jump to navigation

Snill, rytmisk, episk (Mono) 26. september 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , ,
39 comments

Jeg burde ha gått etter pausen. Eller etter de første to forfatterne, før alt det episke. Geir Gulliksen starter med poesi om å være snill. Jeg var et snilt barn, siden ble jeg snillere og snillere, så snill at jeg burde vært jente, kanskje var jeg jente, men nå er jeg så snill som bare en snill mann kan være: jeg er snill på de slemmes bekostning. Deilige motsetningspar og refleksene de slenger: glitrende, skyggekastende. Når Gulliksen er ferdig vil jeg bare sitte helt stille, tenke og hvile, kanskje drikke noe varmt.

Men så leser Mette Karlsvik om vulkaner og isfjell, og været i Bergen, som en vegg utenfor Bergen, og jeg skjønner ikke mye, men det er noe hypnotisk, i stemmen og rytmen, ikke rytmen du forventer, men en annen, nedenfra. Det er ikke dialekten, eller setningene, den språklige takten, det er noe hun hører på tvers av ordene, som banker under. Hun sitter kveilet på en barkrakk, bare dét. Jeg har aldri sett annet enn vagling på krakker, men hun kveiler i høyden, det er nytt. Og med trommeslag i stemmen, hun kunne lest ei trommereise, men hun slutter å lese, og da burde jeg ha gått.

For nå kommer epikerne. Peter Serck som er erfaren, men uten å knekke det konvensjonelle: hun spente halsen i en bue under meg, jeg var en mann, på det tidspunktet hadde jeg glemt Vietnamkrigen. Kristine Næss som allerede under introen gir meg lyst til å løpe ut, det handler om to kvinner som deler leilighet i Polen, begge har falt utenfor samfunnet, den ene er tilbaketrukket, den andre knuller menn for å bli likt, og jeg sitter der og ser på den streite voksne forfatterinnen og vil bare skrike: hva vet du om utenforskap? Til slutt Nicolaj Frobenius, som plasserer en fiksjonsfigur i kretsen rundt Edgar Allan Poe og flytter seg til Amerika i 1841: kan jeg ta hatten din, Sir?

Noen liker vel dette, men det gjør ikke jeg. Jeg blir sittende og lengte: etter friskhet, liv i kroppen, tekster som blir til av nødvendighet.

Jeg burde gått etter snillheten og trommereisa.

Advertisements

Russisk skogsorkester (Alexeev) 18. september 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Video.
Tags: , , , , ,
22 comments

Det er noe med denne videoen. Jeg har ikke greid å finne ut noe som helst om animatøren, so if you are the artist behind this wonderful film, please leave a comment and tell us who you are! På YouTube står alt på russisk, til og med overskriften… og det russiske semesteremnet mitt ligger åpenbart for langt tilbake i tid. Men google translator er min venn og forteller at videoen heter «skogsorkester». Hun som tipset meg skrev som intro til lenken: «kan. ikke. slutte. må. kikke. en. gang. til.»

kann. nicht. aufhören. muss. noch. einmal. gucken
(@marthadear på twitter, 5. september 2008)

Jeg ble selvfølgelig nysgjerrig… og like etter satt jeg selv der og kikket på klippet om og om igjen. Jeg sendte det videre til venner, og dagen etter ringte en av dem og sa: – Nå hører jeg den trommelyden fra alle kontorene rundt meg samtidig, og sånn har det vært halve morgenen, og innimellom begynner folk å le så de nesten faller av stolene!

Så hva er det med denne filmen? Jeg lar dere bedømme selv.

Oppdatering: Med god hjelp fra en av bloggens lesere har jeg nå funnet en kort biografi om animatøren. (Takk til Senikk.)

Alexei Alexeev er født i Moskva 1965. Han har jobbet med animasjon i 12 år, og laget egne filmer og serier i 8 år. Han er tilknyttet flere animasjonsstudioer (Pilot i Moskva, Varga og Baestarts i Budapest) og internasjonale tv-kanaler (Cartoon Network, TV8, MTV). Han behersker de fleste delene av prosessen (regi, animasjon, AD, layout, storyboard, postproduksjon), og etterhvert har han vunnet en drøss med priser. Også denne filmen, som er laget i Ungarn, har vunnet en festivalpris.

Null-ett-null-ett (Tekstallianse 2008) 10. september 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
26 comments

Bra kommer dette ikke til å bli. Observasjonsevnen min idag begrenser seg til sånne han-er-rar-på-håret-tanker. Han er rar på håret. Det er han virkelig. Den neste forfatteren også, men på en annen måte, og ikke kan jeg si deg hvordan heller, da måtte jeg ha funnet en metafor, eller tatt et bilde. Hvorfor tok jeg ingen bilder? Nå sitter jeg hjemme etterpå og ergrer meg over det. Et bilde gjør nesten alltid susen. Hva om jeg tar bilde av alt skrotet jeg bar med meg hjem etter festivalen? Brosjyrene, katalogene, antologiene, de litterære tidsskriftene. (Jeg tar bilde av dem.)

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

De siste setningene var jug. Jeg sitter fortsatt i salen og hører en poet lese opp, eller var det en prosaist, forskjellen er ikke så klar i dagens litteratur, det har professor Arne Melberg nettopp forklart, for ikke å snakke om Tomas Espedal, som mener språket alltid bør utfordres. Espedal er min nye guru etter at Per Petterson ble verdensberømt og nesten ikke skriver lenger, såvidt jeg vet, selv om neste bok visstnok skal komme til høsten, og jeg lurer på om den er like god, men dette burde jeg ikke tenke på nå, jeg burde lytte til poeten, eller var det prosaisten, som løfter det åpne barneansiktet mot oss og leser om å spy. Det er han langt fra den eneste som har gjort idag, men kanskje den som har gjort det utførligst. Og det er synd for meg, for dermed skrur jeg av, selv om han like før har lest ei vittig tankerekke om avskjed på fest: først klemte han alle, men så kom verten jamen etter ham ned trappa for å si ha det, og han tenkte, men faen, skal du si ha det også, nå som du har fått klem!

Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Flammepoetene Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Hvorfor greier jeg aldri å høre på folk som leser om kroppsfunksjoner? Jo mer de leser, jo mer skrur jeg av. Tidligere leste én om flatulens, da skrudde jeg umiddelbart av og hørte ikke mer på fem minutter. Og det selv om jeg like før hadde snakket med ham nede på messeområdet, og kjøpte kråkenummeret til Kuiper av ham, og seinere viste det seg at han skulle lese, og jeg ble glad, for jeg likte ham godt og nå var han i tillegg forfatter – men i samme øyeblikk flatulensen dukket opp var det ute med den kontakten.

«Drikker alle øl, bortsett fra oss? Jeg går og kjøper øl,» sier Streck. Han har tegnet begge poetene til Flamme, så da gjør det ikke noe at jeg glemte å ta bilder av dem: Ole-Petter Arneberg (festen og kvalmen), og Bård Torgersen som også var på Øyafestivalen (foto i denne posten).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Men seinere tar jeg bilde av Hildegunn Dale, som leser fra sin nye H Press-miniatyr, vakker og sjelfull, med dyp stemme, men med en pussig siluett (knestrømper og hoppeskjørt, ville mormoren min ha sagt). Aina på Flimre har lagt ut et av de fine diktene hennes her.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

For ikke å snakke om Ratatosk-jentene Kjersti og Guri, som framfører en dramatisert telefonsamtale i dobbeltrollen som redaksjonsmedlemmer og venninner. Jeg er fortsatt høy på selvironien, når de søker Fritt Ord om støtte uten resultat, og må høre på andres selvgode skryt: Det er bare å søke Fritt Ord asså, vi har gjort det flere ganger og fått masse penger hver eneste gang! (Akk, du evne til identifikasjon.)

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Nå følger et tre forfattere fra Gasspedal. Svenske Annelie Axén leser fra en lingvistisk krim med science fiction-elementer (Langz, 2005).

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser kortprosa fra sin bok Gæa (2007), og jeg tror det er åpningsteksten, ifølge Bergens Tidende «en landbeskrivelse av et øyrike med usikker status som drømmeland, realitet eller vrengebilde».

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombologi. Jeg er ikke blitt mer interessert i zombier siden sist, men konstaterer at de er et tegn i tida. Det morsomste er egentlig t-skjorta hans, som får publikum til å le så kraftig at han må spørre hva det er («Humor er tull»).

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Neste post på programmet er et foredrag av «Aud Olsen», for innvidde et pseudonym for Arve Kleiva, som han brukte under en utgivelse på H Press i vår. Han snakker begeistret om Valerie Solanas’ SCUM-manifest, som han overraskende mener er rasende morsomt (eller var det rasende OG morsomt): «En stand up-act du setter i halsen pga volden og grusomheten.»

Valerie Solanas var kvinnen som skjøt Andy Warhol, og som antakelig gikk lenger i aggressiv feminisme (eller femigalskap) enn noen annen, både før og etter henne. SCUM-manifestet avviser den vestlige meningsproduksjonen i sin helhet, fordi den er skrevet av menn. Solanas vil avskaffe pengesystemet, arbeidet, gud, døden (vha genetikken), og ikke minst mannen, ja, hun skriver faktisk at menn bør utryddes. «Verden skal bestå av kule kvinner som sitter sammen og har det kult,» ifølge Kleiva. Han forteller hvordan hun lager en katalog over alle de idiotiske tingene som er sagt om kvinner gjennom tidene, før hun snur dem opp ned, og sier det samme om menn. «Og dette skaper interessante urimeligheter, som til tider er hysterisk morsomme.»

På dette tidspunktet blir det uro i salen. «Du tar ikke Solanas alvorlig når du snakker om henne på denne distanserte, intellektuelle måten,» roper en mann. Aud Olsen tenker seg om. «Du har helt rett.» «Dette er absurd!» roper en annen mann. «En mann står og snakker om en kvinnelig feminist, under et kvinnelig pseudonym!» Aud Olsen nikker langsomt. «Ja, nå praktiserer du Solanas metode. Du gnir det inn.» Sidekvinnen min, som flere ganger under foredraget har ropt etter «eksempler!», spretter opp og hevder at kun kvinner burde kritisere dette, ikke menn. Nytt utrop fra salen: «Du må presentere deg, du bor jo sammen med Aud Olsen!»

Jeg blir så oppglødd over all viraken at jeg noterer altfor mye. Mens jeg lynskriver merker jeg plutselig et ansikt tjue centimenter unna – det er samboeren til Aud Olsen som leser om seg selv over skuldera mi. Jeg skvetter, men hun bare gliser og gir meg tommelen opp. Aud Olsen medgir fra scenen at SCUM-manifestet ikke gir noen åpning for at menn kan kommentere eller svare på kritikken. «Det ligger en absurditet i manifestet som kan oppfattes som humor. Men snart setter du latteren i halsen, fordi det trekkes så langt.» En kvinne bak i salen roper til en mann: «Ikke lat som om manifestet kan være til hjelp, at det er konstruktivt! Det var helt og holdent destruktivt ment fra Solanas.» Mannen nikker beskjemmet. «Ja, du tok meg der.»

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Det er langt utpå kvelden og Streck går lei, men jeg overtaler ham til å holde ut en halvtime til. Nettbokhandelen Audiatur og nettidsskriftet Nypoesi har invitert 3 skandinaviske poeter, og jeg venter meg noe alt annet enn streit. Førstemann er Martin Larsen, en dansk forfatter som nettopp har utgitt et åttebindsverk (hver bok er på 700 sider og består av oppramsete navn, til sammen 2,4 millioner navn, men ikke alfabetisk – en slags poetisk utgave av telefonkatalogen). Han er med andre ord en megalomann, og jeg er fornøyd med den tanken, roser meg selv for å bli kreativt sliten, som om grensene mellom bevissthet og fantasi er slitt ned av dagens intense ordstrøm.

Martin Larsen går i gang med å lese opp remser av tall, akkompagnert av et lydbånd med flere tall, på et fremmed språk, og noen dataspillaktige lyder. Seansen varer usannsynlig lenge, jeg begynner å tro at den aldri tar slutt, så jeg får god tid til å tenke. Og det slår meg at dette må være dagens mest radikale svar på Tomas Espedals oppfordring på starten av dagen: «Skriv en bok som ikke likner på en bok! Spreng formene! Gi leseren det leseren ikke vil ha – noe vanskelig!» I tillegg kan den være et svar på Arne Melbergs ønske om en digitalisert poesi (eller var det prosa).

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Nå har Martin Larsen nemlig gått over til å lese kun to tall, ett og null. Han snakker, roper, puster og peser, 0–1–1–0–1–0–1–0–0, og det skjer i vill fart, som et binærkodet inferno, hvor han prøver å fortelle oss at alle datamaskiner har løpt løpsk, mens vi i bakgrunnen hører noe som minner om heismuzak, delfiners sang og havbrus i uskjønn forening.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

De neste to poetene kan ikke måle seg med Martin Larsen, men er gode alternativer i denne poetiske utkanten som grenser mot kunst og teater (performance). Svenske Karl Larsson leser hakkete og skurrende som en dårlig innstilt radiostasjon. Han ligger på kant mellom to stasjoner, på to ulike språk, og noe som likner scratching fra ei vinylplate. Teksten handler om nyheter og historiske fakta, geografi og andres poesi, særlig amerikanske beatpoeter som Ginsberg. Finske Leevi Lehto leser på finsk, iblandet ville utfall og dyrelyder. Neste dikt blir forklart som en referanse til Bernsteins dikt, utformet på et ikke-eksisterende språk. Men etterhvert lyder det som om han går over til svensk, krydret med nonsenslyder.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Denne teksten har vært overmoden lenge, men som du skjønner vokste den utover alle proporsjoner. Vil du se flere tegninger og bilder av forfattere, så har Streck og jeg gjort noe liknende før i en post fra april. På flickr har jeg noen flere bilder fra Tekstallianse 2008, som altså var en anledning for små og alternative forlag til å presentere seg for et bredere publikum. Bokmesse og opplesninger foregikk på Litteraturhuset 23. og 24. august.

Og hvis det var noen tvil: En fantastisk festival!

Alle foto: ©Oda Bhar.
Alle tegninger: ©Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.

(Vil du bruke noen av bildene? Bare si fra, vi er medgjørlige 🙂 )

Kreativt kaos (Høstutstillinga 2008) 7. september 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
19 comments

Høstutstillinga er ei skattekiste. Den er broket, mangfoldig, og har enkeltverk i sentrum, i motsetning til andre (og angivelig mer seriøse) utstillinger, som gjerne prøver å samle seg rundt klare linjer eller temaer. Høstutstillinga har vært forsøkt temmet, men det ble med ett forsøk (på nittitallet, såvidt jeg husker), allerede året etter var vi tilbake i det viltre kaoset.

Flisespikkeri.

Mona Nordaas: Transformation Games.

Et kreativt kaos, som en av mine lærere ville sagt, og godt er dét. Hvorfor skal alle utstillinger være like? Eller strømlinjeformete? Nei, gi meg dette frodige, kanskje folkelige, én gang i året. Hit kommer massene, og noen finner kanskje en inngang, som gjør at de siden våger seg på andre utstillinger.

Transformation Games, detalj

Mona Nordaas: Transformation Games, detalj

Nina Marie Haugen Holmefjord i Dagsavisen har en god beskrivelse av utvalget, slik det arter seg mer eller mindre hvert år: «En salig samling av yngre kunstnere på vei inn i, eller nyutdannet fra, landets kunstinstitusjoner, rariteter fra hobbykunstnere som har hatt et gyllent øyeblikk, og enkelte bidrag fra etablerte kunstnere som av en eller annen grunn har sendt inn til juryering.» Hun prøver også å si noe om tendensene i år: Mindre politisk enn ifjor (men ikke upolitisk), lite ironi (men nok av andre typer humor), mindre konseptualisme (og mer sanselighet), mer tegning og maleri, og ikke minst (domestisert) graffiti, samt mange sterke videoverk. Okei, parantesene var mine. Og jeg vil føye til for egen del:

«Fanget fri.» Akryl/kull på trefiberplate.

Mette Schau: Fanget fri (akryl/kull på trefiberplate)

(1) Fantasyinspirasjon: Myteromantikk og dyrefigurer, mørke malerier og tegninger i naturalistisk stil, ofte med new age-elementer og/eller vakre naturlandskaper. Det er gjerne et harmonisk samspill med materialet, som i bildet ovenfor hvor finérens mønstre danner landskapsformer.

The Route.

Juan Andres Milanes (Cuba): The Route.

(2) Materialkaotisk skulptur: Store, ofte monumentale verker bestående av mindre elementer i uensartet materiale, gjerne readymades og regelrett søppel. Enkelte objekter minner om bygningskonstruksjoner. Eksempler: En gulvmandala av knapper og glansbilder (øverst i posten). En finérfigur surret med frottéhåndklær. Gamle sko festet sammen til en bil med polyuretanskum (ovenfor). Et klatrestativ med stiger og utsiktsplattformer, malt med graffiti og befolket av gigantiske legomenn (åpent for publikum «på eget ansvar»).

The Route, detalj.

Juan Andres Milanes (Cuba): The Route, detalj.

(3) Ornamental bevegelighet: Videoer og mekaniske innretninger som gir oss geometriske mønstre i bevegelse, mer og mindre figurative. Bier kravler i en bikube, fargesirkler flyter på veggen som bobler i ei lavalampe, en karusell av messing kaster sirkelskygger på veggene, røyk fra ei pipe stiger sakte over pastellfarget by, krigsmaskineri danner formasjoner sett ovenfra.

Uten tittel (metallkarusell i bevegelse)

Jannicke Lie: Uten tittel (metallkarusell i bevegelse)

(4) Estetisk ambivalens: Objekter som virker vakre ved første øyekast, men har noe grusomt ved seg når du ser nærmere på dem. Messingkarusellen viser seg å bestå av krigerste figurer med våpen, fra palmen som kaster de vakre flikete skyggene er to figurer hengt etter halsen. Når kaleidoskopvideoen zoomer inn på strekmennene snurrer de blødende mot oss, med avkuttede lemmer, som krigsofre i et dataspill.

Stillbilde fra video.

Jørgen Evil Ekvoll & Can Sayinli: Stillbilde fra video.

Mye av dette slo meg som inspirert av Pushwagner, noe jeg kanskje ikke ville tenkt hvis ikke han selv hadde vært tilstede, både i egen person og med flere verk: 3 store malerier, og en animasjon over tegneserien Soft City. En snutt av animasjonen kan du se i videoen min fra vernissagen (nederst i denne posten). Soft City har jeg skrevet om tidligere her.

Anne Gry Løland fikk KEMs debutantpris 2008 for Pastell (etset tekstil).

Anne Gry Løland fikk KEMs debutantpris 2008 for Pastell (etset tekstil).

Også fr.martinsen fikk øye på Pushwagner denne kvelden: «Han har fått pris, alle flokker seg, det er folk som bærer blomstene, tar vare på glassklompen han får. Likevel sitter han alene ved et hjørnebord om kvelden, så tynn og spinkel i kroppen. Jeg får lyst til å si noe til ham, hva skal jeg si. Lille venn? Men det går ikke bra. Når han venter på pris har han ingen å tiske med, bare dokumentarfilmere som er der nesten hele tiden.»

High Society (olje på lerret)

Pushwagner: High Society (olje på lerret)

Men jeg ser Push gå ned trappa med armen til en stor mann rundt skuldrene (jeg filmer dem, andre klipp i videoen). Seinere treffer jeg den samme store mannen i ei annen trapp, og han stanser og spør interessert: Går det bra? Jeg svarer ja. Kanskje er det omsorgsengelen?

Iblant sitter vi alle ved et hjørnebord og venter.

High Society, detalj.

Pushwagner: High Society, detalj.

Høstutstillinga 2008 kan du se på Kunstnernes Hus i Oslo fram til 5. oktober. Deretter flytter alle verkene til Stavanger, hvor de kan ses fra 15. oktober til 2. november. Og nedenfor kan du altså se videoen min, med musikk av Mulatu Astatke (etiopisk jazz fra 1970-tallet, blant annet brukt i Broken Flowers, Jim Jarmusch-filmen fra 2005. Låta heter «Yegelle Tezeta».)

Etterhvert kommer det muligens også flere bilder her.

Bloggedagen 2008: Anbefalinger 2. september 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: ,
24 comments

Det har vært Bloggedagen, og jeg har som vanlig (nåja, det er bare andre året jeg blogger) ikke rukket å skrive noen anbefalingspost. Men andre gjør det jo på etterskudd, så hvorfor ikke? Det er mange blogger jeg skulle ha anbefalt. Å velge ut 5 virker nærmest umulig, så jeg er nødt til å bruke et tilleggsprinsipp: De jeg nevner er enten ganske ferske, eller langt flere burde ha funnet dem, og alle er litt rare på en måte jeg liker. Siden det er vanskelig å beskrive det unike hos hver enkelt har jeg tatt med noen favorittsitater.

1) Rullerusk: Jeg blir alltid glad for nye kulturbloggere, det er jo ikke så mange av oss, og Rullerusk har en dyktig og innsiktsfull penn. Jeg ble litt engstelig da hun fikk seg kjæreste i sommer og det ble langt mellom innleggene (jeg vurderte å stalke dem for å ta et alvorsord med kjæresten), men nå ser hun heldigvis ut til å være tilbake i sin tidligere form.

«Det er noe forførende med melankolien, denne mørke underklangen som henger ved ting. Melankolien lar oss flørte med det dystre, men uten å dra oss under. Melankolien finner vi når vi føler et snev av livslede, av forgjengelighet. Men i stedenfor å dra ut gleden av ting slik depresjonen gjør, gjør melankolien livet enda litt søtere, fordi du vet at det ikke kan vare.» (Rullerusk 31. mars 2008)

2) Vårløk (En løk skreller seg selv): Hanne i Singapore, vår nye Tine i Taiwan? Har nettopp flyttet til Singapore og skriver morsomt og klokt om hverdagen og rare detaljer hun oppdager.

«Kanskje dét er mitt kultursjokk. Kanskje det er dét jeg kommer til å huske som det merkeligste med mitt første møte med Asia; ikke varmen, ikke maten, ikke singlish, ikke venstrekjøringa og søndagsåpne kjøpesenter, men denne enkle lille tingen: det faste handtrykkets uviktighet.» (Vårløk 11. august 2008)

De neste tre anbefalingene kunne vært dagboksblogger, hvis de ikke hadde brukt skjønnlitterære virkemidler for det de er verdt.

3) Difference (Saker du måste komma i håg): Skriver fint, snedig og desperat om å hvordan tankene blander seg i hverdagen og skaper nye sprang i livet. Jeg liker også at hun skriver fra nabolaget mitt.

«Jeg er på hipsterfest. Alle guttene går med hvite skjorter, som lyser opp under lampa. Skjortene lyser blått, og når de åpner munnen, stråler tennene deres gult. Jeg holder munnen min lukket. ‘Det er jo bare homoer her!’, sier en jente til meg, og jeg tenker at det har jeg jeg også tenkt, men jeg prøver å svare hyggelig å si at de er vel gode til sitt bruk. ‘Det spørst jo hva du har lyst å bruke dem til!’, sier hun da.» (Difference 19. februar 2008)

4) Panama (Det du ser): Lun og ofte surrealistisk humor, et skrått blikk på verden. Og så har hun jobbet på kino akkurat som meg (men i en annen by). Nå har hun begynt på forfatterskole også – lykke til!

«Jeg tror på poesi. Jeg tror på melankoli til en viss grad. Jeg tror på at noen ting i livet er lite logiske. Jeg tror mer på bevisst handling enn jeg tror på fortune-cookies. Jeg tror at man noen ganger må si følgende setning til seg selv: ‘hallo, di mus, det buret her har du snekra sjøl’ på delvis nasal nord-norsk.» (Panama i gammel blogg, 26. februar 2008)

«Når de som bor i nord blir gamle, har de en helt spesiell historieformidlingsevne. Kanskje ikke de mest spennende historiene, men de vet godt hvem alle er/var og hvem som hadde pukkelrygg eller manglet en tå.» (Panama i den nye bloggen, 27. juni 2008)

5) Utopia: Hanna Hvattum har et nydelig øre for rare dialoger og andre absurditeter i hverdagen. Hun har også en musikkblogg.

«I dag oppstod det redsel, bare et øyeblikk, men likefullt redsel. Redselen ropte ganske høyt; Hva har du gjort? Kunne du ikke la være med det! Redsel, sa jeg da. Du er en legitim følelse når man føler at man svever i løse luften, men vi har prøvd din måte og det funket ikke. Nå er det på tide å prøve en ny innfallsvinkel. Jeg prøvde å unngå den voksne belærende-stemmen, men det er ganske vanskelig når noen innleder en diskusjon med å rope til deg.» (Hanna Hvattum, 9. april 2008)

I tillegg er det et par krembloggere der ute som skriver skjønnlitterært, og som jeg veldig gjerne skulle anbefalt, men som jeg ikke er sikker på om ønsker den typen oppmerksomhet. Noen av dem har ikke engang feed på bloggen sin, andre truer stadig med å slette den – så jeg tør ikke gjøre noe som kan vippe dem av pinnen. Men hvis du blir veldig nysgjerrig går det an å finne dem via bloggrullen min (ja, den er lang, jeg vet det – men de største skattene kommer sjelden lett).