jump to navigation

Innlevelse (Geir Gulliksen) 3. november 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
trackback

– Når dikt virker uhåndgripelige, sier Geir Gulliksen, er det fordi vi ikke er på høyde med dem. Lars Noréns dikt var lenge slik for meg, men på et tidspunkt rettet jeg meg opp og syntes jeg fikk grep om dem. Og da var det samtidig som om jeg hadde vokst fra dem.

Litteraturhuset har en rekke forelesninger i høst, hvor forfattere snakker om temaer relatert til å skrive. Tidligere har jeg hørt Tomas Espedal om behovet for å gjøre leseren tilfreds («du skal gi leseren det leseren ikke vil ha: noe vanskelig!»), og Odd W. Surén om fascinasjon, fantasi og humor («hvis det ikke ser ut som om vi tar oss selv på alvor, risikerer vi å ikke bli tatt seriøst»). Idag skal Geir Gulliksen snakke om innlevelse. Men det synes jeg egentlig ikke han gjør, noe som skuffer min venn Tomas til de grader at han stenger av etter to minutter og går over til å skrive egen poesi.

«Odas elegi.»

Odas elegi: Spontandikt av Tomas H.V. Mørkrid, 25. oktober 2008.

Det Geir Gulliksen snakker om denne formiddagen er behovet for et jeg. Eller rettere sagt, hvordan jeget er blitt stadig viktigere i samfunnet vårt, kanskje så viktig at det kommer i veien for viktigere ting?

Gulliksen omtaler dagbøkene til Lars Norén, som vakte oppsikt i Sverige da de utkom i vår (jfr. anmeldelser i Sydsvenskan, Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet). Dessverre har debatten mest handlet om det juridiske, pikante avsløringer og fornærmelser, forlagets forventinger om injuriesøksmål. Som gammel beundrer av Lars Norén ble Gulliksen skuffet over et tv-intervju. Det jeg så, sier han, var et oppblåst forfatterjeg, en forstilt oppriktighet.

Ifølge Gulliksen er det mest interessante ved Norén hvordan han bruker ordet «jeg». Tidligere i karrieren ba han på et tidspunkt publikum betrakte ham som en «ny forfatter»: «Jeg vil ikke ta bryet med å bytte navn, men det er best om dere heretter ser på meg som en annen. Jeg er en ny Lars Norén. Den gamle kjenner jeg ikke lenger særlig godt.» Poenget er, sier Gulliksen, at forfatteren ikke bare skriver, han er en som skriver. «Først skaper jeg den som skaper,» sier Lars Noren. Men det er et tveegget sverd. Du sprenger deg ut av noe gammelt ved å definere noe nytt, men like etter er du fange av det nye. Og finnes det et innerste jeg? Norén har sagt: «Hvor kan jeg gå? Bare inn i meg selv, og det holder jeg ikke ut, der finnes det allerede en annen.»

Jeg liker denne måten å gå seg vill i tankebanene på. Ikke minst liker jeg det når Gulliksen sier til slutt: Etter mye grubling har jeg kommet fram til at å tenke på slikt når jeg skriver er helt unødvendig. De fleste lesere skjønner intuitivt at jeget er åpent, det er nytt hver gang du skriver.

– Diktet kan fylles med hva som helst, bare du får det til å synge. Eller hviske, hvis det er det du vil.

Men hvis jeget er så problematisk, hvorfor jakter vi på det? Hvorfor er ikke et mer jegløst menneske sterkere tilstrebet i samfunnet? Jo, sier Gulliksen, fordi det kapitalistiske samfunn har god nytte av et operasjonalisert, kontinuerlig, kjøpesterkt og googlebart jeg.

For en forfatter, derimot, er det mest til bry. For å skrive godt må du gi slipp på mye jegmateriale: den du er, den du ville bli, det du ville med skrivingen. Folk sier om en forfatter som skriver om en faktisk hendelse: «Det var vel slik han opplevde det.» Nei, svarer Gulliksen, det tror jeg ikke noe på. For meg er det uinteressant å skrive om noe slik jeg opplevde det. Materialet er bare et materiale, det må brukes til noe, ellers blir det uinteressant.

– Det eneste som interesserer meg ved skrivingen er å bli litt friere. Og da kommer jeget bare i veien.

Neste forelesning i denne serien kommer lørdag 15. november, når Øyvind Rimbereid snakker om Dikt i media. Eller noe slikt. Bra blir det nok uansett, enten forfatteren holder seg til tema eller ikke. Og husk at hvis du ikke helt forstår, så betyr det at du ennå ikke er helt på høyden, mens den dagen du skjønner alt, da har du egentlig vokst fra det.

Advertisements

Kommentarer»

1. Aina - 3. november 2008

«Hvor kan jeg gå? Bare inn i meg selv, og det holder jeg ikke ut, der finnes det allerede en annen.»

Det var eit veldig godt sitat.
Eg hadde eigentleg tenkt å gå på denne førelesinga, men eg fekk ikkje tid. Takk for nok ein fin rapport, Oda!

2. tina - 3. november 2008

et åpent jeg som er nytt hver gang man skriver(såfremt man skriver godt!), ja, det er en god tanke, eller konklusjon

ellers: deilig å lese noe som handler om jeg`et i litteraturen med en annen vinkling enn den evinnelige åherregudsånavlebeskuendelitteraturvihar-holdningen.

jeg var der jo ikke men hurra likevel, for at du skriver godt (meta!) om et heller platt foredrag, du luker tydeligvis ut det som er verdt å luke ut, yes, du äger

3. Virrvarr - 3. november 2008

Fantastisk dikt fra Tomas 😀

Og føkk det lyriske jeg, sier nå jeg.

4. Aina - 3. november 2008

Nei, ikkje føkk det lyriske, virrvarr!
Der er eg djupt ueinig.

5. frr - 3. november 2008

«Lars Noréns dikt var lenge slik for meg, men på et tidspunkt rettet jeg meg opp og syntes jeg fikk grep om dem. Og da var det samtidig som om jeg hadde vokst fra dem.»

Aldri tenkt slik på det. Men det er jo egentlig riktig. Det er kanskje det å strekke seg etter som er selve opplevelsen. Når vi er i mål, ligger bare nye foran. Dette var bra sagt, – og tenkt

6. ogjegbare - 3. november 2008

Jeg likte også det sitatet Aina framhever.

Og jeg tror jeg skjønner følelsen Gulliksen beskriver, for meg når det kommer til kunst er det å føle at noe er interessant, uten å kunne forklare helt hvorfor, å strekke seg etter noe, ville forstå, og så gjør man det plutselig, og da er noen ganger litt av magien borte. Kanskje setter for eksempel en tekst ikke i gang de samme tankene lenger, alt det man finner på veien dit man skal.

Hmm, dette ble litt svevende, det er jeg jo ikke så glad i. Det må ha vært et annet jeg som skrev det.

7. Tomas - 4. november 2008

Referatet er langt bedre enn foredraget var! Absolutt! Hvorfor var det trøtte og kjedelige Geir som holdt foredraget, og ikke tankevekkende og morsomme «Oda»?

Hvem er denne «Oda», forresten???

8. Oda - 4. november 2008

Hei folkens! Nå ble jeg imponert, dere er åndefulle idag 🙂

Aina: Jeg tror ikke Virrvarr vil føkke det lyriske, men «det lyriske jeg», som antakelig er et litteraturviteruttrykk? Jeg prøvde meg på googling, men ble ikke mye klokere: «Den stemmen som taler til oss kaller vi det lyriske jeg.» Så Virrvarr sikter kanskje til skillet mellom forfatter og forfatterstemme, hun tror ikke på dikterens evne til å forkle eller dele jeget, i motsetning til Gulliksen og Norén?

Eller hva, Virrvarr? Forklar gjerne. (Og grattis med boka forresten!)

Tina: Tusen takk! Ja, den navlelodebatten er jeg også drittlei av. Men jeg vet ikke om foredraget var platt, litt ustrukturert, kanskje, men han hadde tenkt mye, tankene var bare ikke helt ferdigtygd. Men luking, ja, det må jo til, ellers gjør man det ikke til sitt.

frr: Ja, ikke sant den tanken er fin? Det er noe med antikontroll som jeg liker der. Folk ønsker seg kontroll, idealet er kontroll – men er ikke det utrolig kjedelig? Full kontroll over tankene, ihvertfall, lyder kjedelig.

Og både frr og ogjegbare snakker uavhengig av hverandre om «å strekke seg etter» (kommentaren til frr var under moderering da ogjegbare skrev) – det er en fin omformulering, synes jeg. Selv hadde jeg ikke tenkt på den tolkningen av «rette seg opp», jeg tenkte mer passivt, at oversikten kommer til deg når horisonten utvider seg.

ogjegbare: Heia det svevende selvet!

Tomas: Det må ha vært en annen «Oda». Jeg er en ny Oda nå, og kjenner ikke lenger den gamle så godt.

9. Lothiane - 4. november 2008

Jeg liker så godt å lese kommentarfeltet, her er det mye interessant å ta med seg.

De tekstene og diktene som jeg nesten fatter, men ikke helt, er de jeg liker best. De som fascinerer og treffer meg, uten at jeg helt forstår… eller jeg føler jeg forstår på et dypere plan uten at jeg klarer å sette ord på det.

10. Oda - 4. november 2008

Kommentarfeltet ja, jeg er så glad i leserne mine, dere er de beste! Jeg tenker på det hver gang jeg hører noen klager over hvor «slitsomt» det er å «følge opp» kommentarfeltet, og kaller folk som vil ha svar på kommentarer «oppmerksomhetssøkende» – herregud, hvilken klode lever de på, kommentatorene gir jo av seg selv, de tar ikke, ihvertfall her hos meg, hvordan skulle jeg fått til å tenke videre hvis ingen kommenterte? Kult at dere leser hverandres kommentarer også, og svarer hverandre noen ganger, det blir litt forum over det.

Uansett, hei Lothiane! Og jeg er helt enig med deg: det beste er når jeg nesten fatter, men ikke helt, når jeg får en slags hake inn, men ikke helt fotfeste ennå, som en fjellklatrer som har sikret men ikke greid å svinge seg opp på fjellhylla ennå. Og det er nettopp som du sier, en følelse av å forstå på et dypere plan, det er vanskelig å ikke lyde mystisk når man prøver å beskrive den følelsen, men det er kanskje noe med intuisjon, at forståelse ligger på et dypere plan enn ordene, egentlig, at det ordene fanger er ettertanker.

11. Aina - 4. november 2008

Det er jo berre trist å skrive viss ingen kommenterer! Hurra for kommentarar, seier eg. The more, the merrier!

ogjegbare:
«Hmm, dette ble litt svevende, det er jeg jo ikke så glad i. Det må ha vært et annet jeg som skrev det.»
Godt sagt. Haha. Eg opplevde det for øvrig ikkje som så veldig svevande, trur eg skjønte poenget ditt.

Oda:
Ser ingen grunn til å føkke det lyriske eg-et, heller, eg. Eg tek meg den fridomen å ha eit lyrisk eg. Det er jo så mange eg i meg frå før av, eitt til kan vel ikkje skade.

12. Panama - 4. november 2008

Gulliksen sier at jeget bør være nytt for hver gang man skriver, at man må distansere seg fra det?

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å skille der Gulliksen snakker om det skrivende jeget og det gestaltede jeget.

Jeg tror ikke at man skriver særlig godt uten at man har diskutert det skrivende jeget inngående med seg selv. Til bry? Det høres for billig ut. Skriver man på tross av hvem man er, eller på grunn av?
Er målet å finne et så nøyaktig som mulig svar på dette og å konkludere med kryss i taket? Nei. Men er ikke en bevissthet rundt hvem man er som skrivende menneske helt avgjørende for å skape god litteratur?

En stor sak, dette. Jeg er glad for at du skriver om hva som skjer på Litteraturhuset. Jeg vet ingenting om hvordan det er der, bortsett fra at toasten ikke smaker noe særlig.

13. Oda - 4. november 2008

Aina: Ja, the more the merrier, både når det gjelder kommentarer og typer jeg! Og lyrisk har ingen vondt av å være.

Panama: Jeg forsto det ikke som han skilte mellom to, det skrivende og gestaltede, men tenkte seg en kontinuerlig gestaltningsprosess av begge deler. Jeg tror det han mente var i forhold til leseren, at leseren ikke skal undervurderes, at forfatteren ikke behøver å gi det inn med teskje når hun/han fornyer seg, leseren skjønner av seg selv at ny bok betyr ny hovedperson, nytt jeg, ny forfattervinkel. Og det med «til bry» var nok bare min litt flåsete spissformulering.

Men jeg likte det han sa om å kvitte seg med «den du er, den du ville bli, det du ville med skrivingen», altså for å skrive godt, jeg forsto det som han tenkte på forfengeligheten, at den er en dårlig drivkraft for å skrive, like dårlig som dette med å «skrive som det var». Jeg oppfatter Gulliksen som en søkende forfatter, som prøver å unngå å havne i baner. Å få det til er selvfølgelig en annen sak. Men jeg liker folk som prøver.

PS. Et bra tips det med toasten 😉 Selv om jeg uansett aldri kjøper noe i den restauranten, den er rett og slett for dyr for meg.

14. Aina - 4. november 2008

Dyrt, men veldig godt *har full jobb*

15. Oda - 5. november 2008

Kafé Oslo har vel lagt seg på samme linje som Kunstnernes Hus, med priser som passer (det antatt velstående) kulturpublikummet bedre enn de fattige kunstnerne. Det blir mye kritisert, men var nok et bevisst et valg. Og full jobb kan sikkert gjøre susen.

16. Panama - 5. november 2008

Hei igjen Oda, jeg er helt enig med deg, en søkende forfatter er en interessant forfatter.

Litteraturhuset har heldigvis en fin bokhandel. Jeg kjøpte «Att skriva börjar här» av Maria Küchen der, det er en flott bok. Den anbefaler jeg til alle skribenter/bloggere/poeter etc.

17. Aina - 5. november 2008

Det høyrer kanskje med til historia at eg ikkje et så ofte ute, så viss eg treng mat og tilfeldigvis er på Kafé Oslo, tek eg meg råd til det. Men dyrt er det.

18. Oda - 5. november 2008

Panama: Takk for tipset om Küchens bok! Ordfront er et så bra forlag, jeg har tidligere lest andre gode bøker om å skrive derfra. Fant en lovende blogganmeldelse: «Vad som skiljer den här boken från andra är att den innehåller allt från lyrik till dramatik och alltså inte bara tar upp noveller och romaner. Här skrivs till och med om bloggar.»

Skal definitivt kikke etter denne ikveld når jeg er på Litteraturhuset for å høre en samtale med to forfattere som har skrevet roman om å jobbe på kontor, Joshua Ferris og Atle Sperre Hermansen (kl 19, om andre skulle være interessert). Det er virkelig en god og hyggelig bokhandel, særlig liker jeg de tematiske hyllene (f.eks med bøker om å skrive samlet på ett sted), og sofaene i kjelleren like ved tidsskriftene.

Aina: Du behøver ikke unnskylde deg altså. Jeg tar gjerne et glass med deg på Kafé Oslo en gang 😉

19. Aina - 5. november 2008

Men ikkje eit fat!
Hehe (ler av min eigen vits, sorry, veit det er usympatisk).
Det må vi gjere, Oda!

20. Oda - 5. november 2008

Ikke usympatisk, kanskje, men utaktisk, haha 😀
Ok, da sier vi det 8)

21. vaarloek - 5. november 2008

det er alltid der jeg føler forståelsen min ligger, på et dypere plan jeg ikke helt klarer å uttrykke. kjipt når man får poeng for participation in class, lzm. haha 8) men i alle fall. det er litt fascinerende å se hvor sterkt jeg-fortellingen står i norsk litteratur i dag. eller, det er i alle fall det jeg har inntrykk av. nano-humanisme, i guess. sterke jeg-stemmer, barn av individualiteten. kanskje går vi oss litt vill i dette jeg-landskapet? navlelodebatten er ikke så interessant, jeg er med på det, men all litteratur er jo navlelobeskuende på en eller anna måte; enten om jeg-et eller om seg selv, sant?

22. Oda - 6. november 2008

Tja, men det må ikke være navlelo selv om det er partikulært? Det lokale kan være den beste budbæreren for det generelle (om ikke det universelle). Allmenngyldige innsikter vises best gjennom et individ? Nano-humanisme er et bra ord forresten, jeg liker det 😛

Når det gjelder jeg-fortellingen så ja, den er nok sterk for tiden. Men er det så vesentlig som folk vil ha det til? Det er jo bare en form, blikket mener jeg er noe annet. Og blikket ser kanskje lettere utover fra et jeg, enn fra en fortellerstemme som omtaler ham/henne? Det er ihvertfall min teori. Men så er jeg også glad i jeg-vinkelen. Jeg tror den kan gjøre forfatteren mindre feig. Det ligger et så stort potensiale til distansering i 3. personsvinkelen, som ofte gjør personene til pappfigurer og objekter. Veldig tydelig f.eks i universitetsromanene de siste par årene (Helene Uri, Henrik Langeland).

Joshua Ferris som jeg hørte på i kveld har forøvrig skrevet en vi-roman: en historie fortalt i 1. person flertall! Og norske Atle Sperre Hermansen, som i høst gir ut bok om samme tema som Ferris (livet på kontor), bruker også vi-elementer som virkemiddel.

23. vaarloek - 6. november 2008

gode poeng 🙂 jeg tenkte på … hm, nå husker jeg ikke helt hvem som sa det, men i forbindelse med torgrim eggens hermanas ble det etterlyst «store» romaner i norsk litteratur, fordi denne personen (kanskje eggen?) mente norsk litteratur var for nevlebeskuende, for opptatt av seg selv. elns. meh. jeg liker jeg, jeg også 8)

en roman i vi? oi, det må være litt sært å lese! uvant, i alle fall. med mindre man hyppig lese det gamle testamentet, da.

24. Oda - 6. november 2008

Torgrim Eggen, ja, han pleier å si noe slikt. «Norske samtidsromaner handler om folk som skal ut og hente posten sin. De går ut døra, ned trappa, bortover innkjørselen, det knaser i grusen, de ser på utsikten, sola er gul, graset er grønt, og endelig rekker de fram til postkassa, åpner den og tar ut brevet, åpner det – og så er historien slutt. Mens det egentlig er da den skulle begynne.»

Hehe, jeg synes jo han er ganske vittig. (Det er ikke direkte sitat altså. Fritt etter hukommelsen.) Men han ser det jo veldig fra mainstream-perspektiv. Vet ikke om han leser noe særlig smal litteratur, eller norsk i det hele tatt, han virker veldig orientert mot det amerikanske. Dvs «den store fortellingen», det episke. Og det er ikke der det mest spennende skjer for tida, synes nå jeg.

Ja, vi-perspektiv var en annerledes opplevelse. Ferris leste et utdrag, og det var faktisk ikke så rart som jeg forventet. Han skrev jo om å jobbe, og det er gjerne slik folk snakker på jobben: vi var i dårlig humør, vi kjedet oss, vi lurte på hva ledelsen tenkte å gjøre. Men han nevnte også tilfeller hvor det ble vanskelig, jo mer fysisk jo verre, «vi gikk nedover gangen», det lyder jo som en flokk hester, hvordan løse det? Jeg fikk lyst til å lese boka for å se hvilke løsninger han gjorde.

25. Aina - 6. november 2008

«Det ligger et så stort potensiale til distansering i 3. personsvinkelen, som ofte gjør personene til pappfigurer og objekter.»

Det kan godt hende, og det kan godt hende at det er lettare å gøyme seg og ta snarvegar i ei 3. personsforteljing. Samtidig har det for min del vore viktig å skrive i 3. person, kontra i 1.. Eg kunne ikkje skrive Ingen må vite i 1. person, rett og slett fordi, viss eg skal vere ærleg, eg ikkje klarer eller orkar å gå så djupt inn i hovudet til Ingeborg. Det ville sjølvsagt også blitt ei heilt anna bok, kanskje for nær, både for meg og lesaren?

Elles synest eg òg det er ein sterk tendens til 1. personsforteljingar for tida. Det er som om det er det lettaste for folk å skrive. Slik var det også for meg før. Men det er vanskelegare å fri seg frå seg sjølv og sine eigne tankar og opplevingar i 1. personsforteljinga enn i 3.. Bruker ein eit han eller ho i staden for eit eg, kan det vere lettare å dikte opp og gå inn i eit anna menneske. Men eit alternativ kan jo vere å skrive forteljinga i 3., for så å skifte til 1. når ein er ferdig med teksten.

26. Oda - 6. november 2008

Hei Aina, ja, jeg lurte på om du kom til å kommentere dette. Din bok er jo beste moteksempel, og beviser at det går helt glimrende an å skrive sanselig og personlig i 3. person. Men det betyr jo ikke at alle som bruker 3. person greier det.

Jeg synes også det er en myte at det skulle være «lettere» å skrive i 1. person. Tvert imot tror jeg det er vanskelig for mange å være litterære i jeg-form: du kan ramle i dagbokskriverfella, eller ytre-meninger-fella, fordi jeg-form rent intuitivt minner for mye om vanlig tale, og risken er at teksten blir platt, overtydelig og privat. Men det jeg snakker om er hva slags risk som ligger i hvert av perspektivene, ikke hvordan resultatet nødvendigvis vil bli.

Å eksperimentere med å skrive samme tekst i 1. og 3. person, og andre eksperimenter med form, tror jeg forresten er en god idé. Det er jo slikt du gjør på skriveskoler, som kan gi god trening i å se sitt eget innhold utenfra og bli seg virkemidlene bevisst. Det spørs jo også hva som er ens egne sterke/svake sider som skribent. Hvis du har lett for å beskrive hendelser, men vanskelig for å sette ord på følelser, så er vel ikke faren for nærhet til egne følelser (i jeg-perspektivet) det du skal bekymre deg om. Derimot for dem som har skrevet mye veldig personlig dagbok, kanskje med tendenser til føleri og den typen psykosvada man bruker i terapi, da kan 3. person-trening være en god idé.

27. Aina - 6. november 2008

«Jeg synes også det er en myte at det skulle være «lettere» å skrive i 1. person. Tvert imot tror jeg det er vanskelig for mange å være litterære i jeg-form: du kan ramle i dagbokskriverfella, eller ytre-meninger-fella, fordi jeg-form rent intuitivt minner for mye om vanlig tale, og risken er at teksten blir platt, overtydelig og privat.»

– Nettopp! Men eg trur ikkje alle ser den sjølv. Ofte fell ein nemleg i dagbokfella. Eg skal ikkje kome med døme, men dei finst, og det lett tilgjengeleg, òg. Eg seier ikkje at det ikkje kan vere interessant, det òg, men for mange er det, som du seier, god trening å skrive litt i 3. person, òg. Sjølv har eg mange tidlege tekstar som definitivt har hamna i dagbokfella. Trur ikkje dei skal publiserast nokon gong, for å seie det slik.

Elles må eg jo seie tusen takk for komplimentet, Oda!

28. Oda - 6. november 2008

Bare hyggelig, Aina! Jeg likte jo boka di veldig godt, og har fortsatt fôre å skrive en slags bokmelding (men så har jeg druknet i annen skriving i høst og bloggen har fått lide). Har til og med fotografert coveret badet i høstløv med tanke på det 😉

29. ogjegbare - 7. november 2008

Æsj, nå har jeg slurvelest kommentarfeltet. MEN jeg skulle bare anbefale Joshua Ferris, nettopp at han får vi-stemmen til å funke. Og det gjør den, synes jeg. Kjekk er han og. Ble forelsket da jeg så ham i Bokprogrammet, tok ikke sjansen på å dra på Litteraturhuset, bensin på bålet. Leste den på engelsk dog, vet ikke om oversettelsen er ok.

30. Oda - 8. november 2008

Jeg skjønner det med bensin på bålet, hehe. Men det var dumt du ikke dro, for intervjuet på Litteraturhuset var MYE bedre enn det i bokprogrammet, selvfølgelig pga han som ledet samtalen, Espen Eik, som snakket fantastisk amerikansk-engelsk og spurte om ting Hans Olav Brenner aldri ville drømt om å tenke. Og Atle Sperre Hermansen var også god, og fikk sagt utrolig mye mer og bedre ting enn i Bokprogrammet, enda også han snakket engelsk, noe som førte til en bra dialog mellom de to forfatterne – kort sagt, super intervjuer, kule fyrer, og nå fikk jeg lyst til å blogge dette… Men det må isåfall vente, først skal jeg løpe til Litteraturhuset igjen, hvor det er Oslo Poesifestival!

Ellers: Det er tredje kvalifiseringsrunde i Tordenbloggen idag, alle som leser hos meg må stemme på supertegner Streck!

31. Virrvarr - 8. november 2008

Aina og Oda:

Jeg skrev «Føkk det lyriske jeg», sier nå jeg. «Det lyriske jeg» er et begrep vi bruker for å snakke om hvem som snakker i et dikt i littvit. Det er diktets fortellerstemme, men mange forveksler det gjerne med forfatterens egen stemme, siden det er et «jeg», og glemmer at et «jeg» i et dikt kan fortelle mange andre historier enn en om forfatterens liv. I disukusjoner om selvrepresentasjon og den slags dukker gjerne begrepet opp. Jeg sa det litt på tøys, fordi «lyrisk jeg» er et nyttig begrep, men troen om at «I» i «I wandered lonley as a cloud» hos Wordsworth virkerlig _er_ den personen Wordsworth får man mye kjedelige diskusjoner. Synes jeg.

Så Aina, jeg mener ikke «føkk det lyriske». Heia lyrikk og sånn 😀

32. Oda - 13. november 2008

Virrvarr: Dette var nok et eksempel på at fagfolk overvurderer andres kunnskaper om faget deres, ja. Takk for oppklaringen!

33. Aina - 17. november 2008

Så flott, då, Oda! Og så i haustlauv og greier. Det må eg få sjå!

Eg veit kva det lyriske eg er. Men det var ikkje det som stod i den setninga eg noko dyslektisk las. Eg las føkk det lyriske. Og det var då eg blei forbanna 😉


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: