jump to navigation

Treet som vinker farvel 18. mai 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Natur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
18 comments
Duetre (Nyssaceae)

Duetreet i full blomst. Oslo, 20. mai 2007. (Foto: Oda Bhar)

Duetreet stammer fra Kina. Den første europeeren som kom hjem og fortalte om det var en fransk misjonær som het A. David, og med vanlig frekkhet kalte europeerne treet opp etter ham (Davidia involucrata). Dette var i 1869, og i år 1900 dro engelskmannen Ernest H. Wilson til Kina for å finne treet. Han brakte frø til Europa, og det var hans poetiske beskrivelse som ga treet navn:

«Blomstene beveger seg ved det minste vindpust og ligner kjempestore sommerfugler eller små duer som svever rundt treet.» (Ernest H. Wilson)

Men jeg liker det andre kallenavnet bedre: Lommetørkletre. Det kommer av de store hvite svøpbladene som vinker i vinden mens treet blomstrer, så lette at de nesten aldri henger stille nok til å bli skarpe på nærbilder. Selve blomsterstanden er unnselig: bittesmå røde stilker som sitter sammen i en kule, gradvis mer glissen ettersom blomstringen skrider fram. På bildet under er det helt i starten av blomstringen, så blomsterhodene er brune og sitter tett sammen, slik at de likner sjokoladekuler. Ennå er «lommetørklærne» ganske små, og de er ikke blitt hvite ennå. Men etter ei uke kan de bli ca 10 cm brede og 20 cm lange.

Duetre (Nyssaceae)

Duetreet i starten av blomstringen. Oslo, 16. mai 2009. (Foto: Oda Bhar)

Duetreet i Botanisk hage ble plantet i midten av 1950-årene, men blomstret ikke før etter 30 år. Du finner det helt øverst mellom Botanisk og Geologisk museum, ved det som kalles Systematisk hage (fordi plantene er ordnet etter familie, og ikke etter utseende eller opprinnelsesland som ellers i parken). Blomstringa varer bare ca 10 dager, så skynd deg!

Duetre (Nyssaceae)

Grein av duetreet i starten av blomstringa. (Foto: Oda Bhar)

Skrive eller filme? (Sara Johnsen) 10. mai 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
13 comments

Hva betyr status? Når føler du deg ovenpå, når blir du underdog? Dette er et av temaene i Upperdog, den nye spillefilmen til Sara Johnsen, som nylig ble lansert som årets åpningsfilm i Haugesund.

Jeg er på Hoveddeichman og hører Sara Johnsen intervjues av bibliotekets egen Cecilie Bergh. Hovedfokus er på Johnsens litterære produksjon, men de snakker også om filmene hennes, ikke minst Upperdog. De som kjenner meg fra før vet at jeg har spesiell interesse av denne filmen, fordi jeg i høst leide ut leiligheten min til innspillingen. En del av attraksjonen for meg blir nok å se hva de egentlig drev med her hjemme, de dagene jeg måtte holde meg unna og bo på hotell (jeg har tidligere spekulert over dette i en bloggpost). Men å høre Sara Johnsen fortelle overbeviser meg om at filmen har flere kvaliteter.

Sara Johnsen

Filmregissør og forfatter Sara Johnsen. (Foto: Oda Bhar.)

Sara Johnsen (f. 1970) har studert litteraturvitenskap og tatt mastergrad i medier og kommunikasjon. I tillegg har hun gått regilinjen ved Filmskolen på Lillehammer, på det første kullet som ble uteksaminert (2000). Hun ble positivt lagt merke til allerede med skolefilmene sine, og har siden laget flere kortfilmer, blant annet den glimrende Houdinis hund. Dessuten har hun regissert tv-drama for SVT, og laget én av filmene i Folk flest bor i Kina. Mest kjent er hun for den kritikerroste langfilmen Vinterkyss, som har vunnet flere priser i inn- og utland. På litteratursiden har hun utgitt en novellesamling (Han vet om noe hun kan prøve, 2004) og en roman (White man, 2008), som begge har fått god omtale.

Romanen White Man er interessant bl.a. fordi den har fellestrekk med Coetzees Disgrace (Vanære), som er filmet (med John Malkovitch i en av hovedrollene) og gikk på norske kinoer ifjor. Det handler om hvites nærvær i Afrika, med særlig fokus på hvite kvinner og seksualitet. I White Man reiser et norsk par med et lite barn til et feriested i Afrika, noe som først tegner til å bli hyggelig, men som ender med at mannen kastes i fengsel for drap på en svart mann som bryter seg inn på hotellrommet deres. Sara Johnsen kaller den en uhyggeroman, noe som ikke minst henspiller på siste halvdel av boka, hvor perspektivet endres og gir et nytt syn på det som har skjedd. White Man begynte som utkast til et filmmanus, men så viste hun det til redaktøren sin på Gyldendal, og de ble enige om at det kunne bli en roman. Etter skrivingen var hun for lei av historien til at filmatisering virket aktuelt, men hun lukker ikke døra for en mulig film senere.

Sara Johnsen

Sara Johnsen under Verdens bokdag 2009. (Foto: Oda Bhar.)

Hva med Upperdog? Kunne den like gjerne vært bok som film? Nei, mener Sara Johnsen. Plottet er for karakterdrevet, ikke minst er filmen bygget opp rundt konkrete skuespillere, spesielt én som hun kjenner fra teaterskolen. Hermann Sabado (f. 1982) er trønder med bakgrunn fra Filippinene, og det er morsomt når hun beskriver sitt første inntrykk av ham. Først virket han som en slapp, laidback type, bare én av mange på kullet hvor hun underviste. Men så fikk hun se ham foran kamera, og med et slag endret inntrykket seg. Det er den klassiske historien: En tilsynelatende fargeløs og anonym person stråler plutselig og trekker til seg blikk i lyset fra et kamera.

– Mange skuespillere er slik. I kantina ville du ikke tenkt at det var noe spesielt ved dem, men kamera får fram et kommunikativt nærvær.

Upperdog

Hermann Sabado langfilmdebuterer i Upperdog (bilde fra filmen).

Ifølge Johnsen er det mye humor i Upperdog, mens bøkene hennes er dystrere. Men en fellesnevner ved bøker og film er at hun liker mysterier. Publikum skal drives videre av undring, at de lurer på noe og vil finne ut hvordan det går. Det er ikke nok med fine enkeltøyeblikk, det skal finnes et spennende plott. Både i film og bøker liker hun dessuten å skifte fortellerperspektiv underveis.

– Det skapes en spenning av å se ting fra forskjellige vinkler.

Sara Johnsen jobber ikke endimensjonalt. Hun kaller Upperdog en multiplotthistorie, det vil si at flere handlingstråder flettes sammen. I en av delhistoriene i Upperdog møter vi en norsk Afghanistan-soldat som har skutt en sivil. Øyeblikket ble fotografert og smelt opp på forsida av VG, noe soldaten er forurettet over, kanskje mer enn han er rystet av selve hendelsen. Hva er det med bilder som virker så sterkt? Et bilde blir også sentralt i en annen delhistorie, hvor et søskenpar blir adoptert til Norge som små barn, men vokser opp i hver sin familie, uten kontakt med hverandre. Det de har felles er samme familiebilde på nattbordet, og forviklingene starter når bildet oppdages av en felles bekjent.

– Jeg har egentlig alltid villet bli forfatter. Det henger veldig mye høyere for meg enn å være regissør.

Paradokset er at den første boka hennes ble til i direkte påvirkning fra studiene ved Filmskolen på Lillehammer. Amerikaneren Dick Ross holdt en forelesning omkring minneøvelser, hvor han stilte spørsmål som skulle få studentene i gang med å tenke over fortida. Husker du dine første sko? Når skjønte du for første gang at moren din var et menneske, og ikke bare mor? Ross har reist omkring og holdt liknende kurs for folk i hele verden, ikke minst gamle mennesker. Tanken er at ved å presse deg selv til å huske, finner du kanskje ikke akkurat de minnene du spør etter, men det kan dukke opp andre som setter kreative prosesser i gang. Om du ikke selv er spennende nok til å være karakter i en film eller roman, så kan du skape en annen som er det, basert på dine egne erfaringer.

Cecilie Bergh & Sara Johnsen

Cecilie Bergh (intervjuer) og Sara Johnsen. (Foto: Oda Bhar.)

Sara Johnsen var på biblioteket i anledning Verdens bokdag.
Upperdog får ordinær kinopremiere 28. august.

En versjon av dette innlegget blir også publisert på Montages.

Bitchende bikkjer (Bob Hund) 1. mai 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , , ,
8 comments

Jeg hadde gledet meg til Bob Hund-konserten igår, men er skuffa. Vokalisten burde ha brukt mer energi på å synge og mindre på å bitche om at publikum skulle «fortjene» flere låter. Det var bra trøkk i starten, men midtpartiet var labert med mye slapp skravling fra scenen. Under ekstranumrene tok det seg opp, men jeg sitter igjen med inntrykket av et turnétrøtt band som helst ville ha spart seg konserten i Oslo. Et råd til artister som ønsker en kokende sal: Ikke mas, gi heller av deg selv! Da kan du ikke feile med et så motivert publikum som på Rockefeller igår. Når halve salen kan låtene utenat og synger av full hals, come on, hva er problemet? Du vil ha enda mer lyd, enda flere hender i været, enda flere folk som hopper opp og ned? Eller ville du helst ha ligget hjemme på sofaen og spist chips?

Bob Hund (Rockefeller)

Som konsertpublikum ønsker jeg meg et band med nok uttrykk til at publikum glemmer seg selv. Først da kan stemninga bli elektrisk, da blir vi revet med og jubler alt vi kan, og de som ikke jubler lytter henført, noen hopper og danser, andre gynger med kroppen, men poenget er at en artist som maser ødelegger for både oss og seg selv! Vi vil IKKE bli selvbevisste og måtte vurdere oss selv: om vi er bra nok, presterer nok, sånt har vi ellers i livet, det er ikke derfor vi kommer! Jeg ble stående og ergre meg over dette minst en halvtime igår, mens vokalist Thomas Öberg gikk fram og tilbake langs scenekanten og truet med å avslutte konserten hvis jublinga vår ikke holdt mål. Det er dere som bestemmer, skal vi gå eller bli? Det ble sagt med en kvasi munter tone, men funket ikke for meg, særlig fordi han ikke ga seg, men gjentok til stadighet. Var jeg den eneste som ble drittlei av å høre på dette? Å sette publikum i ulike byer opp mot hverandre, kreve at Oslo skal juble mer enn Stavanger, hva slags teit konkurranse er det? En annen ting: Når hvite lyskastere slås på og rettes mot publikum kjennes det som når en pub blinker med lysene for å få gjestene til å gå. Okei at dere gjør det én gang, som en slags anerkjennelse til oss – men til stadighet? Nei!!

Bob Hund (Rockefeller)

Nå ble det visst mye bitching fra min side også. Bare så det er sagt: Jeg digger Bob Hund. Jeg elsker vitaliteten på platene deres, den gladtriste tonen, de poetiske tekstene, den halvt hysteriske stemmen til Thomas. Og jeg fikk med meg en av de lyseblå klassiske t-skjortene hjem igår.

Bob Hund, classic t-shirt

Men den halvgode konsertopplevelsen får meg til å lure på om den nye plata vil bli deres siste? Folk har jo lurt på dette før og tatt feil. Men jeg synes det blir noe tragisk over dette å turne og hoppe omkring, klatre på høyttalere, kaste mikrofonen i været og sjonglere med den, så lenge du samtidig utstråler en slags matlei attitude som varsler at dette er gamle moves, noe du gjentar fra gamle øyeblikk av spontan glede. Så kjære Bob Hund, vi godtar mindre gjøgling hvis det gir dere spillegleden tilbake. (Men forresten: Jeg digger at sceneteppet hadde påskriften bob hnud!)

Bob Hnud (Rockefeller)

Til slutt en smakebit fra den seineste plata til Bob Hund, Folkmusik för folk som inte kan bete sig som folk. Her gir jeg dere hiten «Tinnitus i hjärtat», rett og slett fordi det var den som fantes på YouTube. Selv om jeg enda heller skulle gitt dere tittellåta, som kanskje var det nummeret jeg likte best igår, eller favorittlåta mi «Siffran vill bli fel», som ikke ble spilt, sikkert fordi den ble betraktet som for rolig til å spilles på konsert. (Ja, hva med at band tror de må «rocke seg opp» på konsert, gjøre seg mer bråkete og mindre melodiøse? Jeg hater når favorittlåtene mine blir bråket opp på den måten.) Lenkene ovenfor er til Spotify, for dem av dere som bruker det – ellers finnes hele plata til salgs hos iTunes.