jump to navigation

Livet uglasert 1. februar 2009

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Stemninger.
Tags: , , , , , , , ,
trackback

Vil du huske hva som gjelder, sett deg selv i livsfare. Den behøver ikke engang være reell. Du kan gjøre som meg, dra til sykehuset for en liten operasjon, noe enkelt og rutinemessig, det må gjøres, men alle sier det blir piece of cake. Så skjer det kanskje litt mer enn planlagt, du kommer hjem uten blindtarm også, men det var uansett som alle sa: ingenting å bekymre seg over.

Candy berries

Og likevel. Det er noe med det lille minuttet før narkosen slår inn. Du blir surret og pakket, får et stikk i armen og ei klype rundt fingeren, mens den andre armen festes i en slags konvolutt med borrelås – for at den ikke skal falle i gulvet når du sovner. Du ligger der som ei pakke, bevisst, men i ferd med å tape kontroll, og du kan ennå reise deg og stikke av, men hvorfor skulle du det? Det er jo ingen grunn til bekymring.

Rainbow, detail

Og likevel. Den lille stunden er du livredd. Ikke panisk, så du roper og skriker, men stille og apatisk, så tårene renner. Og pleierne ser det, noen stryker deg på kinnet, de snakker mildt og vennlig, både til deg og seg imellom, noe som gjør det hele både verre og bedre. Men endelig kjenner du dopet sige inn, og du sier det til dem: nå virker det! og like etter er du borte.

Zigzag purple

Så våkner du igjen, med tåke i hodet. Og hører sidemannen jamre og klage, hun er også operert, og det er hun er redd, når det hele er over, mens du er helt rolig, du bare smiler og døser. Seinere kommer noen og snakker lavt til deg, du kan få sove, men skal våkne snart, drikke saft, sette deg opp, gå på toalettet, sette deg i en stol, for om ikke lenge trenger noen andre senga di. Men alt dette er greit, for nå har du overlevd.

Hurray, detail

Og du kommer hjem. Du sover noen timer, våkner med smerter og tar dop. Du døser gjennom dagene, men innimellom er du våken, og da er du våknere enn før. Du betrakter alt utenfra, ovenfra, innenfra, og det er som noe trekkes vekk fra blikket ditt. Et lag med støv, en tåkedis, et slør av rimfrost. Og du vet at det er noe her du bør huske senere. Det vil ikke vare lenge før konturene sløres, fargene blir dusere, sannheten mindre entydig. Men i dette øyeblikket er du nærmere det som gjelder. Det er livet uglasert.

Graffiti wall

Bildene viser frostglasert graffiti ved Hersleb skole i nabolaget mitt. Du kan se flere bilder av veggen på flickr her.

Advertisements

Kommentarer»

1. sokken - 1. februar 2009

Så godt å se deg tilbake igjen! Jeg har savnet deg og ordene dine.
Selv om du har noen innvoller mindre er ihvertfall ordene intakt. :o)
Håper du føler deg bedre.

2. Flopsy - 1. februar 2009

Oj, dette var gjenkjennelig ja. Jeg har hatt narkose to ganger, og husker den følelsen før de kommer med narkosen. Det skarpe lyset, fastsurringen, veneflonen…ikke noe særlig.

Godt å se deg tilbake!

3. Oda - 1. februar 2009

Hei Sokken, så koselig at du allerede er innom!
Jeg var litt spent på om noen ville oppdage at jeg blogget igjen før det var gått enda en måned. (Hurra for feedreaders, antar jeg.) Og joda, jeg er mye bedre nå. Selv om det fortsatt er et stykke igjen. I forgårs drakk jeg mitt første vinglass etter operasjonen, og dagen etter var jeg så sliten at jeg sov tre timer midt på dagen. Gjelder nok å komme seg i trening igjen, så raskt som mulig 😀

4. Oda - 1. februar 2009

Og hei Flopsy!
Jeg er superpyse for narkose, har jeg funnet ut. Men det var faktisk lettere nå enn forrige gang. Da bommet sykepleieren på blodårene mine tre ganger mens jeg fikk stadig mer panikk, og til slutt tror jeg han var like stressa som meg, ihvertfall må han ha gitt meg altfor mye, for da jeg våknet gikk det timevis før jeg ble klar i toppen. Legen kom inn og stilte meg spørsmål, og det kjentes som jeg måtte presse svarene fram langt innefra ei tåke. Husker at jeg tenkte: hvordan kan han spørre, han må da vite at pasienten ikke kan svare meningsfylt så raskt etterpå? Denne gangen derimot, var det ikke noe problem å snakke, jeg følte meg helt fin få minutter etter at jeg våknet. Enten må det ha skjedd mye på de sju årene innen narkosefaget, eller så skylder jeg på sykepleieren.

5. sokken - 1. februar 2009

Jeg får beskjed i en fin boks hver gang det kommer noe nytt. 🙂
Godt at det går framover, sakte går også et sted.
Hehe, det høres nok ut som at du må trenes opp igjen ja. 😉

6. vaarloek - 1. februar 2009

narkose skremmer meg litt. som regel går det jo bra, da. det gjør jo alltid SOM REGEL det. men likevel. skrekkhistorier om folk som våkner under narkosen men ikke nok til å si ifra. folk som dør. det er noe med det å gi fra seg kontrollen, antar jeg. ikke vite.

har lurt på hvor du har vært. fint at du er tilbake 🙂

7. Hjorthen - 1. februar 2009

Endelig tilbake, og med en flott post også. Jeg har aldri hatt narkose, de gangene jeg har blitt operert har det holdt med lokalbedøvelse, og glad er jeg for det, men brokkoperasjonen min var litt sånn småguffen. Jeg frøs så fælt, men da banket de bare inn et eller annet beroligende tror jeg, og da var alt bare jolly!

8. ~SerendipityCat~ - 1. februar 2009

Godt å høre og se at du er kommet deg mer på beina igjen!
🙂

Det er en rar ting det der med narkose ja, jeg kjenner meg igjen i de følelsene du beskriver. Fortsatt synes jeg det er underlig at man våkner etter narkose uten å ha følelsen av å ha «sovet», det er bare som om noen klippet ut et stykke av tiden din.

9. Hanna - 1. februar 2009

Jeg måtte faktisk sjekke siden din forleden, for å sjekke om blogfeeden min lurte meg, og ikke lot meg følge med på en moro som skjedde. Men så var det rolig her og.

Fint å lese, fint å se. Tag med frost på er fint.

10. Avil - 1. februar 2009

Nydeleg skildring, du har eit godt blikk.

11. Kvinnekongen - 1. februar 2009

Bildene er så vakre, de hadde kledd et lerret!

Det er veldig rart hvordan omgivelsene kan duses ut og fanges inn igjen. Sukk 🙂

God bedring.

12. Titta - 1. februar 2009

Øyeblikket etter at den vennlige narkoselegen fortalte meg at nå kom jeg til å sovne, er det nærmeste jeg har vært paradiset. Men så var jeg i helvete rett før…

Jeg er også nær saligheten av glede over at du blogger igjen, og fordi du gjør det med en så nydelig post!

13. Lothiane - 1. februar 2009

åååh *grøsse* Det var flott skrevet, Oda… Som Sokken sier… ordene har du ikke mistet. Jeg har ikke blitt operert og har ikke opplevd narkose, men det høres skummelt ut. Dette med å bli fratatt bevisstheten – og så alle de skumle historiene jeg har hørt. Men som oftest går det jo bra, heldigvis.

Godt å ha deg tilbake – nå håper jeg du slipper mer sykdom og operasjoner!

14. Oda - 1. februar 2009

Vårløk: Det med våkne uten å kunne røre seg spurte jeg også om, men pleierne sa at det ikke gis slik narkose lenger. Hvis du er bevisst kan du også røre deg, påsto de. Dessuten kobles du til et måleapparat hvor de hele tiden kan se hvor dypt du er i narkosen. Det høres jo avansert ut, så antar det har skjedd ting på narkosefronten. (Hvis de ikke bare sier slikt for å berolige, da.)

Hjorthen: Det med frysingen hadde jeg nesten glemt! Jeg frøs også helt vilt da jeg våknet, skalv og hakket tenner, og så prøvde jeg å fortelle det, men først trodde de ikke på meg, sa bare at jeg skulle prøve å slappe av, men det var jo ikke dét, jeg var ikke redd lenger, det var rent fysisk at jeg frøs. Så skjønte de det omsider, og jeg fikk også et eller annet dop så jeg ble varm med en gang. Men det var virkelig ubehagelig først, jeg skalv så det rykket i operasjonssåret.

Cat: «Klippet ut et stykke av tiden din» er veldig godt sagt. Det er rart ja, fordi så mye har skjedd, du våkner med store bandasjer på magen, og så kjennes det som du ikke har drømt engang.

Hanna: Det ble en lang «juleferie». Hadde håpet å blogge mens jeg var syk, ta igjen noen av de fantastiske (hehe) bloggpostene jeg hadde i hodet i høst uten å rekke å lage dem, kanskje skrive om noen flere av utstillingene jeg har vært på. Men da det kom til stykket orket jeg ikke jobbe med bilder engang. Fant ut at 2009 måtte vente, det begynner ikke før nå i februar for meg.

Avil: Tusen takk!

Kvinnekongen: Ja, ikke sant? Og ikke minst drømmer og mål som er lette å miste av synet, eller hva og hvem som er viktigst. Slike ting. Før pleide jeg alltid få tilbake overblikket ved å dra på lange reiser, minst én måned måtte til, så fikk jeg liksom prioriteringene tilbake. Men nå reiser jeg ikke så mye lenger, kanskje det er dumt.

Titta: Haha, ja den dopen som kom rett før jeg sovnet var ikke verst, det innrømmer jeg glatt. Og kontrasten til angsten like før, som du sier. Jeg får nesten litt sjokk av å merke hvor godt dop kan virke, ikke bare fysiske, men humøret – som dermed kanskje er mer fysisk betinget enn vi tenker vanligvis? Og ellers, tusen takk 🙂

Lothiane: Skummelt å være vekk og tilstede på samme tid. Da jeg ble redd sa pleierne: nå skal du få et stikk, og jeg svarte: men smerten er jeg ikke redd for i det hele tatt. Så spurte de: hva er du redd for? Jeg svarte: å miste kontrollen, og de sa det var vanlig.

15. Virrvarr - 1. februar 2009

Nydelig blogginnlegg. Du har vært savnet, Oda.

16. vaarloek - 1. februar 2009

oda: aha. betryggende å vite, sånn om jeg noengang skulle trenge narkose en gang i fremtida 🙂 forhåpentligvis ikke, kryss fingra for det!

17. Oda - 1. februar 2009

Takk, Virre! 😛

Vårløk: Krysser fingre for meg selv også. Men det spørs vel, hvis livet er langt, om vi greier å unngå det helt. Vi er jo kvinner tross alt, ikke helt uvanlig at det skjer noe med magen innimellom…

18. Alter Ego - 2. februar 2009

Jeg er saa glad du er tilbake, Oda, du har vaert dypt savnet! Det har forekommet at jeg har titta innom og myst i arkivet, bare i ren abstinens 😉

Jeg har et helt annet forhold til narkose og operasjoner enn det du har, kanskje fordi jeg har vokst opp med et ‘naert’ forhold til sykehus, bokstavelig talt. Jeg er vant med aa bli bedt om aa telle ned fra 10 baklengs, og sovner som regel ved 8 og that’s it. Det stemmer forresten med den nye narkosemaaten; man kan ikke vaere vaaken uten at de merker det. Jeg proevde en gang, men da kom frk Sykeplelier bort og sa: naa tror jeg du er vaaken, bare aapne oeynene saa jeg ser at du er i orden. Saa lenge fikk jeg sove litt ekstra i den gode senga…

Og saa elska jeg bildene dine og tenkte at jeg jammen burde jakte paa isrosebilder i byen her ogsaa. Bare at vi har veldig lite frost, og det lille som er, forsvinner som regel naar morgensola vaakner. Saa kanskje en annen gang.

Det passer kanskje ikke aa si god bedring, men… god rekonvalesens!!

19. Rullerusk - 2. februar 2009

ååh, det er godt å ha deg tilbake. Takk for nok en fin post. Det gjorde godt å lese den og ikke minst å se de fine bildene. Håper du føler deg bedre *klem*

20. Max - 2. februar 2009

Ahaha! Du er tilbake! Flink pike:)

21. Oda - 2. februar 2009

Alter Ego: Du ble rutinert narkosiker alt som barn? Stakkars liten. Er vel typisk at de største pysene har minst erfaring. Ikke bare sykdom, men på andre områder, f.eks reising.

Men det der sykepleiertrikset med «nå tror jeg du er våken» er jeg mistenksom til, der tror jeg det går mest på rutine. Bevisførsel: Jeg våknet ganske fort pga bråkebøtta i nabosenga, men da hun endelig holdt kjeft sovnet jeg igjen, helt til jeg ble vekket av sykepleieren som kom bort og sa akkurat de ordene!! «Nå tror jeg du er våken, bare åpne øynene så jeg ser at du er i orden.» Hah! Tilfeldig!? Neppe!

Rullerusk: Tusen takk, og klem tilbake!

Max: I’m back & I’m mean! 😈

22. Alter Ego - 2. februar 2009

Njah, det var aldri synd paa meg! Og saa var jeg heldig med at mamma i tillegg var i helsevesenet, saa sykehuset var aldri noe farlig, ukjent eller skummelt. Det var bare sykehuset paa samme maate som raadhuset var raadhus, simpelthen.

Kanskje vi var utsatt for den samme sykepleieren?? 😀

23. ORDFRONT - 3. februar 2009

Godt at du er tilbake igjen, Oda Bharfot! Med en vár og nydelig beskrivelse, og ei erfaring rikere. Bildene er lekre.

Beste hilsner fra 78 grader nord der Polarjazz er i gang om et par døgn. Og med en kald klem fra et sted der den effektive utetemperaturen er på minus 40, mens gradestokken viser minus 23 og det blåser en kald, arktisk vind …

24. Oda - 3. februar 2009

Takk Sylvi! Så på bloggen din at du skulle til Polarjazz igjen, din heldiggris. Selv om den kulda… Her er det minus ti og jeg synes det er veldig deilig inne foran peisen.

25. anita thomhave simonsen - 4. februar 2009

hej Oda ! ja jeg tænkte om du havde haft travlt…men rart at se dig tilbage igen….ja det er lidt af en oplevelse at blive opereret…..har prøvet det en del gange….sidste gang var i Spanien og jeg endte også med at få taget min blindtarm…også…men jeghavde også en cyste på den ene æggestok og fik også den opereret ud….vidste ikke helt hvad jeg fejlede, da mit spanske er meget ringe og deres engelske var meget ringe…..men jeg fik beskeden af min egen læge, da jeg kom hjem igen…huske at jeg, da jeg skulle opereres blev kørt ned til en operationsstue og inden jeg var væk i narkosen, så tegnede de en lang streg og nogle prikker på hver side af stregen på min mave….og da tænkte jeg inden jeg faldt i søvn, at «det er jo her de skal skære med deres skalpel og prikkerne nok der, de skal sy sammen»…sådan ser det også ud idag, når jeg kigger efter….der fælte jeg mig som en friskslagtet kylling, der lige skulle have bugen skåret op…ikke at jeg var bange, men mere en fornemmelse af egen krop som bare et stykke kød og det at mærke sin egen dødelighed…..men det gik jo også godt……dejligt at læse dit indlæg….medrivende…
l demin

26. Oda - 4. februar 2009

Godt at det gikk bra i hvert fall. Jeg har aldri hatt narkose.

27. Oda - 5. februar 2009

Heisan, en navnesøster! Velkommen hit 😉
(Oda rett ovenfor er altså ikke meg.)

Anita: Så dramatisk i Spania! Kjenner igjen den følelsen av å være et stykke kjøtt, plutselig er ikke sjelen din det vesentligste mer, for de andre i det minste… Det må ha vært merkelig å komme hjem til egen lege og finne ut hva som hadde skjedd, språkproblemer er jo ikke det man ønsker seg i tillegg i en slik situasjon. Har en venninne som gikk gjennom det samme som deg ifjor, men hun ble operert med kikkhull som meg, det er kanskje mindre vanlig i Spania? Vi fikk begge kun tre bittesmå nesten usynlige arr, nederst på magen og i navlen. Hørtes ut som de skar mer radikalt i deg. Men godt at det gikk bra.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: