jump to navigation

Noe eget (Aina Basso) 16. desember 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
trackback

Bokmelding:
Ingen må vite av Aina Basso (2008).

Jeg kunne ha skrevet mye mer om jeg ikke hadde dette kravet på meg. Om å skrive noe eget, at det skal være noe nytt, hver eneste gang: et blikk, et trykk, en vinkel, noe som presser seg på, som bare jeg kunne skrevet. Denne boka, for eksempel. Jeg kunne ha skrevet om den. Jeg kunne gjort det for lenge siden, i september da jeg leste den først. Jeg kunne skrevet: Den er god, ja glimrende skrevet, du burde lese den straks. Og jeg prøvde, men det funket ikke. Jeg fant ingen egen vinkel. Og i mellomtida skrev så mange andre om den, at jeg neppe trengtes for reklameverdien.

Men jeg tok dette bildet. Vi kan begynne med det. Det viser Aina Bassos bok Ingen må vite, badet i høstløv fra parken min. Mens jeg samlet inn bladene fulgte en lokal fyllik etter meg, og han lurte på om jeg var kunstner, hva jeg skulle bruke dem til, om jeg bodde i nærheten, om jeg likte høsten ekstra godt. Jeg svarte litt irritert, selv om jeg prøvde å skjule det, helt til fylliken sa, og fikk meg til å stoppe opp: «Jeg skulle også gjerne ha fotografert. Men da må du bo et sted. For hvor skal du lagre alle bildene?»

Men tilbake til boka. Aina Basso er den vi kjenner som bokbloggeren Flimre, født i 1979, oppvokst på øya Giske utenfor Ålesund, og utdannet historiker fra NTNU i Trondheim. Masteroppgaven hennes handlet om blodskam og straff i Norge på 1700-tallet, og det samme er tema for debutromanen.

Okei, det var fakta. Og deretter, Bharfot-behandling.

Ingen må vite markedsføres som ungdomsroman. Ville jeg ha likt den da jeg var ungdom? Som tenåring var jeg en blanding av svermerisk og moralistisk, veldig opptatt av hva som var rett og galt, og jeg tror det er en vanlig blanding i den alderen. Jeg ville lære og forstå, utsette meg for ting, men jeg ville også nyte, og ikke minst drømme. Jeg hadde et sterkt behov for informasjon om verden som mer kompleks og flertydig enn jeg hadde trodd den var som barn. Av den grunn leste jeg ikke ungdomsbøker, fordi jeg syntes at intrigen var for klar, godt og vondt var for åpenbart, skurkene for skurkeaktige. Men jeg leste Krig og fred, Forbrytelse og straff, de tungsinte russerne og Hamsun, særlig de tidlige bøkene, med overspente karakterer som brakte onde konsekvenser over seg selv og andre gjennom uforstand og impulsivitet. Jeg elsket å sitte igjen etter lesninga med en følelse av at det kunne gått helt annerledes, mye bedre eller verre, og likevel ikke. Jeg leste også enklere kjærlighetsromaner, som jeg visste var «jentebøker», hvor det sanselige var poenget, hvor du ble kåt, forelska eller lengselsfull av å lese.

På en måte er Aina Bassos bok begge disse tingene. En vakker og forenklet, nærmest arketypisk kjærlighetsroman, og en dypt moralsk historie, som lar deg føle at du gjør en «jobb». Å lese er «rewarding», som engelskmennene sier når de har besøkt et interessant, men slitsomt sted, som India, og de kommer hjem og sier: ja, dette var viktig, noe alle burde se, for å vite at også slikt fins i verden. Eller enda verre: jeg er glad det ikke er meg. I voksen alder har jeg et ambivalent forhold til glad-det-ikke-er-meg-litteraturen. Jeg synes fortsatt at den trengs, men er usikker på hvorfor, er dårlig samvittighet sunt, for at vi ikke skal ta flaks og lykke som en selvfølge, eller skal den lære oss at det nytter å handle? Har denne typen litteratur en funksjon også om den ikke aktiverer oss? Er medfølelse nok?

Ingen må vite er for meg først og fremst en vakker roman, med et poetisk, iblant nesten smertefullt utsøkt språk. Jeg ville ikke ha likt den dårligere uten det mørke temaet, kanskje tvert imot. Jeg synes Basso er mest forutsigbar der det onde kommer inn, det er disse passasjene som lærer meg minst, noe som kanskje er et paradoks, siden jeg skjønner at det er her hun vil mest, ser sin misjon. Men det som sitter igjen hos meg, to måneder etter lesninga, er det samme som satt sterkt i kroppen da jeg nettopp hadde lest den: det sanselige, vakre og forelskede, samt det hverdagslige, det konkrete arbeidet på gården og ikke minst, møtet med dyra.

Det jeg husker best er situasjonene rundt middagsbordet, hvor Ingeborg er forelska og beinet til slåttegutten Mikkel ligger inntil hennes under bordet, og han snur seg og ser på henne, så hun bommer på munnen med suppeskjea. Opplevelsen av pubertet, med brystkuler som vokser og kjennes harde for første gang. Katta som smyger seg mot leggen med halen høyt, eller kua som skal melkes og vifter med halen, rører på ørene og stamper litt, pelsen som er varm og kjennes god mot kinnet. Det er her Basso imponerer, her hun er på hjemmebane, og for meg er det dette som skiller boka positivt ut fra andre «temabøker». Det er også dette som gjør historien tidløs, og dermed spiselig for oss som mangler dragning mot «historiske» romaner. For om boka ikke hadde vært historisk korrekt (noe den helt sikkert er), så ville den likevel lært oss noe eget om å være menneske.

Utdrag fra Ingen må vite av Aina Basso (2008, s40).

Utdrag fra Ingen må vite av Aina Basso (2008, s40).

Du kan fortsatt rekke å kjøpe denne boka i gave til noen til jul. Ikke la deg skremme av at forlaget sier «ungdomsroman», den passer minst like godt for voksne. Hvis du ønsker en mer tradisjonell anmeldelse av Ingen må vite, med større innslag av innholdsreferat, kan jeg anbefale Nordlys (Linda Kaspersen), og Bergens Tidende (Anne Schäffer).

Advertisements

Kommentarer»

1. Sess - 16. desember 2008

Fin-fin omtale av fin-fin bok. Og nydelige høstbilder.

2. sokken - 16. desember 2008

Den står på «skal-lese-lista» mi. Jeg er bare litt tregere enn gjennomsnittet. Snart, tenker jeg alltid. Og er alltid den som må si; «Nei, den har jeg ikke lest enda». Og enda verre er det når jeg må si; «Nei den har jeg ikke hørt om engang», om noe som jeg skjønner jeg definitivt burde ha fått med meg noe om.

Jeg likte Bahrfot-behandlingen. Du har en unik evne til å få det meste til å virke interessant.

3. Oda - 16. desember 2008

Sess: Takk! Selv var du jo utrolig raskt ute med bokomtalen, husker hvor imponert jeg ble, tror den kom samme uka vi fikk bøkene? Det er vel forskjellen på proffer og amatører, tenkte jeg da.

Sokken: Tusen takk! Jeg er ikke så rask til å lese ting jeg heller, leser mye mindre enn jeg har lyst til, men det hjelper med arrangementene jeg går på, der får jeg både sett og hørt forfatteren og kan snakke litt om boka likevel. Men denne hadde jeg jo ekstra flaks og fikk i posten av forlaget – bare synd jeg brukte 2 mnd på å anmelde den da, ellers kunne de sikkert blitt imponert og sendt meg flere 😉

4. sokken - 16. desember 2008

Noen ganger tar ting litt tid, slik er det bare.
Men gratis bøker…O’store lykke!

*savner leseeksemplarene fra jobben*

5. Oda - 16. desember 2008

Ja noen ganger er det fint å kunne la ting ta tid.

Aha, leseeksemplarer på jobb! Det aner meg hvorfor forfattere velger ekstrajobb i bokhandel. Biblioteker er jo også bra, og romaner kommer fort dit, har jeg inntrykk av. Da er det visst verre med kortprosa. Venter fortsatt på at Deichman skal kjøpe inn en favoritt fra i høst.

6. Aina - 16. desember 2008

Tusen takk for veldig fin omtale og ikkje minst bilete, Oda!
Det varma mitt vesle hjarte.

Alt godt frå jentå frå Giske (øy i sjø)

7. Oda - 17. desember 2008

Det var bra du likte omtalen 🙂

Bildene kan du se i større versjon på flickr, hvor de dessuten kan lastes ned (her og her). Alt godt til deg også!

8. nord67 - 17. desember 2008

Anmerkningen din husker meg å begynne å lese de norske bøker jeg tatt med fra Norge for noen måneder siden. Omtalen høres god ut. Bildene liker jeg også slik veldig. De er fine fargeklakkene på vinteren.

9. sokken - 17. desember 2008

Bokhandel er ett ypperlig sted å jobbe. Gratis leseeksemplarer, 30% rabatt.. *ler* En dag skal jeg jobbe i en bokhandel igjen.

Men jøsses.. Er de så trege med å kjøpe inn slikt altså? Til og med hvis noen etterspør?

10. Oda - 17. desember 2008

nord67: Når jeg har vært i utlandet kommer jeg også ofte hjem med bøker jeg vil lese, men det er vanskelig å få satt i gang når jeg er fysisk utenfor språkområdet, merker jeg. Null problem å lese tyske bøker i Tyskland, men i Norge? Det er noe med å bytte modus fra det du hører rundt deg, som krever litt ekstra. Men hvis boka er god nok drar den deg vel uansett inn i det etterhvert.

sokken: Ai, du har jo rett, jeg kan etterspørre den. Pleier å sende forslag i ny og ne, særlig om musikk. Men i dette tilfellet regnet jeg nok med det ville gå av seg selv. *løper til MappaMi etter forslagsskjema*

11. nord67 - 18. desember 2008

Du er rett. Når jeg er ikke lenger i Norge, kan jeg knapt lage en setning uten å tenke den om. Kanskje jeg vil ha lyst å lese norske bøker mens juletiden. 😉 Så langt vil jeg høre og se på TV og radio via Internett for å ha litt norsk omkring meg.

12. Oda - 18. desember 2008

Særlig TV og radio hjelper nok, ja. Så det er bra vi har internett. Men det aller beste er vel fortsatt et besøk? 😎

13. Tehme Melck - 3. januar 2009

Veldig fin omtale. Og veldig fine bilder.

14. Oda - 5. januar 2009

Tusen takk! 😀

15. ~SerendipityCat~ » Blog Archive » Jeg har lest…”Ingen må vite” (Aina Basso) - 29. januar 2009

[…] har laget et flott høstbilde sammen med boka, og Bharfot skriver så veldig fint om den, du må nesten bare gå inn der og lese. […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: