jump to navigation

Hemmeligheten (Filmkyss) 29. januar 2010

Posted by Oda in Filmkyss - en kinoroman, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , ,
31 comments

Jeg visste det da jeg reiste til Tromsø. Jeg visste det på flyet, i gatene og kinosalene. Jeg visste det på kafé med nettvenner, på pressefesten med kollegene, på sushirestaurant med Sylvi som jeg bodde hos hele uka. Jeg tenkte stadig på det, men kunne ikke nevne det for noen. Det var snakk om en konkurranse, et resultat som skulle offentliggjøres til en viss tid, ikke før den nest siste dagen på festivalen. Fram til da var alt superhemmelig. Jeg hadde bare fortalt det til tre personer: kjæresten min, moren min, og redaktøren som sendte meg til TIFF. Han måtte få vite hvorfor jeg leverte mindre enn planlagt, fordi jeg måtte delta på hemmelige forlagsmøter, og lørdagen ville forsvinne i kunngjøring og feiring.

Tromsø Swingklubb

Tromsø Swingklubb under åpningsseremonien på TIFF. Foto: Oda Bhar

De første dagene var jeg intensivt tilstede på TIFF, tok bilder på åpningen, skrev referat og filmomtaler, så hele retrospektiven til den franske regissøren Claire Denis. Jeg intervjuet henne torsdag, ventet om morgenen i baren som stakk ut over vannet fra festivalhotellet, med utsikt til tåka i Tromsøsundet. Båtene gled forbi som store skygger, såvidt synlige, bare til å ane, mens sola prøvde å kjempe seg gjennom til dem. Jeg var oppspilt, men ikke direkte nervøs, som vanlig foran et intervju. Jeg fulgte båtene med øynene mens jeg tenkte over livet mitt, tenkte over om det nå trer fram, blir synlig slik jeg vil, ikke bare glir forbi som en kontur og forsvinner i tåka.

Foggy harbour

Utsikt fra Skibsbroen bar i Ishavshotellet, like etter at jeg har intervjuet Claire Denis. Som du ser vant sol over tåke til slutt. Foto: Oda Bhar

Claire Denis var skummel, skarp, energisk og fantastisk. Jeg hadde researchet som en gal, og jeg tror hun merket hvor gjerne jeg ville, for en gang jeg surret med to av filmtitlene, og mumlet beklager, tror kanskje jeg har sett filmene for tett på hverandre, så ristet hun kjapt på hodet: No, no, don’t worry. Det var noe helt annet enn jeg så på scenen neste dag, da hun tok hvert upresise ord fra intervjueren i verste mening, og svarte på den bortvendte, bryske måten som er typisk for en fransk madame, en som er vant til å få det som hun vil, har skapt utrolige ting og er klar over det.

Utgivelser MARGbok

Noen av MARGmedias utgivelser i 2009, som jeg fikk i gave for å se hva de driver med. Foto: Oda Bhar

Fredag kveld var det middag med forlaget. Jeg fikk hilse på de tre i juryen, og den andre prisvinneren, hun som vant førstepremien. Solfrid Sivertsen er etablert forfatter, har tolv bøker bak seg, og bor på Vestlandet. Jeg fikk vite at flere etablerte forfattere hadde sendt inn til konkurransen, og jo mer jeg hørte, jo mer ydmyk ble jeg. Det er et mellomstort forlag, bare et par år gammelt. De står bak tidsskriftene MARG og Kuiper, og har i 2009 gitt ut antologier, faktabøker, en barnebok, en roman. Romankonkurransen ble utlyst for å dra i gang den skjønnlitterære satsningen, og flere manus er kommet inn som de vil jobbe videre med. Jeg liker hvordan de snakker om den litterære ambisjonen, å satse på design, knytte til seg gode fagfolk. Det gjelder å ikke bli feiltolket som regional, marginalisert, et tema jeg kjenner igjen fra andre samtaler denne uka, også i filmmiljøet.

Tromsø bibliotek

Tromsø bibliotek, som tidligere var kino. Foto: Oda Bhar

Lørdag klokka elleve møtes vi på Aunegården, en kafé som tidligere har vært slakteri. På veggen er det gamle svarthvitt-bilder av grisekadavre og menn med store kniver. De andre spiser kake, men jeg er for nervøs. Klokka tolv bryter vi opp, og klokka halv etter er vi på plass i øverste etasje av biblioteket. Det er en fantastisk bygning med åpen glassfasade under et dramatisk bølget tak, en ombygd versjon av den gamle storkinoen i betong fra 1969, som ble ledig da kommunen åpnet nybygd kinosenter i 2005. Det er satt fram stoler foran en mikrofon, med utsikt nedover Cora Sandels gate til havet og fjellene bak. Vi sitter hver for oss i salen, for ikke å avsløre noe. Også Sylvi er dukket opp, hun skal dekke begivenheten for NRK, og jeg lurer på om hun aner noe. Det ser ut som hun stusser når hun kommer opp trappa og oppdager meg. Men ingen av oss sier noe. Vi er superdiskré.

MARG at Tromsø liberary

Øverste etasje på biblioteket like før prisutdelingen. Foto: Oda Bhar

Redaktørene går opp til mikrofonen og snakker, først den ene, så den andre. De forteller om konkurransen, hvor mange bidrag som kom inn, hvordan arbeidet forløp. Jeg smugkikker på publikum, kanskje tretti stykker, de fleste voksne damer, og et par journalister med kamera. Ordet går videre til de eksterne jurymedlemmene, som skal lese opp begrunnelsene. Først kommer Ingeborg Arvola, hun introduserer min roman som vant andre premie. Jeg har ikke hørt ordene før, og lytter oppmerksomt. Det er bedre enn jeg kunne ha håpet, de har skjønt hva jeg ville, hva jeg prøvde å få til.

Juryen om «Filmkyss – en kinoroman»:

Ung, frisk, dynamisk, sjarmerende og klok er noen ord som beskriver denne romanen. Det fins mange måter å skrive god litteratur på. Romanen Filmkyss kan kanskje kalles en av morgendagens litterære sjangere – en kinoroman, som undertittelen er. Romanen er først og fremst historiens, først og fremst Minas, men den blir også leserens. Romanen lever og puster kino, lever og puster filmtitler. Filmomtaler og kjente filmsitater stiller fortellingen åpen og inkluderende for lesere av alle slag. Leseren blir invitert inn, og det er en hyggelig fortelling leseren blir invitert inn i. Filmreferansene er et rammeverk som gir balanse til teksten, det er ikke bare et verktøy for å skape noe hipt. Som hovedperson Mina ganske tidlig i teksten sier: «nobody puts Roar in a corner» – er det rart vi ble sjarmert?!

Vi ble også glade da vi fikk vite at Filmkyss var skrevet av Oda Bhar, en debutant. Romanen, som hovedpersonen Mina, har humor, en svært god evne til å beskrive mennesker og situasjoner, og den har integritet. Den gir oss en kjærlighetshistorie, og en historie om hvordan det ser ut på innsiden av ordene når en bedrift gjennomgår modernisering, effektivisering og omstilling til den nye tiden. Det er godt å lese en roman som satser på humor, men likevel har plass til sorg. Det er godt å lese en roman som forteller en kjærlighetshistorie, men som likevel er raus nok til å plassere omstrukturering til moderne, nedbemannet morgendag, som sentral tematikk. Det er godt å lese en tekst som med lavmælt humor erter alle disipler av moteord som synergieffekter. Mina er en ung kvinne vi har lengtet etter å møte i tekster, hun gjør det ved å holde seg litt i bakgrunnen, å tenke sine egne tanker, være lavmælt, men likevel bestemt, noe som blir en etterlengtet kvalitet i en verden der alle helst burde strebe etter å vinne Idol eller delta på X-faktor.

Prisutdeling

Solfrid Siversten (1.pris) og Oda Bhar (2.pris) ved premieutdelingen i MARGboks romankonkurranse. Foto: Tor-Bjørn Adelgren.

Jeg blir kalt opp for å motta blomster og et sølvfarget diplom, samt en overdimensjonert sjekk av den typen som er laget for presseoppslag. Etterpå bemerker Sylvi at jeg så forlegen ut. Du er egentlig beskjeden, sier hun, jeg har ikke tenkt på det før. Jeg føler meg avslørt, men ikke på noen dårlig måte. Hun har rett, og jeg lurer på hvordan dette skal gå, oppmerksomheten, et fokus jeg håper på, men samtidig frykter, for heller ikke jeg streber etter å vinne Idol, på den måten likner jeg hovedpersonen i min egen roman, med juryens ord: vant til å tenke mine egne tanker, men helst i bakgrunnen.

Jury & prisvinnere

Jury og prisvinnere i MARGboks romankonkurranse. Solfrid Siversten (1.pris) og Oda Bhar (2.pris) ved premieutdelingen i MARGboks romankonkurranse. Foto: Tor-Bjørn Adelgren.

Ovenfor ser du juryen og prisvinnerne. Fra venstre: Ingeborg Arvola (jury), Solfrid Sivertsen (1. pris), Oda Bhar (2. pris), Lene E. Westerås (forlagsredaktør og jury), Leif Høghaug (jury). Flere bilder fra prisutdelingen her, og noen fra TIFF og Tromsø her. Sylvi Liljegrens versjon av uka og prisutdelingen kan du lese her, og forlagets beskrivelse av Solfrids roman ligger her.

Romanen min er antatt! 23. januar 2010

Posted by Oda in Filmkyss - en kinoroman, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , ,
39 comments

Da er det offisielt: Jeg har vunnet 2. pris i MARG forlags romankonkurranse, og debuterer i mai med Filmkyss – en kinoroman. Nyheten ble offentliggjort på Tromsø bibliotek idag lørdag 23. januar kl 13, under TIFF 2010.

Om under fem måneder kan dette være årets snakkis på byen, ifølge Streck. «Har du sett Filmkyss?» «Nei, men jeg har lest boka.»

(Tegning: Streck)

Oppdatering 25. januar: Er nettopp kommet hjem, skal blogge snart. Men inntil da kan juryens begrunnelser leses her, og Sylvi (som jeg bodde hos i Tromsø) har skrevet om og lagt ut bilder av prisutdelingen her.

Å velge som seg selv (Debra Zimmerman) 12. januar 2010

Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
6 comments

Hvorfor får jeg så lyst til å være enig med gutta om hvilke filmer som er bra? Ifølge filmfeminist Debra Zimmerman er det helt normalt.

Debra Zimmerman er leder for organisasjonen Women Make Movies som kun distribuerer kvinners film. (Foto: Oda Bhar)

Det hender jeg sitter rundt et bord med kule filmgutter og diskuterer. Det er en film de liker, og jeg tenker: Nå burde jeg late som om jeg også liker den. Hvorfor? Det vil gi meg status. Så hva gjør jeg? Om jeg hater filmen sier jeg nok ikke det motsatte. Men jeg holder kanskje kjeft, og lar deres syn råde. Jeg forteller dette til Debra Zimmerman, leder for organisasjonen Women Make Movies gjennom 27 år. Hun nikker.

– Ja, slikt gjør vi alle sammen.

Women Make Movies distribuerer film fra hele verden i USA og Canada. De tar kun inn film laget av kvinnelige filmskapere, og er så framgangsrike at mannlige filmskapere tigger om å bli tatt inn. WMM arrangerer også workshops om hvordan du kan skaffe penger, hvordan du får filmen distribuert etc. Denne delen av virksomheten er bare åpen for amerikanske filmskapere.

Debra og jeg snakker om å gå inn på guttas domene og føle at du må vite enormt mye. Hvis de tar deg i å være uvitende føler du deg straks som den dumme jenta igjen. Når de namedropper regissører og filmhistorie, og du står famlende og sier: hva het den nå igjen… Jeg husker ikke navn, sa en kvinnelig filmarbeider til meg, jeg husker hva filmen handlet om. På den annen side er det ikke slik at menn og kvinner aldri liker det samme. Kvinner ser gjerne film som handler om menn. Men gjelder det samme motsatt vei?

My-Dau_the-Terror1_2

Beate Arnestads «Min datter terroristen» (2007) er en av få norske filmer som blir distribuert av Women Make Movies. (CNN-intervju med Arnestad i et YouTube-klipp nedenfor.)

Menn velger menn

Forskning viser at små gutter ikke vil se film om jenter, men små jenter vil se film om både gutter og jenter. Tendensen holder seg for voksne. Reflekteres dette også der viktige beslutninger blir tatt? Bedømmer kvinner oftere menns og kvinners søknader på like fot, mens menn oftere velger andre menn? Ja, sier Zimmerman, dessverre er det slik.

– På filmfestivalen i Toronto 2009 var det nesten ingen dokumentarfilmer laget av kvinner. Jeg stusset over dette. Slik har det ikke pleid å være. Så fant jeg ut at de hadde skiftet ut en av programmererne sine. Det pleide å være en kvinne, nå var det en mann. Her ble årsaken tydelig, fordi det var en endring. Men på de fleste festivaler er det nesten bare menn som programmerer. Samme tendens gjelder kritikere, og ikke minst distributører.

Hun forteller at det gjerne finnes mange kvinnelige ansatte i bransjen, spesielt hos små distributører, men straks du når et visst nivå er det menn som tar beslutningene. Noe liknende gjelder de statlige støtteordningene.

– I USA får kvinner samme antall tildelinger som menn. Men summene er mindre. Når stipendet er lite, blir det likt fordelt på kjønn, men den totale mengden penger som gis til hvert kjønn er svært ulik.

Er de fleste filmene hos WMM politiske dokumentarer?

– Vi pleide å distribuere mer fiksjon, men for ti år siden oppsto et skille. Alle disse fantastiske dokumentarene begynte å dukke opp på festivalene. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje var det noe med støtteordningene. Men de passet til markedet vårt, som er universiteter og høyskoler. Det er der vi tjener pengene våre. Dermed begynte vi å fokusere mer på dokumentarer. Men de trenger ikke være politiske.

Hun kan også hjelpe festivalene å sette opp et program for kvinners film, som på Film fra Sør 2009.

– Vi ønsker å fungere som et veikryss for kvinners film. Hvis en festival vil øke andelen av kvinners filmer, kan vi samarbeide med dem. Hvis noen ønsker å starte en festival for kvinnefilm kan vi låne dem filmer gratis det første året. Det er ikke bare at vi ønsker flere kvinner skal lage film. Vi håper å se film om temaer som er viktig for kvinner, framstilt på måter som appellerer til kvinner. Vi vil bidra til tenkning om verden på en annen måte.

Skandinavisk film

Debra reiser mye over hele verden, og ser etter film WMM kan distribuere. Dette året har det blitt slik at hun stadig havnet i Skandinavia.

– I mange år distribuerte vi ikke en eneste skandinavisk film. En ting jeg la merke til er at kvinnelige filmskapere i Skandinavia stadig lagde filmer om barn. Jeg er ikke glad i filmer om barn. De er for trygge. Barn kan ikke utfordre menn. Filmer om barn blir en slags ghetto for kvinner.

At skandinavisk film sjelden velges kan også handle om likhet.

– Film fra den vestlige verden tar gjerne opp spørsmål vi også har hos oss i USA, og da har vi våre egne filmer, der trenger vi ikke ta inn andre. Men i det siste har det begynt å skje noe i Skandinavia. I år distribuerer vi en svensk film om det politiske partiet Feministisk initiativ (trailer nedenfor). Den er midt i blinken fordi den handler om kvinner og makt, kvinner som jobber sammen om makt.

Av norske filmer på WMMs liste finnes Mørketid av Karoline Frogner, og Min datter terroristen av Beate Arnestad (CNN-intervju med Arnestad lenger opp på siden). En annen filmskaper Zimmerman har hatt i kikkerten er Margreth Olin.

– Det er en ting jeg angrer på, og det er at jeg ikke prøvde å distribuere Kroppen min i USA. Det ville ha vært vanskelig, siden hun var helt ukjent. Men jeg skulle ha prøvd.

Debra Zimmerman kommer tilbake til Norge neste år, men ikke til Oslo. Hun er invitert til Bergen under Nordisk Panorama, også kalt 5 Cities Film Festival. Denne lille festivalen er et nordisk treffsted for kortfilm og dokumentar, som avholdes årlig, men vandrer mellom fem byer i fem nordiske land. I 2010 skal Debra sette sammen et sideprogram kalt «Film bare kvinner kunne laget».

25_margrethbakfra_2

Margreth Olins «Kroppen min» (2002) er en film Debra Zimmerman angrer på at hun ikke prøvde å distribuere i USA.

Lager kvinner dårligere film?

Finnes det virkelig film bare kvinner kunne laget? Og er det i så fall et marked for slike filmer? Women Make Movies har bevisst unngått å satse på statlige tilskudd, for å bli tatt alvorlig. Som i Norge er feminisme et betent begrep i USA, spesielt når det knyttes til praktiske tiltak som kvotering og særtilskudd.

– Vi har hatt en bevisst strategi om å snakke minst mulig om feminisme. Vår løsning har vært å bli veldig framgangsrike. Bare 10% av budskjettet vårt er statlige midler, resten kommer fra penger vi tjener inn selv. På den måten viser vi at det finnes et publikum. Og filmene våre vinner priser. De vinner relativt flere priser enn filmer fra andre distributører.

Men i mange kretser har kvinnelige filmskapere et dårlig rykte. Debra forteller om en nattlig samtale på en pub i Oslo under årets Film fra Sør, med de to mexicanske regissørene Carlos Reygadas (Stille lys, Battle of Heaven, Japón etc) og Natalia Almada.

– Vi hadde en fantastisk spennende samtale. Carlos startet fra standpunktet: Vel, kanskje skulle vi bare innrømme det, kvinner lager ikke særlig god film. Og jeg: Really!? Han begynte å forklare: Jeg har tenkt på dette, kanskje er det bare slik at kvinner er gode på visse ting, og ikke andre. Han sa det ikke nedlatende, men gjennomtenkt… så gjennomtenkt et slikt utsagn kan være. Det finnes gode kvinnelige forfattere, sa han. Hvorfor er det ingen gode kvinnelige komponister? Natalia og jeg trengte ikke se på hverandre engang. Orkestre! svarte vi i kor. For å være kvinnelig komponist må du få et orkester til å spille musikken din. For å lage film trenger du et filmcrew, et produksjonsapparat. Det handler om så mye penger! Og straks det blir penger involvert handler det om makt. Dermed faller kvinnene ut.

Hvorfor skjer dette? Handler det bare om selvtillit? Kanskje delvis, sier Debra. Kvinner blir sjelden oppdratt til å være sentrum for oppmerksomheten. Vi lærer å tenke på dem rundt oss, hvordan vi kan passe inn, heller enn hvordan vi kan få verden til å snurre rundt oss. Slike faktorer kan tilskrives 25% av årsakene, mener hun. De resterende 75% handler om makt. Kvinners historier blir lagt i skuffen for spesielt interesserte. Fortsatt er det slik at universelle historier er menns historier. Dette er kjernen av problemet.

Carlos Reygadas deltok på FFS med en stor retrospektiv, ble intervjuet på scenen i Filmens Hus og hyllet i avisene som mesterregissør. Natalia Almada deltok med sin andre ganske smale dokumentarfilm, El General, som jeg har skrevet om tidligere. Dagen etter pubsamtalen så jeg Carlos snike seg inn på en visning av Natalias film på Vika kino, og jeg liker å tenke at han kanskje var på gli, at han heretter vil være mer nysgjerrig på film laget av kvinner.

Carlos-Reygadas

Den mexicanske filmskaperen Carlos Reygadas ble intervjuet om karrieren sin på scenen under Film fra Sør 2009. (Foto: Oda Bhar)

Fakta og det subjektive

Når jeg intervjuer Debra Zimmerman snakker hun om en annen visning av El General, hvor jeg også var til stede. Etter filmen begynte to menn å presse Natalia. De ville hatt en annen film. De savnet fakta. De ville hatt et mer direkte fokus på oldefaren til Natalia, den tidligere presidenten. Calles er filmens mørke figur, men Natalia er like opptatt av bestemoren som fortalte henne historien, og sitt eget blikk på nåtidas Mexico. Nå ville de to mennene vite nøyaktig hva hun mente om Calles. Var han en diktator? Kanskje, sa Natalia, men det var ikke det jeg ønsket å lage film om. Jeg bryr meg ikke om filmen din! utbrøt den ene mannen. Det jeg vil vite er hva du mener om Calles!

– Denne mannen tok et tradisjonelt mannlig perspektiv, sier Debra. Det typiske er at de så gjerne vil ha fakta. Gi meg fakta! Gi meg noe objektivt! Uansett om det ikke er helt objektivt. Uansett om det er helt subjektivt! Gi meg noe som likner på objektivitet! De vil ha en konklusjon. En åpen slutt er det verste de kan tenke seg. They don’t want it to be open ended.

– Hvis du ser historisk på kvinner og dokumentarfilm, så var dette noe av det første de gjorde. De kvittet seg med den mannlige, allvitende fortelleren, en slags Guds stemme som forteller deg: Dette skal du se, dette ser du, og dette har du nettopp sett. De ville bort fra det «objektive». Hvorfor? Fordi kvinner så lenge hadde blitt definert av menn, blitt gjort til objekt. Det hadde lært dem at perspektiv er relativt, at avsenderen ikke er irrelevant. Det lå også en trass i det, at de endelig kunne vise seg, kvinnene, som synlige. Nå viste de seg selv fram i filmen: Her er jeg, personen som lager denne filmen, her blir alt sett fra min synsvinkel. På denne måten endret de hele dokumentarsjangeren.

Privat og personlig

Hvem avsenderen er kan ha stor betydning. Oppfattes historien annerledes når den kommer fra en mann enn fra en kvinne? Spørsmålet er høyaktuelt i Norge etter høstens litterære braksuksess, flerbindsverket Min kamp av Karl Ove Knausgård. Mange har spurt seg om et såpass selvutleverende verk fra en kvinne ville blitt like høyt vurdert. Et annet ferskt eksempel kan finnes i norsk film. Margreth Olin velger i Engelen å legge en personlig, essayistisk voiceover på en fiksjonsfilm. I tillegg leser hun den selv, også når ordene tilhører filmens hovedkarakter, et grep som har vist seg kontroversielt. Ifølge Debra Zimmerman er dette helt typisk.

– Kvinner blir kritisert for personlige synsvinkler, mens det er greit når menn gjør det. Både Woody Allen og Michael Moore er helt sentrale i egne filmer. Hvis en kvinne gjør det samme blir det gjerne opplevd som for personlig, privat, intimt. Da mannlige filmskapere begynte å lage subjektive dokumentarer fikk det stor oppmerksomhet, man snakket om the new documentary. Men kvinner hadde gjort det samme lenge!

Natalia-&-Debra

Filmskaper Natalia Almada og filmdistributør Debra Zimmerman i en paneldebatt under Film fra Sør 2009. (Foto: Oda Bhar)

Kvinner rundt bordet

Det er befriende at Zimmerman ikke prøver å gi noen enkle svar på hva som er typisk mannlig eller kvinnelig innen film. Hun avviser alle klisjéer av typen «kvinner skildrer nære relasjoner», «kvinner er mer empatiske», og påpeker at menn og kvinner kan gjøre det samme og likevel bli ulikt vurdert. Det er ikke viktig å finne noe konkret som skiller, sier hun. Vi trenger heller ikke spekulere over årsakene. Det holder å konstatere at noen ulikheter kan finnes, at det derfor er viktig å la begge kjønn komme til orde. Deretter må vi legge forholdene til rette for å utlikne skjevheten.

– Jeg tror det er rimelig å anta at menn alltid vil foretrekke menn, og film laget av menn. Det vi må gjøre er å sørge for at det alltid sitter kvinner rundt bordet. Kvinnene vil velge menn, i tillegg til kvinner, så menn risikerer ikke mye. Men da blir det i det minste noen som velger kvinner. Og kvinnene må være mange nok. To av ti holder ikke, da blir kvinnene for opptatt av å bli godtatt av mennene i gruppa. Nei, det må være tilnærmet halvparten kvinner. Først da vil kvinnene våge å velge som kvinner, velge som seg selv.

(Artikkelen er også publisert på Montages.)

Hundre tusen med glasur 8. januar 2010

Posted by Oda in Stemninger.
Tags: , , , , , , , ,
16 comments

Den glaserte parken, snøklisjéen: marken som knirker under støvelsålene. En liten traktor passerer, oransje og lettbygd, den kjører opp små gangveier mellom fonnene. Jeg går ut gjennom porten mot Sirkusplassen, krysser hovedgata og klatrer opp på høyden ved Tøyenbadet. Ungene aker på bittesmå blå brett, noen ramler av, men reiser seg igjen, det kommer ingen lyd fra dem. Jeg stanser og husker følelsen av å være så liten, så nær bakken at du like gjerne kunne velte som stå. I kontrast står en diger mann på toppen og løfter det digre akebrettet som et trofé. Brettet er skrikende rødt, og han hviner nedover, mens han brøler, ramler, ruller rundt fem ganger. Føyka står omkring ham som en sandstorm rundt en dinosaur.

Icicles

Jeg vil fotografere, men fingrene vil bli i vottene. Du får heller et bilde fra det iskalde museet mitt, tatt i lunsjpausa sist helg, mens jeg spiste med vottene på og klamret meg til varmeovnen.

Det går visst ville rykter om vinteren på Østlandet. I Nord-Norge hadde noen jeg kjenner hørt at det står forlatte biler i hvert kryss, en slags I am Legend-stemning, og folk orker ikke gå på jobb, det er unntakstilstander. Men så ille er det da ikke? En tur i sola gikk helt fint. Men litt pysete er vi sikkert, og går mindre ut enn ellers. Det er fristende å bli foran peisen, varme kakao og gjøre som de andre larvene, forpuppe seg.

For et par dager siden passerte bloggen min hundre tusen treff. Den har brukt nærmere tre år på det, men jeg er godt fornøyd, selv om det angivelig finnes motebloggere som bruker to dager på samme reise.

Egentlig har jeg ikke mer på hjertet i dag enn at telleren på bloggen denne uka har passert hundre tusen…

… og jeg har debutert i Morgenbladet med en helsides kronikk. Den handler om kvinnerollene i norsk film de siste ti årene, heter «Ti års kjedsomhet» og kan leses her. (Omtrent samme tekst har tidligere vært publisert i Rushprint, hvor den het «Ti år som kjedet kvinnen».)

Mer av det samme? (2010) 2. januar 2010

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Reiser, Sitater, Stemninger.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
16 comments

Slutten på det gamle året skal være springbrettet inn i det nye. Denne gangen et helt nytt tiår. Starten på det nye året skal gi et rutsj inn i framtida, som tyskerne sier når de ønsker godt nytt år. Denne nyttårshelgen er den første på veldig mange år hvor jeg håper at det neste året skal gi mer av det samme. Hvor jeg ikke drømmer om å bryte over, kaste alt det gamle, men helst vil famle videre i samme retning som nå.

 

Colosseum: Icicles

I vårhalvåret 2009 jobbet jeg mye på Colosseum kino, måkte snø og slo ned istapper fra takene. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 var året da helt nye ting skjedde: nye, blanke, overraskende ting. Det var året da jeg solgte noen tekster og bilder, og prøvde noen skrivefellesskaper, med vekslende hell. 2009 har vært et år for førsteganger, og 2010 må gjerne også bli slik, men de nye førstegangene kan godt følge i de gamles fotspor. Jeg har endelig våget å møte folk i RL som jeg kjente fra VR. Jeg har lagt ut bilder av meg selv på nett, blitt mer offentlig, tydelig, har turt stå for det jeg vil være. Jeg vet ikke hvorfor alt dette, som virker så naturlig for andre, sitter så langt inne hos meg. Kanskje er jeg mer sjenert, kanskje har jeg vært i krise, men det gir seg nå, det tror jeg, kanskje blir jeg modigere.

 

Colosseum: Fugleføtter

Jeg kan leve med brødjobber, så lenge kameratskapet er godt. Men det kjennes som jeg bare setter fuglespor på verden. (Foto: Oda Bhar)

 

Jeg avsluttet året før i en litterær fanzine, ble tråkket på, og gikk videre alene. Utpå våren 2009 ble jeg kontaktet av et nytt nettidsskrift for film, og dermed fikk jeg prøve meg som journalist og anmelder. Jeg har vært på to festivaler, og vært med og lagd podcast fra den ene. I sommer startet jeg firma for å kunne fakturere. For et filmbyrå fikk jeg skrive en lengre filmomtale til en katalog, og oppdaget stolt at forrige og neste skribent i samme katalog var Kjartan Fløgstad og Finn Skårderud.

 

Under baldakinen

I september hadde jeg et todagers fotooppdrag for filmbyrået Arthaus under Nordisk filmpris-helgen på Gimle. (Foto: Oda Bhar)

 

Innimellom fusket jeg også litt som fotograf. Jeg solgte reportasjebilder fra en vernissage som ble trykket i en kunstkatalog. Mange ba om å få låne bilder gratis, jeg sa nei til mange, ja til noen få. I høst fikk jeg gjøre et fotooppdrag over to hele dager, noe som var kjempegøy, og ga litt penger i kassa. Alt dette skjedde på grunn av bloggen, fordi jeg var blitt synlig her.

 

Kanongjengen

Under helgen på Gimle var det også mottakelse på Den finske ambassaden, hvor jeg møtte igjen gamle kjente fra tida i filmavdelingen ved Oslo Kino. Nummer to fra venstre er Sigurd Moe Hetland, tidligere markedskonsulent og fotograf ved utallige festivaler gjennom førti år. Han var den første som ga meg råd om hvordan du kan snike deg under armer og albuer og nå fram til første rekke selv om du er en kortvokst fotograf. De øvrige på bildet er skuespiller Anders Baasmo Christiansen og regissør Rune Denstad Langlo fra filmen «Nord», samt den legendariske Pål Bang-Hansen. (Foto: Oda Bhar)

 

I juni kom en mail fra en fyr jeg beundret, redaktør for et papirtidsskift om film. Han nevnte Mark Twain-sitatet i selvpresentasjonen min her på bloggen: «Write without pay until somebody offers to pay.» Hadde jeg lyst til å gjøre et intervju? Jeg ville gjerne, men fryktet at jeg ikke ville få det til, for hvordan kunne jeg intervjue, som har sittet på utallige debatter og aldri lurt på noen verdens ting? Hvordan finner folk på noe å spørre om? har jeg tenkt under spørsmålsrundene. Det er enda godt jeg ikke er journalist. Men redaktøren bare blåste: for noe tull! Her har du fem spørsmål å starte med, det går nok bra. Og det gjorde det jo. For det viste seg at intervjuer ikke handlet særlig mye om smarte spørsmål. Det handlet om å samtale, og lytte til den andre. (Og ganske mye om research. Men det er bare gøy!)

 

Sol & skygger

En av brødjobbene mine i 2009 har vært som vakt på det vakre Vigelandmuseet, rett sør for parken. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble året da jeg droppet en brødjobb, og fant meg en annen. Jeg gikk fra kino til museum (særlig dette, men også dette fram til denne endringen, og helt på slutten av året dette). Jeg lever fortsatt av vaktjobb, men lærer andre ting og møter andre folk, i et mindre kommersielt miljø.

 

Adventdalen

Det jeg helst skulle ha blogget om i 2009, men ikke rakk, var ferien min på Svalbard. Her fra Adventsdalen, med høstfarger. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble også året da jeg gikk fra blogg til twitter, uten helt å slippe taket i bloggen, riktignok. Men hverdagen foregår på twitter, strøtankene og tøyset, ideene og spontaniteten, de nye kontaktene. Ofte har jeg villet skrive blogg, men prioritert det bort, som da jeg hadde vært på Svalbard som gjorde stort inntrykk på meg, men likevel ikke rakk mer enn å flickre noen bilder. Hvor bloggen er på vei har mange spurt om. Jeg kan bare svare at den fortsatt vil finnes, for bloggen er hjemmet mitt, det var her jeg begynte, og jeg liker å ha et eget hjørne på nettet for å ta imot personlig besøk.

Så til alle gode lesere, både her og andre steder:
Godt nytt år! Happy New Year! Einen guten Rutsch!