jump to navigation

Noe eget (Aina Basso) 16. desember 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
15 comments

Bokmelding:
Ingen må vite av Aina Basso (2008).

Jeg kunne ha skrevet mye mer om jeg ikke hadde dette kravet på meg. Om å skrive noe eget, at det skal være noe nytt, hver eneste gang: et blikk, et trykk, en vinkel, noe som presser seg på, som bare jeg kunne skrevet. Denne boka, for eksempel. Jeg kunne ha skrevet om den. Jeg kunne gjort det for lenge siden, i september da jeg leste den først. Jeg kunne skrevet: Den er god, ja glimrende skrevet, du burde lese den straks. Og jeg prøvde, men det funket ikke. Jeg fant ingen egen vinkel. Og i mellomtida skrev så mange andre om den, at jeg neppe trengtes for reklameverdien.

Men jeg tok dette bildet. Vi kan begynne med det. Det viser Aina Bassos bok Ingen må vite, badet i høstløv fra parken min. Mens jeg samlet inn bladene fulgte en lokal fyllik etter meg, og han lurte på om jeg var kunstner, hva jeg skulle bruke dem til, om jeg bodde i nærheten, om jeg likte høsten ekstra godt. Jeg svarte litt irritert, selv om jeg prøvde å skjule det, helt til fylliken sa, og fikk meg til å stoppe opp: «Jeg skulle også gjerne ha fotografert. Men da må du bo et sted. For hvor skal du lagre alle bildene?»

Men tilbake til boka. Aina Basso er den vi kjenner som bokbloggeren Flimre, født i 1979, oppvokst på øya Giske utenfor Ålesund, og utdannet historiker fra NTNU i Trondheim. Masteroppgaven hennes handlet om blodskam og straff i Norge på 1700-tallet, og det samme er tema for debutromanen.

Okei, det var fakta. Og deretter, Bharfot-behandling.

Ingen må vite markedsføres som ungdomsroman. Ville jeg ha likt den da jeg var ungdom? Som tenåring var jeg en blanding av svermerisk og moralistisk, veldig opptatt av hva som var rett og galt, og jeg tror det er en vanlig blanding i den alderen. Jeg ville lære og forstå, utsette meg for ting, men jeg ville også nyte, og ikke minst drømme. Jeg hadde et sterkt behov for informasjon om verden som mer kompleks og flertydig enn jeg hadde trodd den var som barn. Av den grunn leste jeg ikke ungdomsbøker, fordi jeg syntes at intrigen var for klar, godt og vondt var for åpenbart, skurkene for skurkeaktige. Men jeg leste Krig og fred, Forbrytelse og straff, de tungsinte russerne og Hamsun, særlig de tidlige bøkene, med overspente karakterer som brakte onde konsekvenser over seg selv og andre gjennom uforstand og impulsivitet. Jeg elsket å sitte igjen etter lesninga med en følelse av at det kunne gått helt annerledes, mye bedre eller verre, og likevel ikke. Jeg leste også enklere kjærlighetsromaner, som jeg visste var «jentebøker», hvor det sanselige var poenget, hvor du ble kåt, forelska eller lengselsfull av å lese.

På en måte er Aina Bassos bok begge disse tingene. En vakker og forenklet, nærmest arketypisk kjærlighetsroman, og en dypt moralsk historie, som lar deg føle at du gjør en «jobb». Å lese er «rewarding», som engelskmennene sier når de har besøkt et interessant, men slitsomt sted, som India, og de kommer hjem og sier: ja, dette var viktig, noe alle burde se, for å vite at også slikt fins i verden. Eller enda verre: jeg er glad det ikke er meg. I voksen alder har jeg et ambivalent forhold til glad-det-ikke-er-meg-litteraturen. Jeg synes fortsatt at den trengs, men er usikker på hvorfor, er dårlig samvittighet sunt, for at vi ikke skal ta flaks og lykke som en selvfølge, eller skal den lære oss at det nytter å handle? Har denne typen litteratur en funksjon også om den ikke aktiverer oss? Er medfølelse nok?

Ingen må vite er for meg først og fremst en vakker roman, med et poetisk, iblant nesten smertefullt utsøkt språk. Jeg ville ikke ha likt den dårligere uten det mørke temaet, kanskje tvert imot. Jeg synes Basso er mest forutsigbar der det onde kommer inn, det er disse passasjene som lærer meg minst, noe som kanskje er et paradoks, siden jeg skjønner at det er her hun vil mest, ser sin misjon. Men det som sitter igjen hos meg, to måneder etter lesninga, er det samme som satt sterkt i kroppen da jeg nettopp hadde lest den: det sanselige, vakre og forelskede, samt det hverdagslige, det konkrete arbeidet på gården og ikke minst, møtet med dyra.

Det jeg husker best er situasjonene rundt middagsbordet, hvor Ingeborg er forelska og beinet til slåttegutten Mikkel ligger inntil hennes under bordet, og han snur seg og ser på henne, så hun bommer på munnen med suppeskjea. Opplevelsen av pubertet, med brystkuler som vokser og kjennes harde for første gang. Katta som smyger seg mot leggen med halen høyt, eller kua som skal melkes og vifter med halen, rører på ørene og stamper litt, pelsen som er varm og kjennes god mot kinnet. Det er her Basso imponerer, her hun er på hjemmebane, og for meg er det dette som skiller boka positivt ut fra andre «temabøker». Det er også dette som gjør historien tidløs, og dermed spiselig for oss som mangler dragning mot «historiske» romaner. For om boka ikke hadde vært historisk korrekt (noe den helt sikkert er), så ville den likevel lært oss noe eget om å være menneske.

Utdrag fra Ingen må vite av Aina Basso (2008, s40).

Utdrag fra Ingen må vite av Aina Basso (2008, s40).

Du kan fortsatt rekke å kjøpe denne boka i gave til noen til jul. Ikke la deg skremme av at forlaget sier «ungdomsroman», den passer minst like godt for voksne. Hvis du ønsker en mer tradisjonell anmeldelse av Ingen må vite, med større innslag av innholdsreferat, kan jeg anbefale Nordlys (Linda Kaspersen), og Bergens Tidende (Anne Schäffer).

Reklamer

Blå elg (Bjørn Båsen) 8. desember 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , ,
30 comments

Noen ganger kan du bli fanget av en blå elg på veggen. Jeg vet det, jeg var der. Det kan være en liten del av utstillingen, som heter, la oss si: Adonis’ kosmetikk. Du skjønner at kunstneren selv har fokus et annet sted: de blå erteposene på gulvet, det knuste kjøleskapet. Og likevel, du faller for elgen. Som ikke engang er blå, når du ser nærmere etter, bare bakgrunnen har den fargen, eller snarere fiolett, mens elgen selv er hvit, en ganske enkel siluett. Trykket opp på vinyl med synlige hull til oppheng, som en teltduk.

Blue deer, detail

Det er en elg i fart som dundrer gjennom skogen. Den løper så fort at den får seks bein, eller åtte, en forstørret edderkopp, med takkete gevir, også dette doblet av fart, som låner beina en geometrisk speiling, og omgjør figuren til to buer rygg mot rygg, den ene liggende oppå den andre.

Blue deer, detail

Men vent nå litt. Dette er ikke engang en elg. Det er en hjort, noe du skjønner når alle ler av deg. Men Oda, ser du ikke at det er en hjort? Elgens gevir har da ikke så spisse takker, og forresten, se på pinnestolen midt på gulvet, den har hjortebein. Det er noe med myten Adonis, at ynglingen ble drept av en hjort, i en jaktulykke som siden ga ham ryktet som jaktgud (pussig nok, ettersom han altså ikke knekket hjorten, men dyret knekket ham). Men uansett, dette bildet må vise en hjort, ikke bare av synlige, men logiske grunner.

Ikke én ting har du sett rett på dette bildet. Og likevel, når du ser det for deg seinere, da er det en blå elg. Så rart fungerer minnet.

Cosmetics of Adonis, detail

Bjørn Båsens installasjon Cosmetics of Adonis kan ses i Galleri Brandstrup fram til 21. desember. I andre etasje finnes samtidig en maleriutstilling av Benjamin Bergman, som også anbefales.

Som du skjønner har jeg ikke laget noen stem-på-meg-post idag, men en vanlig post, selv om Tordenbloggen pågår og jeg befinner meg i kvartfinale. Årsaken er dels at jeg var lei av promoposter, dels at jeg tror min motstander vinner. Jeg er altså i cup mot Frøken Makeløs, en sympatisk blogger med en kåseriaktig stil, som skriver intelligent om alt fra moter og dating til kultur og internasjonal politikk. Som vanlig anbefaler jeg at du sjekker henne ut. Og hvis du ikke har vært innom hos meg før, men bare kommer for å sjekke ut konkurransen – men du tross alt har lest helt hit, og imorgen kanskje fortsatt husker den blå elgen som strengt tatt ikke finnes: Kom gjerne igjen. Du er hjertelig velkommen, selv du stemmer Frøken Makeløs idag. Men det er klart jeg blir gladest om du stemmer på meg! Du kan gjøre det her.

Promotegning (Streck) 5. desember 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
11 comments

Et mirakel har skjedd og jeg har klatret til åttendedelsfinale i Tordenbloggen. Selv jeg som pleier å mislike konkurranser må innrømmet at dette er gøy. Enda bedre er det at jeg blir trukket til cup mot blogger jeg selv liker godt: Den første var Fullt hus (Lin), den andre Spill levende (Tomas), og nå skal jeg ut mot fotobloggen Busters notater. Noen mente etter forrige post at jeg ikke burde drevet så god reklame for motstanderen min, men det gikk jo bra mot Tomas, så da tar jeg sjansen igjen. For Buster er verdt det. Han nøyer seg ikke med å poste fine og originale bilder, men lager alltid en billedtekst som lar deg sitte tenksom igjen. Du smiler, stusser, blir overrasket, vemodig eller glad. Jeg er jo svak for kombinasjonen tekst/bilde, tilstreber den selv, synes hvert av mediene skal gi noe til hverandre når de brukes sammen. Kanskje går det an å si at jeg er prosaversjonen og Buster poesiversjonen av det samme konseptet (eller et liknende). Uansett om du stemmer idag, ta deg tid til å sjekke ut Busters notater. Du vil ikke angre, jeg lover.

Oda Bhar

Mot Buster burde jeg vel hatt noen spektakulære bilder selv, men problemet med å hoppe mot Wirkola har jo lenge vært kjent (det vil si, det var vel hoppe etter Wirkola, og da kan du jo tenke deg hvordan det er å bikke samtidig over hoppkanten). Derfor har jeg istedet fått hjelp av Streck, som var ute og drakk øl med meg etter forrige stemmerunde og fanget mitt lett berusete seiersglis. Så idag får dere en tegning. Farta i denne konkurransen gjør jo dessuten at det er umulig å delta med min vanlige postefrekvens, så dette blir et kort innlegg uten dypere tanker. For bilder og dype tanker, se forrige post. Der er det også noen lenker til tidligere innlegg jeg er fornøyd med, som nye lesere kan sjekke ut (om kunst, litteratur, film, konserter, reiser, natur). Og deretter: Stem på meg i Tordenbloggen! Det blir tøffere for hver runde, så jeg trenger stemmen din mer enn noensinne. Jeg blir minst like glad igjen som jeg er på Strecks tegning. Stemme kan du gjøre her, og det gis separate poeng for poll og kommentarfelt, samt ekstrapoeng for gode begrunnelser.

OBS! Ikke stem i skravleboksen i høyre marg på Tordenbloggen! Du må inn i selve kommentarfeltet til posten og skrive noe, ellers gjelder ikke stemmen. (Og klikke i pollen så klart.)

Snøglaserte epler (en kladd) 2. desember 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Stemninger.
Tags: , , , , , , , , , , , , ,
37 comments

Livet er som en heldagsprøve. Om morgenen tror du at du har enormt lang tid. Du kikker ut av vinduet, dagdrømmer om en gutt du kjenner, spiser opp snopet ditt, og sover en halvtime med hodet på pulten. Først ved lunsjtid skjønner du at det er på tide å jobbe, men blir sulten og må spise matpakka di. Det går en time, og du får skikkelig dårlig tid. Du skriver som en galning, og hver gang læreren minner om én time mindre igjen synes du bare det har gått et kvarter. Når tida er ute fortsetter du å skrive til noen river arket ut av hendene på deg, og ender med å levere kladden.

Snowglaced apples

Dette er vel ikke historien om alles liv, men jeg tror det er historien om mitt. Jeg blir stadig mer sikker: Det er kladden jeg leverer.

Snowglaced apples

Ihvertfall idag. For da jeg kom hjem kveld, fra en tredagers tur til et vakkert sted, og det viste seg at jeg var trukket ut til Tordenbloggen igjen, denne gangen mot en god venn som jeg selv har fått til å blogge, da må jeg bare skrive en post ikveld selv om jeg er trøtt, og selv om det bare blir en kladd. Ikke bare for å be dere stemme på meg, men for å si litt om Tomas og Spill levende. Det fine med den bloggen er at den begynte som noe, har fortsatt som noe annet, og sikkert ikke er ferdig med å endre seg ennå. For ett år siden satt Tomas og jeg på kafé, og jeg fortalte ham om blogging. Hvorfor prøver du ikke selv? spurte jeg. Åh nei, han var skeptisk. Hva skulle en slik blogg handle om? Hva du vil, svarte jeg. Det du ellers ikke får sagt, det du vil finne ut av, eller gi til verden. Hva jeg vil? gjentok Tomas og så ut som han tenkte seg om. Ei knapp uke seinere begynte han å blogge. I starten planla han at det skulle handle om rollespill, som er lidenskapen hans. Men snart oppdaget han, som mange av oss, at bloggen tar sin egen retning. Plutselig skrev han om helt andre ting enn planlagt, om familieliv og hverdagstanker, han tegnet et eget univers av fantasifigurer og laget fantasihoroskop. Kort sagt, det tok av. Og dette er det fineste med blogging, synes jeg. At du ikke trenger å følge planer. At bloggen er ei fri kladdebok.

Apple with elephant shadow

Men når dette er sagt: Du må gjerne stemme på meg. Heller ikke min blogg er blitt slik jeg planla for halvannet år siden. Jeg hadde tenkt å skrive en poetisk dagboksblogg, men oppdaget snart at jeg likte bedre å skrive om noe utenfor meg selv, og ikke på en for direkte måte. Så prøvde jeg foto, og seinere film, og skjønte at jeg ikke ville begrense meg til ord. Dermed har det blitt til at jeg heller smugler det personlige stoffet inn i bilder og tekst om kunst, litteratur, film, konserter, reiser, natur. (I den forbindelse, på eplet ovenfor: Ser du også skyggen av en elefant?) Hvis du liker det jeg gjør, kan du stemme på Bharfot her. (Hvis du liker Spill levende bedre, stem på Tomas.)

Winter sun on lake

Bildene er fra det fine stedet jeg besøkte, Tinn i Telemark. Her er epletrærne små og knudrete, med mose på barken, og fruktene blir helst spist av fugler (om dagen) og rådyr (om natta). Dette treet fant jeg i en hage i ei fjellside over Tinnsjøen. Det er Norge i rødt hvitt og blått, epleversjonen.

Snowglaced apples