jump to navigation

Mamma mia (Per Petterson) 28. november 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , ,
43 comments

Minibokmelding:
Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson (2008).

Per Petterson har fått Brageprisen igjen, og jeg er ambivalent til at svært etablerte forfattere får slike priser, for trenger de dem egentlig? Dessuten var jeg skuffa over den boka, enda jeg har vært blodfan av Per Petterson i årevis, men denne er da veldig ujevn? Flotte passasjer, men også kjedelige greier jeg bare skumleste, og strukturen funket ikke noe særlig. Sammenfletting av tidsplan og ulike historier kan være bra, men de ulike delene bør vel gi noe til hverandre, ikke bare bli stående separat. Og var det egentlig noen avslutning, annet enn at han plutselig holdt opp å skrive? Bare ei bok før av Petterson har jeg likt like dårlig, og det var Til Sibir, som også handlet om mora hans. Han er tydelig glad i mora si, like glad i henne som ambivalent til faren, men av kjærlighet blir det ikke nødvendigvis god litteratur, og noen ganger får jeg bare følelsen av å se en sånn glattslikka italiensk mafiagutt som sitter med krøllete øyenbryn og roper mot månen: Mama! Mama!

Men skrive om å jobbe, det kan han. Han fanger så godt det jeg selv liker med arbeid «på gølvet», kameratskapet og den spesielle måten å utfylle hverandre på uten ord, legge merke til og ta hensyn til hverandre med kroppen. Som i dette sitatet om gjengen ved samlebåndet: «Det var Elly og jeg som kom best ut av det ved båndet. Vi hadde samme rytme, samme pauser, og vi så på hverandre og lo når vi mer enn ofte fikk til den samme bevegelsen i samme takt som var vi én person med fire armer, og hun sto og løste kryssord, og jeg sto og leste bøker når kammeret var fullt og alt gikk glatt. På nøyaktig samme tidspunkt gikk vi på igjen. Da var Hassan fornøyd og la beina over kjedekassa ved uttaket og leste ukeblader med porøse sider og arabisk skrift. Når jeg løp etter trucken, akte Elly seg fort bort og fylte kammeret mitt så båndet ikke skulle stoppe. Det var det ingen andre som gjorde.» (s66-67)

Vil du lese mer utfyllende anmeldelser av denne boka anbefaler jeg Ingunn Økland i Aftenposten og Fredrik Wandrup i Dagbladet. Et lengre utdrag av boka kan du lese på nettsida til Brageprisen.

Og så må jeg visst plage dere med Tordenblogg igjen, siden jeg allerede er trukket ut til andre rundes cup. Motstanderen er Fullt Hus, en produktiv og hyggelig allroundblogg om familieliv og mye mer, som jeg dog gjerne skulle ha vunnet over. Vil dere bidra så skjer det her. Det finnes en poll hvor navnet mitt kan klikkes på, og i tillegg kan det legges inn kommentarstemme. Og verbal begrunnelse kan gi ekstrapoeng. Det er fire omganger igjen før evt semifinale, såvidt jeg har forstått. Men cup er cup, så taper jeg nå er det slutt. (Men uansett er jeg veldig fornøyd med 8. plass i første runde, da, dere fikk meg til å måpe! Tusen takk for alle stemmer.)

Reklamer

Upperdog (filminnspilling) 24. november 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , ,
40 comments

Jeg sitter i et lånt verksted og skriver mens jeg venter på å få komme inn i min egen leilighet. Den har vært utleid i fire dager til et filmteam på 30 trampende elefanter. Det vil si, det er dette jeg frykter, elefanter som tramper omkring, og jeg gruer meg for å gå hjem, ser for meg katastrofer som knust arvegods og massakrerte planter. Da jeg svarte på annonsen tenkte jeg: Så gøy å være med! Og det var gøy ganske lenge, under alle befaringer, noen ganger kom et par stykker (fotograf, regissør, location manager), andre ganger en hel skokk på ti-tolv (scenograf, rekvisitør, teknikere for lyd og lys, dekorsnekker, diverse assistenter). Mot slutten har det vært mindre gøy, mest fordi kontaktpersoner stadig skiftet og klare beskjeder var vanskelig å få.

Denne døra var litt av grunnen til at leiligheten vår ble valgt.

Denne døra var litt av grunnen til at leiligheten vår ble valgt.

Filmen er Upperdog, den nye spillefilmen til Sara Johnsen. Hun er kanskje mest kjent for å ha laget Vinterkyss, kritikerrost og prisbelønt for et par år siden, men er også skjønnlitterær forfatter med en novellesamling og en roman bak seg. Upperdog handler om fire unge mennesker som møtes tilfeldig og endrer hverandres liv. Det er to gutter og to jenter, og ei av jentene bor i leiligheten vår. I en av scenene kommer den andre jenta på besøk, og de skravler med hver sin tekopp i sofaen vår.

De eksotiske putene skal antyde at jenta kommer fra Vietnam.

De eksotiske putene skal antyde at jenta kommer fra Vietnam.

Når jeg kommer hjem den kvelden teamet har dresset leiligheten, er de mest norske tingene mine fjernet, mens de mest eksotiske har fått stå. Grunnen er at jenta som bor her kommer fra Vietnam (eller var det Korea?), og har arvet leiligheten av sin far, som var sjømann. Av samme grunn skal det henges opp bilder fra fjerne steder på veggen, men dem får jeg ikke sett. Dette står om filmen på Norsk Filmfonds nettsider:

«Fire unge mennesker må lære å se andre enn seg selv, forsones med fortida og frigjøres gjennom kjærligheten. Upperdog er en historie om å være ovenpå når du ligger nede og ydmyk når du står over. Fire mennesker vikles inn i hverandres liv tilsynelatende uten mye drama, men alle konfronteres med seg selv og sin identitet og må ta store eksistensielle valg. Det er en intens og melankolsk historie med mye varme, optimisme og humor, en nåtidig historie som speiler det norske samfunnets blanke overflate og dype avgrunner.» (Om Upperdog.)

At de valgte vår leilighet, blant de mange som ble vurdert, var ikke sikkert før samme uke innspillinga startet. Kontrakt skrev vi om morgenen på Dag 1, da de kom for å bygge og dresse. Opptakene foregikk på Dag 2 og 3, og Dag 4 var det nedrigg og vasking. På selve opptaksdagene var vi innlosjert på hotell, men denne siste dagen er jeg hjemløs, og ikke har jeg dagjobb heller, derfor låner jeg verkstedet til Streck. Dette burde jeg også blogget om, de rare melankolske dyrefigurene hans i naturlig størrelse, de spøkelsesaktige automata-skulpturene som rører seg når du drar i ei sveiv… eller naboene hans, som lager rutete keramikkopper, overdimensjonerte gyngehester, og digre veggtepper med intrikate hullmønstre (ett henger i Wergelandssalen på Litteraturhuset). Det er fine omgivelser, og kanskje får du vite mer en annen gang. Men foreløpig: bakom-filmen-blogging.

Filmteamets biler stjal alles parkeringsplasser.

Filmteamets biler stjal alles parkeringsplasser.

En av dagene sniker jeg meg forbi huset vårt på dagtid, og finner hele gata okkupert av filmsettet. Det er kassebiler for utstyr, en transformatorbil for tilleggsstrøm, og flere mindre leiebiler. Den scenen som spilles inn skulle foregå på natta, derfor var vinduene i leiligheten blendet utenfra med svart moltonduk. På bildet nedenfor ser du en rest som ble gjenglemt.

Vinduene blendes med svart molton for å gjøre nattopptak om dagen.

Vinduene blendes med svart molton for å gjøre nattopptak om dagen.

Det ble også foretatt endringer inne i leiligheten. Et av soverommene var for stort, derfor ble det bygget en kulissevegg tvers over for å få det til å virke mindre. For å slippe å spikre veggen fast i gulvet, kilte snekkeren den opp i spenn mot taket. Jenta skulle åpne et klesskap, så det ble satt inn ei skapdør i veggen, med to dummydører på sidene for å illudere ei rekke med gamle innbygde skap. For å understreke at skapene var gamle ble det spesialbestilt tapet fra en butikk som selger gamle mønstre.

Kulissevegg med skap og dummydører.

Kulissevegg med skap og dummydører.

Dummydør med lurehåndtak og ny tapet i gammelt mønster.

Dummydør med lurehåndtak og ny tapet i gammelt mønster.

Veggen kiles opp mot taket, så du slipper å spikre i gulvet.

Veggen kiles opp mot taket, så du slipper å spikre i gulvet.

Jeg fikk inntrykk av at Sara Johnsen likte leiligheten vår fra første stund, men teknikerne var motvillige, siden vi bor i 4. etasje uten heis (mye tungt utstyr å bære). Det hun likte var farger og detaljer, at det ikke var en minimalistisk hvit leilighet med glatte overflater, og så er hun visst ei blått-og-grønt-jente, omtrent som meg (eller filmkarakteren skulle være det). På befaringene gikk Sara Johnsen omkring på en stillferdig, litt drømmende måte, stanset iblant og pekte med håndflaten: her skal de gå, og derfra kommer hun. Fotografen løp bort og studerte vinkelen, nikket og sa: ja, det går fint. Regissøren gikk videre til neste rom, de andre fulgte etter, og det hele gjentok seg.

Skrivebordet mitt og kjøkkenkroken vår.

Uten filmteam: Skrivebordet mitt og kjøkkenkroken vår.

Når vi endelig får komme inn i leiligheten igjen har elefantene oppført seg bedre enn fryktet, men det går noen dager før jeg er rolig igjen.

Casualties: To halvdøde planter (nei! stueplanter er ikke ting, de er levende vesener og kommer gjerne fra tropiske strøk, derfor tåler de ikke å stå rett foran et åpent vindu i minusgrader, og du forhindrer ikke at de blir skadet ved å sette dem på balkongen for at lysgutta ikke skal skumpe borti dem). Den nymalte entréen må males om igjen (svarte flekker og skrapemerker). Noen riper i gulvet. Men alt i alt: lite knus og knas.

Om jeg ville gjort det igjen? Tja. Det tror jeg kanskje ikke. Jeg er nok litt for glad i hjemmet mitt, har for mange uerstattelige ting (som ikke nødvendigvis ser slik ut for andre), og bekymrer meg for mye over hva som skjer når jeg ikke er tilstede. Det ble en del rydding og flytting av ting, både i forkant (de skjøreste og mest private tingene måtte ryddes vekk, i noen tilfeller gjemmes) og etterkant (hvis tingene dine skal brukes som rekvisitter, ikke forvent noe system i bokhyller og cd-hyller når du kommer hjem), og det er litt pes å holde seg vekk fra egen leilighet noen dager (selv om du på forhånd tror det skal bli gøy å bo på hotell). Men filmen gleder jeg meg til å se! Premieren er planlagt til september 2009.

PS: Ifølge én i teamet likte de leiligheten så godt at en replikk ble skrev inn: «så fint du bor!» Hvis du ser filmen om ett år og ikke hører dette, er det to muligheter: de klippet det vekk i etterkant (uhu! og jeg som så for meg en framtidig boligannonse) eller det var jug for å få meg smøremyk.

PPS: Stem gjerne på meg i Tordenbloggen her. Om ikke annet så kan dere lese de veldig fine tingene Hjorthen skriver om meg i presentasjonen 😉

Delt ansikt (Oslo Poesifestival) 9. november 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
59 comments

På Litteraturhuset får jeg stadig lyst til å riste de teknisk ansvarlige. Som lar poetene fomle med mikrofonstativet, til og med stanse opplesninga og si ut i lufta, «jeg tror noen må hjelpe meg å gjøre noe med dette mikrofonstativet», altså stille det, justere høyden etter forrige altfor høye oppleser, siden stativet nå skjuler mesteparten av den mer kortvokste poetens ansikt, men ingenting skjer, ingen reiser seg og iler til, slik jeg selv ville gjort, om dette foregikk på kino, hvis en innleder foran en film trengte justering av mikk eller lyd, men nei, her på Litteraturhuset (forresten er det ikke bedre på Mono) blir poetene overlatt til seg selv, slik at for eksempel Ingvild Burkey i går måtte lese videre med feiljustert mikrofonstativ i femten minutter, mens publikum så ansiktet hennes tredelt av svarte streker som ei kubistisk maske.

Ingvild Burkey med mikrofonen foran ansiktet på Litteraturhuset.

Ingvild Burkey med mikrofonen foran ansiktet på Litteraturhuset.

Det er Oslo Poesifestival denne helgen, med norske og utenlandske poeter. Innimellom er det korte innledninger og noen få lengre samtaler. Ingvild Burkey er en av fire heldige som har Torgeir Schjerven til å innlede for seg, noe som betyr en presentasjon like lyrisk som diktene selv. Han forteller at hun har bodd i flere krigsherjete land: «Hun har levd som vitne, og prøver å sette ord på det hun har sett, men også på det utenkelige i å være den som ser.» Og Burkey leser: Jeg sitter på terrassen og prøver å høre meg selv tenke, og erfaring med datamaskiner får meg til å tenke på minnet som en harddisk, med lyden av tanken som noe summende, hvinende.

Torgeir Schjerven holder en lyrisk innledning for poetene Hans Petter Blad, Simen Hagerup, Ingvild Burkey og Erlend O. Nødtvedt.

Torgeir Schjerven holder en lyrisk innledning for poetene Hans Petter Blad, Simen Hagerup, Ingvild Burkey og Erlend O. Nødtvedt.

Schjerven innleder også for Hans Petter Blad, som tidligere har utgitt to romaner og har skrevet for teater og film (Erik Poppes Schpaa, Hans Petter Molands Gymnaslærer Pedersen, etter Dag Solstads roman). I høst er han aktuell med diktsamlingen Biblioteket, som handler om ekstremt konkrete ting, sier Schjerven: «Han lar seg distrahere av det absolutt beskrivelige.» Og så leser Blad fra boka om bøkene, materialet de er laget av, og (kanskje) det som står i dem: Les og forestill deg at du leser det leste. Bøkene har merker etter bokorm, og er assossiasjonseksemplarer.

Streck (Tor-Bjørn Adelgren).

Erlend O. Nødtvedt. Foto: Oda Bhar. Tegning: Streck (Tor-Bjørn Adelgren).

Erlend O. Nødtvedt er hordalendingen som skriver og leser som en slått. Det handler dels om vestlandsnatur (rrregn, rrregn, rrrangarokk), dels er teksten tett av referanser til det norrøne og moderne populærkultur (tveittr geirr, suddelidi, volvens sang). Men for meg er diktene utenkelige uten Nødtvedts egen opplesning: rytmisk, musikalsk og intens, med tramp i bakken, bjeller som ringler etc. Du finner en smakebit i den lille videoen jeg har laget fra festivalen, som ligger helt nederst i posten.

Simen Hagerup flørter denne gangen med tysk, som han medgir han ikke behersker, på tross av at han for tida oppholder seg i Berlin. Han snakker om das Schnabeltier, et ord han lenge trodde betydde snabeldyr, men som viste seg å være nebbdyr, fordi Schnabel på tysk ikke betyr det en nordmann først tror, men nebb (og dessuten pikk, om jeg ikke tar helt feil). Hagerup leser en lang ramse assossiasjoner som utarter til en slags samfunnskritisk Gorgon Vaktmester-regle på tulletysk (tolerieren, regulieren, dividieren), men har også metapassasjer: «Å splintre språket viste seg som eneste mulighet.» Torgeir Schjerven sier om Hagerup at «jeg vet ikke om et slikt språk er beregnet på hukommelsen, og jeg vet heller ikke om det er beregnet på øyeblikket – jeg tror det ligger et sted imellom».

Simen Hagerup (no.), Eric Engelbracht (ty.) og Kris Genijn (hol.) presenterer animerte kortfilmer fra årets poesifilmfestival i Berlin.

Simen Hagerup (no.), Eric Engelbracht (ty.) og Kris Genijn (hol.) presenterer animerte kortfilmer fra årets poesifilmfestival i Berlin.

Simen Hagerup deltar også på et annet interessant arrangement denne lørdagen, når Litteraturhuset får besøk fra en annen festival: Zebra Poetry Film Festival i Berlin. Dette årlige arrangementet har som formål å få poeter og animatører til å samarbeide med hverandre, og gir midler og eksponering til filmskapere som ønsker å sette bilder til et dikt. Simen Hagerup sitter i panelet fordi hans dikt Såkorn ble animert til årets festival av norske Kristian Pedersen. Kristian P. er student ved KHiB og har tidligere gjort seg bemerket ved å lage Norges første boktrailer for Samlaget, noe jeg vet fordi han har vært på besøk her i bloggen (bl.a. i denne kommentaren).

Ifølge Simen Hagerup var Kristian for beskjeden til å be ham om noe som helst, derfor blir diktet lest av en annen i filmen, men nå samarbeider de to om et nytt prosjekt, hvor Simen er aktivt med. «Selv tenkte jeg at Såkorn var et svært abstrakt dikt, og ville ikke selv greid å finne bilder til det. For det neste diktet prøver jeg å tenke i bilder, men jeg er forberedt på at Kristian kan være uenig i hva som er de opplagte bildene. Eller også tenker han: Ja, det er det opplagte, derfor velger jeg noe annet.»

Dessverre har jeg ikke greid å finne Såkorn-animasjonen på nett, men jeg har funnet årets nydelige (og superkorte) vinnerfilm fra Berlin: The Dead av Juan Delcán (USA), basert på et dikt av Billy Collins.

Det er mange andre poeter jeg kunne presentert. Høydepunktene sto i kø, bare på den ene dagen jeg var til stede (lørdag 8. november). Men for at denne posten skal ta slutt en gang vil jeg gjøre resten kort og oppramsende. Du får er en oversikt over poetene jeg hørte, med et par linjer sitater, og kanskje et par ord til. Jeg har satt hermetegn rundt sitatene selv om jeg helt sikkert ikke har husket dem ordrett, forhåpentligvis vil poetene ha meg unnskyldt. Hvis sitatene gir mersmak kan du ser mer i videoen min – og selvfølgelig skaffe deg de aktuelle diktsamlingene.

Poesien åpner dørene på gløtt under festivalen på Litteraturhuset.

Poesien åpner dørene på gløtt under festivalen på Litteraturhuset.

Pia Juul (Danmark), leser med mjuk aggresjon: «Barna leker. Deres leketøy er økenavn, kallenavn, skjellsord.» «Det er et spill av den gode urin å helle den ut i kloakken. Tenk alt den kunne testes for… og alle jeg kunne ha pisset på.»

David Vikgren (Sverige), er en av disse poetene som er mer opptatt av ordenes lyder enn meningen i dem. Opplesningen minner om en performance, virkemidlene er bokstavrim og rytmelek, lydmalende vokaler, blandet med utdrag fra avisnyheter. «Ut i skogen, bortover veien, i skriveretningen.»

Tone Hødnebø, etablert norsk poet og professor ved Litterær Gestaltning i Gøteborg. «For hånden som skriver og skriver forandrer verden seg.» «Hånden skriver ikke fordi jeg vil, men fordi jeg vil det hånden skriver.»

Øyvind Rimbereid tydeliggjør en annen trend i samtidas poesi, som er å blande naturvitenskapelige elementer med de mer tradisjonelt lyriske. Der tidligere tiders poeter lot seg inspirere av det landskapet de så med det blotte øye, er dagens mer opptatt av naturens strukturer, kunnskapen som ligger under, og ikke bare skjønnheten, men brutaliteten. Rimbereid kom i høst med diktsamlingen Herbarium, hvor ikke bare plantenes egenskaper, men deres historie er sentral. «Å kaste alle blomsternavn og gå langs ville enger.» «Bier flagrer forbi… og jeg skriver på pollengult papir.»

Gunnar Wærness oversetter Sigitas Parulskis (Litauen) til norsk.

Gunnar Wærness oversetter Sigitas Parulskis (Litauen) til norsk.

Sigitas Parulskis (Litauen) opptrer sammen med Gunnar Wærness, sin norske oversetter (også en anerkjent poet). De to gjør den beste opplesningen jeg har sett av typen oversetter-etterlikner-forfatter-i-ord-og-ånd: Begge leser sterkt, tonløst og messende, mørke dikt om døden og jorda. De minner om prester i ei dyster dødsmesse, f.eks under det gamle temaet med vegguret som stopper når de gamle dør. Er vi siste generasjon som kan bruke denne metaforen? Når jeg dør vil ingenting slutte å tikke, mobiltelefonen blir utladet, laptopen ikke slått på, men det virker liksom mye mindre kraftfullt enn: «Tida har slutta å slå, sier far med klokka mot øret og jord på leppan. Æ må ha glemt å trækk den opp, den stoppa som et hjerte.» Eller bondemetaforene: «Dyran tålte itj folk som rømte fra båsen.» «Han vart satt i jorda samtidig med potetan.» (Pardon my trøndersk.)

Triztan Vindtorn intervjues av Arild Linneberg på Oslo Poesifestival 2008.

Triztan Vindtorn intervjues av Arild Linneberg på Oslo Poesifestival 2008.

Triztan Vindtorn opptrer i samtale med professor Arild Linneberg (UiB). Også Vindtorn har kommet med ny diktsamling i høst, Sirkus for usynlige elefanter, og Linneberg sier: «Du pleier jo alltid å kle deg ut, med tanke på tittelen trodde jeg du ville komme som elefant idag? Men jeg ser jo at det handler om usynlige elefanter, så dette er kanskje et usynlig elefantkostyme?» Dermed er tonen satt, dette er lun og burlesk gammelmannshumor, men jeg har likevel sans for Vindtorns absurde og assossierende bilder, han er flink til å få tankerekken til å snu, gjerne med et ordspill, dessuten er han uhøytidelig, og gjør seg ikke mystisk når det gjelder tolkning. «Usynlige elefanter? Nei, det er helt konkret. Jeg har jobbet i 13 år bak kulissene på et teater, og slikt setter spor, jeg fikk interesse for dem som står bak showet og trekker i trådene, men er like viktige for forestillingen som klovnene, trapeskunstnerne og de andre synlige elefantene.» Andre sitater: «Jeg liker alle rytmer, særlig de som ikke kan telles.» «Frykten for å bli gal skal aldri få oss til å la fantasien flagre på halv stang.»

Hm. Det ble visst ikke så kort likevel. Jeg var proppfull av opplevelser. Og her er altså videoen min: 6 minutter er litt langt, men det var vanskelig å klippe mer, poeter bruker lenger tid på å komme til poenget enn jeg trodde. Husk at det er lov å spole, men få med deg den animerte edderkoppen mot slutten. Og fortvil ikke om du har vansker med å høre alt som blir sagt: Jeg har lagt inn noen tekstlinjer du kan lese underveis. Ellers har Streck laget flere tegninger av poetene, se dem hos ham på flickr her.

PS. Forresten er det snart siste sjanse til å sikre seg første utgave av fanzinen Jeg!, hvor jeg har med en tekst. Kanskje skriver jeg mer om dette senere, hvis gutta lar meg få bidra flere ganger. Men blekka kan kjøpes på Tronsmo, Tiger og Torpedo i Oslo – eller bestilles på mail (jegutropstegn@gmail.com). Du kan lese en omtale på Flammebloggen her, og lese noen av artiklene på Jeg!s eget nettsted. Nummer 2 vil være i salg fra 14. november, for kun kr 10. (Jeg er muligens med der også.)

PPS. Og helt til slutt er jeg visst med i kvalifiseringsrunde til Tordenbloggen idag. Forsåvidt har jeg inntrykk av at mange som leser hos meg ikke er så interesserte i resten av bloggmiljøet, og om jeg går videre fra kvalifiseringen blir det sikkert ikke langt (noe som forsåvidt er helt greit). Men har du lyst til å stemme på meg (fram til kl 22-23 søndag) er det altså mulig her.

Oppdatering 15/11: Brageprisens nettsted har nå lagt ut enkeltdikt av nominerte poeter, deriblant Ingvild Burkeys dikt om minnet som en harddisk, som jeg likte så godt og prøvde å gjengi en bit fra hukommelsen ovenfor. Les hele diktet! Og nå kunne jeg strøket ut mine egne feilsitater, men jeg legger heller ut den riktige ordlyden i tillegg, for jeg tenker at et feilsitat også kan ha interesse, som sammenlikningsgrunnlag for hvordan hukommelsen virker. De første linjene lød egentlig slik: «jeg sitter i skyggen på terrassen / og forsøker å høre meg selv tenke / og forestiller meg lyden som en slags summing / kanskje fordi forestillingen om minnet som en harddisk / har konfigurert min evne til å forestille meg ting // som lyden av en tanke idet den tenkes / en slags summing, eller mer som et hvin?» (Hentet fra samlingen Den mest tenkelige av alle verdener, 2008.) Les mer om poetene som er nominert til Brageprisen her på bloggen Poesiportalen.

Innlevelse (Geir Gulliksen) 3. november 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
33 comments

– Når dikt virker uhåndgripelige, sier Geir Gulliksen, er det fordi vi ikke er på høyde med dem. Lars Noréns dikt var lenge slik for meg, men på et tidspunkt rettet jeg meg opp og syntes jeg fikk grep om dem. Og da var det samtidig som om jeg hadde vokst fra dem.

Litteraturhuset har en rekke forelesninger i høst, hvor forfattere snakker om temaer relatert til å skrive. Tidligere har jeg hørt Tomas Espedal om behovet for å gjøre leseren tilfreds («du skal gi leseren det leseren ikke vil ha: noe vanskelig!»), og Odd W. Surén om fascinasjon, fantasi og humor («hvis det ikke ser ut som om vi tar oss selv på alvor, risikerer vi å ikke bli tatt seriøst»). Idag skal Geir Gulliksen snakke om innlevelse. Men det synes jeg egentlig ikke han gjør, noe som skuffer min venn Tomas til de grader at han stenger av etter to minutter og går over til å skrive egen poesi.

«Odas elegi.»

Odas elegi: Spontandikt av Tomas H.V. Mørkrid, 25. oktober 2008.

Det Geir Gulliksen snakker om denne formiddagen er behovet for et jeg. Eller rettere sagt, hvordan jeget er blitt stadig viktigere i samfunnet vårt, kanskje så viktig at det kommer i veien for viktigere ting?

Gulliksen omtaler dagbøkene til Lars Norén, som vakte oppsikt i Sverige da de utkom i vår (jfr. anmeldelser i Sydsvenskan, Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet). Dessverre har debatten mest handlet om det juridiske, pikante avsløringer og fornærmelser, forlagets forventinger om injuriesøksmål. Som gammel beundrer av Lars Norén ble Gulliksen skuffet over et tv-intervju. Det jeg så, sier han, var et oppblåst forfatterjeg, en forstilt oppriktighet.

Ifølge Gulliksen er det mest interessante ved Norén hvordan han bruker ordet «jeg». Tidligere i karrieren ba han på et tidspunkt publikum betrakte ham som en «ny forfatter»: «Jeg vil ikke ta bryet med å bytte navn, men det er best om dere heretter ser på meg som en annen. Jeg er en ny Lars Norén. Den gamle kjenner jeg ikke lenger særlig godt.» Poenget er, sier Gulliksen, at forfatteren ikke bare skriver, han er en som skriver. «Først skaper jeg den som skaper,» sier Lars Noren. Men det er et tveegget sverd. Du sprenger deg ut av noe gammelt ved å definere noe nytt, men like etter er du fange av det nye. Og finnes det et innerste jeg? Norén har sagt: «Hvor kan jeg gå? Bare inn i meg selv, og det holder jeg ikke ut, der finnes det allerede en annen.»

Jeg liker denne måten å gå seg vill i tankebanene på. Ikke minst liker jeg det når Gulliksen sier til slutt: Etter mye grubling har jeg kommet fram til at å tenke på slikt når jeg skriver er helt unødvendig. De fleste lesere skjønner intuitivt at jeget er åpent, det er nytt hver gang du skriver.

– Diktet kan fylles med hva som helst, bare du får det til å synge. Eller hviske, hvis det er det du vil.

Men hvis jeget er så problematisk, hvorfor jakter vi på det? Hvorfor er ikke et mer jegløst menneske sterkere tilstrebet i samfunnet? Jo, sier Gulliksen, fordi det kapitalistiske samfunn har god nytte av et operasjonalisert, kontinuerlig, kjøpesterkt og googlebart jeg.

For en forfatter, derimot, er det mest til bry. For å skrive godt må du gi slipp på mye jegmateriale: den du er, den du ville bli, det du ville med skrivingen. Folk sier om en forfatter som skriver om en faktisk hendelse: «Det var vel slik han opplevde det.» Nei, svarer Gulliksen, det tror jeg ikke noe på. For meg er det uinteressant å skrive om noe slik jeg opplevde det. Materialet er bare et materiale, det må brukes til noe, ellers blir det uinteressant.

– Det eneste som interesserer meg ved skrivingen er å bli litt friere. Og da kommer jeget bare i veien.

Neste forelesning i denne serien kommer lørdag 15. november, når Øyvind Rimbereid snakker om Dikt i media. Eller noe slikt. Bra blir det nok uansett, enten forfatteren holder seg til tema eller ikke. Og husk at hvis du ikke helt forstår, så betyr det at du ennå ikke er helt på høyden, mens den dagen du skjønner alt, da har du egentlig vokst fra det.