jump to navigation

Sexy forfall (Andreas Dresen) 12. august 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
trackback

Hva betyr alder? Når slutter vi å være oss? Svaret ligger i kortene: Svært seint, kanskje aldri. Hva med romantikk? De fleste av oss bærer på klisjéfylte idéer om kjærlighet i alderdommen. Arm i arm gjennom parken, ei mjuk hånd over kinn, noen milde blikk over kaffekoppen. Og alltid mellom to som har vært sammen halve livet. Den tyske regissøren Andreas Dresen vil vise oss at det ikke trenger bli slik. Kjærligheten trenger verken å bli satt eller sukkersøt, den kan ramme oss hardt, lidenskapelig og vakkert hele livet.

Den_niende_himmel_4_146822m

Inge (Ursula Werner) og Karl (Horst Westphal) faller pladask for hverandre.

Den niende himmel (Wolke Neun) er et klassisk trekantdrama mellom tre eldre mennesker, to menn og en kvinne. Inge (Ursula Werner) er en impulsiv kvinne i sekstiåra som tar syoppdrag for å spe på pensjonen. Hun er gift med Werner (Horst Rehberg), en traust men sympatisk mann som er opptatt av tog. En dag kommer 76 år gamle Karl (Horst Westphal) for å få lagt opp ei bukse. Inge forelsker seg, og det er i høyeste grad er gjengjeldt. Forholdet blir fysisk allerede i filmens første scene, etter noens mening for mye, siden kamera dveler ved gamle kropper med valker, hudfolder og pigmentflekker. Men det ytre forfallet hindrer verken slørete blikk eller andpustne kyss, alle slike tegn som gjør forelskede mennesker så skinnende.

Både den nye og den gamle kjærligheten er presist og ømt beskrevet. Inge trekker pusten før hun ringer på døra, Karl løper gutteaktig glad rundt og gjør leiligheten klar for henne. Også den hverdagslige harmonien med ektemannen Werner skildres varmt, når de sitter i stua med hvert sitt tidsfordriv, hun løser kryssord, han lytter til ei gammel grammofonplate med toglyder. Det er ikke ulikt togquiz-scenen i den norske filmen O’Horten (Bent Hamer, 2007), som Andreas Dresen også har sett, viser det seg, når jeg etter førpremieren er så heldig å ha ham til bords under en middag. Noen direkte inspirasjon er det ikke snakk om, scenen er snarere et pek til tognerder, spesielt fra DDR, dette landet som ikke lenger finnes, men den pussige grammofonplata er blitt et samleobjekt fra tida før Murens fall, og et av regissørens vanlige subtile tegn på at historiene hans foregår i det gamle øst.

Den_syvende_himmel__135911m

Inge (Ursula Werner) prøver å kjempe imot, men til slutt må hun fortelle Werner (Horst Rehberg) at hun har funnet en annen.

Skuespillerne i Den niende himmel er relativt kjente i Tyskland, men ingen av dem pleier å ha hovedroller. Andreas Dresen har hentet dem fra teateret, et bevisst valg siden dialogen skulle utvikles gjennom improvisasjon. Også andre manuselementer fikk skuespillerne være med og skape: Ursula Werner hadde sunget i kor, slik karakteren gjør i filmen, og Horst Rehberg var interessert i tog – ikke like mye som Werner, men han reiser helst med tog og hater fly. Realismen forsterkes av at Dresen ville bruke forståelige, virkelighetsnære lyder, ikke manipulerende filmlyd og stemningsskapende musikk. Det vi hører er kirkeklokker, kaffetraktere og stillheten innendørs.

En erkjennelse regissøren kom til i løpet av innspillinga er at kjærligheten ikke trenger noen «grunn». I starten ønsket han å vise hvilken «god» mann Karl var, en enkemann som hadde pleid sin syke kone i flere år før hun døde. Disse opplysningene ble fjernet fra filmen. Hvorfor? Fordi de var overflødige. Hva er en forelskelse? Hvor ussel virker ikke en kjærlighet som er basert på objektive kriterier for sympati?

– Vi var i ferd med å skyte scenen hvor Karl fortalte Inge om den syke kona si. Noe ville ikke klaffe, men jeg skjønte ikke hva. Så gjorde jeg et eksperiment og ba han som spiller Karl fortelle en bløt vits. Først ville han ikke, men jeg overtalte ham. Hele teamet ventet på en hjerteskjærende monolog, og så kom det en sexvits for åttiåringer! Ursula brøt ut i en hysterisk latter. Stemninga ble lettere, og det fungerte mye bedre!

I filmen er Inges latter ekte etter Karls vits, siden skuespilleren ikke var forberedt på endringen i scenen. Det samme er Werners reaksjon når Inge gjenforteller vitsen til ham, og han rister på hodet: Er det slikt dere forteller hverandre i koret? Den åpne og lekne prosessen har gjort Den niende himmel til en humoristisk film. Men lettbeint er den ikke.

– Jeg visste at den ville kreve emosjonell energi fra publikum, og engstet meg for mottakelsen.

Men filmen er blitt en suksess i Tyskland, og går fortsatt på kino ett år etter premieren. Ikke minst får regissøren fine reaksjoner fra publikum, noe som også skjer på Gimle, hvor han raskt blir omringet av damer i foajéen. Etter en forestilling i Münster kom et ektepar og takket ham: Du er jo mye yngre enn meg, sa mannen, og enda har du laget en film for min generasjon. Min kone og jeg har vært gift i femti år, men nå er vi blitt inspirert til å gå hjem og hygge oss!

sjundehimlen2_copy_135910m

Skuespillerne fikk være med å skape rollene sine gjennom improvisasjon.

Det mest interessante ved filmens suksess er kanskje at den viser hvor lite bortskjemt denne aldersgruppen er med god og relevant fiksjon. Eldre mennesker framstår sjelden som selvstendige subjekter på film. De får i beste fall være med i relasjon til andre, som foreldre eller besteforeldre, eller framstilles klisjépreget latterliggjørende eller «rørende». Som skrekkens eksempel på det siste nevner Dresen den argentinske filmen Elsa & Fred (2005), som noen sikkert kjenner fra Film fra Sør (den vant Publikumsprisen i 2006, og ble vist som reprise i 2007 og 2008, sist fordi forfatteren Hans Petter Blad anbefalte den – usett). Ifølge Dresen viser Elsa & Fred et eldre filmpar i verste klisjéform, med rituelle kinnkyss og sentimentalitet.

– Jeg gikk ut av kinosalen og var så irritert. Jeg tenkte: Det må da være mulig å ta eldre mennesker mer på alvor? Gi dem rett på det livet de fortsatt har. Innse at de kan ha ekte pasjoner.

Eldre kan få like mye sommerfugler i magen som yngre folk. Men mye er også vanskeligere. Det er liten tid igjen, færre sjanser å håpe på, noe som kan gjøre det langt tyngre å bli forlatt. I filmen har Werner ikke mye annet å leve for enn Inge. Han har toginteressen og bøkene, men utover det opplever han gjennom henne. Under overflaten er han heller ikke så sindig. Og selv om Inge og han kan virke ulike har de noe felles: Begge tar sterke beslutninger. Filmen slutter ikke muntert, men i et moralsk dilemma uten svart/hvitt-konklusjon. Hvem fortjener mest sympati, den som insisterer på å velge eventyret, klemme siste dråpe ut av livet, eller den som bare vil gjøre så godt han kan? Når bruddet er et faktum, lenge etter at onde ord har falt og den nye kjærligheten har tvunget seg fram, sier Werner til Inge: Hva gjorde jeg galt? Hun svarer: Du gjorde jo ingenting galt! Da kunne vi aldri ha levd sammen i tretti år.

Den_syvende_himmel_135909m

Ursula Werner vant Den tyske filmprisen i 2008 for sin rolle som Inge.

Den offentlige diskusjonen i Tyskland har handlet om sex, og hvor sjokkerende det er å se den så eksplisitt framstilt mellom eldre. Et norsk eksempel er Ulrik Eriksen, som har viet en hel artikkel i Morgenbladet til å ramse opp kjærlighetsscener mellom gamle mennesker som har frastøtt ham (og andre) gjennom filmhistorien. Andreas Dresen sier at reaksjonene var ventet, men samtidig gjør det ham oppgitt at sex og alder er det eneste folk ser. For ham er Den niende himmel først og fremst en film om hvilket jordskjelv kjærligheten kan være.

– It can shake you at any time of your life. Don’t feel safe!

Den niende himmel har jevnt over fått strålende kritikker i norske aviser. Den hadde premiere i Oslo 7. august, og kommer til Bergen fredag 14. august. Løp avgårde på kino, denne filmen fortjener gode besøkstall!

Den_syvende_himmel_135908m

Andreas Dresen står bak både manus og regi på Den niende himmel (2008). Han har tidligere laget filmer som Halbe Treppe (2002) og Sommer i Berlin (2005). Hans nyeste film Whisky mit Vodka (2009) hadde premiere på KVIFF (filmfestivalen i Karlovy Vary, Tsjekkia) i sommer.

En del av sitatene i denne artikkelen er hentet fra førpremieren på Gimle kino, hvor Andreas Dresen ble intervjuet på scenen av Kjetil Lismoen. Lismoens referat fra samtalen kan du lese hos Rushprint. I tillegg vil jeg anbefale Ingunn Øklands anmeldelse i Aftenposten, og Vegard Larsens intervju i Dagbladet.

BONUSMATERIALE (for spesielt interesserte):

Et stykke ut i Den niende himmel hører Werner en setning fra et hørespill: «Det eneste som er verdt å gjøre er det du ikke har gjort før.» Replikken får ham til å slå av radioen, antakelig fordi han ikke er den eventyrlystne typen. Men dette er en referanse til Andreas Dresens nyeste film, Whisky mit Vodka, som hadde verdenspremiere under årets filmfestival i Karlovy Vary. Whisky mit Vodka er en metafilm om en filminnspilling, og «filmen i filmen» handler blant annet om alder og kjærlighet – om enn ikke like eksplisitt som i Den niende himmel. Dresen blir glad, men også beskjemmet over at jeg merket dette.

– Jeg ville vanligvis ikke ha sitert meg selv, i betydningen brukt en sekvens fra en tidligere film. Det synes jeg er for ubeskjedent. Men omvendt, å sitere en film som ikke fantes ennå, det gikk an.

At noen kom til å se de to filmene i motsatt rekkefølge hadde han ikke helt forutsett. De to filmene ble spilt inn samtidig, men Whisky mit Vodka ble klippet etterpå og fikk premiere ett år seinere. Den vant regiprisen i Karlovy Vary, men kommer etter hva jeg forstår antakelig ikke til Norge. Min omtale for Montages fra KVIFF 2009 kan du lese her.

Denne artikkelen er også publisert på Montages.

Advertisements

Kommentarer»

1. mary - 12. august 2009

Ja! For en fantastisk omtale! Nå vil jeg på kino:)

Oda - 12. august 2009

Hei Mary, og tusen takk! Ja, løp på kino, og ikke minst, la jungeltelegrafen gå!

2. Hjorthen - 12. august 2009

Jeg så akkurat at denne fikk to stjerner i Filmmagasinet, så da antok jeg den var bra. Nå er jeg litt sikrere på det. Skal prøve å legge litt press på kinosjefen for å få den opp på programmet.

Oda - 13. august 2009

Filmmagasinet er dessverre ikke helt pålitelig, nei. Eller jo, på en litt skrudd måte er det vel nettopp det.

Tvi-tvi når det gjelder å presse kinosjefen!

3. Rullerusk - 13. august 2009

Ah, jeg håpet at du ville skrive noe om denne filmen. Leste om den i Klassekampen for litt siden og fikk veldig lyst til å se den. Kjempebra at noen lager en interessant og ekte film om eldre mennesker. Flere burde gjøre det. Særlig kvinnelige skuespillere sliter jo med å få utfordrende roller (eller roller i det hele tatt) når de blir over 40-50.

Når det gjelder forelskelse hos eldre, så får jeg delte følelser. Det er kjempefint at man uansett alder kan få de følelsene og at det å bli singel når du er gammel ikke nødvendigvis betyr at du vil være alene reten av livet. Samtidig er jo skremmende å tenke på at man kan bli forlatt av en du har delt mesteparten av livet ditt med fordi vedkommende har funnet en annen. Om ikke annet så kan denne filmen være et tips om at man aldri bør ta partneren sin for gitt, selv ikke etter 30 år.

Oda - 13. august 2009

Det er sant. Jeg hadde ikke tenkt på det, men selvfølgelig viser filmen også risken, ikke bare sjansene som alltid finnes der. Klisjéen sier jo at eldre menn forlater kona for en eldre kvinne, men her er det altså kvinnen som bryter ut – dog til fordel for en mann som antakelig er eldre enn ektemannen hennes!

Jeg merket at det ikke var lett å se denne filmen uten å tenke på alder, selv om jeg helst ville gjøre det, se dem som mennesker uten tanke på alder etc, men det ligger jo i bakhodet: Hvor lang tid får de sammen, hva om den nye dør rett etter at de har blitt sammen… På den annen side er han jo «bare» 76, de kan i prinsippet få 15-20 år sammen, og det er jo lenger enn mange ekteskap blant yngre varer…

Men ingenting bør tas for gitt, nei. Og mest av alt er filmen en advarsel mot å slutte å leke, utforske, utvikle seg, tror jeg.

4. anita thomhave simonsen - 15. august 2009

hvor er det en smuk omtale af en film om kærlighed og passion mellem ældre mennesker og som du også nævner så lever vi jo livet hele vores liv eller skulle gerne…….og hvor får jeg lyst til at se filmen, helt afgjort………

Oda - 15. august 2009

Ja, vi skulle gjerne… Noen ganger er jeg sikker på at hele livet kan være et eventyr, om vi bare ikke gir opp. Andre ganger blir jeg vettskremt over å se alle satte, slappe og bitre gamlinger. Men en sånn film, riktignok laget av en ganske ung mann, men likevel, en film eldre sier de kjenner seg igjen i, det øker håpet.

5. Filmskolen bak Muren (Babelsberg) « Bharfot - 16. november 2009

[…] og jeg har tidligere i år skrevet om hans seineste to filmer: Whisky mit Vodka (2009) og Den niende himmel (2008). «Zug in die Ferne er en vennlig film fra ei tid hvor alle var rasende. Den er en hyllest […]

6. Whisky med vodka (Andreas Dresen) « Bharfot - 6. april 2010

[…] fikk jeg gleden av å møte ham etter en førpremiere på Gimle. Filmen som ble vist den gang var Den niende himmel (2008), historien om de tyske oldingene som verken hadde gitt opp å forelske seg eller ha sex. […]

7. TIFF 2012 – hva bør du se? - 19. februar 2013

[…] er kjent for å levere gode og menneskelige dramafilmer i jevn takt. I Norge er han mest kjent for Den niende himmel (2008), en film som ble både populær og kontroversiell fordi den viste ny forelskelse og fysisk […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: