Snill, rytmisk, episk (Mono) 26. september 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.Tags: Geir Gulliksen, Kristine Næss, Litteratur på Mono, Mette Karlsvik, Mono, Nicolaj Frobenius, opplesning, Peter Serck, poesi, prosa
39 comments
Jeg burde ha gått etter pausen. Eller etter de første to forfatterne, før alt det episke. Geir Gulliksen starter med poesi om å være snill. Jeg var et snilt barn, siden ble jeg snillere og snillere, så snill at jeg burde vært jente, kanskje var jeg jente, men nå er jeg så snill som bare en snill mann kan være: jeg er snill på de slemmes bekostning. Deilige motsetningspar og refleksene de slenger: glitrende, skyggekastende. Når Gulliksen er ferdig vil jeg bare sitte helt stille, tenke og hvile, kanskje drikke noe varmt.
Men så leser Mette Karlsvik om vulkaner og isfjell, og været i Bergen, som en vegg utenfor Bergen, og jeg skjønner ikke mye, men det er noe hypnotisk, i stemmen og rytmen, ikke rytmen du forventer, men en annen, nedenfra. Det er ikke dialekten, eller setningene, den språklige takten, det er noe hun hører på tvers av ordene, som banker under. Hun sitter kveilet på en barkrakk, bare dét. Jeg har aldri sett annet enn vagling på krakker, men hun kveiler i høyden, det er nytt. Og med trommeslag i stemmen, hun kunne lest ei trommereise, men hun slutter å lese, og da burde jeg ha gått.
For nå kommer epikerne. Peter Serck som er erfaren, men uten å knekke det konvensjonelle: hun spente halsen i en bue under meg, jeg var en mann, på det tidspunktet hadde jeg glemt Vietnamkrigen. Kristine Næss som allerede under introen gir meg lyst til å løpe ut, det handler om to kvinner som deler leilighet i Polen, begge har falt utenfor samfunnet, den ene er tilbaketrukket, den andre knuller menn for å bli likt, og jeg sitter der og ser på den streite voksne forfatterinnen og vil bare skrike: hva vet du om utenforskap? Til slutt Nicolaj Frobenius, som plasserer en fiksjonsfigur i kretsen rundt Edgar Allan Poe og flytter seg til Amerika i 1841: kan jeg ta hatten din, Sir?
Noen liker vel dette, men det gjør ikke jeg. Jeg blir sittende og lengte: etter friskhet, liv i kroppen, tekster som blir til av nødvendighet.
Jeg burde gått etter snillheten og trommereisa.
Russisk skogsorkester (Alexeev) 18. september 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Video.Tags: Alexeev, animasjon, dyr, russisk, skog, Video
22 comments
Det er noe med denne videoen. Jeg har ikke greid å finne ut noe som helst om animatøren, so if you are the artist behind this wonderful film, please leave a comment and tell us who you are! På YouTube står alt på russisk, til og med overskriften… og det russiske semesteremnet mitt ligger åpenbart for langt tilbake i tid. Men google translator er min venn og forteller at videoen heter «skogsorkester». Hun som tipset meg skrev som intro til lenken: «kan. ikke. slutte. må. kikke. en. gang. til.»
kann. nicht. aufhören. muss. noch. einmal. gucken
(@marthadear på twitter, 5. september 2008)
Jeg ble selvfølgelig nysgjerrig… og like etter satt jeg selv der og kikket på klippet om og om igjen. Jeg sendte det videre til venner, og dagen etter ringte en av dem og sa: – Nå hører jeg den trommelyden fra alle kontorene rundt meg samtidig, og sånn har det vært halve morgenen, og innimellom begynner folk å le så de nesten faller av stolene!
Så hva er det med denne filmen? Jeg lar dere bedømme selv.
Oppdatering: Med god hjelp fra en av bloggens lesere har jeg nå funnet en kort biografi om animatøren. (Takk til Senikk.)
Alexei Alexeev er født i Moskva 1965. Han har jobbet med animasjon i 12 år, og laget egne filmer og serier i 8 år. Han er tilknyttet flere animasjonsstudioer (Pilot i Moskva, Varga og Baestarts i Budapest) og internasjonale tv-kanaler (Cartoon Network, TV8, MTV). Han behersker de fleste delene av prosessen (regi, animasjon, AD, layout, storyboard, postproduksjon), og etterhvert har han vunnet en drøss med priser. Også denne filmen, som er laget i Ungarn, har vunnet en festivalpris.
Kreativt kaos (Høstutstillinga 2008) 7. september 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Video.Tags: Anne Gry Løland, Broken Flowers, Høstutstillinga, Jannicke Lie, Jim Jarmusch, Juan Andres Milanes, Kunst, Kunstnernes Hus, Mette Schau, Mona Nordaas, Mulatu Astatke, Pushwagner, Video
19 comments
Høstutstillinga er ei skattekiste. Den er broket, mangfoldig, og har enkeltverk i sentrum, i motsetning til andre (og angivelig mer seriøse) utstillinger, som gjerne prøver å samle seg rundt klare linjer eller temaer. Høstutstillinga har vært forsøkt temmet, men det ble med ett forsøk (på nittitallet, såvidt jeg husker), allerede året etter var vi tilbake i det viltre kaoset.

Mona Nordaas: Transformation Games.
Et kreativt kaos, som en av mine lærere ville sagt, og godt er dét. Hvorfor skal alle utstillinger være like? Eller strømlinjeformete? Nei, gi meg dette frodige, kanskje folkelige, én gang i året. Hit kommer massene, og noen finner kanskje en inngang, som gjør at de siden våger seg på andre utstillinger.

Mona Nordaas: Transformation Games, detalj
Nina Marie Haugen Holmefjord i Dagsavisen har en god beskrivelse av utvalget, slik det arter seg mer eller mindre hvert år: «En salig samling av yngre kunstnere på vei inn i, eller nyutdannet fra, landets kunstinstitusjoner, rariteter fra hobbykunstnere som har hatt et gyllent øyeblikk, og enkelte bidrag fra etablerte kunstnere som av en eller annen grunn har sendt inn til juryering.» Hun prøver også å si noe om tendensene i år: Mindre politisk enn ifjor (men ikke upolitisk), lite ironi (men nok av andre typer humor), mindre konseptualisme (og mer sanselighet), mer tegning og maleri, og ikke minst (domestisert) graffiti, samt mange sterke videoverk. Okei, parantesene var mine. Og jeg vil føye til for egen del:

Mette Schau: Fanget fri (akryl/kull på trefiberplate)
(1) Fantasyinspirasjon: Myteromantikk og dyrefigurer, mørke malerier og tegninger i naturalistisk stil, ofte med new age-elementer og/eller vakre naturlandskaper. Det er gjerne et harmonisk samspill med materialet, som i bildet ovenfor hvor finérens mønstre danner landskapsformer.

Juan Andres Milanes (Cuba): The Route.
(2) Materialkaotisk skulptur: Store, ofte monumentale verker bestående av mindre elementer i uensartet materiale, gjerne readymades og regelrett søppel. Enkelte objekter minner om bygningskonstruksjoner. Eksempler: En gulvmandala av knapper og glansbilder (øverst i posten). En finérfigur surret med frottéhåndklær. Gamle sko festet sammen til en bil med polyuretanskum (ovenfor). Et klatrestativ med stiger og utsiktsplattformer, malt med graffiti og befolket av gigantiske legomenn (åpent for publikum «på eget ansvar»).

Juan Andres Milanes (Cuba): The Route, detalj.
(3) Ornamental bevegelighet: Videoer og mekaniske innretninger som gir oss geometriske mønstre i bevegelse, mer og mindre figurative. Bier kravler i en bikube, fargesirkler flyter på veggen som bobler i ei lavalampe, en karusell av messing kaster sirkelskygger på veggene, røyk fra ei pipe stiger sakte over pastellfarget by, krigsmaskineri danner formasjoner sett ovenfra.

Jannicke Lie: Uten tittel (metallkarusell i bevegelse)
(4) Estetisk ambivalens: Objekter som virker vakre ved første øyekast, men har noe grusomt ved seg når du ser nærmere på dem. Messingkarusellen viser seg å bestå av krigerste figurer med våpen, fra palmen som kaster de vakre flikete skyggene er to figurer hengt etter halsen. Når kaleidoskopvideoen zoomer inn på strekmennene snurrer de blødende mot oss, med avkuttede lemmer, som krigsofre i et dataspill.

Jørgen Evil Ekvoll & Can Sayinli: Stillbilde fra video.
Mye av dette slo meg som inspirert av Pushwagner, noe jeg kanskje ikke ville tenkt hvis ikke han selv hadde vært tilstede, både i egen person og med flere verk: 3 store malerier, og en animasjon over tegneserien Soft City. En snutt av animasjonen kan du se i videoen min fra vernissagen (nederst i denne posten). Soft City har jeg skrevet om tidligere her.

Anne Gry Løland fikk KEMs debutantpris 2008 for Pastell (etset tekstil).
Også fr.martinsen fikk øye på Pushwagner denne kvelden: «Han har fått pris, alle flokker seg, det er folk som bærer blomstene, tar vare på glassklompen han får. Likevel sitter han alene ved et hjørnebord om kvelden, så tynn og spinkel i kroppen. Jeg får lyst til å si noe til ham, hva skal jeg si. Lille venn? Men det går ikke bra. Når han venter på pris har han ingen å tiske med, bare dokumentarfilmere som er der nesten hele tiden.»

Pushwagner: High Society (olje på lerret)
Men jeg ser Push gå ned trappa med armen til en stor mann rundt skuldrene (jeg filmer dem, andre klipp i videoen). Seinere treffer jeg den samme store mannen i ei annen trapp, og han stanser og spør interessert: Går det bra? Jeg svarer ja. Kanskje er det omsorgsengelen?
Iblant sitter vi alle ved et hjørnebord og venter.

Pushwagner: High Society, detalj.
Høstutstillinga 2008 kan du se på Kunstnernes Hus i Oslo fram til 5. oktober. Deretter flytter alle verkene til Stavanger, hvor de kan ses fra 15. oktober til 2. november. Og nedenfor kan du altså se videoen min, med musikk av Mulatu Astatke (etiopisk jazz fra 1970-tallet, blant annet brukt i Broken Flowers, Jim Jarmusch-filmen fra 2005. Låta heter «Yegelle Tezeta».)
Etterhvert kommer det muligens også flere bilder her.
Bloggedagen 2008: Anbefalinger 2. september 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.Tags: bloggere, blogging
24 comments
Det har vært Bloggedagen, og jeg har som vanlig (nåja, det er bare andre året jeg blogger) ikke rukket å skrive noen anbefalingspost. Men andre gjør det jo på etterskudd, så hvorfor ikke? Det er mange blogger jeg skulle ha anbefalt. Å velge ut 5 virker nærmest umulig, så jeg er nødt til å bruke et tilleggsprinsipp: De jeg nevner er enten ganske ferske, eller langt flere burde ha funnet dem, og alle er litt rare på en måte jeg liker. Siden det er vanskelig å beskrive det unike hos hver enkelt har jeg tatt med noen favorittsitater.
1) Rullerusk: Jeg blir alltid glad for nye kulturbloggere, det er jo ikke så mange av oss, og Rullerusk har en dyktig og innsiktsfull penn. Jeg ble litt engstelig da hun fikk seg kjæreste i sommer og det ble langt mellom innleggene (jeg vurderte å stalke dem for å ta et alvorsord med kjæresten), men nå ser hun heldigvis ut til å være tilbake i sin tidligere form.
«Det er noe forførende med melankolien, denne mørke underklangen som henger ved ting. Melankolien lar oss flørte med det dystre, men uten å dra oss under. Melankolien finner vi når vi føler et snev av livslede, av forgjengelighet. Men i stedenfor å dra ut gleden av ting slik depresjonen gjør, gjør melankolien livet enda litt søtere, fordi du vet at det ikke kan vare.» (Rullerusk 31. mars 2008)
2) Vårløk (En løk skreller seg selv): Hanne i Singapore, vår nye Tine i Taiwan? Har nettopp flyttet til Singapore og skriver morsomt og klokt om hverdagen og rare detaljer hun oppdager.
«Kanskje dét er mitt kultursjokk. Kanskje det er dét jeg kommer til å huske som det merkeligste med mitt første møte med Asia; ikke varmen, ikke maten, ikke singlish, ikke venstrekjøringa og søndagsåpne kjøpesenter, men denne enkle lille tingen: det faste handtrykkets uviktighet.» (Vårløk 11. august 2008)
De neste tre anbefalingene kunne vært dagboksblogger, hvis de ikke hadde brukt skjønnlitterære virkemidler for det de er verdt.
3) Difference (Saker du måste komma i håg): Skriver fint, snedig og desperat om å hvordan tankene blander seg i hverdagen og skaper nye sprang i livet. Jeg liker også at hun skriver fra nabolaget mitt.
«Jeg er på hipsterfest. Alle guttene går med hvite skjorter, som lyser opp under lampa. Skjortene lyser blått, og når de åpner munnen, stråler tennene deres gult. Jeg holder munnen min lukket. ‘Det er jo bare homoer her!’, sier en jente til meg, og jeg tenker at det har jeg jeg også tenkt, men jeg prøver å svare hyggelig å si at de er vel gode til sitt bruk. ‘Det spørst jo hva du har lyst å bruke dem til!’, sier hun da.» (Difference 19. februar 2008)
4) Panama (Det du ser): Lun og ofte surrealistisk humor, et skrått blikk på verden. Og så har hun jobbet på kino akkurat som meg (men i en annen by). Nå har hun begynt på forfatterskole også – lykke til!
«Jeg tror på poesi. Jeg tror på melankoli til en viss grad. Jeg tror på at noen ting i livet er lite logiske. Jeg tror mer på bevisst handling enn jeg tror på fortune-cookies. Jeg tror at man noen ganger må si følgende setning til seg selv: ‘hallo, di mus, det buret her har du snekra sjøl’ på delvis nasal nord-norsk.» (Panama i gammel blogg, 26. februar 2008)
«Når de som bor i nord blir gamle, har de en helt spesiell historieformidlingsevne. Kanskje ikke de mest spennende historiene, men de vet godt hvem alle er/var og hvem som hadde pukkelrygg eller manglet en tå.» (Panama i den nye bloggen, 27. juni 2008)
5) Utopia: Hanna Hvattum har et nydelig øre for rare dialoger og andre absurditeter i hverdagen. Hun har også en musikkblogg.
«I dag oppstod det redsel, bare et øyeblikk, men likefullt redsel. Redselen ropte ganske høyt; Hva har du gjort? Kunne du ikke la være med det! Redsel, sa jeg da. Du er en legitim følelse når man føler at man svever i løse luften, men vi har prøvd din måte og det funket ikke. Nå er det på tide å prøve en ny innfallsvinkel. Jeg prøvde å unngå den voksne belærende-stemmen, men det er ganske vanskelig når noen innleder en diskusjon med å rope til deg.» (Hanna Hvattum, 9. april 2008)
I tillegg er det et par krembloggere der ute som skriver skjønnlitterært, og som jeg veldig gjerne skulle anbefalt, men som jeg ikke er sikker på om ønsker den typen oppmerksomhet. Noen av dem har ikke engang feed på bloggen sin, andre truer stadig med å slette den – så jeg tør ikke gjøre noe som kan vippe dem av pinnen. Men hvis du blir veldig nysgjerrig går det an å finne dem via bloggrullen min (ja, den er lang, jeg vet det – men de største skattene kommer sjelden lett).