jump to navigation

Song for Eirabu (Kristine Tofte) 22. juni 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
44 comments

Jeg ser for meg filmen. Jeg kan ikke for det. Det er så mange bilder her at teksten virker visuell. Jeg ser vikingskipet gli over havet, fra et norrønt nord med langhus og storbønder, til et kultivert sør med middelalderurbanisme og hvite husrekker i fjellskråninga. Jeg ser en ulveflokk som bølger over vidda, og hestene som snubler fram i altfor dyp snø. På ei fruktbar øy står en gjetergutt i høylandet og ser mengder av skip strømme mot havna, før truende søyler av røyk stiger mot himmelen. Et annet sted virvler slagfeltet opp støv, og lufta drønner av hestenes hover og mennenes brøl. Samtidig bordes et skip utenfor kysten, og jeg ser jenta og gutten som kjemper rygg mot rygg med sverd, en historisk versjon av Brad og Angelina i Mr & Mrs Smith. (Sjekk ut skytescenen her, i påvente av sverdversjonen.)

Jeg har lest den nyutkomne boka Song for Eirabu av Kristine Tofte, også kjent som bloggeren Avil. I sentrum av begivenhetene står to søstre på 14 og 15 år. Jeg hadde forestilt meg et romantisert jentefellesskap, men i praksis er de to sjelden på samme sted. Tvert imot har de hver sin rolle som venter i hvert sitt voksenliv, og dramatikken øker når vi skjønner at det handler om storpolitikk. Som Kristine Tofte selv sier i et intervju: «I den alderen har man store tanker om hvordan alt skal bli, og hva når man kastes uti de store hendelsene?» Jentene opplever fremmede og skremmende begivenheter, hvor Skjebne og profetier er sentrale igangsettere. Mange har planer for dem, og spørsmålet er: Kan jentenes vilje påvirke utfallet?

Ragna går i lære som blotgytje, og får god veiledning av ei eldre kvinne, på oppdrag av høvdingen. Berghitte kastes uforberedt inn i en minst like viktig rolle (jeg er fristet til å fortelle hvilken, men velger å unngå spoiler), som hun mestrer dårligere, av mangel på kunnskap? Mye av plottet synes å hvile på kjærlighet til kunnskap.

Berre gjennom kjennskap til alt som er, kan ein ære det som finst, og berre gjennom å kjenne og ære alt som finst, kan ein djupast ønskje å verje det. (s354-354)

Ikke minst er det klart at kunnskap er makt, og dette gjelder selv om det er mye skjebnesnakk i boka. Begivenhetene settes i gang når en gud holder spådommen om verdens undergang hemmelig. Dermed kan menneskene holde fram med sitt ei stund – men burde ikke guden vite at skjulte sannheter fortsetter å virke, og før eller seinere kommer til overflaten? (Hva er dette, terapeutisk dybdepsykologi omgjort til sagn?) Flere ganger viser det seg at talent og motiv er mindre viktig enn kunsten å manipulere. Det gjelder å kjenne rammene, og ikke minst metoder for å tøye dem. Her blir blotgydja sentral som forvalter av magiske teknikker.

Blota til menneskeborna fann vegen til gudeborna, og gåvebyte blei måten menneske og yngre gudar brukte for å gå utanom verdsordenen utan å bryte han. (s158)

Mytestoffet er inspirert av norrøn litteratur, men jeg mangler grunnlag for å avgjøre hvor mye som er lånt, og hvor mye som er lagd. Annet tankegods minner om østasiatisk filosofi, som når Ragna trener kamp på liknende måte som i Zen og kunsten og skyte med bue, ved å bli ett med naturen og strekke bevisstheten ut etter motstanderen.

Ver eitt med sverdet, Ragna (…) Ver eitt med sverdet og lufta kring deg og alt du ser. Om du tenker på kva du gjorde i går eller kva du skal gjere i morgon, gjer du skam på sverdet, og på deg sjølv. Ver her. (s73)

Men først og fremst er dette ei spennende fortelling. Det er også en slags fiksjonshistorisk totalroman, hvor mange små skjebner veves sammen. Det er mange å bli kjent med, mange å forstå og føle med, men de to søstrene står oss alltid nærmest. Spesielt Ragna, som bærer rollen som forfatterens talerør. Vi får håp, drømmer, sjalusi, skuffelser og kjærlighet jentene imellom, og spenning når de forlater hjemmet hver for seg. Innen boka er over har de også møtt en annen form for kjærlighet, eller rettere starten på noe vi aner kan bli to intense, dramatiske og kanskje fatale lidenskapshistorier. Begge er godt og medrivende beskrevet, kanskje noe knapt, men til gjengjeld uten typiske klisjéer. Til og med sexen er god!

Ho kjente seg fylt av ein fråstøytande lengt. (s438)

Hvis jeg skulle ha en innvending måtte det være at jentene virker vel modne for alderen. Berghitte beskrives først som et barn, det sies at hun ikke engang har fått menstruasjon – men kort tid etter er hun i stand til å leve ut en voldsom fysisk pasjon, riktignok hjulpet av spådomskraft.

Tofte: "Song for Eirabu" (2009)

En annen innvending kan være at fokus ligger mye på ideologi og makroblikk. Sagnet om volva i myra er etter min smak for innfløkt til å innlede boka – på tross av morsomme ordspill som «gudekvalpen» (jfr «gutekvalpen», et feministisk spark til patriarkalsk religion?) Ikke gi deg selv om prologen tar imot, du kan alltids hoppe over og gå tilbake seinere. Å starte med mytologi er kanskje er en sjangerkonvensjon? Jeg kjenner ikke fantasy godt nok til å avgjøre det.

Forøvrig er det mytologiske stoffet interessant, men skjebnetungt. Er det mulig å bekjempe spådommen? Kan hovedpersonene motvirke lagnaden sin? Det er lett å bli pessimist, og individuelle stemmer kunne iblant fått mer plass. Når gjetergutten Aun, som vi hadde god tid til å bli kjent med, mot slutten får en svært dramatisk oppgave, uten at vi får vite hvordan han selv opplever resultatet, kjennes det som et savn. Noen av herskerne blir fjerne og framtrer som roller, mer enn personer (som den mørke arveprinsen av Eirula). Passasjene om alver og dverger var tyngst å komme gjennom, siden figurene i liten grad fikk individuelle trekk. Nøyaktig hvilke oppgaver de hadde, bortsett fra å fikse opp i menneskenes dumhet ved å distribuere en bytting i ny og ne, ble heller ikke klart for meg. Men jeg antar at disse punktene blir utdypet i neste bind, som etter planen er klart om to år. Her venter kanskje også ankomsten av en tredje søster?

Det har vært mye snakk om at dette er en fantasyroman. Jeg gidder ikke bruke mye plass på det, siden boka er mer enn god nok til å leses uavhengig av sjangerkriterier. Eller forresten, jeg vil nevne et par lettelser for dem som aldri kom seg gjennom Ringenes Herre. Historien er ikke en kamp mellom det gode og onde (sorry, Cathrine Krøger i Dagbladet, men du tok feil). Den er heller ikke befolket med horder av mannlige gnomer i varierende skikkelse som fekter med våpen i tide og utide. Jeg hadde ikke trodd det skulle bety så mye at hovedpersonene er kvinnelige, men det gjør faktisk lesinga mer fristende. Vanligvis er jeg ikke glad i polariserte verdener hvor kjønnene har ulike roller og kvinnene er forvaltere av en slags mystisk kunnskap, men her forstyrrer det ikke så mye, siden karakterene er motsetningsfylte.

Når det gjelder språket har jeg en oppfordring. Jeg hater å være enig med Cathrine Krøger, men en sak må jeg støtte: Det burde fulgt med ei ordliste. Nynorsken er ikke noe problem, den venner du deg til, og Kristine Tofte skriver en nydelig versjon. Men det brukes norrøne ord som aldri blir forklart, eller som brukes lenge før de blir forklart. Det tok flyten bort fra lesinga for meg, og virket unødvendig. Jeg ville heller ikke hatt noe imot en oversikt over persongalleri og guder. Men først og fremst, her følger ei liste over ord jeg savnet forklart – hvis jeg har misforstått noen, please korriger!

BONUSMATERIALE: ORDLISTE
Blot = ofring til gudene, offerfest.
Blotgydje = offerprestinne, utfører rituelle slakteoffer.
Blotnaut = offerdyr, dyr som slaktes rituelt.
Seid = trolldom.
Seidstav = en slags tryllestav, redskap brukt i magi.
Seidhjelle (eller hjele? begge deler forekommer) = offerplass eller alter? (Korr: Får nå vite av forfatter at det heter seidhjel, altså uten -e på slutten.)
Måg = svoger (muligens innlysende for alle nynorskinger).
Hov = gudshus.
Ve = hellig sted, åsted for blot.
Træl = trell, slave.
Skutelsvein = en slags tjener.
Væring = en norrøn kriger, ifølge ordboka vanligvis en viking som dro østover og tok tjeneste i Russland eller Konstantinopel.
Herse = høvding.
Borsdag = dag for feiring av guden Bor. (Korr: Det viser seg nå at borsdag er en vanlig ukedag i Eirabu! Jfr. kommentar fra forfatter nedenfor.)
Stallare = høy embetsmann i hirden hos nordiske konger, opprinnelig med ansvar for kongens stall.
Val = slagmark, krigsplass.

Helt til slutt: Boka er ikke for lang! Noen historier passer til å fortelles kort, andre langt, og dette er utvilsomt sistnevnte kategori. Det ville vært umulig å gi innblikk i så mange aspekter av en verden på mindre plass. På hvert sted zoomer Tofte inn og ut, vi ser landet som helhet, får nærbilde av et par karakterer (gjerne på ulik plass i hierarkiet), noen fremmede ankommer, vi møter dem gjennom egne og innbyggernes blikk. Spenninga bygges opp fra det rolige og forventningsfulle, via det illevarslende og forvirrende, til et klimaks Tofte heller ikke slurver med. Jeg kjente hele tida et driv til å lese videre, og holdt øye med tyngden av boka som beveget seg fra høyre mot venstre i hånda, tenkte nei! nå er jeg over halvveis! En venn fant meg sittende med en finger på kartsida mens jeg leste, og begynte å le fordi dette ifølge ham var selve kjennetegnet på en fantasyleser. Kort sagt, Song for Eirabu er en pageturner, og minnet meg på at jeg, midt i alle tynne diktsamlinger og utsøkt språkdrevne tekster, aller mest elsker de lange fortellingene. Det er bare så sjelden jeg finner en som suger meg inn.

Tofte: "Song for Eirabu" (map)

Jeg har tidligere skrevet om mitt første møte med Song for Eirabu her, under ei opplesning på Mono. Noen andre bloggposter om boka:

SerendipityCat: Jeg har lest… “Song for Eirabu” (Kristine Tofte)
Myriam H. Bjerkli: Lanseringsfestbilder.
Virrvarr: Jeg har lest Song for Eirabu.
En kaffebønnes sammensurium: Bok: Song for Eirabu av Kristine Tofte.
Marianne leser: Kristine Tofte: Song for Eirabu.
Rullerusk: En spennende reise til Eirabu.
Heges hobbykrok: Song for Eirabu.
Lises hobbyblogg: Song for Eirabu.
Hagen på Hytta: Jeg har lest Song fra Eirabu av Kristine Tofte.
Flimre (Aina Basso): Late dagar i Eirabu.
Delirium: Jeg har lest Song for Eirabu.
Hjorthen: Hjorthen leser bok: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.
Av en annen verden (Elin B. Sjølie): Song for Eirabu: slaget på Vigrid. Bok 1. av Kristine Tofte.
Grønne skoger: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.

Selv har Kristine Tofte blogget om boka bl.a. her og her.
Oppdatering 19. juli: Og nå har hun blogget om mottakelsen her.

Av intervjuer og medieomtaler kan jeg anbefale:

Bok & Samfunn: Inspirert av det norrøne.
Hyperion (fantasyforening): Nynorsk fantasydebut: Song for Eirabu.
NTB: Laget sitt eget Eirabu å utforske.

Advertisements

Gaffa polert (Matias Faldbakken) 6. juni 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
12 comments

Ukas kunstgreie, eller sommerens snakkis for nyvoksne kunsthipsters, er at tidligere bad boy Matias Faldbakken har fått breie seg over hele den første etasjen i Museet for Samtidskunst. Matias har vært kjent for å provosere, både som tidligere ironisk-politisk konseptkunstner og forfatter av slem-ekle bøker (Skandinavisk misantropi-triologien). Det blir betraktet som et dristig trekk å gjøre ham museal allerede nå, noe jeg ikke helt skjønner, siden Matias åpenbart er blitt estetiker siden sist.

Faldbakken: Video sculpture (2005)

Matias Faldbakken: «Untitled (video sculpture)» (2005).

De tre romanene som bærer undertittel «skandinavisk misantropi», The Cocka Hola Company (2001), Macht und Rebel (2002) og Unfun (2008), ble publisert under kunstnernavnet Abo Rasul (ved debuten et pseudonym nesten ingen visste hvem skjulte seg bak), opprinnelig fordi Matias ville distansere seg fra sin far, den langt mer salongvennlige Knut Faldbakken.

Faldbakken family

Familien Faldbakken på Samtidskunstmuseet.

Også faren er til stede under vernissagen, og mens vi venter på Mette-Marit observerer jeg den reneste idyll av løpende barn og leende voksne i familien Faldbakkens hjørne, noe som gjør det stadig vanskeligere å beholde det mentale bildet av kunstneren som outsider og provokatør.

Børre Haugstad

Børre Haugstad, Faldbakken-kritisk VG-journalist.

En som derimot lar seg provosere er denne mannen, Børre Haugstad. Han er kunstjournalist i VG, og legger dagen etter åpningen ut et videointervju med Matias, fullt av tradisjonelle jovial-provoserende VG-spørsmål som «ække dette bare en scam» og «bra timelønn på deg, førti tusen spenn for å splæsje litt maling?» Matias står lent mot en vegg og gløtter i kamera med utstudert coolness. «Nåja,» svarer han, «men jeg gjør det ikke ofte, så det blir ingen årslønn å snakke om.»

Faldbakken: Art crowd

Matias Faldbakken: «Cultural Department» (2006).

Matias fikk sin street cred fra skating og tægging, noe som gjelder mange av konseptkunstnerne fra 1990-tallet. I likhet med kollegene benytter Matias idag de samme referansene i langt mer estetisert form, ved å kaste maling på rikfolks vegger à lá Jackson Pollock…

Faldbakken: Art crowd

Matias Faldbakken: «One Tape Roll Measurement» (2009).

… eller lage geometriske mønstre ved å lime opp gaffateip og aluminiumsfolie på MDF-plater eller direkte på veggen.

Faldbakken: MDF #12 (detail)

Matias Faldbakken: «Untitled, MDF #12» (2009), detalj.

Han flørter også med popkultur og teknologi, blant annet ved stille ut en stabel videokassetter på gulvet, lage en skulptur av båndsalaten fra samme typen videokassetter (øverste bilde), og plassere tomme Marshall-høyttalere i et hjørne (et verk jeg har omtalt tidligere, i Vigelandmuseet 2007). Vi ser funksjonelle objekter berøvet for sin funksjon, noe som påpeker tidens forvandling av bruksting til skrot.

Faldbakken: Burnt out car

Matias Faldbakken: «Abstracted car» (2009).

Utstillingen omfatter også et utbrent bilvrak, som selvfølgelig gir en absurd kontrast til bløtkakeornamentene i den ærverdige banksalen. (En bildeserie fra brenning og flytting av bilvraket finner du her.)

HKH Mette-Marit & Matias Faldbakken

Matias Faldbakken og HKH Mette-Marit.

Som kronen på verket i gentrifiseringen av Matias Faldbakken er det annonsert at kronprinsesse Mette-Marit vil åpne utstillingen. I dette tilfellet betyr det bare at hun stolprer inn på høye hæler, smiler fint og hilser på Matias, før hun setter seg ved siden av ham på en stol og lytter til en innledning av Audun Eckhoff.

HKH Mette-Marit & Matias Faldbakken

Audun Eckhoff taler med Mette-Marit som publikum.

Senere på kvelden møter jeg en bekjent som sier: «Var du på åpningen? du de hælene? Tok du bilde av dem?» Ja, det gjorde jeg.

Royal shoes

Oda Bhar: «Royal heels» (2009).

Noen flere bilder fra åpningen har jeg flickret her. Ellers vil jeg anbefale Nina Marie Haugen Holmefjords anmeldelse i Dagsavisen, som er er lagt ut på bloggen hennes Articulata. Du kan også lese Natt&Dags innføring myntet på nybegynnere, selv om jeg nok synes de undervurderer publikum.

Royal chairs

Oda Bhar: «Royal chairs» (2009).

Utstillingen Shocked into Abstraction av Matias Faldbakken står i Museet for samtidskunst fram til 9. september.

Vårdebutanter 2009 (Mono) 2. juni 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
17 comments

Mono er fullt av bloggere. Ikke bare forfatterspirer og bokbloggere, den vanlige gjengen fra alle debutantkvelder. Nei, i kveld er vi flere. En av oss skal debutere. Vi er kommet for å heie. Det gir tydelig effekt, selv om alle her har med seg vennegjengen sin, men når vår kvinne går på scenen, og applausen bryter løs, da snur de andre seg forbausa. Det kribler i magen, for jeg blir litt stolt av oss: de utskjelte og utstøtte, pariakasten blant skribenter, vi som publiserer på nett, og aller verst: bloggerne. Tross ryktene om krangel og hets, nå sitter vi og gleder oss sammen, og kanskje nærmer vi oss i dette øyeblikket det forslitte og umulige idealet: Lykkes én, så lykkes alle.

11 debutanter skal lese på Mono ikveld, de fleste fra romaner. Kvelden ledes av Ingrid Z. Aanestad og Ragnar Hovland, som bytter på å presentere.

Johan Mjønes: Terminalhastighet.

Johan Mjønes: Terminalhastighet.

Johan Mjønes leser fra romanen Terminalhastighet. Den handler om en mann som faller fra toppen av Empire State Building («jeg»), og morderen hans («min morder») – en og samme person. Det fiffige grepet gjør at boka består av tre elementer: ferden mot bakken, uka før selvmordet, og tilbakeblikk på tidligere deler av livet hans. Utdraget vi hører er symboltungt, dystert og overtydelig. Det er kråker, gravstøtter, vissent løv, utviskede bokstaver, flere kråker, grantrær, urolige kråker (jada, vi har forstått at det er et illevarslende symbol), kråkas kalde øyne, kråka hopper opp på ham, setter seg på ansiktet og hakker ham i øynene, og jeg fortsetter å skrive det ned, selv om jeg begynner å gå lei, enda det er ganske velskrevet. På slutten av teksten forvandler mannen seg (selvfølgelig) til kråka.

Kristine Tofte: Song for Eirabu.

Kristine Tofte: Song for Eirabu.

Kristine Tofte leser fra romanen Song for Eirabu. Ifølge forlaget er det en «norrønt inspirert fantasy» bygget rundt sterke kvinneskikkelser. Ragnar Hovland mener det fiktive universet Eirabu minner om Europa i middelalderen, noe også navnet gir et hint om, og at språket holder en «pseudosagastil» som bidrar til å gjøre historien troverdig. Selv kaller Tofte boka «ei soge om endelikta i verda». Eller rettere, antar jeg, kampen mot verdens undergang? Hun leser om et blot hvor ei ung jente lærer rituell ofring: slaktning av dyr på den foreskrevne måten. En norrøn fabelversjon av halalslakting? Hovlands ord om språket stemmer godt for meg, det er høytidelig vakkert på en måte som understreker mytekvaliteten. Samme høytid gjør det litt vanskelig å henge med i svingene, det blir mange beskrivelser og forklaringer med nynorske spesialuttrykk, og jeg sitter igjen med samme skremte, lett forvirrete og imponerte følelse som når noen leser bloddryppende fortellinger fra Bibelen for meg. Noe som riktignok ikke skjer ofte, og det er kanskje grunnen til at jeg iblant faller av. Ved siden av meg sliter Streck med tegningen, som jeg berømmer ham for, men han utbryter: «Hun er jo mye penere i virkeligheten!» (Første blogganmeldelse av boka finner du hos SerendipityCat.)

Erlend Efskind: Der jorden henger i en snor.

Erlend Efskind: Der jorden henger i en snor.

Erlend Efskind leser fra romanen Der jorden henger i en snor. Jorden og snoren kombinert med tittelen jurist klinger ikke godt for meg, men jeg prøver å ha et åpent sinn, noe som blir vanskeligere når forfatteren starter med en sleivete bemerkning om at sist han var her satt han i et hjørne og råklinte med ei dame, «men jeg håper ikke hun er her nå», og jeg tenker: hvorfor ikke? I det samme lyder et opprørsk rop fra et hjørne: «Det var EG!» Alle ler, og forfatteren repliserer: «Vi snakkes etterpå.» Så leser han en misogyn tekst med lytehumor, og jeg tenker: så deilig at jeg slipper å lese den boka. Jeg forstår at det er meningen å beskrive en ekkel mann, og en ekkel mannskultur, og at all likhet med forfatteren sikkert er tilfeldig og utilsiktet, men jeg kan ikke med den typen tekster, jeg finner ikke noe nytt ved dem, og det hjelper meg ikke at han avslutter teksten apologetisk: «Hvis jeg kunne ville jeg ha bedt om unnskyldning til alle damene for det jeg gjorde mot dem.» Jeg gløtter over skulderen på Streck, som nettopp har skriblet under Efskinds portrett: «Årets gris.»

Preben Z. Møller: Deflora.

Preben Z. Møller: Deflora.

Preben Z. Møller er en av disse mennene som mener seg undertrykt av kvinner. Han trenger knapt noen nærmere presentasjon i bloggverdenen, etter debatten rundt utgivelsen Pen søker trygg, basert på masteroppgaven hans i sosiologi. I år følger romanen Deflora (og jeg anbefaler å klikke på lenken til Silje Stavrum Noreviks anmeldelse i Bergens Tidende). Preben blir presentert av Hovland som født i 1970, hvorpå Preben roper: «1975!» og Hovland svarer tørt: «Whatever.» Deretter siterer han forlagets panegyriske presentasjon, hvor Preben sammenliknes med Michel Houellebecq, Vladimir Nabokovs «Lolita» og Thomas Manns «Døden i Venedig» (!), og sier «med eit slikt forlag kan det jo ikkje gå feil». Han gjør kunstpause: «Men eg trur kanskje Preben klarer å stå på egne bein.» Preben begynner å lese, og vi får enda en misogyn tekst med lytehumor. En trend? Direkte dårlig skrevet er det ikke, selv om innholdet er frastøtende og aforismene iblant lattervekkende. Sitater: «Penisen min er like tjukk som overarmen hennes.» «Mennesker kan utholde alt, bare det går sakte nok.» «En nordmann i Thailand lever livet til en millionær i Norge.» «De vil ikke bli kalt horekunder. De har forståelig nok ikke lyst til å bli forvandlet til noe de er.» «Jeg vet nok hva de unge jentene i Klassekampen ville sagt, men intet menneske skulle bli tvunget til å se seg selv med like stor forakt som sosialistiske middelklassejenter.»

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god.

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god.

Kjersti Kollbotn leser fra romanen Eg er mamma. Eg skal vere god. Ifølge Ingrid Z. Aanestad behandler hun alkoholisme og omsorgssvikt med en «direkte, insisterende stemme», noe som straks gjør meg på vakt, jeg forventer sosialpornografi, men denne gangen er skepsisen ubegrunnet. Kollbotn knaller til med en scene så tabubelagt som det kan bli, uten å ende som verken sentimental, prektig eller fordømmende. «Eg sitter på ølhallen i Tromsø, der kvinner inntil nyleg ikkje fekk sleppe inn. Eg har to små born med.» «Eg ser på dei japanske turistane med kvite, japanske smil.» «Eg seier til den vesle jenta mi: No held du kjeft, til eg får oss ut herfra!» (En blogganmeldelse finnes hos Solgunn.)

Tommy Skoglund: Våkne som en del av naturen.

Tommy Skoglund: Våkne som en del av naturen.

Tommy Skoglund leser fra diktsamlinga Våkne som en del av naturen, som like gjerne kunne kalles kortprosa. Tema er sorg av det alminnelige slaget, en ung mann mister besteforeldrene og reflekterer over døden. Det kunne blitt klisjéfylt, men jeg synes han holder balansen, selv om språket iblant er oppstyltet blir det meste fint og konkret, med bra bilder. Sitater: «Inntil solen slukker vil det alltid være sol et sted på jorden.» «På badet tar jeg av meg underbuksa med en følelse av stadig å bli iakttatt. Hele tida ser jeg ansiktet som ikke vil bli iakttatt i speilet.» «Tankene konsumerer hverandre.»

Laila Rolstad: Nekronauten.

Laila Rolstad: Nekronauten.

Lajla Rolstad leser fra krimboka Nekronauten, en gotisk grøsser med preg av fantasy, lagt til et fiktivt land som minner om Storbritannia. Kanskje en funksjon av at Rolstad skrev hovedoppgave om Bram Stokers Dracula? Det handler om to etterforskere med sære hobbyer, origami og frenologi, og ifølge Ingrid Z. Aanestad minner mye om «gammeldags engelsk adelsmiljø». Jeg forventer noe i retning av Sherlock Holmes, men utdraget ligger nærmere Barbara Cartland. Språket er på grensa til parodi, med slappe formuleringer og pinlige bilder. Hvorfor velger en litteraturviter å skrive slik? Er det bevisst selvironi, eller mangler hun analytisk avstand? Sitater: «Det var formelig så salen gyste.» «Så dypt grepet ble jeg av hennes melankolske arie.» «Han ristet på hodet i tilgjort indignasjon.»

Jens Nordahl: Fast forward.

Jens Nordahl: Fast forward.

Jens Nordahl leser fra romanen Fast forward, en politisk satire med fokus på samliv. Tema er den norske nyliberalismen. Hovedpersonen jobber i firmaet «Consult Consulting», og har ei framgangsrik politikerkone. Ifølge Ragnar Hovland begynner historien som satire, men blir stadig mer «virkelig». «Det ligg eit raseri under teksten som sier: dette må ikkje fortsette!» Jens kommer opp på scenen og peker på Hovland: «Du må skrive anmeldelsen!» Deretter sier han: «Som pressesjef i Vinmonopolet drikker jeg selvfølgelig øl.» Han tar en slurk av glasset. «Jeg skriver om kjedelige ting, derfor er jeg opptatt av å sprite det opp med alko, narko og knull!» Mer tabloid blir det ikke, og knapt mer sjarmerende. En innrømmelse: Jeg er ikke uhildet når det gjelder Jens. Vi gikk på et skrivekurs i Dinamo forlag for et par år siden, og han jobbet med samme manus da. Siden sist har han dratt beskrivelsene lenger, gjort dem mer burleske. Enda en innrømmelse: Dette er ikke favorittsjangeren min. Men såvidt jeg kan bedømme står Jens ikke tilbake for kolleger på feltet, som Torgrim Eggen. Språket er ikke fritt for klisjéer, men det er muligens villet, og satiren er brukbar. Sitat: «Er det alt du greier å prestere? Et spottende smil, mens familien rakner?»

Christian Valeur: Steffen tar sin del av ansvaret.

Christian Valeur: Steffen tar sin del av ansvaret.

Christian Valeur leser fra romanen Steffen tar sin del av ansvaret. Ifølge forlaget «en bok for dem som foretrekker TV-serier på DVD framfor bøker». Det er klart hva vi får: En ung mann på jakt etter meningen med livet, preget av bråmoden desillusjon og sannsynligvis med Erlend Loe som litterært forbilde. Enda en gang hører vi at alt er gjort før, funnet opp av andre, som har bygget landet, og denne ungdomsgenerasjonen er minsann den første til å oppleve mangelen på viktige oppgaver. Eller? Handler det bare om enda ikke å få slippe til? Utdraget er underholdende, med fikse formuleringer. «Ved dette naustet levde mine besteforeldre sine CO2-frie liv.» «Prammen, som det ikke lenger var bruk for, ble det største bålet jeg har sett.» (Også denne boka er blogganmeldt hos Solgunn.)

Guro Sibeko: Vingespenn.

Guro Sibeko: Vingespenn.

Guro Sibeko leser fra romanen Vingespenn. Av forlaget markedsføres hun som eksotisk: Nordfjording og zuluprinsesse, lesbisk og tidligere blitzer. Hovland presenterer boka som en actionroman om pengeutpressing, barnepornografi, ekstreme virkemidler. Det handler om 14 år gamle jenter, og det meste går galt. «Men det er også veldig mye håp,» påstår Sibeko når hun kommer på scenen. Utdraget handler om klaustrofobiske venninneforhold, men ikke av den søte, følsomme, passe onde typen ungjentebeskrivelser er fulle av. Nei, det er vold, blod, hodedunking i vegger («som når ei rivningskule treffer en skyskraper»), knekking av nakker («det sa virkelig knekk»). Etter mishandlingen sier jenta «unnskyld, unnskyld, unnskyld». Men hva er poenget? Plottet virker litt trøttende på meg. Jeg blir usikker på om volden fant sted, eller er dagdrømmer. Men språket er forfriskende og humoristisk, og Sibeko treffer den listige, hysteriske, halvt skuespillende ungjentestilen. «Hun ringte 113 og gikk inn i en veldig overbevisende sjokktilstand.»

Gaute M. Sortland: Johan.

Gaute M. Sortland: Johan.

Gaute M. Sortland leser fra kortromanen Johan. Enda en historie om sorg, denne gangen av det ualminnelige slaget. En ung gutt mister lillesøster i ei drukningsulykke, og har muligens noe av skylda. Teksten kretser rundt skyld og soning, å finne veien ut, kanskje legge barndommen bak seg. Vi får høre et utdrag som «ikke er så trist, men litt positivt», om guttens møte med ei jente noen uker etter dødsfallet. Det er en bittersøt beskrivelse som tydelig treffer publikum. «Visste du at Borten ikke har dass i båten? Han fortsatte med de ekle historiene sine.» Rundt meg ler folk av den ekle personen som forteller ekle skrøner: En fyr som spiser bedervet kjøtt, blir dårlig og spyr, fiser så høyt at naboene ringer politiet, hahaha. Jeg er som vanlig for prippen og ser meg forbausa omkring, hvorfor ler folk? Er det Sortlands høflige venner, eller Rorbupublikum? Jeg fikser ikke humoren, men skjønner godt hvilken funksjon den har i teksten, og slik sett funker den perfekt. Det er latter med gråten i halsen, tøys for å hvile fra sorgen. «Ho ser trist ut, som om dei har snakka om noko trist. Men dei har jo bare ledd?»

Ragnar Hovland presenterte noen av forfatterne.

Ragnar Hovland presenterte noen av forfatterne.

Etter opplesningene går vi ut i bakgården og mingler. Jeg blir kjent med flere bloggere, som Avil, Virrvarr, Beate fra Rasteplassen, fr.martinsen, og Jorunn fra På Bølgelengde. Rullerusk er også der, men henne kjenner jeg fra før. En fordel ved å drøye så lenge er at mindre somlete bloggerne for lengst gjort jobben, så her følger ei liste over andre blogginnlegg om debutantkvelden. Hvis du vet om flere, tips gjerne i kommentarfeltet!

Vårljos: Høgdepunkt siste døgnet.
Beates rasteplass: Vidunderlig debutantkveld på Mono.
Rullerusk: Grader av forfatter.
Flimre: Nye debutantar.
Mette Karlsvik (uten tittel): Her og her.
fr.martinsen: Overflate-innhold.
Lindamac: What’s up?
På bølgelengde: Spionbilde fra Mono 29. april 2009.
Kulturkroki: Litteratur på Mono, Debutantkväll.

Sistnevnte lenke går til Strecks nye blogg, Kulturkrokí, hvor han legger ut tegninger fra kulturarrangementer. Tegningene i denne posten er lånt derfra, men noen er beskåret, så gå gjerne til kilden (eller flickr) for å se originalene. Merk at også Mette Karlsvik har laget tegninger: I tillegg til å være forfatter er hun kunstutdannet fra Glasgow School of Art.

Men hvem av debutantene var bloggeren Avil? De som ikke vet det kan følge lenken til slippefesten, som finner sted førstkommende torsdag 4. juni kl 20 på Den Gode Café (Fredensborgveien 13 i Oslo). Det blir både opplesning og mulighet til å sikre seg boka til redusert pris. Møt opp!