jump to navigation

Klipperens blikk (Upperdog) 22. desember 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , ,
9 comments

– En klipper må være litt upperdog, forteller Žaklina Stojčevska, som er aktuell med spillefilmen Upperdog. Her forteller hun om samarbeidet med Sara Johnsen og hvordan klipperen kan fungere som fødselshjelper for regissøren.

Zaklina Stojcevska

Žaklina Stojčevska, sommeren 2009. (Foto: Oda Bhar)

Jeg ser filmen Upperdog med to blikk. Klippeteknisk, fordi jeg skal intervjue Žaklina Stojčevska, og personlig, fordi historien delvis er filmet i leiligheten min. Det uprofesjonelle blikket merker seg minst tre sentrale scener som foregår hjemme i sofaen min. To venninnesamtaler mellom Yanne, som bor i leiligheten, og polske Maria, filmens uromoment og katalysator. Dessuten gjenforeningen mellom norsk-vietnamesiske Yanne og broren Axel, som har vokst opp i hver sin adoptivfamilie. Når jeg møter filmklipper Žaklina spøker vi med at jeg burde ha tatt henne med hjem og fotografert henne i sofaen, helst med en lekekoffert full av minner på fanget.

Axel (Hermann Sabado) og Yanne (Bang Chau) i sofaen min med en lekekoffert full av minner (stillbilde fra filmen Upperdog).

Upperdog er en multiplotthistorie, noe som byr på særlige utfordringer for klipp og struktur. Historiene skal virke sammen, ikke bare separat. Du skal bli engasjert i dem alle. De bør flettes på en måte som virker naturlig, ikke for springende. Her synes jeg Upperdog er preget av mange vellykkete valg. De ulike delhistoriene henger bedre sammen enn i andre multiplotthistorier jeg har sett, f.eks. Magnolia, Short Cuts, Crash, Tic Tac, Traffic og Babel, hvor jeg synes du blir sittende å lure for lenge på hva historiene har å gi hverandre. I Upperdog blir forbindel­seslinjene klare svært tidlig i filmen, spesielt i forhold til søskenparet og den polske jenta.

– Sara og jeg var enige om å få «satt det i gang» fort, slik at folk ikke skulle bli sittende og lure. Det var planlagt slik, men i tillegg justerte vi underveis. Stadig flere scener ble skjøvet mot starten, fordi det kjentes som om møtet mellom søsknene burde komme seinest mulig. Filmen virket ferdig straks det var skjedd, derfor ble bl.a. jaktscenen flyttet til et tidligere tidspunkt. Vi flettet historien tettere sammen, smeltet sammen scener, gjorde noen kortere.

Axel (Hermann Sabado) er sønnen i huset hvor Maria (Agnieszka Grochowska) jobber som hushjelp (stillbilde fra filmen Upperdog).

Spesielt samarbeid

Žaklina klippet Upperdog parallellt med innspillingen, slik at mye av arbeidet var avsluttet før siste scene var skutt. Hun pleier å gjøre det på den måten, også med andre regissører. Men samarbeidet med Sara Johnsen er helt spesielt. De har kjent hverandre siden første kull på Lillehammer (1997-2000), og Žaklina har klippet alle Saras filmer, både på skolen og seinere. Unntaket er kortfilmen Houdinis hund (2002), da hun var opptatt med Ulvesommer (2003) av Peder Norlund.

– Sara var enig i at jeg tok det oppdraget, som var min første spillefilm. Hun sa: Jeg vil jo at du skal klippe min første spillefilm, og det blir nok lettere hvis du først har klippet en annen.

Upperdog var Žaklina med fra starten av manusprosessen. Hun leste flere utkast før filmingen kom i gang. Første versjon minnet om en film noir, begynte «en mørk og stormfull natt» og hadde en helt annen stemning. Den ferdige filmen er lettere og har mye mer humor.

– Sara er flink til å la andre bidra underveis. Hun bruker folk rundt seg, skaffer seg innspill og lytter til dem.

Alle som samarbeider med Sara Johnsen virker å mene det samme: Hun vet å trekke det beste ut av folk. Hun er en særegen filmskaper med en helt egen stemme, men er åpen for innspill, samtidig som hun vet hva hun vil. Žaklina roser henne både som forbilde og samarbeidsparter.

– Sara og jeg er samkjørte på hva vi synes blir bra. Kanskje fordi vi har et likt syn på livet? Det viktigste er psykologien, hvordan karakterene fungerer. Vi pleier også å være enige om lengden på klipp, og helheten.

Yanne (Bang Chau) i døra til leiligheten vår en tidlig morgen, når venninna hennes kommer på besøk.

Ikke bare tekniker

For en klipper ligger utfordringen i å samordne detaljer med overblikk. I grovklippen tenker Žaklina scene for scene. Hun er opptatt av stemning, mer enn konkrete detaljer.

– Hvis publikum er med på handlingen betyr det ingenting om han holder glasset i høyre eller venstre hånd. Det kan skifte plass midt i scenen og de legger ikke merke til det engang. Følelsen er viktigst. Hva skal scenen gjøre med oss? Skal vi synes synd på hovedpersonen? Like eller mislike ham? Kommer poenget bedre fram hvis scenen også er morsom?

For å komme vider til detaljnivå blir helheten sentral. I grovklippen bør alt være med, hver eneste scene. Den første versjonen er gjerne en halv time lenger enn filmen skal bli. Så setter Žaklina seg ned med regissøren og kommer med forslag. Hvis vi tok bort denne replikken, eller byttet om på det og det, ville filmen bli bedre?

– Som klipper vil jeg være kunstner, ikke bare en tekniker. Jeg vil at filmen skal preges av mitt blikk og min rytme. Det handler ikke bare om enkelte scener. Jeg liker å ha en dag på slutten hvor jeg kan rytmisere klippene, justere helheten. Det beste er et par ukers pause før siste gjennomgang, så du kan komme tilbake med friskt blikk. Jeg har fått til dette på noen filmer, fordi vi avsluttet rundt jul eller i sommerferien.

Afghanistan-veteranen Per (Mads Sjøgård Pettersen) på jakt med lillebror.

Žaklina mener det er et problem at norske filmfolk bare ser klipperen som en tekniker. Filmskolen er viktig fordi du aktivt velger en rolle/fagfunksjon, ikke bare havner i klipperollen kortsiktig, som en mellomstasjon. Men studentene lærer også mye om samarbeid, ikke bare sin egen funksjon, men helheten den inngår i.

– Jeg vil gjerne si til regissørene: Bruk meg! Ikke bare instruer meg. Da går du glipp av alt jeg kan om dramaturgi.

Klippen skal likevel helst ikke være synlig i seg selv.

– Jeg synes ikke du skal legge merke til den når du ser filmen. Du kan synes at filmen var bra, og tenke: hvorfor? Men jeg søker ikke etter å overraske når jeg klipper, ikke på den måten at noe virker kunstig eller utstudert. Skuespillet har førsterang. Hvis jeg har valget mellom et opptak hvor en skuespiller var glimrende, og et annet hvor han ikke var så god, men det tekniske var perfekt, velger jeg skuespilleren.

Yanne (Bang Chau) sitter på senga mi og tenker (Upperdog).

Å klippe dialog

En vanlig kritikk er at produsentene setter av for liten tid til klipp. Kritikken er bare delvis berettiget ifølge Žaklina.

– Noen produsenter har dårlig tid. Det er vanlig i Norge å sette av 14 uker til klipp, men jeg mener at du trenger 15-16 uker. Både på Nord og Upperdog fikk vi 17 uker. Kunsten å tenke negativt klippet vi på 12 uker, enda vi kunne fått to til… men filmen kjentes allerede ferdig da. Noen produsenter gir stramme rammer, fordi de tror du jobbe raskere under press. Det synes jeg bare er dumt. Du får ikke fram det beste i folk på den måten. Men jeg har heller aldri opplevd at en produsent sier filmen er ferdig når den ikke er det. Det er alltid mulig å utvide.

I avslutningsfasen er å kaste ball med regissøren er en viktig del av arbeidet.

– Regissører kan ha helt horrible forslag. Da gjelder det å ikke låse seg, selv om du er overbevist om at det ikke vil fungere. Jeg pleier å prøve. Selv om det ikke blir bra kan det føre til en annen og bedre idé. Alle eksperimenter kan bidra til noe. Det kan hjelpe å ødelegge en scene, rive den i stykker og sette den sammen igjen.

Maria (Agnieszka Grochowska) og Axel (Hermann Sabado) har et hett og ambivalent forhold. Her et brått kyss i Vigelandsparken.

Potensialet ligger i å brekker om rytmen i opptakene. Spesielt for dialogen er dette viktig. Det er klipperen som bestemmer hvor raskt den skal gå, om det skal være pauser mellom replikkene, og hvor lange. Under filmingen må dialogen være «ren», hver replikk må komme klart fram, med luft imellom.

– Uerfarne regissører bommer ofte her. De lar skuespillerne avbryte hverandre i selve filmingen. Da kan du ikke ombestemme deg. Det er bedre å gjøre slikt i klippen, da har du større spillerom.

Dette ansvaret har klipperen på godt og vondt. Hvis du klipper en dialog feil kan du ødelegge oppbygningen, gjøre en scene mindre rørende eller morsom. Det kan være din skyld at en skuespiller framstår i uheldig lys.

– Når det gjelder rytme liker jeg at det går fort. Mange norske filmer går for sakte, jeg rekker å kjede meg. Det er bra å variere, bytte vinkel og rytme, særlig i samtaler. Jeg elsker å klippe dialog! Legge merke til hvordan folk snakker, gjøre dem sinte eller frekke. Det gjelder å ikke ha for mye respekt for skuespillernes stil, hvordan de snakker i utgangspunktet. Klipperen kan veie opp for mye, ikke minst timing, fordi du kan fjerne pauser og fakter. Sluttinntrykket handler om mer enn hvordan replikkene leveres. Jeg blir alltid skeptisk når jeg hører noen si at en skuespiller spiller dårlig i en film. Da tenker jeg at det like gjerne kan ligge i klippen.

Søskenparet Yanne og Axel med adoptivforeldrene sine i sluttscenen, blant annet Ole Paus som vennlig vestkantfar.

Fakta

Žaklina Stojčevska er født i 1968 i Prilep, Makedonia. Foreldrene kom til Norge som arbeidsinnvandrere i 1971, og hun vokste opp i Bærum. Begynte på lærerutdanning, studerte Film & Media, gikk ett år på TV-akademiet, før klippelinja på Lillehammer. Navnet hennes uttales Sjaklina Stojtsjevska.

Filmografi

Zaklina Stojcevska

Žaklina Stojčevska på Dattera til Hagen i juni. (Foto: Oda Bhar)

(Intervjuet har tidligere stått på trykk i Rushprint nr 4 – 2009.)

Ellers

Les gjerne også mine tidligere poster om Upperdog:

1) Upperdog (filminnspilling) om opptakene i leiligheten min høsten 2008.

2) Skrive eller filme? (Sara Johnsen) om en samtale med regissøren.

3) I går skrev jeg litt om Rushprint, hvor dette intervjuet opprinnelig sto.

Og så må du selvfølgelig se filmen!

Reklamer

Julegavetips (Rushprint) 21. desember 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , ,
11 comments

Det begynner å bli på tide å se Upperdog, Sara Johnsens film som er delvis innspilt i leiligheten min. Den går fortsatt på kino i Oslo, men sikkert ikke mye lenger, for den er nede i en forestilling pr dag. Det aller lureste er å gå en gang før jul, så er du sikker på at den ikke blir skjøvet ut av julefilmene. For dere som ikke bor rett ved en kino er det varslet en dvd-utgivelse mot slutten av januar. Jeg har skrevet om Upperdog tidligere her på bloggen, først om filminnspillinga hjemme hos meg selv, deretter om Sara Johnsens spesielle kombinasjon av å være romanforfatter og filmregissør, fra en samtale på Deichmanske bibliotek i Oslo.

Sara Johnsen med søt regissørlue og plakaten til filmen.

Filmen Upperdog betyr noe spesielt for meg også av en annen grunn: Den var gjenstand for det første intervjuet jeg har gjort, og den første journalistiske teksten jeg fikk på trykk (altså på papir). Intervjuet var med klipper Žaklina Stojčevska, som fortalte om det nære samarbeidet med regissør Sara Johnsen, og ikke minst om hvordan klipperen kan få skuespillernes innsats til å virke bedre eller dårligere ved å klippe dialogen. Nå har jeg fått lov av Rushprint å legge ut intervjuet her, som en julepresang til bloggleserne mine. Det kommer i morgen eller lille julaften.

Zaklina faksimile1

Faksimile av Zaklina-intervjuet mitt i augustnummeret av Rushprint.

Jeg vil også reklamere litt for Rushprint, et tidsskrift flere burde få kjennskap til. Det regnes som et bransjetidsskrift, men kan fint leses av filminteresserte utenfor bransjen. Nettversjonen har mest aktualitetsstoff og nyheter, mens papirutgaven kommer ut annenhver måned og er full av dybdeintervjuer og kommentarer. Noe stoff fra papirutgaven legges på nett i sin helhet, men sjelden før neste nummer har kommet ut. Redaktør er Kjetil Lismoen, som også er filmanmelder i Aftenposten og skribent i Morgenbladet.

Idag slippes julenummeret, med oppsummering av 2000-tallets filmer. Selv har jeg to artikler med denne gangen: Et lengre intervju med teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen, som adaptert Bergmans Fanny & Alexander for scenen og satt det opp på Nationaltheatret (stykket går for tida for fulle hus), og en kronikk om det siste tiårets kvinneroller innen norsk film: «Ti år som kjedet kvinnen.» (Lenken går til en teaser, som utgjør en fjerdedel av kronikken.) Papirutgaven av Rushprint skal finnes i løssalg på enkelte Narvesen, samt i Filmbutikken på Cinemateket i Oslo. Abonnement kan tegnes her, nå med et spesielt nyttårstilbud, hvor du får 80 kr avslag på neste års abonnement med årets julenummer inkl i prisen (kr 350). Med andre ord: Julegavetips til filminteresserte!

De tre utgavene av Rushprint jeg hittil har fått skrive for.

Til slutt et par ord om retningen i bloggen min det siste året. Kunst- og litteraturleser har antakelig følt seg litt svikta, men det dukket altså opp noen muligheter for meg innenfor film (hos Rushprint og ikke minst Montages, filmportalen som startet opp i vår), slik at andre temaer har fått lide. De som foretrekker mer litterære, personlige, dagboksaktige tekster har vel også blitt skuffa. Kanskje er det derfor kommentarene har blitt færre?

For meg ble 2009 et år som handlet om å lære det journalistiske håndverket, uten å miste min egen stemme, men det har nok blitt en annen type tekster. Jeg er selvfølgelig ekstra glad i dere som ikke er forsvunnet, men fortsatt følger meg gjennom dette! Heldigvis er det et par av dere – denne bloggen bikker om ikke lenge 100 000 unike treff siden starten, jeg gnir meg i øynene foran telleren. Så får vi se hva neste år vil bringe – selv er jeg glad så lenge gode uventede ting skjer, og jeg stadig får prøve meg på noe nytt. Inntil da: God jul til mine fine lesere!

Fotogen fotograf (Scratch, 2009) 11. desember 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , ,
6 comments

Viktoria Winge gjør en glimrende jobb i Jakob Rørviks Scratch, en truende og vakker novellefilm som hele tida holder oss i ånde.

Ei jente går rundt i London og tar bilder til et kunstprosjekt. Lena (Viktoria Winge) er en jeger med kamera som finner et bytte. Hun fanger den unge mannen Sol (Luke Treadaway) i linsa på utesteder og vernissager, i parken med en mannlig elsker, hjemme hos seg selv med en elskerinne. Bildene hennes er i arty svart-hvitt med en tidstypisk, grafsende, poetisk intimitet. To kropper slengt på ei seng, en overkropp gjennom vinduet med ei fremmed hånd på brystet. Vi klipper til kunstskolen hvor en lærer ser på prosjektet. Hva er neste skritt? spør han og Lena svarer febrilt: Jeg må komme nærmere. Læreren legger hånda over hennes og rister på hodet: Nei, du må stoppe her.

London Scratch black white

Under London-premieren var foajeen dekorert med «Lenas» bilder fra filmen.

Men Lena stopper ikke. Hun er fanget i stalkerens rus. Hun følger etter, stadig nærmere, men til slutt blir hun oppdaget. Sol snur seg, går tett på og spør: Hvorfor følger du etter meg? Hun benekter og prøver å stikke, men han gir seg ikke, tar henne igjen med lange skritt. Nå er det hun som blir forfulgt. Vi ser dem sammen i et par dager. Bølgene av kikking og forfølgelse trekker seg fram og tilbake mellom dem. En gang er de i parken, hun skryter av å kunne klatre i trær, han ber henne bevise det. Hun tar utfordringen, svinger seg lett og smidig opp på ei kraftig grein, klatrer stadig høyere opp i det gamle treet. Imens roter han i veska hennes, finner kameraet og tar det opp, snur seg mot trekrona og begynner å fotografere henne. Hun blir sint, dette vil hun ikke. Linsa er snudd, hun føler seg blottstilt, utsatt. Hvem vet bedre enn henne hva kameraet kan?

M-Luke-Treadaway_2

Luke Treadaway spiller den mannlige hovedrollen som Sol.

Seinere får han se bildene hun tok av ham i smug. Det er ikke noe han finner tilfeldig, hun viser ham dem, et blaff av tillit, men han blir sjokkert, forbanna. Forbindelsen fortsetter, uten at de virker trygge på hverandre. Pønsker han på noe? Er det mulig å se en annen? Kan et kamera fange en sannhet som ellers er for flyktig til å ses? Eller juger det bare, ved å skille ut øyeblikk som hver for seg er uviktige, en utvelgelsens løgn?

M-Scratch-Lenas-photos_2

Filmens Lena går på kunstskole og fotograferer til et studentprosjekt.

Victoria Winge gjør en glimrende prestasjon som Lena: trompete, hissig, men med sjeldne smil som lyser opp lerretet. Alvoret hennes er dirrende, usikkert, mens også uregjerlig og målrettet. Hun viser den samme sårheten jeg husker fra Reprise, men får mer å spille på her. I hennes skikkelse forblir Lena jeger, selv når hun forsøkes omgjort til bytte.

Rørvik, Winge, Sæther

Oslo-premieren på Scratch foregikk under Blått Lerret på Parkteatret 9. desember 2009. Både regissør Jakob Rørvik, skuespiller Viktoria Winge og produsent Yngve Sæther var tilstede. (Foto: Oda Bhar)

Scratch er blitt til gjennom støtte fra prosjektet «Nye veier til korte filmer». Regissør Jakob Rørvik er utdannet fra London, og blir omtalt som noe av det mest lovende på regisiden i norsk film for tida. Under Oslo-premieren på Blått Lerret onsdag ble det sagt at han har røttene godt plantet i 1960-tallets kontinentaleuropeiske film, med forbilder som Antonioni (særlig Blowup fra 1966) og Truffault.

Men jeg synes også det er noe høyst kontemporært ved uttrykket: En flyktig, blikkorientert form, og i enda større grad tematikken. Filmen problematiserer kikking, forfølgelse, intimoverskridelse, i et filmatisk språk svært forskjellig fra realityestetikkens glossy, fargemettede verden. Vi møter kun denne bleke flyktigheten som øker følelsen av poesi og realisme.

Flere bilder fra Blått Lerret finner du her (på flickr-siden min). Og for dem som er nysgjerrige på festen rundt London-premieren har produksjonen lagt ut bilder her. Sjekk gjerne også ut nettsidene til regissøren og filmen.

Artikkelen er også publisert på Montages.