Bad Bunnies (Adelgren) 28. april 2010
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: Adelgren, Alingsås, arketypisk, Bad Bunnies, båt, bunnies, Emo, fabeldyr, Gøteborg, hunder, kaniner, Kulturkrokí, Kunst, Nääs konsthandverk, Nääs Slott, rev, Streck, Tor-Bjørn Adelgren, vampyr, vernissage, zombie
14 comments
Min faste bloggillustratør Streck åpner sin første skulpturutstilling til helgen, med flygende hunder, hjulfugler og morderkaniner.
For hver utstilling som åpner, i Oslo og andre steder, finnes det minst tre som burde ha åpnet. Hva skal til for å komme gjennom nåløyet og bli sluppet inn ved et galleri? Kanskje omtrent det samme som for å få utgitt ei bok? Et godt produkt, men like mye flaks og kontakter. Denne uka gleder jeg meg til å se den første separatutstillingen av en kunstner som for lengst burde ha fått suksess. Det handler om Tor-Bjørn Adelgren, for mange av dere kjent under nicket Streck. Da jeg begynte å blogge for fire år siden illustrerte han ofte postene mine. Seinere startet han egen tegneblogg, først om fuglegutten Emo, deretter på Kulturkroki, hvor han legger ut raske portretter og stemninger fra utstillinger, poesiopplesninger etc.
Den første separatutstillingen hans, kalt «Bad Bunnies», foregår dessverre ikke i Norge, men i hans opprinnelige hjemland Sverige. Den åpner førstkommende lørdag på Nääs Slott i nærheten av Göteborg. Vernissagen skjer lørdag 1. mai kl 12, og det hadde vært utrolig hyggelig om noen av dere som leser tok turen! Utstillingen blir stående i fire uker, og jeg tror det er et fint utfluktsmål, noe i likhet med Blåfarveverket på Modum. Det er foreløpig ingen konkrete planer om å vise utstillingen i Norge, men hvis noen har ideer eller tilbud er det bare å ta kontakt! Utstillingsteksten har jeg skrevet, derfor limer jeg den inn nedenfor. (Finnes også i svensk versjon – det var vanskeligere å oversette enn jeg trodde – men dere får den norske.) Enjoy!

Fra Tor-Bjørn Adelgrens verksted under forberedelsene til utstillingen "Bad Bunnies". (Arbeidstittelen på utstillingen var Killer Bunnies…)
Bad Bunnies av Tor-Bjørn Adelgren
[Utstillingstekst:] Hvor går grensa mellom det søte og skumle? Den svensk-norske kunstneren Tor-Bjørn Adelgren stiller ut sine nyeste skulpturer i mai, på slottet Nääs mellom Gøteborg og Alingsås.
I tittelen på denne utstillingen settes det søteste av det søte, en liten kanin, opp mot det kanskje mest pirrende ordet i amerikansk populærkultur, «bad». Vi har Bad Santa, nå får vi Bad Bunny, ulv i fåreklær, søthetens monsterkvalitet. Hvor mye skumlere blir ikke en fare som som smugles inn gjennom noe annet? Det vakre, en trojansk hest fylt med angst og uro, drømmen slår over i mareritt, det urørlige aksellererer, blir ukontrollert.
Tor-Bjørn Adelgrens kaninskulpturer er følsomt modellert, men det er et problem: De er mange. Kan uhygge oppstå gjennom antall og synkronitet? De nesten sakrale skikkelsene utstråler ro og verdighet, noe lyttende, mottakelig, melankolsk. Samtidig har de noe uberegnelig ved seg, spesielt når de stilles sammen og males i truende farger, svart og rødt, og plasseres i farkoster og settinger forbundet med fare og livets grenser: Eksplosjon, inferno, ferden over dødens elv.
Dynamittkaninene og de svartkledde seilerne følger en trend i samtidskunsten hvor det yndige går hånd i hånd med det truende. Lys og mørke understreker hverandre og gir objektene en dobbel natur. Hvem er disse skapningene? Gode eller onde ånder, noe å frykte eller strekke seg etter, mediterende munker, hvileløse sjeler, vår indre dobbelhet, eller invaderende krefter? En dobbelhet finnes også i de større dyreskulpturene. Hundene i kjøretøyer forener menneskets to beste venner, utstyret og husdyrene. Begge har et potensiale til nytte og selskap, men også ansvar og utfordring.
Det finnes også bevegelige skulpturer her, hånddrevne automata som lar følelser og håp fluktuere. Hendene i Reaching Out griper etter hverandre, strekker seg og når nesten fram, før de glipper og må starte prosessen på nytt. Andre hender vinker, hjelpeløst eller håpefullt. Begge deler understreket av behovet for interaksjon med tilskueren, håndens bevegelser blir umulig uten hjelp fra andre hender, levende og menneskelige.
Assossiasjonene går til moderne tegneserier, eller folkeeventyrenes bruk av fabeldyr. Noe ved dyr og dyrefigurer innbyr til å undersøke egenskaper hos mennesket, kanskje fordi møtet med en annen art lar oss seg bort fra det komplekse ved å være menneske, det aldri entydige ved tilværelsen. Det er noe avvæpnende ved leketøysliknende figurer, samtidig som det vekker tanker om hva det menneskelige er, hvor grensa går mellom nytelse og nytte.
Den lure reven, den trofaste hunden, den sårbare kaninen er forestillinger av nærmest arketypisk kvalitet. De er produkter av vår fantasi, ikke helt tatt ut av lufta, men heller ingen utfyllende beskrivelse av virkelighetens dyrearter. Den onde kaninen er like realistisk som den sexy vampyren eller den målbevisste zombien, for ikke å snakke om maskinene som tar over verden. Om de ikke fanger omgivelsene våre, forteller de noe om oss.
(Teksten er skrevet av Oda Bhar, forfatter og kulturskribent)
BIOGRAFI
Tor-Bjørn Adelgren (f. 1961) er oppvokst i Karlstad i Sverige, men bor og arbeider i Oslo. Han er kunstutdannet fra Statens Kunsthøyskole i Oslo og Kyrkerud Folkhögskola i Årjäng. I mange år var han dekorsnekker for film og tv, nå har han en stilling som tekniker ved Munchmuseet i Oslo. Tidligere har han deltatt på gruppeutstillinger i Norge, Sverige og Tyskland. Dette er hans første separatutstilling.
Du kan se flere bilder på Flickr, både hos meg og Streck. Utstillingen er åpen 1.- 25. mai 2010. Veiviser til galleriet her, utstillingskalender her. Kaninene vil være til salgs, både i grupper og hver for seg.
Et øyeblikk frihet (Arash Riahi) 25. april 2010
Posted by Oda in Film, Kulturtips.Tags: Arash Riahi, Ein Augenblick Freiheit, Et øyeblikk frihet, Fares Fares, Film Fra Sør, Film fra Sør 2009, flyktninger, Iran, Jalla! Jalla!, Kopps, menneskehandel, Payam Madjlessi, Radio Iran, TIFF, TIFF 2010, transittland, Tyrkia
3 comments
Et øyeblikk frihet (2008) er en annerledes film om mennesker på flukt. Her er ingen motløshet eller traurighet, men et knippe morsomme og rørende fortellinger om møter og livsglede. «Hver gang jeg redder noen spiller jeg min spesielle flyktningkassett for dem,» sier grenselosen som hjelper to familier over fjellet fra Iran til Tyrkia. Han skrur av Radio Iran og erstatter den med energisk bilmusikk. «Det setter dem i riktig stemning.» Når han forlater dem utenfor Ankara får de med seg kassetten.
Regissør Arash T. Riahi ble selv tatt med over disse fjellene av foreldrene sine da han var liten gutt. Han husker flukten som en James Bond-film, hvor han ikke bare var redd, det var også spennende. I filmen ble det viktig å få begge perspektivene fram: De voksnes opplevelser, men også barnas.
Når grensa er krysset tror de fleste at lykken er gjort. Men nei, det er nå det begynner. Å vente på flyktningstatus i et transittland betyr at du ikke får ta lovlig arbeid. Ungene får ikke skolegang, annet enn hva du selv og naboen kan lære dem. Men ingen byråkrat kan hindre glimtene av frihet. Vissheten om at du kan kysse din kone åpenlyst på gata uten å bli arrestert. Å kunne gå ut med venner om kvelden, danse og flørte. Vennskap oppstår, og du lærer å trikse deg fram. Den sultne kurderen (svensk-libanesiske Fares Fares, kjent fra filmer som Jalla! Jalla! og Kopps) har så lyst på kylling at han fanger en svane i parken. Romkameraten hans, den eldre iraneren, lærer tysk fra en lommeparlør og synger kjærlighetssanger foran FN-bygningen.
Ovenfor kan du hilse på regissøren og Fares Fares under et Oslobesøk i vår.
Tyrkia framstår som et farlig land for flyktningene, men også et sted for håp. Grådige hotellverter leier ut celleliknende rom. Du må passe deg for korrupte angivere til det iranske hemmelige politiet. Men mange er hjelpsomme. Den idealistiske ungjenta i gågata legger vekk underskriftskampanjen for å hjelpe ekte mennesker av kjøtt og blod. De som greier seg best gir aldri slipp på medmenneskeligheten, humoren og livsgleden.
Å se denne filmen betyr å aldri mer kunne betrakte flyktninger som en masse. Ordet menneskehandel skjuler ikke bare profittmakere, men idealister som risikerer sitt eget liv for andre. Ingen kan flykte alene, alle trenger hjelpere. Rettferdighet er ingen fast størrelse. Heretter vil du spørre deg selv for hver fremmed du ser i gatene våre: Hvilket utvalg ble gjort? Av personene du likte i filmen, hvem ble avvist? Den unge forelskete fyren? Den tøysete småjenta? Den morsomme gamlingen?
Et øyeblikk frihet var Østerrikes Oscar-kandidat i 2009. Den er en østerriksk-fransk produksjon, delvis innspilt på location i Tyrkia. Flere av skuespillerne har egen erfaring som flyktninger. I Norge vant filmen pris som publikums favoritt både under Film fra Sør 2009 og i Tromsø 2010.
Gå å se den! Unn deg et øyeblikk frihet.

Faksimile av teksten in slik den tar seg ut på den fine kinoflyeren. Klikk på bildet for å se en større (og leselig) versjon.
Et øyeblikk frihet har norsk kinopremiere denne helgen. Teksten er skrevet for filmens norske distributør, Arthaus.
Tidligere har jeg intervjuet en av skuespillerne i filmen, Payam Madjlessi. Det skjedde under Film fra Sør 2009. Les intervjuet her.
Whisky med vodka (Andreas Dresen) 6. april 2010
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.Tags: Andreas Dresen, Øst-Tyskland, Babelsberg, DDR, Den niende himmel, Henry Hübchen, Jens Becker, Karlovy Vary, komedie, KVIFF, KVIFF 2009, Markus Hering, tysk film, Whisky med vodka, Whisky mit Vodka, Wolke 9, Zug in die Ferne
add a comment
I april viser Cinemateket en retrospektiv med en av mine favorittregissører, tyske Andreas Dresen. Jeg har tidligere blogget om ham flere ganger, og ifjor sommer fikk jeg gleden av å møte ham etter en førpremiere på Gimle. Filmen som ble vist den gang var Den niende himmel (2008), historien om de tyske oldingene som verken hadde gitt opp å forelske seg eller ha sex. Denne uka besøker Dresen Oslo, blant annet for å undervise norske filmskapere, og ikveld kan også du møte ham på Cinemateket! Det skjer i forbindelse med visningen av hans nyeste film, Whisky med vodka (2009). Den får ikke ordinær kinodistribusjon i Norge, så grip sjansen!

Regissør Andreas Dresen vant den høythengende regiprisen under KVIFF 2009 for Whisky med vodka. (Foto: KVIFF/presse)
Jeg anmeldte filmen for Montages under festivalen i Karlovy Vary ifjor, men publiserte ikke teksten her på bloggen. Dermed gjør jeg det nå, ikke minst fordi Whisky med vodka veldig snart blir tilgjengelig på DVD (23. april). Det er en lett og munter fortelling med såre undertoner, satt i teatermiljø, og med spesiell snacks for oss som liker Tyskland og øst/vest-problematikk. Jeg anbefaler virkelig arrangementet ikveld, ikke minst fordi Andreas Dresen snakker utmerket engelsk (ingen selvfølge i Tyskland) og etter min vurdering må være verdens hyggeligste regissør. Her følger anmeldelsen.

Den gamle regissøren har problemer med alkohol og arbeidsdisiplin, men fortsatt drag på damene. Stillbilde fra Whisky med vodka (2009).
– Vi har ikke engang distributør til filmen ennå. Men vi kan sende den til en liten filmfestival utenfor landet, og se om den innkasserer noen priser, så skal du nok se at hjemmemarkedet får øynene opp.
KVIFF’09: Replikken kommer fra den tyske regissør Andreas Dresen, ikke i et intervju, men som replikk i den siste filmen hans, Whisky mit Vodka. Den ble vist for første gang på filmfestivalen i Karlovy Vary, og Montages var tilstede. Hva kan være en bedre start på en filmfestival enn å se en film om å lage film, regissert av en godt voksen mann som i sin tid startet karrieren sin på nettopp denne festivalen, omtrent på den måten som skisseres?
Whisky med vodka handler om et filmsett som får problemer med den største stjernen sin, en eldre skuespiller ved navn Otto (Henry Hübchen). Han er kjent for problemer med flaska, og kollapser en dag på settet så hele produksjonen må ta pause. Da bestemmer produsenten at det må bringes inn en reserve, noe som jo ikke er vanlig på film, men derimot i teater. Heretter skal hver scene skytes ikke bare med Otto, men også med reserven, for å sikre at filmen kan fullføres også i tilfelle Otto selv ikke står løpet ut. Tanken er også at konkurransen vil anspore Otto, slik at det aldri blir nødvendig å slippe filmen uten hans navn som trekkplaster.
– Det kan man da ikke gjøre mot ham!?
– Joda. Man kan gjøre alt mot alle.
Slik blir det, og ikke overraskende skaper den ukonvensjonelle løsningen en dominoeffekt av forviklinger. Det blir rivalisering, tiltrekning, krangel, kanskje vennskap og kjærlighet… og etterhvert et sjokkerende inntak av whisky og vodka. Det kunne lett ha blitt forutsigbart og overdrevent, men nei. I en verden av slappe komedier som satser på klisjeer og «gjenkjennelse» fra en triviell hverdag, noe jeg personlig aldri har syntes var morsomt, viser Dresen vilje til å ta dialogen lenger. Han gir seg sjelden før det kommer en ekstra vri eller oneliner, noe som gjentatte ganger får publikum til å gispe, le og klappe av overraskelse. Ikke minst er det mye bra metahumor omkring det som skjer bak kulissene i en film.
– Den som får knulle mest er kameraassistenten!

Regissør Andreas Dresen ankommer festivalhotellet i Karlovy Vary til festpremieren på Whisky med vodka, under KVIFF 2009. Foran ham går to av skuespillerne. (Foto: Oda Bhar)
Whisky med vodka er en tysk komedie, noe jeg antar betyr at den ikke blir tatt inn på det norske markedet (når så du sist en tysk komedie på kino?), men det er synd. I Karlovy Vary ble filmen introdusert som «noe så sjeldent som tysk humor, og ikke bare det, subtil tysk humor», hvorpå hele salen lo, noe som fikk meg til å stusse over at tsjekkerne, dette nabofolket til tyskerne, tydelig bærer på samme typen fordommer som nordmenn gjør – men kanskje pleier hele Europa disse forestillingene, som en usannsynlig lang pågående hevn for å ha tapt den gamle Krigen, og vi som kjenner Tyskland fra innsiden får gang på gang lov til å ergre oss. Men rett skal være rett, det lages mye buskisfilm i Tyskland, med en humor ikke ulik den i norske folkelige komedier. Men dette er heldigvis ikke en av dem.
– Du blir ikke eldre. En dag våkner du bare opp og er gammel.
Et kjennetegn ved humor som ikke er plump og klisjéfylt er gjerne at den tar opp dypere konfliktstoff på en indirekte måte. I dette tilfellet handler det om hva som skaper status, i et filmsett som på mange måter blir et samfunn i miniatyr. Hva betyr alder og bakgrunn? Er det nødvendigvis slik at den yngre konkurrerer ut den eldre? Er det fortsatt slik at når en tysker sier til en annen, «du kommer opprinnelig fra øst, gjør du ikke?», da er det en måte å trykke til den andre på? Under ordene ligger en antydning om at forskjellen synes, du mangler selvtillit eller en verdensvanthet, det synes på deg at du står med lua i hånda overfor din rike bror i vest. Ottos reserve Arno (Markus Hering) kommer altså fra øst. Han er yngre og mer atletisk enn Otto, vennlig og relativt godt likt, utvilsomt en dyktig skuespiller – likevel går han gjennom filmen som en underdog ingen helt vil assossieres med. Kanskje har outsider-rollen også å gjøre med at han er midlertidig ansatt? Som de fleste vikarer ser han aldri noen skriftlig kontrakt… før han får den i hånda samtidig med oppsigelsen.
Vi ser heller ikke bare Otto og rivalen hans. Lyset kaster på alle omkring dem: regissør, andre skuespillere og alle filmarbeiderne. Når noe går bra, hvem bærer omkostningene? Hvem er inne og ute, sentrum og periferi? Ikke minst handler filmen om utenforskap. Hva ligger bak klisjeen om at en gruppe ble «som en stor familie»? Er det overhodet mulig? Og forresten, hva er egentlig så bra med en familie? Er ikke nettopp familien det beste eksemplet på utstøting, disiplin og maktovergrep som finnes? Den mest hjerteskjærende scenen i filmen kommer helt til slutt. Den kvinnelig produksjonsassistenten, som har brukt all tida på å ta seg av andre og prøve å bli likt, dessverre på en litt irriterende måte, det skal innrømmes, og dette blir hun omsider fortalt av en kollega, når hele teamet (unntatt reserven til Otto, som nettopp har fått avskjed) står oppstilt og fellesbildet skal tas.
– Siden vi nå straks er ferdige vil jeg endelig si deg noe: Du har irritert meg gjennom hele produksjonen!
Produksjonsassistenten skvetter, går et skritt til siden, snur og sniker seg unna i skam. Så knipses bildet og det hele avsluttes med ordene: Her er vi alle sammen! Men slik er det altså ikke.

Regissør Andreas Dresen taler til publikum etter premieren i Karlovy Vary 2009. Bak ham står mange av skuespillerne. (Foto: Oda Bhar)
Ekstramateriale 6. april 2010: Til slutt vil jeg nevne noe Dresen fortalte meg sist sommer i Oslo, om innspillingen av Whisky med vodka. Mens filmen handler om en vesttysk teatergruppe med en østtysk inntrenger, var det motsatt i staben bak Whisky med vodka. Alle skuespillerne kom opprinnelig fra øst, mens han som spilte inntrengeren (Markus Hering) var fra det gamle Vest-Tyskland. Det interessante er at spenningen merkes så godt i filmen – selv om det altså denne gang var vesttyskeren som ble lillebror.
Andre poster om Andreas Dresen
- Sexy forfall (Andreas Dresen): Anmeldelse av filmen Den niende himmel (Wolke 9, 2008), om tyske pensjonister med lengsel etter kjærlighet og sex.
- Mitt Karlovy Vary (KVIFF 2009): En oppsummeringspost om mine erfaringer fra den berømte tsjekkiske filmfestivalen ifjor, inkl tips om hvordan du finner fram i jungelen av filmer på en slik festival.
- Filmskolen bak Muren (Babelsberg): Om film i tidligere DDR, med omtale av en eldre og mer surrealistisk Dresen-film, Zug in die Ferne (1990). Teksten er skrevet etter et foredrag av professor Jens Becker, professor ved den berømte filmskolen i Babelsberg (Potsdam), som besøkte Oslo i 2008.