jump to navigation

Feministisk Noir (Veronica Mars) 24. april 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
trackback

Som film noir har tv-serien Veronica Mars en vri. Detektiven er ikke en mann, og femme fatale er ikke en kvinne.

Den amerikanske tv-serien Veronica Mars handler om ei tenåringsjente som løser mysterier. Her i landet har den vært vist på TVNorge, hvor alle tre sesongene gikk i reprise i vår. Serien begynner med at Veronica vil finne ut sannheten om bestevenninnens død, en hendelse som (før seriens start) førte til at Veronicas far mistet jobben som sheriff. Familien falt dramatisk på samfunnsstigen, Veronica mistet vennekretsen sin og ble utstøtt av skolens rikmannsmiljø, og i tillegg forsvant moren hennes sporløst. Og likevel, det spesielle ved serien er ikke et spennende plott. Den er bygget etter en annen lest enn vanlige ungdomssåper: Stemningen er mørkere, replikkene mer hardkokte, og karakterene skiller dårligere mellom rett og galt. Veronica Mars er rett og slett en teenage noir.

ve4

Å gjøre serien til en film noir var et bevisst valg fra serieskapernes side. Produsent og manusforfatter Rob Thomas ønsket å gi karakterene gråtoner, slik at hver enkelt kunne ha både mørke og lysere sider, framfor å dele dem opp i good guys og bad guys slik de fleste andre ungdomsserier gjør. Han er forøvrig ikke den eneste som har hatt suksess med teenage noir fra high school-miljø i det siste. Et annet eksempel er Brick, en film med mannlig protagonist som vant pris for visuell originalitet i Sundance 2005. Hva er det med amerikansk ungdomsskole som gjør film noir til et vellykket valg? Rob Thomas nevner tre hovedpunkter: 1) fallhøyden, 2) lukkede miljøer, og 3) hvem kan bedre enn tenåringer virke hardkokt vittige og kule?

vecrew1

I den klassiske noir-filmen er helten er en loner. Han står gjerne på siden av samfunnet, har lav status og lite å tape, og kaster seg uten å tenke ut i situasjoner med høy risiko. En slik setting er lett å få til i high school-miljøet, som er lukket og preget av klikkdannelser. Du er enten inne eller ute, det er lett å falle fra høye posisjoner, og et utenforskap får høye personlige omkostninger, siden du uansett ikke kan unnslippe miljøet. Karakteren Veronica Mars (Kristen Bell) har på kort tid falt fra topp til bunn på den sosiale rangstigen, og utenforskapet blir tydelig hver gang vi ser henne spise lunsj alene i den livlige skolegården.

ve5

Rob Thomas ville skape en karakter som ikke hadde mer å tape. Veronica bryr seg ikke om hva andre mener fordi hun allerede har «vært gjennom alt», og dette gir karakteren en frihet og et handlingsrom som er spesielt uvanlig for jenter i tenårene. Det blir mulig å ignorere, eller i det minste nedtone vanlige jentegreier, som hva hun skal ha på seg og hva bestevenninnen vil si. Nå skal det sies at de fleste i småbyen Neptune har utseendet i orden, ikke minst Veronica. Men det er spennende å oppleve et noir-konsept hvor kjønnsrollene er snudd på hodet. Det gir et frisk og oppdatert inntrykk i en sjanger som sårt trenger revitalisering, noe også teamet bak Brick er inne på:

«We set Brick in high school to get away from the images of men in hats.» (Rian Johnson, regi og manus).

Opprinnelig var ikke manus planlagt på denne måten. De første utkastene til Veronica Mars hadde en mannlig protagonist. Men på et tidspunkt slo det Rob Thomas at plottet ville bli mer originalt ved å endre kjønn. Hvor mange ganger kunne ikke det samme enkle grepet vært brukt til å gjøre filmmanus mindre stereotype? På skrivekurs blir slike vridninger brukt som trening i å tenke nytt og mindre klisjéfylt, og jeg kan anbefale metoden for alle som driver med fiksjon. Om du ikke velger å speilvende det endelige produktet, prøv det ut i innledende faser. Hvordan endrer det historien om hun blir han, om gammel blir ung, om miljøet er en by framfor ei bygd? Er det noe jeg ønsker å se i norsk film framover, så er det flere karakterer som ikke først og fremst er kvinner eller menn, eller andre typer du kan «kjenne deg igjen i», men viser en dybde bare det motsetningsfylte og overraskende kan gi.

«I thought a noir piece told from a female point of view would be more interesting and unique.» (Rob Thomas, produsent og manusutvikler for Veronica Mars)

Den andre påfallende oppdateringen ligger i det seriens politiske perspektiv. Klasseproblematikk står sentralt i Veronica Mars, både som dramatisk element og tema. Dette er ingen glanset eventyraction a la Nancy Drew. Veronica Mars er ingen uskyldig heltinne som finner skjulte skatter i hjemsøkte grotter. Hun blir selv utsatt for dramatiske overgrep: mobbet på skolen, forlatt av en alkoholisert mor som returnerer for å stjele skolepengene hennes, dopet og voldtatt på fest, skandalisert når en nakenvideo havner på internett.

«Nancy Drew is about finding the hidden jewels in the haunted cave. We wanted our episodes to feel real.» (Rob Thomas)

Å løse mysterier er ikke noe Veronica gjør for moro skyld. Hun trenger ekstrainntekt og tar på seg oppdrag for skolekameratene mot honorar, når hun ikke hjelper til i farens detektivbyrå. Mot slutten av high school har hun begynt å tenke på virksomheten som framtidig levebrød, og tar eksamen som privatdetektiv for å få egen lisens. Samtidig studerer hun kriminologi og psykologi ved universitetet (sesong 3). En professor anbefaler henne til en praktikantplass hos FBI, som hun får etter hard konkurranse. Men på dette tidspunktet blir serien lagt ned. Angivelig hadde den ikke nok seere i USA (ca 2,5 millioner pr episode), selv om kritikerne var positive og suksessen stor i utlandet.

lo1

Tenåringer har denne blandingen av sårbarhet og livstrøtthet som passer perfekt i en film noir. En slik ambivalent attitude benyttes i Veronica Mars, ikke minst i den hardkokte og vittige dialogen mellom Veronica og hennes love interest Logan Echolls (Jason Dohring). På sitt beste minner replikkene om Bogarth/Bacall i glansdagene, og kjemien er av en liknende klasse, noe serieskaperne bruker for alt det er verdt. Jason Dohring var opprinnelig tiltenkt en mindre rolle i serien, men greide i løpet av første sesong å utklasse den opprinnelige kjæresten Duncan Kane (Teddy Dunn), som ble skrevet ut av serien under obskure omstendigheter. Det var utvilsomt et godt valg, for maken til irriterende flat high school hunk har jeg sjelden sett. Derimot har Jason Dohring den dirrende og uberegnelige karismaen til en homme fatal. Han framstår som korttenkt, selvsentrert og upålitelig, men helt umulig å ikke bli sjarmert av.

love3

Veronica på sin side er liten av vekst, rappkjefta og smart. Vi får ingen urealistiske girlpower-slåsskamper hvor hun vinner over sterke gutter i kampsport. Veronica manøvrerer seg fram utelukkende ved hjelp av kløkt og allianser. Hun har et utvalg gode hjelpere: politifolk og smågangsters, klassekamerater som kan stjele biler eller sitter i elevrådet, med tilgang til nøklene på rektors kontor. Hun går ikke av veien for å tøye grenser, men holder balansen såvidt. Serien har en moral, men er sjelden moraliserende. Det finnes rett og galt, men i enda større grad: gråsoner.

lo2

Veronica gjør typiske tenåringsting som å lyve for faren sin, den gode og kjærlige ex-sheriffen. Motivene hennes er sjelden ubetinget rene, og hun bærer på et stadig behov for hevn, både på egne og andres vegne. Til en av klassekameratene sier hun: Først beviser vi at han er skyldig, deretter tar vi igjen. Ikke sjelden sier den hun skal hjelpe stopp: nøyer seg med å få løst mysteriet, finne ut hva som har skjedd, og bakker ut før selve hevnaksjonen. Veronica har ingen forståelse for dette, noe som minner meg om en annen populærkulturell heltinne, Lisbeth Salander, aktuell på kino i den svenske filmen Män som hatar kvinnor. Lisbet Salander anses av de fleste å være hovedårsaken til Stieg Larssons boksuksess. Dette får meg til å lure på om den uforsonlige hevnersken er et ikon for vår tid. Hvor er det blitt av idealet om moralsk integritet, å ikke ville synke ned på motpartens (kriminelle) nivå? Er det noe ved dagens samfunn som gir hevnersken et mandat? I så fall har vi kanskje en forklaring på den fornyete interessen for film noir.

ve3

Ekstramateriale:
Dette innlegget blir parallellpublisert på Montages, hvor du også kan lese ukas filmanbefalinger fra meg. Men et par funfacts her til slutt, kun for Bharfot-bloggens lesere (det ligger også litt flere stjålne bilder her hos meg). Serieskaper Rob Thomas skrev tidligere for Dawson’s Creek, hvor han ble så lei av kravet om gode og beundringsverdige karakterer at han forbannet seg på å lage egne med mørkere sider. Kristen Bell leser også fortellerstemmen som sladrebloggeren Gossip Girl, i en annen ungdomsserie på TVNorge for tida. I tillegg spiller hun karakteren Elle Bishop i serien Heroes.

Referanselitteratur:

  1. «Humphrey Bogart’s back – but this time round he’s at high school.» Sara Hughes, The Observer, 26. mars 2006.
  2. «Clash of cultures drives ‘Veronica Mars’.» Bridget Byrne, The Associated Press, 22. september 2004.
Advertisements

Kommentarer»

1. ca.strømsnes - 24. april 2009

Har sett Veronica Mars, men har aldri tenkt på serien på denne måten. Interessant og velskrevet:)

Oda - 24. april 2009

Tusen takk! En fordel med å researche denne artikkelen var at jeg fikk litt glupere argumenter for å like den. Nå lar jeg meg ikke erte av de uvitende mer. Anonyme Veronica-fans foren eder!

2. Rullerusk - 24. april 2009

Jeg har en stund lett etter en ny serie å se, og nå virker det som jeg må gi Veronica Mars en sjanse. Gøy med tenåringsserie med litt mørkere undertoner og moralske gråsoner.

Jeg så Brick for noen måneder siden og likte den veldig godt. Det var litt rart med en film noir satt til high school, men på en måte så passet også veldig godt med den settingen. Det har kanskje noe med hvor dramatisk alt kan være på videregående, med intriger, allianser, rykter og ellers tøffe tak?

Oda - 24. april 2009

Ah, du har sett Brick! Håpet det skulle dukke opp noen som hadde det. Men den har ikke vært på kino i Norge, tror jeg? Burde den ha vært det, eller syntes du det var en typisk rett-på-dvd-film?

Alt er helt klart veldig dramatisk på videregående, og for noen: allerede på ungdomsskolen. Selv var jeg altfor sent utviklet til å oppsøke særlig mye dramatikk før jeg ble seksten, men deretter… Det er vel noe med at mye skjer for første gang, ikke for at ting egentlig kjennes mindre sterke senere (snarere tvert imot, for min egen del, men har skjønt at mange er uenig med meg der), men kombinasjonen av nytt, sterkt og klønete kan virke livsfarlig.

3. vaarloek - 24. april 2009

jeg falt aldri helt for veronica mars, men jeg har helt klart sett disse elementene i serien. bra at det kom noe bra ut av dawson creek liksom, herregud for en serie! karakterer med flere dimensjoner er alltid mer spennende enn good/bad, rett og slett fordi det ikke finnes noe good/bad-inndeling i virkeligheten. den verste massemorderen kan være en kjærlig far, ikke sant? eller mor, for den saks skyld 😛

Oda - 24. april 2009

Jeg falt heller ikke for den første gang jeg så fra begynnelsen. Men så dumpet jeg innom en episode i midten, hvor denne LoVe fatal attraction-greia hadde gjort seg gjeldende, og da ble det noe annet. Så holdt jeg på å falle av igjen da den irriterende Duncan Kane gjorde comeback som kjæreste, og Lilys morder ble avslørt slik at faren Keith Mars fikk oppreisning, og Veronica så ut til å være på vei tilbake inn i popularitetsflokken. Men heldigvis gikk harmonien over igjen.

Denne typen serier er for meg helt avhengig av å ha noe mørkt og underdogaktig ved seg, at noe står på spill. Med en gang det blir for mye rik-pike-løser-mysterier, eller bare usympatiske vennegjenger som surrer runt i småintriger, får jeg piggene ut. Som i Dawson’s Creek. Herregud, det hellige skråsmilet til Katie Holmes 👿

4. Rullerusk - 24. april 2009

Tror nok Brick er litt for sær til å havne på kino i Norge. Skjønt de kunne kanskje solgt den med at han som er hovedpersonen også spilte den søte, litt hjelpesløse forelska nerden i 10 thing I hate about you? Jeg har sett den fordi kjæresten kom over den og lasta den ned. Fine internettet.

Oda - 24. april 2009

Skjønner. Ja, fine internettet! Every home should have one.

5. Frøken Skavlan - 24. april 2009

Du altså! Du skriver så bra og så interessant. Favorittkulturbloggeren som sikkert kan beskrive kulturperspektivet til en gråstein og gjøre det interessant.

(…men…er dette et dårlig forsøk på å stjele til deg Logan for alltid?)

Oda - 24. april 2009

Hey, tusen takk!!
Men… først kompliment… så «dårlig forsøk»!? Logan burde vel være min etter dette, ihvertfall for en stund? Jeg kunne ikke overlate ham til Anja helt uten kamp, vet du. Jeg kunne ikke det.

6. PoPSiCLe - 25. april 2009

Veronica Mars er en genial serie. Og nok et eksempel på at folka i styringen i TV-selskapene ikke alltid helt skjønner sitt eget beste 🙂

Jeg så Veronica Mars da serien første gang dukket opp i USA, og det var en lidelse å måtte vente på nye episoder. Og serien er som du sier ikke svart/hvit, og har heller ikke problemer med å ta opp alvorlige tema.

Jeg tror jeg må gi Brick en sjanse og, og jeg visste faktisk ikke at Kristen Bell var med i Heroes (nei, jeg har ikke sett søppel-superhelt-serien) – kanskje jeg likevel må gi Heroes en sjanse til da…

Oda - 27. april 2009

Har verken sett Brick eller Heroes jeg heller. Skal definitivt sjekke ut Brick. Mer skeptisk til Heroes, enda mange kaller den genial – vi får se.

Helt utrolig at de la ned Veronica Mars, og enda mer utrolig at de ikke avsluttet sesongen. Det ble brått bestemt at den skulle ha fire episoder mindre enn først planlagt, og dermed rakk de ikke engang å samle trådene. Jeg så siste episode uten å vite at det var siste, og kunne nesten ikke tro det da jeg fikk vite det var slutt. Det meste blir hengende i lufta. Vi kan jo håpe på spillefilmen noen prøver å få til, men jeg er skeptisk. Lurer virkelig på hva som skjedde bak kulissene.

7. Glamourbibliotekaren - 27. april 2009

Så morsomt, jeg googlet Veronica Mars for å se om noen har skrevet noe vettugt om serien her i Norge, og kom over denne analysen. En svært god serie, nettopp fordi den er så mørk, så atypisk tenåringsserie, og fordi den ikke er basert på plott som løses med happy endings – men at det hele tiden er en eller flere underliggende historier som vi egentlig aldri får helt klarhet i. Det er mange triste elementer også – sorg over moren som er forsvunnet og over bestevenninnen som døde, onde skoleelever som fryser henne ut fullstendig, men smarte Veronica gir beng i at hun er en outcast blant de bortskjemte snobbene. Hun fremstår ALDRI som svak eller påvirket av dette. Til tider ble jeg vettskremt av å se på – jeg tror aldri jeg klarer å se Harry Hamlin som noe annet enn creepy – og avslutningen på sesong 2 var også scary. Og avslutningen på sesong 3 var jo bare wishy-washy – jeg fatter ikke hvorfor de alltid legger ned de beste seriene (Arrested Development, feks) mens andre får gå og gå i årevis (eller raser ned i kvalitet og bare fader bort, sånn som Heroes).

Ah, jeg elsker Veronica Mars, nå er det på tide å se den igjen, kjenner jeg! Takk!

Oda - 27. april 2009

Kombinasjonen av lange og korte plott liker jeg også, spesielt i de to første sesongene. For lesere som ikke har sett serien: Det er ett eller flere lengre mysterier som går over flere episoder, til dels hele sesonger, men i tillegg inneholder hver episode kortere opplegg og mysterier, slik at det går an å se enkeltepisoder for seg også. Men du får utvilsomt mest utbytte av serien ved å se den fra A til Å, pga de lange plottrådene.

Harry Hamlin var en fantastisk casting, deilig med en skuespiller som kan virke så likandes det ene øyeblikket og så utrolig creepy det neste. Jeg liker veldig god avsløringsfasen hvor vi først har trodd han var en grei nok kar, på Veronicas side i det nye kjærlighetsforholdet til Logan, beskytter henne mot kameratene hans etc, og så plutselig! smeller det. Helt enig mht avslutningen på sesong 2 også, tror kanskje det er den beste finaleepisoden jeg har sett noensinne. Den scenen på taket av hotellet, med helikopteret som eksploderer, gutta som slåss, og Veronica som endelig friker ut og ser ut til å miste kontrollen… herregud.

Men jeg er litt uenig i at hun aldri virker svak eller påvirket av utfrysningen: Tvert imot synes jeg blandingen av smerte, trass og mot er tydelig i måten Kristen Bell spiller henne på hele tida. Det gjør at hun ikke blir noen superheltinne, men et menneske å sympatisere med også når hun er avvisende, hevngjerrig, spydig. Rob Thomas ville gjøre henne «not huggable», og likevel blir hun på en måte huggable for meg, en å heie på, en som fortjener å kunne senke forsvarsverkene innimellom, en som ikke burde bli sviktet av vennene, i det minste, når hun har så mange fiender. Hun trenger beskyttelse, og samtidig ikke, som de fleste av oss.

8. Glamourbibliotekaren - 27. april 2009

Ja nemlig, Harry virker ålreit, og plutselig er han djevelen selv.

Jo jeg er enig med deg – jeg var litt utydelig, jeg mente at hun aldri var selvmedlidende eller ble et langvarig offer for sine skolekamerater, hun lot seg ikke knekke liksom. De var jo fæle mot henne og hun var jo både tøff og sårbar på samme tid, men hun sutret liksom ikke. Hun var absolutt huggable selv om hun var tøff, og hun var jo ingen superhelt eller Houdini som kom seg ut av alle situasjoner kun ved egen hjelp – men måtte av og til reddes av andre (jfr Harry-jakten på slutten av ses.1). Men jeg beundrer hennes evne til å heve seg over mobbing og svare tilbake, evt ta hevn over de slemme.

Men det er et par år siden jeg så noe av det sist, så jeg trenger en liten oppfrisking!

Oda - 27. april 2009

Da skjønner jeg hva du mener, helt enig. Hun tar den tøffe tonen og skremmer plageåndene med attitude, det er utrolig deilig å se, nesten katarsisk. Og så klart en super rollemodell for unge jenter. For eldre jenter også, når jeg tenker meg om.

9. Tom - 20. juni 2009

En av mine favoritt serier gjennom tidene og øverst på lista over serier jeg skal ha på DVD 🙂 Skriver flott gjør du og.

10. Oda - 20. juni 2009

Hei Tom, velkommen hit og tusen takk!
Selv tok jeg opp serien mens den gikk, siden jeg sjelden ser tv i realtime (jobber mye kveld). Men dessverre slettet jeg episodene etterhvert som de var sett, siden det tok meg ei stund å skjønne hvor genial serien var. Angrer nå…

11. Rullerusk - 19. juli 2009

Oi, nå har jeg også blitt hekta på Veronica! Er litt ute i sesong 2 og fant ut at jeg måtte lese denne posten om igjen. Synes det du skriver er enda bedre nå som jeg har sett selv. For ikke å snakke om sjeleglad for å lese at de kvitter seg med Duncan etterhvert. Makan til døll type. Det er jo helt klart Veronica og Logan som har kjemi. Når de er sammen (enten de krangler eller kliner) flyr det praktisk talt gnister fra skjermen!

Oda - 19. juli 2009

Ja, noe av teksten min var kanskje for intern om du ikke hadde sett serien selv? Men bra om jeg får flere til å oppdage den! Savner gnistene til LoVe, merker jeg. Sjelden å se så god kjemi mellom filmpar for tida.

12. Sånn går no dagan « Rullerusks rablerier - 23. juli 2009

[…] siste sesong. Jeg vil forresten anbefale alle interesserte å lese Oda Bhars flotte blogginnlegg “Feministisk Noir”  hvor hun analyserer Veronica […]

13. Marianne - 12. juni 2010

Det tok lang tid før jeg begynte å se VM, mest fordi jeg følte meg ferdig med tenåringsserier. Men det er en suveren serie, synd det ikke ble flere sesonger enn tre ..

Oda - 12. juni 2010

Veldig synd at det ikke ble mer. Jeg ser heller ikke mange tenåringsserier lenger. Tror kanskje jeg liker Veronica Mars fordi også voksenkarakterene er gode, faren hennes er f.eks ikke bare far, men har en egen personlighet utover det. Og på en måte handler vel serien om å bevege seg inn i voksenverdenen, ikke bare de klassiske tenåringsproblemene?

Eller kanskje finner jeg bare påskudd for meg selv… 🙄


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: