jump to navigation

Veldig egen by (Lundeby) 5. februar 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
trackback

Jeg er fortsatt så barnslig når det gjelder kunst. Jeg kommer inn i lokalet, sveiper blikket omkring, og vet på et øyeblikk om jeg liker utstillingen. Det kan være fargene, formene, trøkket eller humoren. En slags gnist må tennes og trekke meg inn, gjøre meg åpen, nysgjerrig, interessert.

Art crowd

Tor-Magnus Lundeby: "Very Owntown", 2008 (detalj).

Som på denne vernissagen forrige torsdag. Tor-Magnus Lundeby har fylt en hvit kube av et galleri med fargerike, organiske og lekende bylandskap, delvis på lerret og delvis som installasjon. En jungel av tårn står utover gulvet, en flygende tallerken henger fra taket, alt konstruert av plastbiter og papp. De fargerike mønstrene kommer fra små lapper med fargekode, bl.a. klippet ut av bunnen på melkekartonger. Det hele får et herlig nerdete og samleraktig preg, lettbeint og skjørt, enda du omsluttes på alle kanter. Installasjonen kalles Very Owntown, et treffende navn på en egenartet by.

"Skyline" & "Very Owntown", details

Tor-Magnus Lundeby: "Skyline" & "Very Owntown" (utsnitt).

På lerretene går det samme fargespekteret igjen, men inntrykket er mykere og mer organisk. Det største maleriet kalles Skyline og minner om et vegetabilsk New York, voksende opp av bakken med stabilitet i bunnen, mens det lenger opp gradvis forvandler seg til mer slingrende og uberegnelige former, som slyngplanter, havorganismer og bakteriekulturer.

"Skyline" & "Very Owntown", details

Tor-Magnus Lundeby: "Skyline", 2008 (detalj).

Når jeg liker noe kan jeg godt være grundig. Jeg leser titlene nøye og tenker over dem, spør kunstvenner ut om teknikk, snakker kanskje med kunstneren selv. Jeg kommer hjem og jobber med bildene, får fram fargene klarere, ser detaljer jeg ikke så først. Jeg leser utstillingsteksten og får kanskje tak i en katalog, finner anmeldelser og kunstnerens hjemmeside (hvis han har). Jeg vurderer påvirkning og røtter i kunsthistorien, får assossiasjoner til det andre har ment. Men jeg er helt avhengig av den første gnisten.

"Skyline" & "Very Owntown", details

Tor-Magnus Lundeby: "Very Owntown", 2008 (detalj).

Uten den blir jeg barnslig, trassig og uinteressert. Jeg subber rundt i salen, skuler på bildene, leser titlene fientlig, nekter å fotografere. Akkurat slik går det på en annen utstilling samme kveld. Jeg bare liker den ikke, på tross av hypen som blir denne andre kunstneren til del. Han skal ha gjort store ting på nittitallet, sier de som har vært med en stund, for noen ER han selve nittitallet, og nå flyter han på det. Alle andre virker imponert, mens jeg går rundt og skuler. Der de ser perfeksjon ser jeg pedantisk drodling. Den såkalt dristige utforskningen av mentale prosesser blir for meg bare halvfordøyd mystifistisk svada, basert på skumlesning av Lacan og Jung.

"Satellite of Love", detail

Tor-Magnus Lundeby: "Satellite of Love", 2008 (detalj).

Men pga trassigheten har jeg ingen bilder å underbygge med. Derfor sitter jeg nå her og er irritert på meg selv. Oda, du må bli mer proff! Hvis du vil lære om kunst, så må du også vurdere det du ikke liker. Du behøver ikke godta andres vurdering eller blikk. Men du trenger heller ikke skule.

"Very Owntown", detail

Tor-Magnus Lundeby: "Very Owntown", 2008 (detalj).

Alle bildene i denne posten er hentet fra utstillingen jeg likte, «Drawn by Numbers (Prospect Disorder III)» av Tor-Magnus Lundeby i Galleri Erik Steen. Du kan se den på Skøyen i Oslo fram til 8. mars (flere bilder på flickr her). Anbefaler ellers denne anmeldelsen i Dagsavisen, hvor Nina Marie Haugen Holmefjord trekker linjer til organisk inspirerte arkitekter som Gaudi og Hundertwasser, samt hus-blir-levende-fantasier i skrekkfilm.

Tor-Magnus Lundeby

Tor-Magnus Lundeby foran to av sine egne verk.

Vil du se bilder fra den utstillingen jeg ikke likte, av Ole Jørgen Ness og Marit Følstad på Galleri Riis, så kan du gjøre det her hos den alltid grundige André Gali. Det er også mulig å lese den psykomystifistiske utstillingsteksten, men da må du selv klikke deg fram på galleriets lite tilgjengelige nettsted, hvor det ikke er mulig å lenke til enkeltsider. Eller du kan lese et intervju fra 2006 med hovedkunstneren Ole Jørgen Ness (Marit Følstad er kjæresten hans), om bl.a inspirasjon fra fantasy i arbeidene hans.

Advertisements

Kommentarer»

1. kristin - 5. februar 2009

Fantastiske bilder! Dette fikk jeg lyst til å besøke!

Dessuten kan jeg skryte av at jeg er littebitt i slekt med Lundeby. Jeg lurer på om han ikke er firmenningen min, omtrent. Eller kanskje mammas firmenning? Noe der, i alle fall.

2. Sander - 5. februar 2009

Kristin: Han er kanskje din mammas tremenning?

Fabelaktig presentasjon av utstillingen til broren min her, Oda! Jeg hadde lyst til å gjøre det selv, men håpet i mitt stille sinn at du ville ta jobben, mye bedre, mange flere lesere og alt det der 🙂 Her har du virkelig tatt ham på kornet, både i ord og bilder.

3. Sissel - 6. februar 2009

Jeg kjenner igjen tankene dine hos meg selv, men jeg har nok litt vanskeligere for å sette ord på det. Jeg tenker at god kunst er det som vekker reaksjoner/følelser hos meg, også dårlige, mens dårlig kunst er det som skaper likegyldighet. På samme tid så tenker jeg av og til på hva det er som gjør at dette føles så … uinteressant. Det lærer man jo også av.
Dette var en veldig fin post og den inspirerte meg til å gå på flere utstillinger.

4. Oda - 6. februar 2009

Heisan, slektstreff i kommentarfeltet! 😀

Kristin: Det er fint med kule slektninger, kjente og ukjente.

Sander: Tusen takk! Ikke verst å få godkjentstempel fra så nær familie av kunstneren. Forresten har du en utrolig flott fotoblogg, takk for besøket så jeg fikk sjekket den ut!

Sissel: Hva som skaper reaksjoner eller likegyldighet er jo veldig avhengig av ens egen erfaring, kanskje til og med humør, så jeg tror ikke det er nok til å avgjøre hva som er godt/dårlig. Men det er greit både å like og mislike. Spørsmålet er vel hvilke intensjoner du har, hva du vil med kunstinteressen. Før var det gjerne nok for meg å finne noe å like, velge en plakat å ha på veggen etc. Så studerte jeg kunsthistorie en liten stund, og lærte meg å se på nye måter. Men samtidskunsten opplevde jeg som for uoversiktlig, den har jeg først gått nærmere inn i de siste par årene. Og da kommer jo dette behovet for å lære, og utsette seg for mer fremmede ting.

5. Erik B - 6. februar 2009

Det kunne vært interessant å høre deg utdype hva denne gnisten består i. Det virker som det er en slags sanselig basis som må være tilstede i møtet med kunstverkene… Denne sensitiviteten har vi som barn, så barnslig eller barnlig er jo presist i forhold til gnisten. Åpenhet består kanskje av en sanselig tilstedeværelse. Det oppleves som noe nytt som dehabituerer sansene dine. Det er fascinerende å se hvor nyskjerrig og utforskende barn kan være på et kjøpesenter. De legger ofte til helt andre ting enn mer formålsorienterte voksne. Gnisten er med andre ord nødvendig i en overgang fra en habituert og snever holdning, til en mer innfallsrik og dehabituert tilstand der man inntar en utforskende holdning. Interessant at du nevner humoren som et element som utløser denne tilstanden. Du er kanskje lei av det intellektuelle alvoret som preger mye av samtidskunsten (gjesp..) Det finnes jo så mye god kunst der ute, så hvorfor kaste bort tid på «profesjonelle vurderinger» av kunst som lukker deg. Selv om det er interessant nok å reflektere over hva det er som lukker deg og bruke det som en kontruktiv kritikk, noe nok en del kunstnere kunne ha godt av…

6. Oda - 6. februar 2009

Erik B: Interessant det du skriver om dehabituering. Jeg tror det stemmer at den beste kunstopplevelsen må inneholde et element av overraskelse. At overraskelsen trigger utforskertrangen, kanskje også gleden. Men sanselig basis lyder også presist, ihvertfall i forhold til meg. Har utvilsomt en naturlig dragning mot farger, og særlig sterke farger som likevel ikke er grelle, dvs inneholder endel svartpigment. Mens rene blyanttegninger skal det mye til før jeg fester meg ved (selv om det også har hendt). Og når jeg merker slikt blir jeg alltid mistenksom, for hvor åpen er jeg, går jeg mest i vante spor?

Men jeg synes ikke nødvendigvis at «profesjonelle vurderinger» lukker meg. Tvert imot kan en annens assossiasjoner, eller en kulturell ramme som kommer av kunnskap, være det som åpner meg der jeg først bare stusser. Det kan gi meg en knagg å henge opplevelsen på. Det er også interessant å betrakte det samme verket med ulike briller. Når du først står sammen med en kunstner som snakker om teknikk, strekens kvalitet eller materialene. Så like etter snakker du med en kulturjournalist, og han vet ikke engang forskjell på olje og akryl, når du spør ser han helt uforstående på deg, hvorfor skulle det være relevant? Han er kun opptatt av «konseptet». Eller vanlige folk utenfor bransjen, som oftest er opptatt av motivet, eller om det finnes et budskap, en tanke bak.

7. Games Tutorials - 6. februar 2009

Fantastiske bilder! Dette fikk jeg lyst til å besøke!

8. Sissel - 6. februar 2009

Hva som skaper reaksjoner eller likegyldighet er jo veldig avhengig av ens egen erfaring, kanskje til og med humør, så jeg tror ikke det er nok til å avgjøre hva som er godt/dårlig.

Jeg snakker vel hovedsaklig om hva JEG opplever som godt og dårlig. Selvsagt er det ikke nok når det kommer til en allmenn definisjon på hva som er god og dårlig kunst. Det er nok litt for lettvint, og du som jeg har nok gått mange runder i den debatten 🙂 Likevel, så har jeg ofte tenkt at mye av det jeg opplever som god kunst (det gjelder også litteratur) har en tendens til å holde seg og kjennes relevant, selv hundre år etter at det ble produsert.

9. Oda - 6. februar 2009

Virker som en veldig fin utstilling.

10. Oda - 9. februar 2009

Games Tutorials: Du ble visst hengende i spamfilteret noen dager. Sorry! Hyggelig med besøk.

Sissel: Kanskje du har mer tidløs smak enn meg. Jeg er gjerne ikke enig med meg selv med et par år imellom engang, ad hva som er godt eller dårlig. Noen ganger kan jeg fortsatt gjenkjenne hva jeg så i det jeg likte, andre ganger synes jeg min egen smak var altfor enkel eller tidstypisk, straks det har gått noen år.

Oda: 🙂

11. Max - 10. februar 2009

Den lille krabaten på bildet øverst minte meg et mentalt notat jeg gjorde til meg selv igår mens jeg så RETURN OF THE JEDI – identifiserer små mennesker seg med R2D2? Kanskje spesielt kvinner, ettersom denne droiden er avrundet i formene.

12. Elin - 11. februar 2009

Dette var virkelig kul kunst!

13. Oda - 11. februar 2009

Max: Ja, og de høye identifiserer seg med C-3PO. Særlig menn. Det er noe med den hakkete gangen som virker veldig mandig, har jeg hørt, for ikke å snakke om de konstant bøyde albuene.

Elin: Yo, jeg er så enig!!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: