jump to navigation

Gaffa polert (Matias Faldbakken) 6. juni 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
trackback

Ukas kunstgreie, eller sommerens snakkis for nyvoksne kunsthipsters, er at tidligere bad boy Matias Faldbakken har fått breie seg over hele den første etasjen i Museet for Samtidskunst. Matias har vært kjent for å provosere, både som tidligere ironisk-politisk konseptkunstner og forfatter av slem-ekle bøker (Skandinavisk misantropi-triologien). Det blir betraktet som et dristig trekk å gjøre ham museal allerede nå, noe jeg ikke helt skjønner, siden Matias åpenbart er blitt estetiker siden sist.

Faldbakken: Video sculpture (2005)

Matias Faldbakken: «Untitled (video sculpture)» (2005).

De tre romanene som bærer undertittel «skandinavisk misantropi», The Cocka Hola Company (2001), Macht und Rebel (2002) og Unfun (2008), ble publisert under kunstnernavnet Abo Rasul (ved debuten et pseudonym nesten ingen visste hvem skjulte seg bak), opprinnelig fordi Matias ville distansere seg fra sin far, den langt mer salongvennlige Knut Faldbakken.

Faldbakken family

Familien Faldbakken på Samtidskunstmuseet.

Også faren er til stede under vernissagen, og mens vi venter på Mette-Marit observerer jeg den reneste idyll av løpende barn og leende voksne i familien Faldbakkens hjørne, noe som gjør det stadig vanskeligere å beholde det mentale bildet av kunstneren som outsider og provokatør.

Børre Haugstad

Børre Haugstad, Faldbakken-kritisk VG-journalist.

En som derimot lar seg provosere er denne mannen, Børre Haugstad. Han er kunstjournalist i VG, og legger dagen etter åpningen ut et videointervju med Matias, fullt av tradisjonelle jovial-provoserende VG-spørsmål som «ække dette bare en scam» og «bra timelønn på deg, førti tusen spenn for å splæsje litt maling?» Matias står lent mot en vegg og gløtter i kamera med utstudert coolness. «Nåja,» svarer han, «men jeg gjør det ikke ofte, så det blir ingen årslønn å snakke om.»

Faldbakken: Art crowd

Matias Faldbakken: «Cultural Department» (2006).

Matias fikk sin street cred fra skating og tægging, noe som gjelder mange av konseptkunstnerne fra 1990-tallet. I likhet med kollegene benytter Matias idag de samme referansene i langt mer estetisert form, ved å kaste maling på rikfolks vegger à lá Jackson Pollock…

Faldbakken: Art crowd

Matias Faldbakken: «One Tape Roll Measurement» (2009).

… eller lage geometriske mønstre ved å lime opp gaffateip og aluminiumsfolie på MDF-plater eller direkte på veggen.

Faldbakken: MDF #12 (detail)

Matias Faldbakken: «Untitled, MDF #12» (2009), detalj.

Han flørter også med popkultur og teknologi, blant annet ved stille ut en stabel videokassetter på gulvet, lage en skulptur av båndsalaten fra samme typen videokassetter (øverste bilde), og plassere tomme Marshall-høyttalere i et hjørne (et verk jeg har omtalt tidligere, i Vigelandmuseet 2007). Vi ser funksjonelle objekter berøvet for sin funksjon, noe som påpeker tidens forvandling av bruksting til skrot.

Faldbakken: Burnt out car

Matias Faldbakken: «Abstracted car» (2009).

Utstillingen omfatter også et utbrent bilvrak, som selvfølgelig gir en absurd kontrast til bløtkakeornamentene i den ærverdige banksalen. (En bildeserie fra brenning og flytting av bilvraket finner du her.)

HKH Mette-Marit & Matias Faldbakken

Matias Faldbakken og HKH Mette-Marit.

Som kronen på verket i gentrifiseringen av Matias Faldbakken er det annonsert at kronprinsesse Mette-Marit vil åpne utstillingen. I dette tilfellet betyr det bare at hun stolprer inn på høye hæler, smiler fint og hilser på Matias, før hun setter seg ved siden av ham på en stol og lytter til en innledning av Audun Eckhoff.

HKH Mette-Marit & Matias Faldbakken

Audun Eckhoff taler med Mette-Marit som publikum.

Senere på kvelden møter jeg en bekjent som sier: «Var du på åpningen? du de hælene? Tok du bilde av dem?» Ja, det gjorde jeg.

Royal shoes

Oda Bhar: «Royal heels» (2009).

Noen flere bilder fra åpningen har jeg flickret her. Ellers vil jeg anbefale Nina Marie Haugen Holmefjords anmeldelse i Dagsavisen, som er er lagt ut på bloggen hennes Articulata. Du kan også lese Natt&Dags innføring myntet på nybegynnere, selv om jeg nok synes de undervurderer publikum.

Royal chairs

Oda Bhar: «Royal chairs» (2009).

Utstillingen Shocked into Abstraction av Matias Faldbakken står i Museet for samtidskunst fram til 9. september.

Advertisements

Kommentarer»

1. articulata - 6. juni 2009

Nok en god bloggpost fra deg, og fotomaterialet var jo bare helt i særklasse denne gangen!! Nesten så man kan håpe på at HKH finner veien inn hit… En bloggpostklassiker!

Oda - 7. juni 2009

Tusen takk!! Kan nok ikke love like kjendistett fotomateriale hver gang, nei. Men HKH på besøk – se det hadde vært noe! 😀

2. anita thomhave simonsen - 7. juni 2009

hej Oda !

jamen så royalt….altid spændende at tjekke dine kunst-ferniserings-poster ud…du tager gode billeder fra både udstillingen og seancen med fernisering…og masser af gode links…absolut professionelt…og spændende at se…

Oda - 7. juni 2009

Takk Anita! At det ble så royalt kom helt overraskende, jeg visste ikke engang at kronprinsessen skulle komme. Tror det samme gjaldt mange andre, snakket med minst én frustrert journalist som hadde lagt kamera igjen hjemme. Kom senere på at jeg burde ha tilbudt ham å låne mitt… for en klekkelig sum 🙂

3. Jarle Petterson - 7. juni 2009

Umiskjennelig bharsk (kan man føle seg bharsk, forresten?)! Jeg syns du overgår deg selv for hver post for tiden.

Det verste er at det nesten blir moro å lese kjendissladder, når det fremstilles på denne måten.

Hold oppe det gode arbeidet! Hvilket minner om at det også er arbeid det burde ha vært. Betalt. Men det vet du.

Oda - 7. juni 2009

Takk!! Sjangeren skeptiskfilosofisk kjendissladder er sterkt undervurdert, mener jeg. Men det spørs vel om jeg hadde fått lov til å utfolde meg med disse hybridsjangerne under en redaktør? Planen er derfor å frese på og vokse vilt i alle mulige uforutsette retninger før verden og konvensjonene tar meg. (Men penger hadde ikke vært så verst da. Jeg innrømmer det…)

4. taxigudrun - 10. juni 2009

Takk for nok et fint innlegg. Leste Aftenpostens anmeldelse, men syns nok at dine refleksjoner var vel så interessantre og oppsummerende – og bra med wiki-linken til gentrifisering.
Du oppsummerer Faldbakken, det er bra, men var det ikke en stabel bøker – ikke videokassetter?
Og kult bilde av hælene til Mette Marit. Virkelig. Å gå på dem er nok også en kunst.

Oda - 10. juni 2009

Selv takk!
Men nei, det var nok videokassetter. Du ser det tydeligere på dette bildet. Men kanskje var det bøker i et annet verk? Fikk bare sett halve utstillingen før jeg måtte videre, noen av rommene var stengt fordi Mette-Marit skulle se dem før oss andre.

Og hun slet med de hælene, altså. Det var tydelig for alle. «Ikke lett å lære å gå på slikt i voksen alder,» hørte jeg en sa. Men på den annen side, skal man trene stilettos som barn!?

Jarle Petterson - 10. juni 2009

Bokkaoset… Var ikke det på Deichmanske, tro? Et aldri så lite og småanarkistisk eksperiment, til flere av bibliotekarenes store ergrelse, mener å huske.

Oda - 11. juni 2009

Ah, jo! Han rev bøker ut av hyllene på biblioteket og lot dem ligge i flere dager utover gulvet som en installasjon. Det var kanskje det du tenkte på, Taxigudrun? Her er en lenke bibliotekets egen presentasjon av verket.

5. taxigudrun - 11. juni 2009

Mener å huske det var et verk på Veneziabiennalen for noen år siden, men husker kanskje feil…?
Er vel så fascinert av skoa til Mette Marit som av bilen til Faldbakken forresten. Og sånne sko… Hvor mange i utgangspunktet fornuftige kvinnelige politikere går ikke med sånne sko. Til og med Gro HB brukte stiletthæler i sin glanstid ueeewww…
Kan man kalle det noe annet enn en avart av selvskading???

Oda - 12. juni 2009

Det er nærliggende å tenke på forkrøpling, ja. Om enn på mindre permanent basis enn kinesisk fotsnøring. Men kanskje er det ikke alltid så midlertidig heller, jeg leste på twitter at dronning Sonja har hatt sin femte hammertåoperasjon, og fr.martinsen assossierte til krevende sko.

På twitter var det også en annen reaksjon. En mann skrev at høye hæler fikk en kvinne til å «gå som en gudinne (for dem som kan det)». Han siktet til sin egen kone, og jeg skjønner at han mente det som en kompliment, men for meg blir det en kompliment med bismak fordi den understøtter at kvinnelighet alltid skal være kunstig eller kunstlet. Du må bearbeide, omforme deg selv for å være kvinne, ihvertfall i betydningen gudinne, og det er da trist?

Men jeg skal kanskje ikke skal si noe, for jeg har danset tango, og det er nesten ikke mulig uten stiletthæler. Du får rett og slett ikke til visse bevegelser uten sånne sko, isåfall må du fake, og danse på tærne som om du hadde dem. Men så er jo heller ikke kvinnebevegelsene i tango noe særlig «naturlige», haha. De blir som et kostyme du trer på deg, en rolle du spiller.

Nå kom jeg forresten på en beretning fra en litteraturfest som gjorde inntrykk på meg (tror det var en bloggpost, men husker ikke hvor). Det jeg husker best er at Simen Hagerup kom inn i rommet og det ble beskrevet som at «han gikk gyngende som en masai», eller noe slikt. Poenget var en slags skjødesløs naturlighet, som skribenten likte – men like før var kvinner vurdert etter andre kriterier, såvidt jeg husker (eller kanskje blander jeg her). Uansett var det noe som trigget meg: Kunne en kvinne ha gått slik på fest, «som en masai», gyngende på savannen, og ville det ha virket like elegant? Saken er at hun kunne jo gått slik, men da måtte hun ha gått på flate hæler.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: