jump to navigation

Vårdebutanter 2009 (Mono) 2. juni 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
trackback

Mono er fullt av bloggere. Ikke bare forfatterspirer og bokbloggere, den vanlige gjengen fra alle debutantkvelder. Nei, i kveld er vi flere. En av oss skal debutere. Vi er kommet for å heie. Det gir tydelig effekt, selv om alle her har med seg vennegjengen sin, men når vår kvinne går på scenen, og applausen bryter løs, da snur de andre seg forbausa. Det kribler i magen, for jeg blir litt stolt av oss: de utskjelte og utstøtte, pariakasten blant skribenter, vi som publiserer på nett, og aller verst: bloggerne. Tross ryktene om krangel og hets, nå sitter vi og gleder oss sammen, og kanskje nærmer vi oss i dette øyeblikket det forslitte og umulige idealet: Lykkes én, så lykkes alle.

11 debutanter skal lese på Mono ikveld, de fleste fra romaner. Kvelden ledes av Ingrid Z. Aanestad og Ragnar Hovland, som bytter på å presentere.

Johan Mjønes: Terminalhastighet.

Johan Mjønes: Terminalhastighet.

Johan Mjønes leser fra romanen Terminalhastighet. Den handler om en mann som faller fra toppen av Empire State Building («jeg»), og morderen hans («min morder») – en og samme person. Det fiffige grepet gjør at boka består av tre elementer: ferden mot bakken, uka før selvmordet, og tilbakeblikk på tidligere deler av livet hans. Utdraget vi hører er symboltungt, dystert og overtydelig. Det er kråker, gravstøtter, vissent løv, utviskede bokstaver, flere kråker, grantrær, urolige kråker (jada, vi har forstått at det er et illevarslende symbol), kråkas kalde øyne, kråka hopper opp på ham, setter seg på ansiktet og hakker ham i øynene, og jeg fortsetter å skrive det ned, selv om jeg begynner å gå lei, enda det er ganske velskrevet. På slutten av teksten forvandler mannen seg (selvfølgelig) til kråka.

Kristine Tofte: Song for Eirabu.

Kristine Tofte: Song for Eirabu.

Kristine Tofte leser fra romanen Song for Eirabu. Ifølge forlaget er det en «norrønt inspirert fantasy» bygget rundt sterke kvinneskikkelser. Ragnar Hovland mener det fiktive universet Eirabu minner om Europa i middelalderen, noe også navnet gir et hint om, og at språket holder en «pseudosagastil» som bidrar til å gjøre historien troverdig. Selv kaller Tofte boka «ei soge om endelikta i verda». Eller rettere, antar jeg, kampen mot verdens undergang? Hun leser om et blot hvor ei ung jente lærer rituell ofring: slaktning av dyr på den foreskrevne måten. En norrøn fabelversjon av halalslakting? Hovlands ord om språket stemmer godt for meg, det er høytidelig vakkert på en måte som understreker mytekvaliteten. Samme høytid gjør det litt vanskelig å henge med i svingene, det blir mange beskrivelser og forklaringer med nynorske spesialuttrykk, og jeg sitter igjen med samme skremte, lett forvirrete og imponerte følelse som når noen leser bloddryppende fortellinger fra Bibelen for meg. Noe som riktignok ikke skjer ofte, og det er kanskje grunnen til at jeg iblant faller av. Ved siden av meg sliter Streck med tegningen, som jeg berømmer ham for, men han utbryter: «Hun er jo mye penere i virkeligheten!» (Første blogganmeldelse av boka finner du hos SerendipityCat.)

Erlend Efskind: Der jorden henger i en snor.

Erlend Efskind: Der jorden henger i en snor.

Erlend Efskind leser fra romanen Der jorden henger i en snor. Jorden og snoren kombinert med tittelen jurist klinger ikke godt for meg, men jeg prøver å ha et åpent sinn, noe som blir vanskeligere når forfatteren starter med en sleivete bemerkning om at sist han var her satt han i et hjørne og råklinte med ei dame, «men jeg håper ikke hun er her nå», og jeg tenker: hvorfor ikke? I det samme lyder et opprørsk rop fra et hjørne: «Det var EG!» Alle ler, og forfatteren repliserer: «Vi snakkes etterpå.» Så leser han en misogyn tekst med lytehumor, og jeg tenker: så deilig at jeg slipper å lese den boka. Jeg forstår at det er meningen å beskrive en ekkel mann, og en ekkel mannskultur, og at all likhet med forfatteren sikkert er tilfeldig og utilsiktet, men jeg kan ikke med den typen tekster, jeg finner ikke noe nytt ved dem, og det hjelper meg ikke at han avslutter teksten apologetisk: «Hvis jeg kunne ville jeg ha bedt om unnskyldning til alle damene for det jeg gjorde mot dem.» Jeg gløtter over skulderen på Streck, som nettopp har skriblet under Efskinds portrett: «Årets gris.»

Preben Z. Møller: Deflora.

Preben Z. Møller: Deflora.

Preben Z. Møller er en av disse mennene som mener seg undertrykt av kvinner. Han trenger knapt noen nærmere presentasjon i bloggverdenen, etter debatten rundt utgivelsen Pen søker trygg, basert på masteroppgaven hans i sosiologi. I år følger romanen Deflora (og jeg anbefaler å klikke på lenken til Silje Stavrum Noreviks anmeldelse i Bergens Tidende). Preben blir presentert av Hovland som født i 1970, hvorpå Preben roper: «1975!» og Hovland svarer tørt: «Whatever.» Deretter siterer han forlagets panegyriske presentasjon, hvor Preben sammenliknes med Michel Houellebecq, Vladimir Nabokovs «Lolita» og Thomas Manns «Døden i Venedig» (!), og sier «med eit slikt forlag kan det jo ikkje gå feil». Han gjør kunstpause: «Men eg trur kanskje Preben klarer å stå på egne bein.» Preben begynner å lese, og vi får enda en misogyn tekst med lytehumor. En trend? Direkte dårlig skrevet er det ikke, selv om innholdet er frastøtende og aforismene iblant lattervekkende. Sitater: «Penisen min er like tjukk som overarmen hennes.» «Mennesker kan utholde alt, bare det går sakte nok.» «En nordmann i Thailand lever livet til en millionær i Norge.» «De vil ikke bli kalt horekunder. De har forståelig nok ikke lyst til å bli forvandlet til noe de er.» «Jeg vet nok hva de unge jentene i Klassekampen ville sagt, men intet menneske skulle bli tvunget til å se seg selv med like stor forakt som sosialistiske middelklassejenter.»

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god.

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god.

Kjersti Kollbotn leser fra romanen Eg er mamma. Eg skal vere god. Ifølge Ingrid Z. Aanestad behandler hun alkoholisme og omsorgssvikt med en «direkte, insisterende stemme», noe som straks gjør meg på vakt, jeg forventer sosialpornografi, men denne gangen er skepsisen ubegrunnet. Kollbotn knaller til med en scene så tabubelagt som det kan bli, uten å ende som verken sentimental, prektig eller fordømmende. «Eg sitter på ølhallen i Tromsø, der kvinner inntil nyleg ikkje fekk sleppe inn. Eg har to små born med.» «Eg ser på dei japanske turistane med kvite, japanske smil.» «Eg seier til den vesle jenta mi: No held du kjeft, til eg får oss ut herfra!» (En blogganmeldelse finnes hos Solgunn.)

Tommy Skoglund: Våkne som en del av naturen.

Tommy Skoglund: Våkne som en del av naturen.

Tommy Skoglund leser fra diktsamlinga Våkne som en del av naturen, som like gjerne kunne kalles kortprosa. Tema er sorg av det alminnelige slaget, en ung mann mister besteforeldrene og reflekterer over døden. Det kunne blitt klisjéfylt, men jeg synes han holder balansen, selv om språket iblant er oppstyltet blir det meste fint og konkret, med bra bilder. Sitater: «Inntil solen slukker vil det alltid være sol et sted på jorden.» «På badet tar jeg av meg underbuksa med en følelse av stadig å bli iakttatt. Hele tida ser jeg ansiktet som ikke vil bli iakttatt i speilet.» «Tankene konsumerer hverandre.»

Laila Rolstad: Nekronauten.

Laila Rolstad: Nekronauten.

Lajla Rolstad leser fra krimboka Nekronauten, en gotisk grøsser med preg av fantasy, lagt til et fiktivt land som minner om Storbritannia. Kanskje en funksjon av at Rolstad skrev hovedoppgave om Bram Stokers Dracula? Det handler om to etterforskere med sære hobbyer, origami og frenologi, og ifølge Ingrid Z. Aanestad minner mye om «gammeldags engelsk adelsmiljø». Jeg forventer noe i retning av Sherlock Holmes, men utdraget ligger nærmere Barbara Cartland. Språket er på grensa til parodi, med slappe formuleringer og pinlige bilder. Hvorfor velger en litteraturviter å skrive slik? Er det bevisst selvironi, eller mangler hun analytisk avstand? Sitater: «Det var formelig så salen gyste.» «Så dypt grepet ble jeg av hennes melankolske arie.» «Han ristet på hodet i tilgjort indignasjon.»

Jens Nordahl: Fast forward.

Jens Nordahl: Fast forward.

Jens Nordahl leser fra romanen Fast forward, en politisk satire med fokus på samliv. Tema er den norske nyliberalismen. Hovedpersonen jobber i firmaet «Consult Consulting», og har ei framgangsrik politikerkone. Ifølge Ragnar Hovland begynner historien som satire, men blir stadig mer «virkelig». «Det ligg eit raseri under teksten som sier: dette må ikkje fortsette!» Jens kommer opp på scenen og peker på Hovland: «Du må skrive anmeldelsen!» Deretter sier han: «Som pressesjef i Vinmonopolet drikker jeg selvfølgelig øl.» Han tar en slurk av glasset. «Jeg skriver om kjedelige ting, derfor er jeg opptatt av å sprite det opp med alko, narko og knull!» Mer tabloid blir det ikke, og knapt mer sjarmerende. En innrømmelse: Jeg er ikke uhildet når det gjelder Jens. Vi gikk på et skrivekurs i Dinamo forlag for et par år siden, og han jobbet med samme manus da. Siden sist har han dratt beskrivelsene lenger, gjort dem mer burleske. Enda en innrømmelse: Dette er ikke favorittsjangeren min. Men såvidt jeg kan bedømme står Jens ikke tilbake for kolleger på feltet, som Torgrim Eggen. Språket er ikke fritt for klisjéer, men det er muligens villet, og satiren er brukbar. Sitat: «Er det alt du greier å prestere? Et spottende smil, mens familien rakner?»

Christian Valeur: Steffen tar sin del av ansvaret.

Christian Valeur: Steffen tar sin del av ansvaret.

Christian Valeur leser fra romanen Steffen tar sin del av ansvaret. Ifølge forlaget «en bok for dem som foretrekker TV-serier på DVD framfor bøker». Det er klart hva vi får: En ung mann på jakt etter meningen med livet, preget av bråmoden desillusjon og sannsynligvis med Erlend Loe som litterært forbilde. Enda en gang hører vi at alt er gjort før, funnet opp av andre, som har bygget landet, og denne ungdomsgenerasjonen er minsann den første til å oppleve mangelen på viktige oppgaver. Eller? Handler det bare om enda ikke å få slippe til? Utdraget er underholdende, med fikse formuleringer. «Ved dette naustet levde mine besteforeldre sine CO2-frie liv.» «Prammen, som det ikke lenger var bruk for, ble det største bålet jeg har sett.» (Også denne boka er blogganmeldt hos Solgunn.)

Guro Sibeko: Vingespenn.

Guro Sibeko: Vingespenn.

Guro Sibeko leser fra romanen Vingespenn. Av forlaget markedsføres hun som eksotisk: Nordfjording og zuluprinsesse, lesbisk og tidligere blitzer. Hovland presenterer boka som en actionroman om pengeutpressing, barnepornografi, ekstreme virkemidler. Det handler om 14 år gamle jenter, og det meste går galt. «Men det er også veldig mye håp,» påstår Sibeko når hun kommer på scenen. Utdraget handler om klaustrofobiske venninneforhold, men ikke av den søte, følsomme, passe onde typen ungjentebeskrivelser er fulle av. Nei, det er vold, blod, hodedunking i vegger («som når ei rivningskule treffer en skyskraper»), knekking av nakker («det sa virkelig knekk»). Etter mishandlingen sier jenta «unnskyld, unnskyld, unnskyld». Men hva er poenget? Plottet virker litt trøttende på meg. Jeg blir usikker på om volden fant sted, eller er dagdrømmer. Men språket er forfriskende og humoristisk, og Sibeko treffer den listige, hysteriske, halvt skuespillende ungjentestilen. «Hun ringte 113 og gikk inn i en veldig overbevisende sjokktilstand.»

Gaute M. Sortland: Johan.

Gaute M. Sortland: Johan.

Gaute M. Sortland leser fra kortromanen Johan. Enda en historie om sorg, denne gangen av det ualminnelige slaget. En ung gutt mister lillesøster i ei drukningsulykke, og har muligens noe av skylda. Teksten kretser rundt skyld og soning, å finne veien ut, kanskje legge barndommen bak seg. Vi får høre et utdrag som «ikke er så trist, men litt positivt», om guttens møte med ei jente noen uker etter dødsfallet. Det er en bittersøt beskrivelse som tydelig treffer publikum. «Visste du at Borten ikke har dass i båten? Han fortsatte med de ekle historiene sine.» Rundt meg ler folk av den ekle personen som forteller ekle skrøner: En fyr som spiser bedervet kjøtt, blir dårlig og spyr, fiser så høyt at naboene ringer politiet, hahaha. Jeg er som vanlig for prippen og ser meg forbausa omkring, hvorfor ler folk? Er det Sortlands høflige venner, eller Rorbupublikum? Jeg fikser ikke humoren, men skjønner godt hvilken funksjon den har i teksten, og slik sett funker den perfekt. Det er latter med gråten i halsen, tøys for å hvile fra sorgen. «Ho ser trist ut, som om dei har snakka om noko trist. Men dei har jo bare ledd?»

Ragnar Hovland presenterte noen av forfatterne.

Ragnar Hovland presenterte noen av forfatterne.

Etter opplesningene går vi ut i bakgården og mingler. Jeg blir kjent med flere bloggere, som Avil, Virrvarr, Beate fra Rasteplassen, fr.martinsen, og Jorunn fra På Bølgelengde. Rullerusk er også der, men henne kjenner jeg fra før. En fordel ved å drøye så lenge er at mindre somlete bloggerne for lengst gjort jobben, så her følger ei liste over andre blogginnlegg om debutantkvelden. Hvis du vet om flere, tips gjerne i kommentarfeltet!

Vårljos: Høgdepunkt siste døgnet.
Beates rasteplass: Vidunderlig debutantkveld på Mono.
Rullerusk: Grader av forfatter.
Flimre: Nye debutantar.
Mette Karlsvik (uten tittel): Her og her.
fr.martinsen: Overflate-innhold.
Lindamac: What’s up?
På bølgelengde: Spionbilde fra Mono 29. april 2009.
Kulturkroki: Litteratur på Mono, Debutantkväll.

Sistnevnte lenke går til Strecks nye blogg, Kulturkrokí, hvor han legger ut tegninger fra kulturarrangementer. Tegningene i denne posten er lånt derfra, men noen er beskåret, så gå gjerne til kilden (eller flickr) for å se originalene. Merk at også Mette Karlsvik har laget tegninger: I tillegg til å være forfatter er hun kunstutdannet fra Glasgow School of Art.

Men hvem av debutantene var bloggeren Avil? De som ikke vet det kan følge lenken til slippefesten, som finner sted førstkommende torsdag 4. juni kl 20 på Den Gode Café (Fredensborgveien 13 i Oslo). Det blir både opplesning og mulighet til å sikre seg boka til redusert pris. Møt opp!

Advertisements

Kommentarer»

1. Karsten - 2. juni 2009

Kult, Oda – her lykkes du glimrende med å skrive lite, men fortelle meg masse. Nesten som om jeg har vært der selv, som det heter. Strecks monokrome linjer kommer særlig til sin rett når formatet ditt er omtrent like lange avsnitt om hver av opplesningene.

«Bloggere i bakgården» kunne forøvrig vært tittelen på en hypotetisk spenningsroman for ungdom skrevet av Ingvar Ambjørnsen i 2007.

Oda - 2. juni 2009

Dærsken, fantastisk bokidé! Lurer på om jeg burde skrive den selv? Ambjørnsen, liksom. Han er vel ikke på twitter engang.

2. Avil - 2. juni 2009

Eg håper på ei viss læringskurve når det gjeld å lese opp, har fått tilbakemelding på at eg kan hende les litt for fort, og litt monotont. Så på torsdag skal eg lese langsamt og inderleg. *flire*

Men det var ein fin, fin kveld, og så mykje «positivisme at det ikke lot seg fornekte» for å sitere eit flunkande nytt forfatterbekjentskap.

Oda - 2. juni 2009

Det skal sies at jeg er en ganske dårlig lytter, selv om jeg prøver hardt å bli bedre. Jeg var nok litt distrahert av at det var deg der oppe: åh, Avil, se hun snakker! Så jeg tror ikke nødvendigvis det var noe galt med lesinga. Gleder meg likevel til å høre den langsomme og inderlige versjonen 8)

3. Aina - 2. juni 2009

Grundig og fint – som vanleg 🙂

Oda - 2. juni 2009

Takk!

4. vaarloek - 2. juni 2009

bloggere i bakgården! fantastisk. jeg skal skrive et innlegg en gang med den tittelen, bare minus en e, når jeg bor i ei leilighet med bakgård. jess. jeg var der og! men jeg måtte springe rett etterpå og hente de siste restene av Livet i Hegdehaugsveien. hvorfor husker jeg ikke Nekronauten? forvirrende.

Oda - 2. juni 2009

Håper du blir lenger neste gang, og sier hei hvis du kjenner meg igjen. Hadde vært hyggelig å hilse!

5. Virrvarr - 2. juni 2009

Jeg liker at vi opplevde bøkene så likt, jeg kan nesten signere. Ja, bortsett fra at jeg ikke hadde noe problemer med nynorsken til Avil. Likevel. Sånn var det ^_^

Oda - 2. juni 2009

Vi er ofte på linje tror jeg, Virre. Det er hyggelig. Rart hvordan man kan kjenne seg igjen i andres beskrivelser, eller ikke i det hele tatt. Når jeg skriver disse beretningene er jeg alltid redd for at en eller annen gang vil ALLE si: men herregud, er du helt på jordet, er du helt dust? Helt greit om noen mener det, og sikkert ikke til å unngå, det er jo personlige inntrykk. Men ALLE ville være for mye.

6. Jorunn Solli - 9. juni 2009

Godt å lese bloggen din. Og det er fint å være blant bloggere i bakgården. Og jeg må innrømme at jeg hadde glemt en del av forfatterne… ja for de var jo nokså mange på en kveld. Men fint å bli påminnet av deg. Jeg var nokså svak for Song for Eirabu…rytmen og språket var vakkert. Jeg ble også positivt overraska av Vingespenn… for jeg hadde ikke så store forventninger. MEN jeg må si jeg holdt på å gå opp i liminga av å høre utdraget fra bøkene til Preben og Erlend. De var redselsfullt dårlig litteratur. Det overskygget kvelden for meg. Men i ettertid blir man jo bare trist.

Hvorfor i granskauen vil ikke forfatter Erlend treffe en dame han klina med? Det er jo totalt uforstårlig. Tekst var vond på en dum måte…og så det patetiske i at hoverpersonen skulle be om unnskylding etter å ha misbrukt mange damer. Sitatene dine fra Prebens tekst sier alt om hvor håpløs den er. Det er et annet budskap i bunnen. Det handler ikke om å gå inn i en overgripers univers. Jeg skimter en helt annen agenda…i underteksten. Jeg kan godt lese Ramslies Fatso og like den. Dette handler ikke om prippenhet og at jeg ønsker meg moralistisk litteratur. Men siden dette ikke er min blogg bør jeg vel kanskje snart gi meg 😉 Det er fryktelig å være vitne til den bedervede suppa ,der et umettelig begjær til kvinner er blandet med en jup og farlig forakt for dem. Ok…det ble nokså mange adjektiver her. Men se på det som terapi 😉
Takk for fint innlegg… det engasjerte, som du sikkert har skjønt, væffal mei.

Oda - 9. juni 2009

Jeg liker godt det du sier om «et umettelig begjær til kvinner blandet med en jup og farlig forakt for dem». Det der har jeg alltid syntes var skremmende og rart. For hvordan begjære, når du ikke ser det du begjærer? Ikke egentlig, altså hvem eller hva de er. Den typen bruk (og kast) må jo bli en form for fornedring? Eller er det mer komplisert, en ekte ambivalens?

En mann jeg snakket med i bakgården sa forøvrig om Erlend: «Han lurer ikke meg. Han mener nok de tingene. Det der med at han angrer, eller meningene bare er jeg-personens, det tror jeg bare ikke på.» Skepsisen handlet om motivasjon, tror jeg. Hvorfor skrive ei hel bok med betente meninger, hvis disse meningene ikke innerst inne fascinerer deg? Ikke minst når dette er gjort så mange ganger før. Misogyni, ekkelhet, slemhet – noen ganger synes jeg det minner om en form for mannlig kitsch, på linje med kvinnelig kitschlitteratur om kjærlighet. Men siden det er mannlig godtar vi det lettere, kjøper det som «dirty realism» når det egentlig er altfor dårlig (både skrevet og tenkt) til å fortjene den merkelappen.

Kristine Toftes bok Song for Eirabu har jeg forøvrig begynt å lese nå, og den gjør hittil et veldig godt inntrykk!

7. Jorunn Solli - 9. juni 2009

ps… Plurabella var også blogger i bakgården:
http://boraplurabelle.blogspot.com/

Oda - 9. juni 2009

Nå leste jeg først Blondinbella, og ble veldig overrasket. Men dette var visst ei helt annen dame, ja! 😀

8. Song for Eirabu (Kristine Tofte) « Bharfot - 22. juni 2009

[…] har tidligere skrevet om mitt første møte med Song for Eirabu her, under ei opplesning på Mono. Noen andre bloggposter om […]

9. Jorunn Solli - 8. desember 2009

Tenkte dette innlegget passet her: Tid for ømhet heter det.
http://bolgelengde.blogspot.com/2009/12/tid-for-mhet.html
Eller jeg kunne kalt det Alt har sin pris.

Oda - 9. desember 2009

Wow! Et godt apropos til Møller og Efskind. Fiffig effekt å sette våre nærmeste inn i rollene. «… tjene masse penger på å gi ømhet til homofile gamliser…» Super tekst, Jorunn!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: