Punktet som rommer (Hødnebø)

«Jeg skriver for å finne det punktet som skal romme alle punkter.» Tone Hødnebø har skrevet dette i sin tynne fine poetikk, og hun gjentar det i et intervju med Rullerusk på Chateau Neufs bokcafé. Poetikk er læren om hva diktning er og hvordan det foregår. Når en dikter skriver sin poetikk kan det betraktes som et slags program for diktningen, eller ihvertfall en refleksjon omkring skapelsesprosessen.

Hødnebø jobber med subtiliteten i språket. Hun vil peile seg inn gjennom en mistenksomhet mot dette språket, som kan kjennes så utilfredsstillende, og som likevel er vår eneste mulighet. Vi er nødt til å prøve! sier hun. Men det er greit å huske at språket ikke alltid er din venn. Det kan være bedragersk og lettvint, og vil gjerne lure deg inn i vante spor. En dikter bør alltid ha vilje til mistenksomhet og opprør.

Hånden skriver
men jeg slipper ikke unna
tankene som kjeder meg
de totalt ubetydelige tankene

Jeg skriver for å forbinde diktets
og leserens øyeblikk; det som ikke er
og det som allerede finnes

Jeg skriver for å motsi meg selv
oppsøker stillhet, men finner bråk
og forsømmer tiden jeg lever i

Jeg skriver for å finne det punktet
som skal romme alle punkter
løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk.

(Tone Hødnebø i Nedtegnelser, 2008, s31)

Men hvordan merker vi et opprør i diktet? En opprørsk forfatter, hva slags dikter er det? En ung mann som proklamerer at han er den nye vinen? Eller kan det også finnes opprør i noe antatt «stillferdig»? Hødnebø er lei av denne kritikken mot sin egen poesi. Hun er også lei av innvendingen om at hun ikke bruker bilder, at diktene mangler det visuelle, som jo ellers er så typisk for mange poeter. For det første synes hun ikke kritikken stemmer. For det andre kan ikke slike overflatiske normer avgjøre hva som er god poesi.

Paul Klee: "Row of trees in the park" (1928).

I sin siste diktsamling forsøkte Hødnebø bevisst å være saklig, litt tørr. Som mange poeter for tida benytter hun seg av vitenskapens språk. Hvorfor? Jo, sier Hødnebø: Dikt skal alltid hente språk utenfra. Hvis du nøyer deg med det språket som er «tradisjonelt poetisk», da skjer det ingenting. Vitenskapens språk kan befrukte diktet. Men diktet skiller seg fra vitenskapen ved ikke å gripe direkte etter sannheten. Den amerikanske poeten Emily Dickinson, som Hødnebø har oversatt til norsk, snakker om å «si sannheten på skrå». Dette er diktets perspektiv. Den poetiske sannheten kan aldri gripes rett fram, den må sirkles inn og skjeles etter.

Det heter sørgepil.
Jeg leter etter mønsteret
i treets struktur eller fuglens anatomi
men hvordan undersøker man
et øye for et øye
og en spurv for en spurv
og hvordan dissikere
et lite hjerte.

(Tone Hødnebø i Nedtegnelser, 2008, s53)

Det opprørske kan handle om å undersøke maktstrukturene i språket. Språk er makt, og den som kan språket har i en viss forstand makt. Det konforme språket kan brukes til å undertrykke og forflate. Så hvordan kan vi rive ned maktstrukturene? Det kan bety å nærme seg det absurde. Som forfatter får du gjerne et tvetydig forhold til tradisjonen: På den ene siden prøver du å være mistroisk til konvensjonene, på den andre siden skal du finne din egen plass i det litterære landskapet. Problemet med tradisjonen kan være at den blir del av deg selv, og dermed usynlig: du kan ende med å sitere Shakespeare eller Ibsen uten at du er klar over det.

Paul Klee: "Rose Wind"" (1922), detalj.

Jeg liker at Hødnebø flytter oppmerksomheten min vekk fra det typisk øyeblikksorienterte diktet. Det er ikke lenge siden jeg trodde det var slik poesi måtte være: En vakker beskrivelse av et syn eller en innsikt som kommer til oss pluselig, og må fanges. Istedenfor sier hun: «Dikt er forhalet tid.» Diktet skal ikke å nøye seg med det umiddelbare, ordene er ikke bare en hov som skal fange øyeblikk. Et dikt som tar kort tid å lese kan godt inneholde enormt mye informasjon: ulike tidsplan (fortid, framtid), referanser til andre verk etc. Men diktet kan også bli for komprimert. Det skal fungere umiddelbart, men også gi lyst til å lese flere ganger.

Paul Klee: "Suffering fruit" (1933)

Denne posten er illustrert med bilder av den sveitsiske maleren Paul Klee (1879-1940). Også han var fascinert av vitenskap, spesielt botanikk, og Bergen Kunstmuseum har for tida en utstilling med dette som tema. Jeg tenkte, da de samme bildene før jul befant seg på Henie Onstad Kunstsenter, at timingen neppe er tilfeldig. Paul Klee passer svært godt i vår tid, hvor både samtidskunst og samtidspoesi er preget av en vitenskapsorientering til natur. Hva vil dette si? Det kan handle om virkemidler som abstraksjon, analyse, definisjoner, katalogisering, lovmessighet. Et åpenbart eksempel er fjorårets vinner av Brageprisen Øyvind Rimbereid (Herbarium), men tendensen er også tydelig hos andre yngre poeter som utga bok ifjor, Ingvild Burkey (Den mest tenkelige av alle verdener) og Marte Huke (Ta i mot).

Paul Klee: "Growth in an old garden" (1919).

Utstillingen I Paul Klees magiske hage kan ses i Bergen fram til 19. april. Noen flere bilder finner du hos meg på flickr her.

Når det gjelder Tone Hødnebø har Morgenbladet en god anmeldelse av den siste diktsamlingen hennes, og poetikken er omtalt i Klassekampen. Rullerusk skal ellers ha kudos for glimrende intervju på Chateau Neuf! Samtalen er også omtalt på bloggen hennes, her og her.