jump to navigation

Panelhøne (STUDiO) 21. august 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
trackback

I serien Bharfot-skriver-om-ting-som-ikke-passer-seg-helt er vi kommet til paneldebatter. Ikke at det er noe tabu i seg selv, men det blir nok betraktet som litt suspekt å skrive om en debatt hvor man selv satt i panelet. Men selv om noen misliker det tar jeg sjansen. This blog is all about experiment.

Jeg har aldri før sittet i noe panel. Jeg har holdt et par kurs og foredrag, men i avgrensete settinger. Denne gangen er scenen offentlig, de andre i panelet er hot shots, og jeg har tilbrakt dagen med å være så nervøs at jeg fikk hold i flere timer (kroppen slutter aldri å overraske meg). Men lampefeberen legger seg når jeg kommer til Chateau Neuf og merker at studentene som arrangerer debatten (eller «samtalen», som de håpefullt kaller den) er minst like nervøse. Det er i tillegg noe trygt over studentmiljøet, som ikke later til å ha forandret seg særlig siden jeg selv lusket rundt her i flere år (kanskje med unntak av det nye fokuset på søthet: minismykker og rosa klær, jenter som smiler voldsomt og tripper og svinger seg på tærne mens de prater, kjærlighet-på-pinne lagt ut på alle bord). Det hele virker uansett beroligende på meg, hjemmekjent og liksom velvillig. Jeg liker den litt surrete stemninga kombinert med klare blikk og en vilje til opposisjon, tåkelagt med osen av kjønnsmarked.

Arrangementet er del av studentfestivalen STUDiO. Tema er de såkalte hipstermediene, og jeg er invitert i egenskap av kulturblogger. I invitasjonen het det blant annet: «Natt&Dag er konkurs igjen. Betyr det at en epoke er over? Idag finnes et mylder av blader som forteller deg hva slags musikk du skal høre på, hvilke klubber og festivaler du skal gå på. Spirit, Plan B, Skum, Ikon, Campus, Mute, Dagbladet Fredag og Rocky er eksempler på gratis og mer kostbart lesestoff i sjangeren. Natt&Dag var starten, men har de utspilt sin rolle? Er bloggen framtidas arena for hipsterkultur? Idag kan alle gå på MySpace og YouTube og finne musikken og kulturen sjøl. Så trenger vi hipstermediene for å vite hva slags liv vi skal leve?»

Erlend Ofte Arntsen er redaktør i Ikon, ei gratisavis som sikter mot et mer åndelig innhold. Opprinnelig var den kristen, men det er den visst ikke lenger, selv om Erlend vil at noe skal stå på spill når du skriver, at du skal strekke deg mot noe ekte og «tenke i spennet mellom inderlig og patetisk», men hvorfor? Fordi «kultur er ånd». Om vi greier det er en annen sak, medgir han, det er en daglig kamp fra side til side, fra punktum til punktum.

Anne Gunn Halvorsen er redaktør i Dagbladet Fredag, men hun er også tidligere redaktør for gratisavisa Spirit. Der med blir det ikke noe av den (antakelig) planlagte kontroversen mellom Dagbladet Fredag og gratisavisene, for hun nekter å si noe negativt om dem. Tvert imot mener hun vanlige aviser og gratisaviser utfyller hverandre, ikke minst ved at gratisavisene gir unge og uerfarne skribenter muligheten til å prøve seg, og utvikle seg uten press. Hun er heller ikke med på at gratisavisene er like, eller skriver om det samme. Dette er en typisk fordom fra folk som ikke gidder å sette seg inn i saken, mener hun. «Et felt eller fagmiljø virker alltid ensartet når man ser det fra utsiden. Nyansene trer ikke fram før man går dypere inn.»

Audun Vinger er ny redaktør i Vinduet, men det er ikke derfor han sitter i panelet. Han var sentral i Natt & Dag under gratisblekkas storhetstid på 1990-tallet, og blir av mange ansett som hipsterkulturens norske gudfar. Nå henger han med ei hånd under kinnet og blikket konstant limt i bordet, spytter hvert ord ut av munnviken, og jeg tror ikke han smiler en eneste gang under samtalen. I likhet med de øvrige redaktørene vil han ikke sammenliknes med andre. Han mener at Natt & Dag var helt unik, og tenkte annerledes allerede i ansettelsespolitikken. Nyutdannete fra Journalisthøyskolen kunne stort sett bare glemme det, sier han spydig, det vi så etter var brutalt talent.

Jeg tenker på hva Vinger kan legge i dette begrepet. Utfra tonen i gamle Natt&Dag vil jeg tippe: Kjennskap, vennskap… og ondskap. Jeg husker godt skribentene, hvorav mange idag holder til på nettsida Smuglesning. Selv har jeg aldri likt den biten av undergrunnsstilen som går ut på å drite ut andre, kutte hoder, være bitende sarkastisk. Jeg har tenkt at dritt avler dritt, og når jeg ser Vinger her blir jeg enda sikrere. Den såkalt ironiske generasjonen, som ble stadig spydigere utover nittitallet, har overtatt mektige posisjoner i kulturlivet, men uten å bli mindre gretne. Snarere har snerten spydighet gått over i smaløyd bitterhet. Hvorfor? Suksessen har jo kommet, ihvertfall til Vinger. Kanskje på tide å se med større velvilje på omgivelsene? Men en stil er vel en stil, og hvorfor endre på noe som funker. Skjønt jeg tror nok den negative stilen kan ete seg innover personligheten din som et kjøttetende virus, og etterlate deg tørrsugd som en sprukken kvist.

På Neuf blir det aldri debatt, og knapt noen samtale. Temaet kretser rundt hva som er hipt, og hvem som definerer det, noe jeg på forhånd har sagt fra om at ikke er mitt felt. Så hva snakker jeg om? Det jeg planla på forhånd. Bloggens sterke og svake sider i kulturdekninga. Hvordan bloggere har mye frihet, men ingen status. At potensialet vårt ligger i det personlige, å kunne publisere raskt og usensurert, og dialogen med leserne. Jeg sier at det finnes en geriljafordel ved blogging, som ruster oss til uavhengig kritikk og observasjon. Om ikke alle blogger er grasrotas stemmer, så kan vi bidra med undergrunnsperspektiv. Der journalisten sneier toppene og skriver utenfra og ovenfra, kan vi skrive innenfra og nedenfra, med personlig engasjement. Jeg liker tanken på at ingen kan vite om en blogger var tilstede – før de seinere googler seg selv og havner på en blogg. Og folk googler seg selv hele tida. Særlig når noe spesielt har skjedd, som en bokutgivelse, konsert eller debatt. Tro meg, jeg får jevnlig treff på hvert eneste navn jeg har skrevet om, spesielt de ukjente, som få andre har skrevet om. Flere ganger har jeg også, direkte eller ad omveier, fått høre den aktuelle personens mening om innlegget. Du kan fint delta i samfunnsdebatten fra en blogg, selv om du gjør det mindre høylydt enn fra en avis.

Jeg nevner også de mange dyktige pennene i bloggosfæren. Folk som både kan skrive, og har greie på det de skriver om. «Og,» spør ordstyrer Kristian Meisingset, «synes du mainstream media er flinke til å plukke dere opp?» Jeg svarer nei, men Audun Vinger bryter inn. «At vi skulle overse bloggere? For noe tull. De fleste aviser leter etter talenter på blogg. Ta Dagens Næringsliv. De har nettopp ansatt en fotoblogger, noe jeg for min del tror er framtida – bilder. Jeg så noen hun tok av joggeskoene sine, og de var fine, hun er flink.»

Så hvor tror mainstream media at bloggernes potensiale ligger? Anser de, ifølge Vinger, at vi kan bidra til seriøs kulturdekning? I rest my case.

Tegningene er som vanlig laget av Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.

Advertisements

Kommentarer»

1. VamPus - 21. august 2008

Velkommen til «the chattering classes» 🙂

Jeg jobber jo for så vidt i «mainstream media», og er ansvarlig nettopp for det leserne bidrar med. Men jeg synes det er vanskelig – for jeg skulle gjerne hatt bidrag fra nettopp de gode bloggerne – og de er mange (som deg) – men ønsker en form for belønning utover det å gi oppmerksomhet og trafikk til skribentene. Utfordringen er å kunne dra opp de gode, uten å bare utnytte det (gratis). Men du er velkommen til å publisere artikler hos oss og du skal få den besteste redaksjonelle behandlingen jeg kan gi 🙂

Men noe helt annet – og her kan jeg ikke fordra mainstream – er mangel på kreditering og referanser til bloggsfæren. Det er i beste fall smålig. Men når ikke journalister lenker til kilder/artikler de har hentet fra Washington Post en gang – så kan man nesten ikke forvente det til en skarve blogger. Og kultursfæren vil jeg tippe er verre enn de fleste.

2. Karsten - 21. august 2008

Dette, Bharfot, dette var en ypperlig måte å skildre en paneldebatt på. Det er nesten som om jeg kan smake stemningen – var den litt daff, som papiret i en middels gratisavis på en våt dag? – og høre replikkene snike seg ut av munnvikene.

Og tegningene, på sitt eget integrerte vis, er en så herlig del av det – de snakker sitt eget språk, og i alle fall jeg blir uhyre nysgjerrig på hvilke av de uttrykksfulle fjesene som tilhører deg. (Jeg har gjettet.)

Da jeg gikk på en videregående skole i Oslo på slutten av nittitallet, og forsøkte å delta (men ikke delta for aktivt, må vite – «pass på den ironiske distanse, selv til det innbilt hippe» ) i sirkelsamtalen hvor man til beste evne gjenga, og snakket om, sketsjer fra Åpen post kvelden før, akkurat uengasjert nok til å kunne ro seg ut dersom Harald Eia-sounden ikke klang riktig, da var Natt&Dag viktig.

Så – nå på slutten av 00-tallet, dette tiåret som fikk slik en dyster verdenspolitisk begynnelse – snakker jeg med et yngre familiemedlem, som i disse dager strever med, og elsker, sine dager i den sosialt overaktive suppe som alltid vil stå å putre i skolegården på en sentral videregående skole i Oslo, – og leser hun gratisaviser? Nei. Men hun digger Oslostil, og har i kry sjargong kunnet fortelle at der, ja der, er hun blitt avbildet. Det skjedde. No shit. Google har det.

Jeg husker da det var stas, og beveggrunn til lavmælt, men viktig, anerkjennelse fra De Andre, å ha blitt festet med trykksverte til en av sidene i Natt&Dag. Avbildet. Registrert. Men hipp, egentlig? Virkelig? Hvem vet.

Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg liker denne tidens åpne, frie definisjonsmakt – «grip den, ta den og den er din, hvis du vil ha den» – og jeg tror den har en fullstendig annerledes effekt enn fortidens. Den kan være like nådeløs, må vi huske, men den kan tas.

PS: Hei! – flere blogger med tegninger, mange takk. Ha en fin dag.

3. Karsten - 21. august 2008

Jeg lagde ikke det gule smiletegnet. Det er en avsluttende parentes.

4. Rullerusk - 21. august 2008

Ooh, jeg hadde litt lyst til å gå og se deg debattere. Men jeg lot være fordi jeg hadde en sterk mistanke om det ville bli slik som du beskriver; ganske tamt.

Og forresten, er det ikke temmelig lenge siden Natt&Dag sluttet å være kult og relevant og bare bli kjipt og krampehipt? Sjøldiggende, selvrefererende sarkasme scorer ingen poeng hos meg ihvertfall.

5. Oda - 21. august 2008

VamPus: Takk for velkomsthilsen!
Men det spørs vel om jeg blir værende i den medieskravlende klassen. Godt mulig at dette var mine 15 min rampelyset.

Når det gjelder msm-arroganse så må vel ABC-nyheter sies å være relativt milde ihvertfall. Rent bortsett fra en høy tetthet av bloggere og twitrere i staben, så har dere jo altså dette borgerinitiativet. Og jeg skjønner godt dilemmaet med å ikke ville utnytte for mye på den ene siden, og gi folk sjansen på den andre.

Jeg har selv vært besnæret av tanken på borgerjournalistikk, og prøvde å skrive for iNorden, men begynte ganske snart å spørre meg selv, hva får du ut av dette? Godt mulig det ville ha vært annerledes hos ABC-nyheter, hvor leserne antakelig er flere. Men det er jo ikke til å komme fra at statusen stiger lite i forhold til å skrive på egen blogg, så lenge du skriver gratis også andre steder. I RL får du uansett alltid samme spørsmål: Så fint da, men tjener du penger på det?

Og selv om borgerinitiativet til ABCnyheter er bra, så er det er et par ting jeg stusser over. Hvorfor trekkes grensen så klart mellom «borgerartikler» og vanlige journalisters artikler? Jeg skjønner at det må være slik dersom borgerartiklene ikke vurderes redaksjonelt før publisering (har jeg forstått det riktig?). Men utover dette innser jeg ikke nødvendigheten av denne hellige grensa. Burde det ikke være mulig å klatre over den, eller ha ambisjoner om det? Burde man ikke kunne velge å sende artikkelen til vurdering, istedenfor til direkte publisering – vil dere ha den så betal, eller gi meg ihvertfall status som en vanlig journalist – hvis ikke vil jeg heller legge den på min egen blogg… for eksempel.

Disse innvendingene til tross er jeg klar over hvor positiv ABCnyheters åpenhet mot bloggosfæren er. Sammenliknet med andre stormedier er den jo forbilledlig. Og takk forresten for gode skrivetipsartikler – spesielt om intervjuteknikk (som ennå er et stort mysterium for meg).

6. Oda - 21. august 2008

Karsten: Takk for god anekdotisk empiri fra Oslos hippsterverden i ulike tiår – nettopp denne forskjellen forestilte jeg meg! Og jeg tror du har helt rett i at det nå er mulig å «ta» plassen sin i verden på en annen måte, ihvertfall uavhengig av kontakter, i kraft av hva man selv får til. Og det må jo være positivt, uansett om det fortsatt er en nådeløs verden, for det er det selvfølgelig. Men likevel.

Ad tegningene så sjekk ut bloggen og flickr-siden til Streck, der er det mer av samme sorten. Eller for en filmfantast som deg, gå til denne gamle posten min, hvor Streck har tegnet Ingmar Bergman som banker opp en kritiker. Og det var slett ikke meninga å være hemmelighetsfull: Hvis det var noen tvil, så er jeg krølltoppen med briller.

(Forøvrig: Jeg hjalp deg med smiletegnet 😉 )

7. Oda - 22. august 2008

Rullerusk: Jeg har også lurt på om Natt&Dag lenge har vært i ferd med å falle ute av tida. Jeg har syntes det ble noe krampaktig over kjekkastonen, at den kanskje endret seg fra opprør til stivnet manér. Eller også var det bare meg, at jeg endret meg (ble voksen?)

Men det kan også være at vi lever i en annen type tid (mer emo?) Selv setter jeg pris på mykere tekster idag, ikke ukritiske, men kanskje kritikk på en lavmælt måte, mer personlig, og uten den kalde humoren fra nittitallet. Tommy Olsson i Morgenbladet er et godt eksempel, synes jeg (og ja, jeg vet godt at det ikke er første gang jeg maser om ham): han skriver rocka, tilhører den «hippe» scenen, men bruker likevel sin egen sårbarhet og noia når han skriver. Det er klart at slikt også kan bli en manér, men foreløpig synes jeg ikke det er det.

8. Panelhøne : hildring - 22. august 2008

[…] Les mer: Bharfot […]

9. virrvarr - 22. august 2008

Jeg skulle ha sett deg, Oda! Så kult å høre at du var i paneldebatt!

Og helt ærlig- jeg må le av de veldig selvhøytidelige hipster-folka. Ellers liker jeg gerilja-perspektivet ditt. Jeg tror problemet til de små fanzimene er at papir er gammelt og at de ikke var veldig flinke til å omstille seg. Surmaget elitisme betyr elite som når ut til få, me thinks.

10. VamPus - 22. august 2008

Bra innspill og langt på vei hva jeg tenker om borgerjournalistikk selv. Vi er i ferd med å gjøre endringer som jeg tror vil oppgradere hele konseptet hos oss. Betaling har jeg ikke løst enda – jeg vil veldig gjerne publisere en bra artikkel fra en lokalpolitisk debatt i Nesna, men vil måtte prioritere en artikkel som flere lesere vil være interessert i mot frilanshonorar. Og det er synd, for borgerjournalistikk handler for meg blant annet om å få oppmerksomhet på de aktivitetene, hendelsene etc som mediene ellers ikke skriver om.

Men finner jeg på noe lurt så skal jeg si fra 🙂

11. Britt Åse - 22. august 2008

Dette er et tema jeg ikke vil gi meg inn på å mene så mye om sånn på sak, selvtilliten stopper den biten, men:
Teksten og bildene var så fengslende at jeg glemte at jeg hadde noe på komfyren. Det skal litt til. Det var nesten som å lande midt inni en spennende novelle. Eller noe.

Bra 😀

12. Oda - 23. august 2008

virrvarr: Å le er nok det beste, ja. Helst vil jeg også bare blåse av de surmagete. Men iblant ser det jo ut til at den holdninga lønner seg, at det faktisk er slikt som fører til «suksess». Og da blir jeg betenkt.

Litteraturfeltet er forresten en bransje hvor det ennå lages fanziner på papir, samtidig som uavhengige forlag (Flamme), kritikere (LitLive) og bokhandlere (Audiatur) satser på nettaktivitet. De etablerte virker jo relativt bakstreverske (Forfatterforeninga), men også der skjer det ting, som at Cappelen-Damm nylig har kommet seg på twitter

VamPus: Å utvide spotlighten er et bra ideal. Jeg skjønner godt at det ikke alltid er lett å få til i praksis, men uansett godt å høre at det finnes en slik intensjon.

Britt Åse: Hei, og velkommen hit! Veldig hyggelig at du likte posten, assossiasjonen til fiksjon er nok ikke helt malplassert, det ble vel en relativt partisk beskrivelse av kvelden… 😉 (Og så håper jeg ikke du glemte noe viktig på komfyren.)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: