Upperdog (filminnspilling)

Jeg sitter i et lånt verksted og skriver mens jeg venter på å få komme inn i min egen leilighet. Den har vært utleid i fire dager til et filmteam på 30 trampende elefanter. Det vil si, det er dette jeg frykter, elefanter som tramper omkring, og jeg gruer meg for å gå hjem, ser for meg katastrofer som knust arvegods og massakrerte planter. Da jeg svarte på annonsen tenkte jeg: Så gøy å være med! Og det var gøy ganske lenge, under alle befaringer, noen ganger kom et par stykker (fotograf, regissør, location manager), andre ganger en hel skokk på ti-tolv (scenograf, rekvisitør, teknikere for lyd og lys, dekorsnekker, diverse assistenter). Mot slutten har det vært mindre gøy, mest fordi kontaktpersoner stadig skiftet og klare beskjeder var vanskelig å få.

Denne døra var litt av grunnen til at leiligheten vår ble valgt.

Filmen er Upperdog, den nye spillefilmen til Sara Johnsen. Hun er kanskje mest kjent for å ha laget Vinterkyss, kritikerrost og prisbelønt for et par år siden, men er også skjønnlitterær forfatter med en novellesamling og en roman bak seg. Upperdog handler om fire unge mennesker som møtes tilfeldig og endrer hverandres liv. Det er to gutter og to jenter, og ei av jentene bor i leiligheten vår. I en av scenene kommer den andre jenta på besøk, og de skravler med hver sin tekopp i sofaen vår.

De eksotiske putene skal antyde at jenta kommer fra Vietnam.

Når jeg kommer hjem den kvelden teamet har dresset leiligheten, er de mest norske tingene mine fjernet, mens de mest eksotiske har fått stå. Grunnen er at jenta som bor her kommer fra Vietnam (eller var det Korea?), og har arvet leiligheten av sin far, som var sjømann. Av samme grunn skal det henges opp bilder fra fjerne steder på veggen, men dem får jeg ikke sett. Dette står om filmen på Norsk Filmfonds nettsider:

«Fire unge mennesker må lære å se andre enn seg selv, forsones med fortida og frigjøres gjennom kjærligheten. Upperdog er en historie om å være ovenpå når du ligger nede og ydmyk når du står over. Fire mennesker vikles inn i hverandres liv tilsynelatende uten mye drama, men alle konfronteres med seg selv og sin identitet og må ta store eksistensielle valg. Det er en intens og melankolsk historie med mye varme, optimisme og humor, en nåtidig historie som speiler det norske samfunnets blanke overflate og dype avgrunner.» (Om Upperdog.)

At de valgte vår leilighet, blant de mange som ble vurdert, var ikke sikkert før samme uke innspillinga startet. Kontrakt skrev vi om morgenen på Dag 1, da de kom for å bygge og dresse. Opptakene foregikk på Dag 2 og 3, og Dag 4 var det nedrigg og vasking. På selve opptaksdagene var vi innlosjert på hotell, men denne siste dagen er jeg hjemløs, og ikke har jeg dagjobb heller, derfor låner jeg verkstedet til Streck. Dette burde jeg også blogget om, de rare melankolske dyrefigurene hans i naturlig størrelse, de spøkelsesaktige automata-skulpturene som rører seg når du drar i ei sveiv… eller naboene hans, som lager rutete keramikkopper, overdimensjonerte gyngehester, og digre veggtepper med intrikate hullmønstre (ett henger i Wergelandssalen på Litteraturhuset). Det er fine omgivelser, og kanskje får du vite mer en annen gang. Men foreløpig: bakom-filmen-blogging.

Filmteamets biler stjal alles parkeringsplasser.

En av dagene sniker jeg meg forbi huset vårt på dagtid, og finner hele gata okkupert av filmsettet. Det er kassebiler for utstyr, en transformatorbil for tilleggsstrøm, og flere mindre leiebiler. Den scenen som spilles inn skulle foregå på natta, derfor var vinduene i leiligheten blendet utenfra med svart moltonduk. På bildet nedenfor ser du en rest som ble gjenglemt.

Vinduene blendes med svart molton for å gjøre nattopptak om dagen.

Det ble også foretatt endringer inne i leiligheten. Et av soverommene var for stort, derfor ble det bygget en kulissevegg tvers over for å få det til å virke mindre. For å slippe å spikre veggen fast i gulvet, kilte snekkeren den opp i spenn mot taket. Jenta skulle åpne et klesskap, så det ble satt inn ei skapdør i veggen, med to dummydører på sidene for å illudere ei rekke med gamle innbygde skap. For å understreke at skapene var gamle ble det spesialbestilt tapet fra en butikk som selger gamle mønstre.

Kulissevegg med skap og dummydører.

Dummydør med lurehåndtak og ny tapet i gammelt mønster.

Veggen kiles opp mot taket, så du slipper å spikre i gulvet.

Jeg fikk inntrykk av at Sara Johnsen likte leiligheten vår fra første stund, men teknikerne var motvillige, siden vi bor i 4. etasje uten heis (mye tungt utstyr å bære). Det hun likte var farger og detaljer, at det ikke var en minimalistisk hvit leilighet med glatte overflater, og så er hun visst ei blått-og-grønt-jente, omtrent som meg (eller filmkarakteren skulle være det). På befaringene gikk Sara Johnsen omkring på en stillferdig, litt drømmende måte, stanset iblant og pekte med håndflaten: her skal de gå, og derfra kommer hun. Fotografen løp bort og studerte vinkelen, nikket og sa: ja, det går fint. Regissøren gikk videre til neste rom, de andre fulgte etter, og det hele gjentok seg.

Uten filmteam: Skrivebordet mitt og kjøkkenkroken vår.

Når vi endelig får komme inn i leiligheten igjen har elefantene oppført seg bedre enn fryktet, men det går noen dager før jeg er rolig igjen.

Casualties: To halvdøde planter (nei! stueplanter er ikke ting, de er levende vesener og kommer gjerne fra tropiske strøk, derfor tåler de ikke å stå rett foran et åpent vindu i minusgrader, og du forhindrer ikke at de blir skadet ved å sette dem på balkongen for at lysgutta ikke skal skumpe borti dem). Den nymalte entréen må males om igjen (svarte flekker og skrapemerker). Noen riper i gulvet. Men alt i alt: lite knus og knas.

Om jeg ville gjort det igjen? Tja. Det tror jeg kanskje ikke. Jeg er nok litt for glad i hjemmet mitt, har for mange uerstattelige ting (som ikke nødvendigvis ser slik ut for andre), og bekymrer meg for mye over hva som skjer når jeg ikke er tilstede. Det ble en del rydding og flytting av ting, både i forkant (de skjøreste og mest private tingene måtte ryddes vekk, i noen tilfeller gjemmes) og etterkant (hvis tingene dine skal brukes som rekvisitter, ikke forvent noe system i bokhyller og cd-hyller når du kommer hjem), og det er litt pes å holde seg vekk fra egen leilighet noen dager (selv om du på forhånd tror det skal bli gøy å bo på hotell). Men filmen gleder jeg meg til å se! Premieren er planlagt til september 2009.

PS: Ifølge én i teamet likte de leiligheten så godt at en replikk ble skrev inn: «så fint du bor!» Hvis du ser filmen om ett år og ikke hører dette, er det to muligheter: de klippet det vekk i etterkant (uhu! og jeg som så for meg en framtidig boligannonse) eller det var jug for å få meg smøremyk.

PPS: Stem gjerne på meg i Tordenbloggen her. Om ikke annet så kan dere lese de veldig fine tingene Hjorthen skriver om meg i presentasjonen 😉