jump to navigation

Magnetisk aften (med dasspoesi) 28. april 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Litteratur, Sitater.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
21 comments
Magneten: Toilet Poetry

Dassdikt på Magneten, 24. april 2009. Foto: Oda Bhar.

Jeg liker dette diktet noen har skriblet på jentedoen på Magneten, den brune puben i kjelleren på Soria Moria. Det passet jo ekstra bra at jeg var der på poesiarrangement – men dasspoesi er gjerne mer direkte og følelsesrik. Jeg liker ekstra godt at Tore tydeligvis er en homme fatal, og at poeten vil Gud skal advare oss mot sånne.

Jeg elsker Tore!
Han er min drøm.
Hvorfor har ikke Gud sagt ifra?
Advarsel!
Tore! Tore!

Kveldens andre store attraksjon var performancekunstneren Kate Pendry, som gjorde en opptreden inspirert av twitterverset. Hun hadde to mikrofoner, en med mye ekko hvor hun laget en kakofoni av lyder, som illustrasjon på det store bruset av enkeltstemmer, og en vanlig mikrofon hvor enkelte poetiske setninger trådte tydeligere fram. Why do women talk like this? hvisket hun inn i mikrofonen. Det har jeg også lurt på.

Kate Pendry

Kate Pendry opptrer på Magneten, 24. april 2009. Foto: Oda Bhar.

Arrangementet het Magisk Aften og var en såkalt piratopplesning, dvs at en del folk som driver med musikk og poesi var blitt enige om å treffes og gjøre noe sammen. Det ble avholdt et liknende arrangement ifjor, dengang i en privat leilighet (jeg var dessverre ikke der), og håpet er at konseptet vil vokse og gro. Andre som leste på Magneten var (i kortversjon):

Ellen Grimsmo Foros, fra fjorårets diktsamling Jordbok.
Kristin Berget, fra årets diktsamling Der ganze Weg.
Susanne Christensen, To drømmer om John Erik Riley, korte tekster hvor John Erik Riley og Tore Renberg opptrer, fulgt av fotnoter med googlet informasjon om de to forfatterne.
Paal Bjelke Andersen (initivativtaker), med konseptdikt fra en vandring i Oslos gater, bygget rundt klokkeslett og navn på butikkskilt.

Fra venstre: Susanne Christensen, Ellen Grimsmo Foros og Kristin Berget. Tegnet av Streck, aka Tor-Bjørn Adelgren.

Fra venstre: Susanne Christensen, Ellen Grimsmo Foros og Kristin Berget.

Mot slutten av kvelden ble det musikk ved Arild Hammarø (gitar og sang  – samt initiativtaker til arrangementet sammen med Paal Bjelke Andersen) og Hayden Powell (trompet). Noen flere kom etterhvert opp på scenen og bidro til musikalsk improvisasjon.

Gordon Powell og Kate Pendry, tegnet av Streck aka Tor-Bjørn Adelgren.

Hayden Powell og Kate Pendry, tegnet av Streck aka Tor-Bjørn Adelgren.

Tegningene over er laget av Tor-Bjørn Adelgren, og finnes i større og bedre versjon på flickr her (pluss noen flere tegninger fra samme kveld). Tor-Bjørn er i ferd med å opprette en ny blogg for denne typen bilder, kalt Kulturkrokí. I tillegg vil han fortsatt ha den gamle bloggen sin, Streck, som inneholder en tegnefortelling om fuglegutten Emo.

Oppdatering: Tekstene til Susanne Christensen, To drømmer om John Erik Riley, finnes publisert i Signaler 2006 (hvor hun var invitert bidragsyter, ikke debutant), samt i et dansk tidsskrift for poesi og kunst, Hvedekorn (1/07). En kortere og mindre litterær versjon, dvs uten de googlede fotnotene, kan leses på hennes egen blogg Tigerclaws her og her. (Takk for tilleggsinformasjonen, Susanne!)

Advertisements

Feministisk Noir (Veronica Mars) 24. april 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
23 comments

Som film noir har tv-serien Veronica Mars en vri. Detektiven er ikke en mann, og femme fatale er ikke en kvinne.

Den amerikanske tv-serien Veronica Mars handler om ei tenåringsjente som løser mysterier. Her i landet har den vært vist på TVNorge, hvor alle tre sesongene gikk i reprise i vår. Serien begynner med at Veronica vil finne ut sannheten om bestevenninnens død, en hendelse som (før seriens start) førte til at Veronicas far mistet jobben som sheriff. Familien falt dramatisk på samfunnsstigen, Veronica mistet vennekretsen sin og ble utstøtt av skolens rikmannsmiljø, og i tillegg forsvant moren hennes sporløst. Og likevel, det spesielle ved serien er ikke et spennende plott. Den er bygget etter en annen lest enn vanlige ungdomssåper: Stemningen er mørkere, replikkene mer hardkokte, og karakterene skiller dårligere mellom rett og galt. Veronica Mars er rett og slett en teenage noir.

ve4

Å gjøre serien til en film noir var et bevisst valg fra serieskapernes side. Produsent og manusforfatter Rob Thomas ønsket å gi karakterene gråtoner, slik at hver enkelt kunne ha både mørke og lysere sider, framfor å dele dem opp i good guys og bad guys slik de fleste andre ungdomsserier gjør. Han er forøvrig ikke den eneste som har hatt suksess med teenage noir fra high school-miljø i det siste. Et annet eksempel er Brick, en film med mannlig protagonist som vant pris for visuell originalitet i Sundance 2005. Hva er det med amerikansk ungdomsskole som gjør film noir til et vellykket valg? Rob Thomas nevner tre hovedpunkter: 1) fallhøyden, 2) lukkede miljøer, og 3) hvem kan bedre enn tenåringer virke hardkokt vittige og kule?

vecrew1

I den klassiske noir-filmen er helten er en loner. Han står gjerne på siden av samfunnet, har lav status og lite å tape, og kaster seg uten å tenke ut i situasjoner med høy risiko. En slik setting er lett å få til i high school-miljøet, som er lukket og preget av klikkdannelser. Du er enten inne eller ute, det er lett å falle fra høye posisjoner, og et utenforskap får høye personlige omkostninger, siden du uansett ikke kan unnslippe miljøet. Karakteren Veronica Mars (Kristen Bell) har på kort tid falt fra topp til bunn på den sosiale rangstigen, og utenforskapet blir tydelig hver gang vi ser henne spise lunsj alene i den livlige skolegården.

ve5

Rob Thomas ville skape en karakter som ikke hadde mer å tape. Veronica bryr seg ikke om hva andre mener fordi hun allerede har «vært gjennom alt», og dette gir karakteren en frihet og et handlingsrom som er spesielt uvanlig for jenter i tenårene. Det blir mulig å ignorere, eller i det minste nedtone vanlige jentegreier, som hva hun skal ha på seg og hva bestevenninnen vil si. Nå skal det sies at de fleste i småbyen Neptune har utseendet i orden, ikke minst Veronica. Men det er spennende å oppleve et noir-konsept hvor kjønnsrollene er snudd på hodet. Det gir et frisk og oppdatert inntrykk i en sjanger som sårt trenger revitalisering, noe også teamet bak Brick er inne på:

«We set Brick in high school to get away from the images of men in hats.» (Rian Johnson, regi og manus).

Opprinnelig var ikke manus planlagt på denne måten. De første utkastene til Veronica Mars hadde en mannlig protagonist. Men på et tidspunkt slo det Rob Thomas at plottet ville bli mer originalt ved å endre kjønn. Hvor mange ganger kunne ikke det samme enkle grepet vært brukt til å gjøre filmmanus mindre stereotype? På skrivekurs blir slike vridninger brukt som trening i å tenke nytt og mindre klisjéfylt, og jeg kan anbefale metoden for alle som driver med fiksjon. Om du ikke velger å speilvende det endelige produktet, prøv det ut i innledende faser. Hvordan endrer det historien om hun blir han, om gammel blir ung, om miljøet er en by framfor ei bygd? Er det noe jeg ønsker å se i norsk film framover, så er det flere karakterer som ikke først og fremst er kvinner eller menn, eller andre typer du kan «kjenne deg igjen i», men viser en dybde bare det motsetningsfylte og overraskende kan gi.

«I thought a noir piece told from a female point of view would be more interesting and unique.» (Rob Thomas, produsent og manusutvikler for Veronica Mars)

Den andre påfallende oppdateringen ligger i det seriens politiske perspektiv. Klasseproblematikk står sentralt i Veronica Mars, både som dramatisk element og tema. Dette er ingen glanset eventyraction a la Nancy Drew. Veronica Mars er ingen uskyldig heltinne som finner skjulte skatter i hjemsøkte grotter. Hun blir selv utsatt for dramatiske overgrep: mobbet på skolen, forlatt av en alkoholisert mor som returnerer for å stjele skolepengene hennes, dopet og voldtatt på fest, skandalisert når en nakenvideo havner på internett.

«Nancy Drew is about finding the hidden jewels in the haunted cave. We wanted our episodes to feel real.» (Rob Thomas)

Å løse mysterier er ikke noe Veronica gjør for moro skyld. Hun trenger ekstrainntekt og tar på seg oppdrag for skolekameratene mot honorar, når hun ikke hjelper til i farens detektivbyrå. Mot slutten av high school har hun begynt å tenke på virksomheten som framtidig levebrød, og tar eksamen som privatdetektiv for å få egen lisens. Samtidig studerer hun kriminologi og psykologi ved universitetet (sesong 3). En professor anbefaler henne til en praktikantplass hos FBI, som hun får etter hard konkurranse. Men på dette tidspunktet blir serien lagt ned. Angivelig hadde den ikke nok seere i USA (ca 2,5 millioner pr episode), selv om kritikerne var positive og suksessen stor i utlandet.

lo1

Tenåringer har denne blandingen av sårbarhet og livstrøtthet som passer perfekt i en film noir. En slik ambivalent attitude benyttes i Veronica Mars, ikke minst i den hardkokte og vittige dialogen mellom Veronica og hennes love interest Logan Echolls (Jason Dohring). På sitt beste minner replikkene om Bogarth/Bacall i glansdagene, og kjemien er av en liknende klasse, noe serieskaperne bruker for alt det er verdt. Jason Dohring var opprinnelig tiltenkt en mindre rolle i serien, men greide i løpet av første sesong å utklasse den opprinnelige kjæresten Duncan Kane (Teddy Dunn), som ble skrevet ut av serien under obskure omstendigheter. Det var utvilsomt et godt valg, for maken til irriterende flat high school hunk har jeg sjelden sett. Derimot har Jason Dohring den dirrende og uberegnelige karismaen til en homme fatal. Han framstår som korttenkt, selvsentrert og upålitelig, men helt umulig å ikke bli sjarmert av.

love3

Veronica på sin side er liten av vekst, rappkjefta og smart. Vi får ingen urealistiske girlpower-slåsskamper hvor hun vinner over sterke gutter i kampsport. Veronica manøvrerer seg fram utelukkende ved hjelp av kløkt og allianser. Hun har et utvalg gode hjelpere: politifolk og smågangsters, klassekamerater som kan stjele biler eller sitter i elevrådet, med tilgang til nøklene på rektors kontor. Hun går ikke av veien for å tøye grenser, men holder balansen såvidt. Serien har en moral, men er sjelden moraliserende. Det finnes rett og galt, men i enda større grad: gråsoner.

lo2

Veronica gjør typiske tenåringsting som å lyve for faren sin, den gode og kjærlige ex-sheriffen. Motivene hennes er sjelden ubetinget rene, og hun bærer på et stadig behov for hevn, både på egne og andres vegne. Til en av klassekameratene sier hun: Først beviser vi at han er skyldig, deretter tar vi igjen. Ikke sjelden sier den hun skal hjelpe stopp: nøyer seg med å få løst mysteriet, finne ut hva som har skjedd, og bakker ut før selve hevnaksjonen. Veronica har ingen forståelse for dette, noe som minner meg om en annen populærkulturell heltinne, Lisbeth Salander, aktuell på kino i den svenske filmen Män som hatar kvinnor. Lisbet Salander anses av de fleste å være hovedårsaken til Stieg Larssons boksuksess. Dette får meg til å lure på om den uforsonlige hevnersken er et ikon for vår tid. Hvor er det blitt av idealet om moralsk integritet, å ikke ville synke ned på motpartens (kriminelle) nivå? Er det noe ved dagens samfunn som gir hevnersken et mandat? I så fall har vi kanskje en forklaring på den fornyete interessen for film noir.

ve3

Ekstramateriale:
Dette innlegget blir parallellpublisert på Montages, hvor du også kan lese ukas filmanbefalinger fra meg. Men et par funfacts her til slutt, kun for Bharfot-bloggens lesere (det ligger også litt flere stjålne bilder her hos meg). Serieskaper Rob Thomas skrev tidligere for Dawson’s Creek, hvor han ble så lei av kravet om gode og beundringsverdige karakterer at han forbannet seg på å lage egne med mørkere sider. Kristen Bell leser også fortellerstemmen som sladrebloggeren Gossip Girl, i en annen ungdomsserie på TVNorge for tida. I tillegg spiller hun karakteren Elle Bishop i serien Heroes.

Referanselitteratur:

  1. «Humphrey Bogart’s back – but this time round he’s at high school.» Sara Hughes, The Observer, 26. mars 2006.
  2. «Clash of cultures drives ‘Veronica Mars’.» Bridget Byrne, The Associated Press, 22. september 2004.

Kneipp Sleeps Alone (Mühleisen) 18. april 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Kunst, Video.
Tags: , , , , , , , , ,
2 comments

I alt snakket om 3D-film kan det være lett å glemme at også 2D kan brukes tredimensjonalt. Dette skjer i kunstverdenen, hvor bevegelige bilder og lyd anvendes som integrerte deler av en større rominstallasjon. Riktignok kan disse verkene ha variabel kvalitet og kompleksitet. Ofte blir vi avspist med en flimrete videoskjerm bak en mørk gardin, noe som sikkert er grunnen til at videokunst sjelden har funnet gehør hos tradisjonelt filminteresserte. Desto hyggeligere er det å en sjelden gang finne noen som har greid å sette sammen lyd, film, stillbilder og fysiske konstruksjoner til en vellykket totalopplevelse. Denne helgen kan vi finne et slikt eksempel i Oslo, hvor Mercedes Mühleisen viser sin mystiske installasjon Kneipp Sleeps Alone (a journey should be done alone and by oneself because the heart is a lonely hunter).

Oslo: Gallery 21.24-21.25

Det hele foregår relativt bortgjemt i det gule lagerskuret som for tida er kunstakademistudentenes utstillingslokale på Vestbanetomta, kalt Galleri 21.24 og 21.25. Mercedes Mühleisen er BA-student og mest kjent som den ene halvparten av performancegruppa Slutburger. Makkeren Stine Sterk står for musikken, på noe jeg først tror er et balkaninspirert sigøynertrekkspill, men som viser seg å være et lite oransje elektronisk piano.

Mühleisen: "Kneipp Sleeps Alone" (detail)

Navnet på utstillingen, Kneipp Sleeps Alone (Kneipen sover alene) er bare kryptisk fram til du ser et av objektene. Her er det sovende kneipbrødet, men den såre klynkingen rundt køyesenga må du bare forestille deg.

Mühleisen: "Kneipp Sleeps Alone" (detail)

Det var heller ikke kneipbrødet som fascinerte meg mest ved utstillingen. Lokalet var for anledningen inndelt i tre rom: dvs en sal og to avlukker bak røde fløyelsdraperier, som i et gammelt horehus. Aller best likte jeg musikken, som var proppet med surrealistisk melankoli. De mørke og marerittaktige videoinstallasjonene i hovedrommet virket verken tunge eller triste, tross den påtatte dysterheten gir de et fandenivoldsk inntrykk, som svart humor. Men det kan være jeg tar feil av kunstnerens intensjoner her, for senere forklarer Mühleisen, på spørsmål om musikken som spilles:

– Stine vet ikke hva sangen heter, men tror kanskje den har noe med ørkenen å gjøre. Hun lærte den av en streng og hatefull pianolærer da hun var liten. Derfor er det en sorgens sang.

Mühleisen: "Kneipp Sleeps Alone" (detail)

På det største lerretet står tre alvorlige menn med urørlige ansikter og hvert sitt stjerneskudd i hendene. I samme rom står et kvasirustikt bord av den typen som finnes i tømmerhuggerinspirerte feriehus særlig i USA, hvor det en vanlig rekvisitt i amerikanske indiefilmer fra Midtvesten. Bordet skal illudere en gjennomskåret trestamme, enormt tjukk og gammel, og stolene likner mindre stubber – bortsett fra at hele greia gjerne er laget i plast. Det er for mørkt til å avgjøre om Mühleisen har fått fatt i the real thing, eller nøyer seg med imitasjonstre. Men hovedsaken er den undereksponerte filmen som projiseres ned på bordplata. Den viser et vekslende antall hender som dunker og klasker i bordet, iblant med åpne håndflater, iblant med knyttet neve, som en rytmisk klappelek. Det minner om et symbolsk forenklet kortspill, som i den gamle låta med Kenny Rogers, The Gambler:

You got to know when to hold ’em,
know when to fold ’em,
Know when to walk away and know when to run.

Mühleisen: "Kneipp Sleeps Alone" (detail)

Det siste avlukket er formet som en korridor hvor du kommer inn i den ene enden, og møter en spøkelsesaktig skikkelse i motsatt ende, kledd i lyseblå burkaliknende gevanter. Også dette er en projeksjon av bevegelig film. Du ser skikkelsen komme inn og nærme seg litt, før den blir stående stille mens kjortelen flagrer svakt, og den forsvinner. At figuren ikke vandrer ut av bildet igjen, men fader ut, understreker inntrykket av et gjenferd i et hjemsøkt hus – skremmende, men også forheksende, tiltrekkende.

Mühleisen: "Kneipp Sleeps Alone" (detail)

Nedenfor kan du se en liten video jeg har satt sammen fra installasjonen til Mercedes Mühleisen. Det er dårlig lydkvalitet, men til gjengjeld er filmsnutten kort, og jeg tror uansett den gir en viss idé om opplevelsen.

Utstilling: Kneipp Sleeps Alone (a journey should be done alone and by oneself because the heart is a lonely hunter)
Sted: Galleri 21.25 (Vestbanetomta)
Tid: Fredag 17. april – søndag 19. april kl. 12-16

Kunsten å kope (Briller) 3. april 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , ,
17 comments

Har du noengang reiste på ferie til et sted som var kjedeligere enn du forestilte deg? Du velger det fordi det ligger avsides, kanskje uten bilvei eller mobildekning. Så står du opp og ber vertskapet om sightseeingtips, men de ser uforstående på deg. Her omkring? Nei, her er det ingenting å se. Dette er hva en stresset kvinnelig universitetsprofessor opplever i den japanske filmen Briller (Megane). Så hva pleier folk å gjøre her? spør hun. Jo, svarer verten, de fleste kommer hit for å «skumre».

Hva betyr det å skumre? Svaret er en uklar størrelse som avsløres i filmen gjennom hint og ledetråder. Som når professor Taeko sitter på stranda og jenta Haruna kommer for å si at det er middag: hvis jeg kan forstyrre deg nå, mens du skumrer? Professor Taeko blir forbløffet, men tør ikke spørre hva hun mener. Først langt seinere, når Taeko har vært gjennom faser av kjedsomhet, skuffelse, rastløshet og opprør, flytting til et annet hotell, flytting tilbake igjen, resignasjon, og til slutt en våknende nysgjerrighet – først da tør hun spørre verten Yuji direkte. Hva skjer når du skumrer, tenker du noe? Yuji klør seg i hodet, men prøver å svare. Du kan minnes fortida, eller tenke på noen, foreslår han. Taeko nikker, men det virker som om både spørsmål og svar bommer på poenget. Å skumre er mindre platt og opplagt enn du oppdager ved første øyekast. Assossiasjonen til verdens mest kjente buddhistiske koan er nærliggende: Lyden av ei hånd som klapper. Eller som en twittervenn skrev: Briller tar koping til en ny dimensjon.

Skritt for skritt lærer Taeko å sette pris på stedets skikker. Kvernet is fra strandboden (hvor prisen ikke er penger, men en valgfri gave), lengselen etter å bli skysset omkring på en trehjulssykkel (av den guruaktige eldre damen Sakura), eller den lett surrealistiske morgengymnastikken «Merci». Og selvfølgelig, nok en gang: skumring. Ikke i betydningen mørket faller på, men som noe du gjør på den tida av døgnet det skumrer. På norsk åpner tittelen for en ekstra betydning, som min kinovenn argumenterte hardnakket for. Å skumre, påsto han, må bety å studere bølgene som skummer mot stranda. Jeg liker teorien fordi den lar deg skumre når som helst – og kanskje hvor som helst? Hvis du ikke trenger skumring for å skumre, kan du også greie deg uten havet? Å skumre handler om en bevissthetstilstand, som kanskje blir mer oppnåelig jo lenger unna klisjéene du kommer. Som Haruna sier når Taeko forteller at hun liker å se sola gå ned: Å skumre til solnedgangen, er ikke det litt… konvensjonelt?

Flere anmeldere framhever Brillers terapeutiske kraft. Den skal være en lise for stressete storbymennesker, om du ikke har tid til ferie så ta en kinotur osv. Jeg blir bare irritert ved tanken. En «bedagelig pustepause», «matglade livsnytere», en «vakker komedie som puster med magen»? Etter min mening gjør dette filmen mer ufarlig enn den er. Briller kan være vanskelig å fange, men noen suppesøt idyll er den ikke. Feriestedet er utenfor sesong, det er kjølig i lufta, og strendene ligger øde på en litt truende måte. Hovedpersonen kjenner seg utrygg, hun er i villrede om de andres motiver, og blir stadig utsatt for små passiv-aggressive dueller. Humoren ligger i absurditet og forvirring, mer enn i feelgood-stemning. Regissør Naoko Ogigami gir oss ingen overflatisk ferieperle, men en dypt filosofisk film. Poenget er ikke å reise på ferie, men å innta en buddhistisk-filosofisk holdning: Sannheten lar seg ikke nagle, bare sirkle inn.

Nye briller

Dette innlegget blir også postet hos Montages, en ny filmportal som lanseres fredag 3. april, samme dag som Briller har premiere. Sjekk den ut, det ligger allerede mye supert filmstoff der. Ovenfor ser du mine nye briller, i påvente av et bilde av meg. (Kommer snart!) Er du utålmodig finnes det en miniversjon av meg hos Montages: nok en grunn til å ta turen dit? God påske!

(Alle øvrige foto i denne posten er promobilder fra filmen.)