hoppe opp samtidig. Utrolig! :-)»

«Øya nå, kl 20.12: The Sonics ser ut som ei pensjonistreise på danskebåten, men bråke kan de. Lyder som.. jazzradiogutta på speed og rockabillytrip?»

«Øya nå, kl 20.29: På vei til do men blir hengende fascinert foran Isis, gitargutter som slenger uvanlig voldsomt på hodene. I takt.»

«Øya nå, kl 20.42: Ingeborg Selnes, sukkersøtt og fengende (eller mest irriterende?) Jeg er havnet i såpebobleland (bokstavelig talt)»

«Øya nå, kl 21.29: Cut Copy er beintrampere. Venstre bein, alle tre, voldsomt. Ellers shoegazer de. Litt skuffa, monotont.»

«Øya nå, kl 21.39: Vakta kjefter på meg for å bruke blitz, jeg fatter ikkeno, bruker aldri blitz, når han går hvisker sidemannen: det var meg, unnskyld.»

«Øya nå, kl 22.04: Raga synger Høydepunkt, men jeg tror mitt er passert. Takker av festival, god natt!»

Øya 2008: Snapshots 10. august 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , ,
7 comments

I år rapporterte jeg live fra Øya via Twitter, på festivalens første og siste dag (onsdag og lørdag). Jeg gikk på konserter og sendte sms underveis, med sylferske inntrykk og vurderinger. Nedenfor finner du meldingene fra onsdag, illustrert med bilder jeg tok. En tilsvarende post om lørdagen følger seinere i uka. Vil du se flere bilder fra Øya har jeg en flickr-mappe her.

«Øya nå, kl 15.16: Ane Brun, vakker, flink, litt for laidback. Mer folkaktig enn før, nærmer seg world music, mari boine»

«Øya nå, kl 15.45: Overraskelsesband på p3 scenen: Dengue Fever! Fantastisk m vokal fra Kambodsja, ny sjanse på John Dee ikveld, anbefales!»

Låta ovenfor er min favoritt med Dengue Fever: Tiger Phone Card.

«Øya nå, kl 16.52: Los Campesinos har et jævla driv og lilla tskjorter på to bassister som matcher lysene på scenen»

Los Campesinos betyr «bøndene» (eller landarbeiderne) på spansk, men bandet kommer fra Cardiff, Wales.

«Øya nå, kl 17.17: José Gonzales fin gitar singer songwriter men sitter altfor langt bak på scenen i et hull av svart sceneduk. Redd for regn?»

«Øya nå, kl 17.42: Rømmer fra The Mae Shi, ikke i humør til primalskrikrock. Vil heller gå og kjøpe is»

«Øya nå, kl 18.19: Kung Fu Girls er happy happy ville glad og gjenforent på scenen, hey!»

«Øya nå, kl 18.31: Kung Fu Girls mye basstyngde, peter parker-låta, Marshallhøyttalere!»

«Øya nå, kl 18.41: Kung Fu Girls, ok jeg trekker alt tilbake, førtiser KAN være kule!! (Dagens beste konsert?)»

«Øya nå, kl 18.54: Det er noe utrolig sexy med sånne gitarunderarmer hvor senene spiller»

«Øya nå, kl 19.17: Lykke Li, utrolig hype og så fullt foran scenen at vi lytter fra en sofa i Camp Indie istedet. Med øl!»

«Øya nå, kl 19.35: Hvordan kan det være litteratur i dette teltet mens band er på utenfor? Lurer på om Ingvild Rishøy ble noe av før idag»

«Øya nå, kl 20.23: Iron & Wine neohippiestil bra drag men irriterende fulle kids foran scenen m ryggen til som fotograferer hverandre»

«Øya nå, kl 21.05: Ser på trommisen i Mayhem som rigger et usannsynlig stort trommesett»

«Øya nå, kl 21.27: Møter en jeg kjenner som føler seg gammel: ‘Og så sto jeg der blant ungdommen og var med, liksom’ (foran Kaizers)»

«Øya nå, kl 22.06: Grindermannick cave, mørket faller på, trikken klatrer opplyst bak storskjermen foran Ekebergåsen»

«Øya nå, kl 22.29: Grinderman – deilig spastikerenergi, og en fiolinist m båndsalat fra buen som en piasavakost»

«Øya nå, kl 22.41: Henger på gjerdet m utsikt til tusen hender og storskjermen, bølger og regn foran nick cave»

Med tog gjennom Skottland 6. august 2008

Posted by Oda in Natur, Reiser.
Tags: , , , , , , , , , , ,
25 comments

– Som bestefaren min pleide å si: Er du misfornøyd med været, bare vent i ti minutter. Innen da har det endret seg igjen.

Det er jenta på butikken i Arisaig som sier dette. Hun ser at vi er våte, med mørke bukser og mine altfor store gummistøvler, lånt av reisevennen for å slippe ut av blaute fjellstøvler og kanskje unngå forkjølelse. Vi har nettopp kommet inn med båten fra øya Eigg, og er innom for å spørre etter busstider til fiskerbyen Mallaig, hvor vi bor. På Eigg prøvde vi å gå opp på et fjell som kunne ha gitt utsikt helt til de ytre Hebridene. Men været var ikke godt nok, vi måtte gi opp rett under toppen, fordi det blåste så vi kunne lene hele kroppen mot vinden. Jeg hører en foss, mente jeg, men hvor er den? Det er ingen foss, svarte reisevennen, det er vinden som bruser over fjellet.

Vi har tilbrakt ei drøy uke i Skottland allerede. Vi fløy fra Oslo til Aberdeen, tok toget til Glasgow og nordvestover mot kysten. Fra Glasgow minnet togturen om strekningen Oslo-Bergen, med høyland og topper, myrull og fjellvann, og til slutt en nedstigning gjennom trange daler. Noen av innsjøene har skogkledde øyer, et minne om landskapet før avskogning og sauebeiting. På siste del av strekningen åpner fjordene seg mot oss, og deretter havet.

At været er er skiftende plager oss sjelden, landskapet blir bare vakrere av lagene med lys og skygge, tåke og sol som fyker over innsjøer og heier. I byene finner vi alltid en kafé eller pub å søke ly i til det klarer opp igjen. Å dra til fjells uten gummistøvler, derimot, får jeg angre på. Vi skulle jo gå på en sti, da holdt det vel med vanntette fjellstøvler? Jeg var ikke forberedt på at halve landet er ei myr, med stier som minner om gjørmete bekker.

Alle øyene her har korte, fyndige, keltiske og norrøne navn: Eigg, Rum, Muck, Canna, Skye, Mull, Coll, Barra, Tiree. Noen av dem tilhører Hebridene, eller kanskje alle, jeg er ikke sikker. Ordet for fjelltopp er Sgurr og innsjø heter Loch, og på skiltene står det keltiske navnet under det engelske.

På Eigg finner jeg en brosjyre om fugler hvor lokale betegnelser er med, og de er ofte mistenkelig norske, som havsule: sulaire (på engelsk gannet). Og det er ikke rart, vi er midt i vikingenes plyndringsbelte. Utenfor Eigg ligger ei miniøy kalt Castle Island, beryktet for at norske pirater brukte den som base og terroriserte de fastboende på øyene og fastlandet omkring. Også navnet Eigg er norrønt og viser til øyas siluett, som minner om en knivsegg.

Myten bak Skottlands nasjonalsymbol, tistelen, er også knyttet til vikingene. Under et nattlig snikangrep skal de ha snublet over piggplantene og bannet så høyt at lokalbefolkningen våknet og rakk å forsvare seg.

Det skotske er en vennlig blanding av høflig anglifisert og langsomt nordisk. Den rolige måten folk snakker på, de åpne blå blikkene som ser rett på deg, at de alltid tar seg tid til en hilsen, en pause og et lite smil, før det egentlige ærendet bæres fram. De vanlige motsetningene by/land nord/sør er høyst merkbare, og forsterkes jo lenger fra England du kommer. Under ferjeturen snakker vi med ei bestemor fra the borders, grenseområdet mot England, som gjør et nummer ut av hvor forskjellig hennes hjemtrakter er fra den karrige vestkysten. Vi får inntrykk av at det ikke bare er landskapet hun sikter til, men folkene, at de er litt røffe for henne tweedkledde smak.

Ikke minst er historien røff på disse kanter. Klanene var ikke rene familier, men en høvding og leilendingene hans. Tradisjonelt trengte høvdingen småbøndene for å reise en hær, men dette ble forbudt under engelskmennene, som ikke ville gi andre enn sentralmakta tilgang på en våpenstyrke. Den nye regelen gjorde folket som bodde på jorda uinteressante for høvdingen, han ville heller bruke landet til saueavl og dra inn penger på kjøtt og ull.

På vestkysten huskes 1800-tallet som ei tid for sosiale katastrofer. Potetpest, hungersnød og regelrette utrenskninger, på lokalmuseet i Mallaig hører vi grusomme historier. MacDonaldene ville ha landet til MacLeodene, jaget dem inn i en hule og tente bål foran inngangen så alle døde av røykforgiftning. En høvding ville starte sauehold og kastet ut leilendingene midt på vinteren, rev husene og lot høygravide kvinner sove utendørs og fryse ihjel.

Med denne kunnskapen i bakhodet er det ikke lenger med like stor glede jeg ser sauene som beiter i det åpne landskapet, de hvite ulldottene mot de grønne heiene, de svarte hodene med krumme horn og våkne øyne når du kommer for nær. De virker perfekt tilpasset omgivelsene, men kom hit til fortrensel for fattige bønder.

Men idag er dette fjerne minner. Innbyggerne langs kysten lever nå av fiske og turisme. Om sommeren strømmer det reisende til for å fiske, gå i fjellet, kikke på fugler og dra på hvalsafari. Ved Eigg ser vi skarv og sel som hviler på et skjær, skarven sprer ut vingene og tørker dem i vinden. På hjemveien ser vi halene til to småhvaler i vannskorpa, de ligger lenge og vipper før de dykker og forsvinner. Seinere spretter bestemoren opp og mener at hun ser dem igjen, peker opphisset for barnebarnet, og ingen protesterer, enda alle ser det bare er to dykkender som svømmer.

Småbyen Mallaig er knutepunkt for jernbane, bussruter og ikke minst ferjer, til den store øya Skye, hvor hytteprisene ifølge lokalavisa nærmer seg to millioner, og den mindre utbygde øygruppa The Small Isles, som Eigg er en del av. Mange turister reiser rett gjennom Mallaig på vei til disse stedene, men vi har valgt småbyen som utgangspunkt for dagsutflukter.

Fordelen med å bo i en by er et godt utvalg puber, fiskerestauranter og småbutikker. De nærmeste øyene ligger kun én times ferjereise unna, og i tillegg begynner det flere vandrestier i åsene som omkranser byen, bare på en halvtime er du langt oppe i fjellet. Mallaig har også en levende havn, som gir en livlig og autentisk stemning.

Vil du reise hit i høysesongen er det lurt å booke rom på forhånd, spesielt om du vil bo på Bed&Breakfast i sentrum. Det er rolig, praktisk, utsikt til havna, gangavstand til alt, rommene er så rene at du kan sleike gulvet, frokosten inkluderer egg, bacon, bønner, toast, müsli og frukt – alt dette for kr 300 pr person/natt. Et kvarters gange fra sentrum kommer du ned i kr 200 og har fortsatt tilgang på turstier og utfluktsmuligheter.

Jeg kan også varmt anbefale reisemåten vår. Togpass er en rimelig form for interrail i miniformat, og en bra ordning for deg som vil se mer av Skottland enn de største byene. Scotrail tilbyr to varianter: 8-dagers pass til ca 1000 kr (fri reise 4 av 8 dager), eller 15-dagers pass til kr 1400 (du kan reise 8 dager av 15). Spesielt på lengre strekninger blir det anbefalt å reservere sete i tillegg, men dette er gratis. Togpasset gir rabatt på flere buss- og ferjestrekninger, samt sightseeingturer i storbyene.

Strekningen mellom Glasgow og Mallaig blir kalt Skottlands vakreste. Ikke bare er det fin natur, du får også glimt av skottenes tekniske bragder. Skotske ingeniører har gjort mange store oppfinnelser, ikke minst innen transport og kommunikasjon. Lufthjulet, veidekket, sykkelen, stålskipet, jernplogen, oljeraffineringen, det elektriske lyset, fjernsynet, telefonen, radaren og termosen ble alle oppfunnet av skotter. Dessuten videreutviklet en skotte den rudimentære dampmaskinen (oppfunnet av en engelskmann) til den avanserte maskinen som fikk en så sentral plass i 1800-tallets industri.

På toget mot nordvest reiser du over flere viaduktbroer, og du kan legge inn en to timers tur med damptoget fra Harry Potter-filmene (Hogwart Express, eller the Jacobite, som den egentlig heter) mellom Fort William og Mallaig. Jeg satt med nesa (og kameralinsa) trykket mot togvinduet gjennom hele turen, så hvis du vil se overkill mange bilder av skotsk høyland kan du gjøre det her. Jeg har også flickr-mapper med flere bilder fra øya Eigg og havnebyen Mallaig.

En bookingside for rimelig overnatting i Skottland finner du her. Eller gå hit for en oversikt over steder i området rundt Mallaig. For større byer som Glasgow, Edinburgh og Aberdeen kan denne, denne eller denne siden være bedre. Booking av vanlige togbilletter i Skottland kan du gjøre her.