jump to navigation

Punktet som rommer (Hødnebø) 24. februar 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , ,
22 comments

«Jeg skriver for å finne det punktet som skal romme alle punkter.» Tone Hødnebø har skrevet dette i sin tynne fine poetikk, og hun gjentar det i et intervju med Rullerusk på Chateau Neufs bokcafé. Poetikk er læren om hva diktning er og hvordan det foregår. Når en dikter skriver sin poetikk kan det betraktes som et slags program for diktningen, eller ihvertfall en refleksjon omkring skapelsesprosessen.

Rannveig & Tone

Hødnebø jobber med subtiliteten i språket. Hun vil peile seg inn gjennom en mistenksomhet mot dette språket, som kan kjennes så utilfredsstillende, og som likevel er vår eneste mulighet. Vi er nødt til å prøve! sier hun. Men det er greit å huske at språket ikke alltid er din venn. Det kan være bedragersk og lettvint, og vil gjerne lure deg inn i vante spor. En dikter bør alltid ha vilje til mistenksomhet og opprør.

Hånden skriver
men jeg slipper ikke unna
tankene som kjeder meg
de totalt ubetydelige tankene

Jeg skriver for å forbinde diktets
og leserens øyeblikk; det som ikke er
og det som allerede finnes

Jeg skriver for å motsi meg selv
oppsøker stillhet, men finner bråk
og forsømmer tiden jeg lever i

Jeg skriver for å finne det punktet
som skal romme alle punkter
løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk.

(Tone Hødnebø i Nedtegnelser, 2008, s31)

Men hvordan merker vi et opprør i diktet? En opprørsk forfatter, hva slags dikter er det? En ung mann som proklamerer at han er den nye vinen? Eller kan det også finnes opprør i noe antatt «stillferdig»? Hødnebø er lei av denne kritikken mot sin egen poesi. Hun er også lei av innvendingen om at hun ikke bruker bilder, at diktene mangler det visuelle, som jo ellers er så typisk for mange poeter. For det første synes hun ikke kritikken stemmer. For det andre kan ikke slike overflatiske normer avgjøre hva som er god poesi.

Paul Klee: "Row of trees in the park", detail

Paul Klee: "Row of trees in the park" (1928).

I sin siste diktsamling forsøkte Hødnebø bevisst å være saklig, litt tørr. Som mange poeter for tida benytter hun seg av vitenskapens språk. Hvorfor? Jo, sier Hødnebø: Dikt skal alltid hente språk utenfra. Hvis du nøyer deg med det språket som er «tradisjonelt poetisk», da skjer det ingenting. Vitenskapens språk kan befrukte diktet. Men diktet skiller seg fra vitenskapen ved ikke å gripe direkte etter sannheten. Den amerikanske poeten Emily Dickinson, som Hødnebø har oversatt til norsk, snakker om å «si sannheten på skrå». Dette er diktets perspektiv. Den poetiske sannheten kan aldri gripes rett fram, den må sirkles inn og skjeles etter.

Det heter sørgepil.
Jeg leter etter mønsteret
i treets struktur eller fuglens anatomi
men hvordan undersøker man
et øye for et øye
og en spurv for en spurv
og hvordan dissikere
et lite hjerte.

(Tone Hødnebø i Nedtegnelser, 2008, s53)

Det opprørske kan handle om å undersøke maktstrukturene i språket. Språk er makt, og den som kan språket har i en viss forstand makt. Det konforme språket kan brukes til å undertrykke og forflate. Så hvordan kan vi rive ned maktstrukturene? Det kan bety å nærme seg det absurde. Som forfatter får du gjerne et tvetydig forhold til tradisjonen: På den ene siden prøver du å være mistroisk til konvensjonene, på den andre siden skal du finne din egen plass i det litterære landskapet. Problemet med tradisjonen kan være at den blir del av deg selv, og dermed usynlig: du kan ende med å sitere Shakespeare eller Ibsen uten at du er klar over det.

Paul Klee: "Rose wind", detail

Paul Klee: "Rose Wind"" (1922), detalj.

Jeg liker at Hødnebø flytter oppmerksomheten min vekk fra det typisk øyeblikksorienterte diktet. Det er ikke lenge siden jeg trodde det var slik poesi måtte være: En vakker beskrivelse av et syn eller en innsikt som kommer til oss pluselig, og må fanges. Istedenfor sier hun: «Dikt er forhalet tid.» Diktet skal ikke å nøye seg med det umiddelbare, ordene er ikke bare en hov som skal fange øyeblikk. Et dikt som tar kort tid å lese kan godt inneholde enormt mye informasjon: ulike tidsplan (fortid, framtid), referanser til andre verk etc. Men diktet kan også bli for komprimert. Det skal fungere umiddelbart, men også gi lyst til å lese flere ganger.

Paul Klee: "Suffering fruit", detail

Paul Klee: "Suffering fruit" (1933)

Denne posten er illustrert med bilder av den sveitsiske maleren Paul Klee (1879-1940). Også han var fascinert av vitenskap, spesielt botanikk, og Bergen Kunstmuseum har for tida en utstilling med dette som tema. Jeg tenkte, da de samme bildene før jul befant seg på Henie Onstad Kunstsenter, at timingen neppe er tilfeldig. Paul Klee passer svært godt i vår tid, hvor både samtidskunst og samtidspoesi er preget av en vitenskapsorientering til natur. Hva vil dette si? Det kan handle om virkemidler som abstraksjon, analyse, definisjoner, katalogisering, lovmessighet. Et åpenbart eksempel er fjorårets vinner av Brageprisen Øyvind Rimbereid (Herbarium), men tendensen er også tydelig hos andre yngre poeter som utga bok ifjor, Ingvild Burkey (Den mest tenkelige av alle verdener) og Marte Huke (Ta i mot).

Paul Klee: "Growth in an old garden" (1919)

Paul Klee: "Growth in an old garden" (1919).

Utstillingen I Paul Klees magiske hage kan ses i Bergen fram til 19. april. Noen flere bilder finner du hos meg på flickr her.

Når det gjelder Tone Hødnebø har Morgenbladet en god anmeldelse av den siste diktsamlingen hennes, og poetikken er omtalt i Klassekampen. Rullerusk skal ellers ha kudos for glimrende intervju på Chateau Neuf! Samtalen er også omtalt på bloggen hennes, her og her.

Rannveig & Tone

Vestre tårn (Rådhuset) 11. februar 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , ,
16 comments

Vet du at det er atelierer øverst i vestre tårn på Rådhuset, som noen heldige kunstnere får leie? Denne uka har du sjansen til å ta en titt på dem selv. Og samtidig kan du se noen av verkene til de fem billedkunstnerne som har arbeidet her de siste to årene: Per Jonas Lindstrøm, Lars Paalgaard, Niklas Mulari, Kine Lillestrøm og Heidi Marie Wien.

Snow on swan

Den dagen jeg var her snødde det kraftig. Vi kom inn fra snødrevet til den store hallen på bakkeplan, hvor gult lys varmet arbeidermaleriene på veggen og det var helt stille. Så rundet vi en vegg og fant heisene, hvorav én kun går til sjette etasje, de to øvrige helt opp. I ellevte etasje måtte vi klatre videre opp ei smal steintrapp, før tre atelierer åpnet seg med enorm takhøyde og overlys. I det største er det til og med en liten balkong, hvor du kan se utover havna, Akershus festning, Vestbanen og Aker Brygge.

Snow storm

Her oppe skal steinhoggerne ha holdt til under byggingen av Rådhuset. De hugget ut digre skulpturer som seinere ble heist ned og montert på fasaden. Når du kommer inn er det som om takhøyden skriker etter slike enorme figurer også idag, men problemet er at det ikke lenger finnes muligheter til å frakte dem inn eller ut. Eneste atkomst er den smale trappa fra ellevte etasje, derfor er det billedkunstnerne som administrerer atelierene idag.

Lindström & Paalgaard

Lindstrøm & Paalgaard: «DobbelDekker» (2009, installasjoner i atelier).

Noen prøver riktignok å utnytte takhøyden til å lage større installasjoner som kan demonteres relativt enkelt, som her i det største ateliéret hvor Per Jonas Lindstrøm og Lars Paalgaard har holdt til. Det er ikke slik at kunstnere flest begrenser seg til ett materiale eller én teknikk: Malere kan like gjerne lage skulptur, fotografer jobber også tredimensjonalt med installasjon osv. Det var ikke uvanlig før heller, f.eks. Picasso var kjent for å fuske i alles fag, men idag virker det som om vekselbruk er blitt mer regelen enn unntaket.

Lindström & Paalgaard

Lindstrøm & Paalgaard: «DobbelDekker» (2009, installasjoner i atelier).

Lindstrøm og Paalgaard har samarbeidet om flere prosjekter, både utstillinger og utsmykning. De jobber konseptuelt og vanligvis med installasjon, hvor det gjerne er en humoristisk vri, ikke minst i titlene. Lars Paalgaard er også kjent som hovedmannen bak Sound of Mu.

"Black Square/White Square"

Kine Lillestrøm: «Black Square/White Square.»

Kine Lillestrøm har benyttet det minste ateliéret til å lage et stort monokromt verk hvor et svart kvadrat på veggen speiler seg i et hvitt på gulvet, rammet inn av gråmaling omkring. Jeg har tidligere sett langt mer fargerike verker fra henne, på Akershus Kunstsenter ifjor vår. Også da samarbeidet Lilleström med Heidi Marie Wien, som har delt ateliér med henne.

Atelier

Gulvet i Niklas Mularis ateliér.

I det siste ateliéret ser gulvet ut mer slik jeg er vant til hos en maler. Det tilhører Niklas Mulari, en svensk kunstner jeg la merke til første gang på Finsk-norsk kulturinstitutt våren 2008. Jeg liker godt de fargesterke, ofte geometrisk inndelte flatene, som jeg synes bærer en vitaliserende og ikke sjelden humoristisk kraft.

"The last night of the earth poems", detail

Niklas Mulari: "The last night of the earth poems" (Bukowski), detalj.

At Mulari liker å gi bildene sine navn etter sangtekster og poesi tilfører en ekstra dimensjon. Det går an å gå hjem og google titlene, og plutselig finner du en nydelig sang eller en diktsamling det er verdt å sjekke ut.

"Is it my guilt or does it belong to someone else"

Niklas Mulari: "Is it my guilt or does it belong to someone else."

Denne utstillingen i Rådhuset kan du se fram til 18. februar, dvs ei uke til. I tillegg til atelierene i tårnet stiller kunstnerne ut i Rådhusgalleriet, dvs det store lokalet i fronten av Rådhuset på bakkeplan (inngang fra Sjøsiden) og i garderobene (fortsett innover fra galleriet). Åpningstidene er alle dager kl 11-15.30 og det er gratis inngang. Jeg har flere bilder fra utstillingen på flickr her, og noen flere av utsikten fra tårnet. Bilder fra Finsk-norsk kulturinstitutt våren 2008, hvor Niklas Mulari stilte ut sammen med Christian Kolverud, kan du se her. Og her kan du se litt mer av Kine Lillestrøm og Heidi Marie Wien, fra Akershus kunstsenter våren 2008. (Det er også bilder av kunstnerne.)

PS. Like før vi skulle gå så jeg et dødninghode i takvinduet til Niklas Mulari. Deretter ble vi sittende fast i heisen på vei ned, og folk fikk panikk i det lille rommet. Jeg tenkte: Hva er dette, skulptørenes hevn?

Glass ceiling

Ser du dødninghodet i takvinduet?

Veldig egen by (Lundeby) 5. februar 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
13 comments

Jeg er fortsatt så barnslig når det gjelder kunst. Jeg kommer inn i lokalet, sveiper blikket omkring, og vet på et øyeblikk om jeg liker utstillingen. Det kan være fargene, formene, trøkket eller humoren. En slags gnist må tennes og trekke meg inn, gjøre meg åpen, nysgjerrig, interessert.

Art crowd

Tor-Magnus Lundeby: "Very Owntown", 2008 (detalj).

Som på denne vernissagen forrige torsdag. Tor-Magnus Lundeby har fylt en hvit kube av et galleri med fargerike, organiske og lekende bylandskap, delvis på lerret og delvis som installasjon. En jungel av tårn står utover gulvet, en flygende tallerken henger fra taket, alt konstruert av plastbiter og papp. De fargerike mønstrene kommer fra små lapper med fargekode, bl.a. klippet ut av bunnen på melkekartonger. Det hele får et herlig nerdete og samleraktig preg, lettbeint og skjørt, enda du omsluttes på alle kanter. Installasjonen kalles Very Owntown, et treffende navn på en egenartet by.

"Skyline" & "Very Owntown", details

Tor-Magnus Lundeby: "Skyline" & "Very Owntown" (utsnitt).

På lerretene går det samme fargespekteret igjen, men inntrykket er mykere og mer organisk. Det største maleriet kalles Skyline og minner om et vegetabilsk New York, voksende opp av bakken med stabilitet i bunnen, mens det lenger opp gradvis forvandler seg til mer slingrende og uberegnelige former, som slyngplanter, havorganismer og bakteriekulturer.

"Skyline" & "Very Owntown", details

Tor-Magnus Lundeby: "Skyline", 2008 (detalj).

Når jeg liker noe kan jeg godt være grundig. Jeg leser titlene nøye og tenker over dem, spør kunstvenner ut om teknikk, snakker kanskje med kunstneren selv. Jeg kommer hjem og jobber med bildene, får fram fargene klarere, ser detaljer jeg ikke så først. Jeg leser utstillingsteksten og får kanskje tak i en katalog, finner anmeldelser og kunstnerens hjemmeside (hvis han har). Jeg vurderer påvirkning og røtter i kunsthistorien, får assossiasjoner til det andre har ment. Men jeg er helt avhengig av den første gnisten.

"Skyline" & "Very Owntown", details

Tor-Magnus Lundeby: "Very Owntown", 2008 (detalj).

Uten den blir jeg barnslig, trassig og uinteressert. Jeg subber rundt i salen, skuler på bildene, leser titlene fientlig, nekter å fotografere. Akkurat slik går det på en annen utstilling samme kveld. Jeg bare liker den ikke, på tross av hypen som blir denne andre kunstneren til del. Han skal ha gjort store ting på nittitallet, sier de som har vært med en stund, for noen ER han selve nittitallet, og nå flyter han på det. Alle andre virker imponert, mens jeg går rundt og skuler. Der de ser perfeksjon ser jeg pedantisk drodling. Den såkalt dristige utforskningen av mentale prosesser blir for meg bare halvfordøyd mystifistisk svada, basert på skumlesning av Lacan og Jung.

"Satellite of Love", detail

Tor-Magnus Lundeby: "Satellite of Love", 2008 (detalj).

Men pga trassigheten har jeg ingen bilder å underbygge med. Derfor sitter jeg nå her og er irritert på meg selv. Oda, du må bli mer proff! Hvis du vil lære om kunst, så må du også vurdere det du ikke liker. Du behøver ikke godta andres vurdering eller blikk. Men du trenger heller ikke skule.

"Very Owntown", detail

Tor-Magnus Lundeby: "Very Owntown", 2008 (detalj).

Alle bildene i denne posten er hentet fra utstillingen jeg likte, «Drawn by Numbers (Prospect Disorder III)» av Tor-Magnus Lundeby i Galleri Erik Steen. Du kan se den på Skøyen i Oslo fram til 8. mars (flere bilder på flickr her). Anbefaler ellers denne anmeldelsen i Dagsavisen, hvor Nina Marie Haugen Holmefjord trekker linjer til organisk inspirerte arkitekter som Gaudi og Hundertwasser, samt hus-blir-levende-fantasier i skrekkfilm.

Tor-Magnus Lundeby

Tor-Magnus Lundeby foran to av sine egne verk.

Vil du se bilder fra den utstillingen jeg ikke likte, av Ole Jørgen Ness og Marit Følstad på Galleri Riis, så kan du gjøre det her hos den alltid grundige André Gali. Det er også mulig å lese den psykomystifistiske utstillingsteksten, men da må du selv klikke deg fram på galleriets lite tilgjengelige nettsted, hvor det ikke er mulig å lenke til enkeltsider. Eller du kan lese et intervju fra 2006 med hovedkunstneren Ole Jørgen Ness (Marit Følstad er kjæresten hans), om bl.a inspirasjon fra fantasy i arbeidene hans.

Livet uglasert 1. februar 2009

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Stemninger.
Tags: , , , , , , , ,
27 comments

Vil du huske hva som gjelder, sett deg selv i livsfare. Den behøver ikke engang være reell. Du kan gjøre som meg, dra til sykehuset for en liten operasjon, noe enkelt og rutinemessig, det må gjøres, men alle sier det blir piece of cake. Så skjer det kanskje litt mer enn planlagt, du kommer hjem uten blindtarm også, men det var uansett som alle sa: ingenting å bekymre seg over.

Candy berries

Og likevel. Det er noe med det lille minuttet før narkosen slår inn. Du blir surret og pakket, får et stikk i armen og ei klype rundt fingeren, mens den andre armen festes i en slags konvolutt med borrelås – for at den ikke skal falle i gulvet når du sovner. Du ligger der som ei pakke, bevisst, men i ferd med å tape kontroll, og du kan ennå reise deg og stikke av, men hvorfor skulle du det? Det er jo ingen grunn til bekymring.

Rainbow, detail

Og likevel. Den lille stunden er du livredd. Ikke panisk, så du roper og skriker, men stille og apatisk, så tårene renner. Og pleierne ser det, noen stryker deg på kinnet, de snakker mildt og vennlig, både til deg og seg imellom, noe som gjør det hele både verre og bedre. Men endelig kjenner du dopet sige inn, og du sier det til dem: nå virker det! og like etter er du borte.

Zigzag purple

Så våkner du igjen, med tåke i hodet. Og hører sidemannen jamre og klage, hun er også operert, og det er hun er redd, når det hele er over, mens du er helt rolig, du bare smiler og døser. Seinere kommer noen og snakker lavt til deg, du kan få sove, men skal våkne snart, drikke saft, sette deg opp, gå på toalettet, sette deg i en stol, for om ikke lenge trenger noen andre senga di. Men alt dette er greit, for nå har du overlevd.

Hurray, detail

Og du kommer hjem. Du sover noen timer, våkner med smerter og tar dop. Du døser gjennom dagene, men innimellom er du våken, og da er du våknere enn før. Du betrakter alt utenfra, ovenfra, innenfra, og det er som noe trekkes vekk fra blikket ditt. Et lag med støv, en tåkedis, et slør av rimfrost. Og du vet at det er noe her du bør huske senere. Det vil ikke vare lenge før konturene sløres, fargene blir dusere, sannheten mindre entydig. Men i dette øyeblikket er du nærmere det som gjelder. Det er livet uglasert.

Graffiti wall

Bildene viser frostglasert graffiti ved Hersleb skole i nabolaget mitt. Du kan se flere bilder av veggen på flickr her.