jump to navigation

Bad Bunnies (Adelgren) 28. april 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
14 comments

Min faste bloggillustratør Streck åpner sin første skulpturutstilling til helgen, med flygende hunder, hjulfugler og morderkaniner.

For hver utstilling som åpner, i Oslo og andre steder, finnes det minst tre som burde ha åpnet. Hva skal til for å komme gjennom nåløyet og bli sluppet inn ved et galleri? Kanskje omtrent det samme som for å få utgitt ei bok? Et godt produkt, men like mye flaks og kontakter. Denne uka gleder jeg meg til å se den første separatutstillingen av en kunstner som for lengst burde ha fått suksess. Det handler om Tor-Bjørn Adelgren, for mange av dere kjent under nicket Streck. Da jeg begynte å blogge for fire år siden illustrerte han ofte postene mine. Seinere startet han egen tegneblogg, først om fuglegutten Emo, deretter på Kulturkroki, hvor han legger ut raske portretter og stemninger fra utstillinger, poesiopplesninger etc.

Tor-Björn Adelgren

Tor-Björn Adelgren med sin skulptur "Pointer" (2007).

Den første separatutstillingen hans, kalt «Bad Bunnies», foregår dessverre ikke i Norge, men i hans opprinnelige hjemland Sverige. Den åpner førstkommende lørdag på Nääs Slott i nærheten av Göteborg. Vernissagen skjer lørdag 1. mai kl 12, og det hadde vært utrolig hyggelig om noen av dere som leser tok turen! Utstillingen blir stående i fire uker, og jeg tror det er et fint utfluktsmål, noe i likhet med Blåfarveverket på Modum. Det er foreløpig ingen konkrete planer om å vise utstillingen i Norge, men hvis noen har ideer eller tilbud er det bare å ta kontakt! Utstillingsteksten har jeg skrevet, derfor limer jeg den inn nedenfor. (Finnes også i svensk versjon – det var vanskeligere å oversette enn jeg trodde – men dere får den norske.) Enjoy!

Bunnies in the workshop

Fra Tor-Bjørn Adelgrens verksted under forberedelsene til utstillingen "Bad Bunnies". (Arbeidstittelen på utstillingen var Killer Bunnies…)

Bad Bunnies av Tor-Bjørn Adelgren

[Utstillingstekst:] Hvor går grensa mellom det søte og skumle? Den svensk-norske kunstneren Tor-Bjørn Adelgren stiller ut sine nyeste skulpturer i mai, på slottet Nääs mellom Gøteborg og Alingsås.

Adelgren: "The Visitors" (2010)

"Besökarna" av Tor-Björn Adelgren (2010).

I tittelen på denne utstillingen settes det søteste av det søte, en liten kanin, opp mot det kanskje mest pirrende ordet i amerikansk populærkultur, «bad». Vi har Bad Santa, nå får vi Bad Bunny, ulv i fåreklær, søthetens monsterkvalitet. Hvor mye skumlere blir ikke en fare som som smugles inn gjennom noe annet? Det vakre, en trojansk hest fylt med angst og uro, drømmen slår over i mareritt, det urørlige aksellererer, blir ukontrollert.

Adelgren: "The Visitors", detail

Detalj fra "Besökarna" av Tor-Björn Adelgren (2010).

Tor-Bjørn Adelgrens kaninskulpturer er følsomt modellert, men det er et problem: De er mange. Kan uhygge oppstå gjennom antall og synkronitet? De nesten sakrale skikkelsene utstråler ro og verdighet, noe lyttende, mottakelig, melankolsk. Samtidig har de noe uberegnelig ved seg, spesielt når de stilles sammen og males i truende farger, svart og rødt, og plasseres i farkoster og settinger forbundet med fare og livets grenser: Eksplosjon, inferno, ferden over dødens elv.

Adelgren: "Dynamitkaniner" (2010)

"Dynamitkaniner" av Tor-Björn Adelgren (2010).

Dynamittkaninene og de svartkledde seilerne følger en trend i samtidskunsten hvor det yndige går hånd i hånd med det truende. Lys og mørke understreker hverandre og gir objektene en dobbel natur. Hvem er disse skapningene? Gode eller onde ånder, noe å frykte eller strekke seg etter, mediterende munker, hvileløse sjeler, vår indre dobbelhet, eller invaderende krefter? En dobbelhet finnes også i de større dyreskulpturene. Hundene i kjøretøyer forener menneskets to beste venner, utstyret og husdyrene. Begge har et potensiale til nytte og selskap, men også ansvar og utfordring.

Tor-Björn Adelgren: "Flying Dogs" (2007)

Tor-Björn Adelgren bærer sin skulptur "Flygande hundar" (2007).

Det finnes også bevegelige skulpturer her, hånddrevne automata som lar følelser og håp fluktuere. Hendene i Reaching Out griper etter hverandre, strekker seg og når nesten fram, før de glipper og må starte prosessen på nytt. Andre hender vinker, hjelpeløst eller håpefullt. Begge deler understreket av behovet for interaksjon med tilskueren, håndens bevegelser blir umulig uten hjelp fra andre hender, levende og menneskelige.

Tor-Björn Adelgren: "Reach out" (2009)

"Reaching Out" (automata) av Tor-Björn Adelgren (2009).

Assossiasjonene går til moderne tegneserier, eller folkeeventyrenes bruk av fabeldyr. Noe ved dyr og dyrefigurer innbyr til å undersøke egenskaper hos mennesket, kanskje fordi møtet med en annen art lar oss seg bort fra det komplekse ved å være menneske, det aldri entydige ved tilværelsen. Det er noe avvæpnende ved leketøysliknende figurer, samtidig som det vekker tanker om hva det menneskelige er, hvor grensa går mellom nytelse og nytte.

Den lure reven, den trofaste hunden, den sårbare kaninen er forestillinger av nærmest arketypisk kvalitet. De er produkter av vår fantasi, ikke helt tatt ut av lufta, men heller ingen utfyllende beskrivelse av virkelighetens dyrearter. Den onde kaninen er like realistisk som den sexy vampyren eller den målbevisste zombien, for ikke å snakke om maskinene som tar over verden. Om de ikke fanger omgivelsene våre, forteller de noe om oss.

(Teksten er skrevet av Oda Bhar, forfatter og kulturskribent)

Adelgren: "Vinkemaskin"

"Vinkemaskin" av Tor-Björn Adelgren (2009).

BIOGRAFI

Tor-Bjørn Adelgren (f. 1961) er oppvokst i Karlstad i Sverige, men bor og arbeider i Oslo. Han er kunstutdannet fra Statens Kunsthøyskole i Oslo og Kyrkerud Folkhögskola i Årjäng. I mange år var han dekorsnekker for film og tv, nå har han en stilling som tekniker ved Munchmuseet i Oslo. Tidligere har han deltatt på gruppeutstillinger i Norge, Sverige og Tyskland. Dette er hans første separatutstilling.

Du kan se flere bilder på Flickr, både hos meg og Streck. Utstillingen er åpen 1.- 25. mai 2010. Veiviser til galleriet her, utstillingskalender her. Kaninene vil være til salgs, både i grupper og hver for seg.

Et øyeblikk frihet (Arash Riahi) 25. april 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments

Et øyeblikk frihet (2008) er en annerledes film om mennesker på flukt. Her er ingen motløshet eller traurighet, men et knippe morsomme og rørende fortellinger om møter og livsglede. «Hver gang jeg redder noen spiller jeg min spesielle flyktningkassett for dem,» sier grenselosen som hjelper to familier over fjellet fra Iran til Tyrkia. Han skrur av Radio Iran og erstatter den med energisk bilmusikk. «Det setter dem i riktig stemning.» Når han forlater dem utenfor Ankara får de med seg kassetten.

Regissør Arash T. Riahi ble selv tatt med over disse fjellene av foreldrene sine da han var liten gutt. Han husker flukten som en James Bond-film, hvor han ikke bare var redd, det var også spennende. I filmen ble det viktig å få begge perspektivene fram: De voksnes opplevelser, men også barnas.

Når grensa er krysset tror de fleste at lykken er gjort. Men nei, det er nå det begynner. Å vente på flyktningstatus i et transittland betyr at du ikke får ta lovlig arbeid. Ungene får ikke skolegang, annet enn hva du selv og naboen kan lære dem. Men ingen byråkrat kan hindre glimtene av frihet. Vissheten om at du kan kysse din kone åpenlyst på gata uten å bli arrestert. Å kunne gå ut med venner om kvelden, danse og flørte. Vennskap oppstår, og du lærer å trikse deg fram. Den sultne kurderen (svensk-libanesiske Fares Fares, kjent fra filmer som Jalla! Jalla! og Kopps) har så lyst på kylling at han fanger en svane i parken. Romkameraten hans, den eldre iraneren, lærer tysk fra en lommeparlør og synger kjærlighetssanger foran FN-bygningen.

Ovenfor kan du hilse på regissøren og Fares Fares under et Oslobesøk i vår.

Tyrkia framstår som et farlig land for flyktningene, men også et sted for håp. Grådige hotellverter leier ut celleliknende rom. Du må passe deg for korrupte angivere til det iranske hemmelige politiet. Men mange er hjelpsomme. Den idealistiske ungjenta i gågata legger vekk underskriftskampanjen for å hjelpe ekte mennesker av kjøtt og blod. De som greier seg best gir aldri slipp på medmenneskeligheten, humoren og livsgleden.

Å se denne filmen betyr å aldri mer kunne betrakte flyktninger som en masse. Ordet menneskehandel skjuler ikke bare profittmakere, men idealister som risikerer sitt eget liv for andre. Ingen kan flykte alene, alle trenger hjelpere. Rettferdighet er ingen fast størrelse. Heretter vil du spørre deg selv for hver fremmed du ser i gatene våre: Hvilket utvalg ble gjort? Av personene du likte i filmen, hvem ble avvist? Den unge forelskete fyren? Den tøysete småjenta? Den morsomme gamlingen?

Et øyeblikk frihet var Østerrikes Oscar-kandidat i 2009. Den er en østerriksk-fransk produksjon, delvis innspilt på location i Tyrkia. Flere av skuespillerne har egen erfaring som flyktninger. I Norge vant filmen pris som publikums favoritt både under Film fra Sør 2009 og i Tromsø 2010.

Gå å se den! Unn deg et øyeblikk frihet.

Faksimile av teksten in slik den tar seg ut på den fine kinoflyeren. Klikk på bildet for å se en større (og leselig) versjon.

Et øyeblikk frihet har norsk kinopremiere denne helgen. Teksten er skrevet for filmens norske distributør, Arthaus.

Tidligere har jeg intervjuet en av skuespillerne i filmen, Payam Madjlessi. Det skjedde under Film fra Sør 2009. Les intervjuet her.

Kongemonumenter (Olav V) 13. april 2010

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
19 comments

Søndag hilste jeg på Kongen. Han nikket vennlig, og jeg låste ham ut gjennom ei dør. Riktignok ikke den hemmelige døra til det hemmelige rommet, som var grunnen til at han kom på besøk.

Castle with Crocus

Slottet med krokus, april 2010. (Foto: Oda Bhar)

I flere uker har jeg voktet dette rommet mot turister, men aller mest mot journalister, noe som ble pikant av at jeg selv er en slags journalist, slik at kollegene også passet på meg. Likevel har jeg vært der inne. Jeg har sneket meg inn og tatt bilder med mobilkameraet, blitt modigere og tatt med meg lommekameraet, gjemt det i den hemmelige lomma i buksebeinet, og håpet kollegene ikke fersket meg på overvåkningskameraet. Ikke fordi jeg planla å gjøre noe galt, jeg er en lydig ansatt som holder tett om alle hemmeligheter. Men jeg ville ha bildene klare for at dere kunne kunne få se dem straks etter pressekonferansen, mens nyheten ennå er fersk.

Vigelandmuseet: Olav V (monument)

Det hemmeligste rommet på Vigelandmuseet de siste ukene: Konkurransebidragene til ny statue av Kong Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Det hemmelige rommet inneholder konkurransebidragene for ny statue av Kong Olav V, faren til den nåværende kongen. Juryen avsluttet arbeidet i forrige uke, og søndag kom Kong Harald for å bli informert om resultatet. Ifølge ryktene skal han ha gått gjennom utstillingen, fra bidrag til bidrag, og nikket til omvisningen fra ordfører Fabian Stang. Iblant skal han ha stanset og kommentert: Nei, det der er ikke far. Men det sies at han var fornøyd med vinneren. Et annet bidrag han skal ha likt særlig godt var den uniformskledde figuren til Per Ung, kalt «Konge» (vises lenger ned i posten).

Kongens biler

Gjett hvilke som er Kongens biler? (Foto: Oda Bhar)

Vinner: «Mann og bauta» av Olav Orud

Vinnerbidraget viser en sober figur, stående rett opp og ned, dresskledd med hatten på ryggen. Kunstneren heter Olav Orud og er født i 1942, kunstneren har altså samme fornavn som motivet.

Olav Orud: "Mann og bauta" (2010)

Olav Orud: «Mann og bauta» vant konkurransen om ny statue av Kong Olav V i hovedstaden. (Foto: Oda Bhar)

I tillegg til skikkelsen i naturtro helfigur har verket fire relieffer på sokkelen, fra sentrale temaer i livet til Kong Olav V. To av motivene stammer fra kjente fotografier: Smågutten på morens arm ved ankomsten til Norge i 1905, og den unge soldaten ved hjemkomst i 1945. De øvrige er hobbyrelaterte, et par skistaver, og noe utstyr fra en seilbåt (visstnok lett gjenkjennelige for seilere, selv trodde jeg det var bagasjereimer).

Olav Orud: "Mann og bauta", sokkeldetaljer

Olav Orud: «Mann og bauta», sokkeldetaljer. (Foto: Oda Bhar)

Skulle valget kritiseres måtte det være for en nesten overdreven forsiktighet, kanskje tannløshet, noe som er lett å forstå med tanke på stormen rundt et tidligere forsøk på å reise et Olav V-monument i hovedstaden. Knut Steen lagde i 2006 en stilisert kjempe med høyre hånd hevet til nådig vinking, av mange dessverre tolket som en nær fascistoid gest. Skulpturen ble aldri reist i hovedstaden, og havnet til slutt ved en vestlandsk fjord.

Olav Orud: "Mann og bauta" (2010)

Olav Orud: «Mann og bauta», detaljer. (Foto: Oda Bhar)

Oruds bidrag er kanskje tannløst, men akseptabelt for de fleste. Selv hadde jeg en annen favoritt, som blir avslørt seinere i dette innlegget. Men først har jeg lyst til å vise dere noen av de mer rabiate forslagene. Her følger min Topp 5 Rabiatliste over konkurransebidrag til Olav V-monumentet.

Rabiatliste (Topp 5)

Kari Rolfsen: "Slekt og folk" (2010)

Kari Rolfsen: «Slekt og folk», konkurransebidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Rabiat nr 1: «Slekt og folk» av Kari Rolfsen

På toppen av Rabiatpallen finner vi bysten av en kullsvart konge med knallblå øyne og et zombieaktig uttrykk i ansiktet. Enkelte skal ha villet dekke til dette bidraget før Kong Harald kom på besøk, i frykt for å støte. Det ville vel vært å overdrive, men hva ligger bak idéen her? Et forsøk på provokasjon, eller tvert imot, å ville hedre den inkluderende monarken, som i en nyttårstale skal ha oppfunnet begrepet «våre nye landsmenn»?

Kari Rolfsen: "Slekt og folk", detail

Kari Rolfsen: «Slekt og folk», detalj. (Foto: Oda Bhar)

Jeg stusser også over kongekrona i gullgult metall, som ei zulukongekrone fra tegneseriene. Har kunstner Kari Rolfsen, ex-kone av Karl Erik Harr og mor til filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, tatt one-too-many afrikanske trommekurs?

Rabiat nr 2: «En folkekonge hilser» av Reidar Finsrud

Som nummer 2 på Rabiattoppen gir jeg dere: Revykongen! Denne fjottete figuren med kunstig glis og hatten løftet til en musikalgest ville ha vært svært risikabel å plassere så nær Chat Noir. Hvilken utenlandsk turist kunne ha gjettet, uten å lese inskripsjonen, at dette handlet om en verdig monark, og ingen skrullete revyartist?

Reidar Finsrud: "En folkekonge hilser" (2010)

Reidar Finsrud: «En folkekonge hilser». (Foto: Oda Bhar)

Multikunstner Reidar Finsrud, kjent for alt fra egen tegne- og maleskole til merkelige maskinelle mobiler, har laget forslaget. På hjemmesiden hans leser jeg at han siden 16-årsalderen har lagt ned 5000 arbeidstimer hvert år på kunsten sin, noe som skulle utgjøre 108 normale årsverk, og fører ham til den interessante konklusjonen at han i arbeidsår er hele 124 år gammel! Dette gir ham visstnok «et forsprang i både erfaring og innsikt». Hjalp det ham denne gangen? Døm selv.

Rabiat nr 3: «Honnør og verdighet» av Petter Bogen

Nummer 3 på Rabiattoppen er laget av en arkitekt, og skal ha poeng for originalitet, i det minste når det gjelder typiske bidrag til i hoffkonkurranser. Rent kunstnerisk er forslaget dessverre ikke like originalt. Det kunne ha vært en dårlig variant av eldre modernistisk skulptur (den uheldige lillebroren til Arnold Haukelands spenstige «Air» foran Frederikke-bygningen på Blindern), eller et nyminimalistisk retroverk fra det lykkelige beige-grå 1990-tallet. Det kunne også vært et overflødig bygningselement fra det nye barcode-helvetet i Bjørvika (noe det kanskje nettopp er).

Petter Bogen: "Honnør og verdighet" (2010)

Petter Bogen: «Honnør og verdighet», bidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Interessant nok er det ikke første gang arkitekt Petter Bogen stikker hodet fram i nasjonale konkurranser. Sist ertet han på seg kollegene sine under arkitektkonkurransen om ny Holmenkollbakke, i den grad at han ble anmeldt til arkitektenes etikkomité! Først protesterte han høylydt på resultatet under premieutdelingen, og la ut store bunker med propagandamateriale i lokalet (altså etter at han selv hadde tapt). Noen dager etter skrev han et helsides innlegg i Aftenposten, illustrert med tegningen av sitt eget forslag. Som om ikke dette var nok sendte han et direkte brev Byrådet for å prøve å påvirke dem til likevel å velge hans tapende forslag! Etikkomitéen konkluderte med at Bogen var en i overkant dårlig taper, eller mer byråkratisk formulert, at han viste «manglende respekt både overfor juryen og vinnerutkastets forfattere». Han fikk en advarsel, noe som er strengere enn påtale, og bare hakket før eksklusjon fra arkitektforeninga.

Denne uka har Bogen altså tapt en ny konkurranse, og nå er jeg spent. Vil han gi oss flere skandaløse reaksjoner?

Gisle Harr: «Stor konge, liten konge» (2010)

Gisle Harr: «Stor konge, liten konge», bidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Rabiat nr 4: «Stor konge, liten konge» av Gisle Harr

For nummer 4 på Rabiattoppen tar jeg forbehold om at kunstneren kanskje ikke har ment at det ferdige monumentet skulle være lyseblått (selv om tidligere verk av ham tyder på at det godt kunne være tilfellet). Kanskje var fargen på utkastet ikke mer enn et tilfeldig valg på en dårlig dag, vi tar det vi har, og se, her ligger det en restebit av blå isopor, konkurransen vinner jeg neppe uansett, la meg bare hakke ut et eller annet av dette søppelet, så likt som mulig en kalvende isbre fra Arktis.

Turqoise & brown

Kalving på Nordenskiöldbreen, Svalbard. (Foto: Oda Bhar)

Forslaget «Stor konge, liten konge» er laget av Gisle Harr, født i Harstad og bosatt i Oslo. Sammen med Lars Elling og Nico Widerberg (nedenfor) tilhører han de yngre bidragsyterne, førtisene, noe som kanskje kan forklare den lett rebelske stilen. Samtidig tilhører han åpenbart Harr-familien, som er godt representert i det tradisjonelle kultur-Norge. (Nøyaktig hvor i familien han hører hjemme har jeg ikke greid å finne ut. Si gjerne fra hvis du vet!) (Oppdatering 19/4: Nå har jeg funnet det ut! Gisle Harr er sønn av Kari Rolfsen, nevnt ovenfor, og den kjente maleren Karl Erik Harr.)

Gisle Harr: «Stor konge, liten konge» (2010)

Gisle Harr: «Stor konge, liten konge», bidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Rabiat nr 5: «Kong Olav V (med katt)» av Ole Rosén

Det rabiate med mitt valg nr 5 er ikke så mye modellstørrelsen, selv om de mikroskopiske figurene gjør det vanskelig å vurdere estetiske kvaliteter (sympatisk nok er kunstneren klar over dette, og unnskylder seg i følgebrevet: modellen er «mindre enn den anbefalte målestokk», skriver han, men jeg håper juryen kan akseptere den likevel). Problemet er heller ikke materialet, selv om modellen minner om den påskestearinen jeg sølte på kjøkkenbordet i forrige uke. Snarere handler det tvilsomme om valget av tilleggsobjekt. Skal du ha et mindre objekt ved siden av en større figur, bør du være sikker på at objektet bidrar med noe vesentlig, slik at tilskuddet ikke ender med å virke overflødig, i verste fall latterlig.

Ole Rosén: "Kong Olav V (med katt)" (2010)

Ole Rosén: «Kong Olav V (med katt)». (Foto: Oda Bhar)

Legg merke til den lille figuren ved siden av Kongen. Hva er dette? En hund, tenkte jeg, siden Kong Olav var hundeelsker. Det minnet om statuen av ham som allerede står på Holmenkollen, men la gå, en god idé kan (muligens) ikke brukes for ofte, dessuten hadde også isbreforslaget (ovenfor) inkludert en hund. Men jeg kom til å lese kunstnerens følgebrev, og ble overraska. Dette er nemlig ingen hund, men en katt. Hvorfor!? Var Kongen katteelsker også? Det kunne jo hende, selv om jeg ikke hadde hørt om verken slottskatter, skikatter eller skipskatter (eller jo, det siste, men ikke i forbindelse med ham).

Ole Rosén: "Kong Olav V (med katt)" (2010)

Ole Rosén: «Kong Olav V (med katt)». (Foto: Oda Bhar)

Kjære Ole Rosén, hvor fikk du idéen til en katt? Argumentet om at det lille dyret gir Kongen et påskudd for å kikke ned, slik at han får øyekontakt med publikum, godtar jeg. Likevel forklarer det ikke hvorfor dyret må være en katt. Jeg skummer teksten og får vite at katten skal symbolisere Det norske folk. Dessverre gjør ikke denne forklaringen valget noe klarere for meg. Er Ole Rosén rett og slett selv en katteelsker, som identifiserer seg så mye med husdyret sitt at han sidestiller Norges menneske- og kattebefolkning? (Det siste uttrykket ville i alle andre sammenhenger ha virket paradoksalt.) Hvis du som leser har en bedre teori, bidra gjerne i kommentarfeltet.

Rabiatbonus: «Aktenfor tvers» av Lars Elling

I tillegg til Topp 5 Rabiatlista vil jeg gjerne tilføye en bobler. Hvis hensikten med et monument av denne typen er å vise gode sider av personen som blir hyllet, bør du helst ikke framstille vedkommende som ei snobbete klyse. Denne knivseggen balanserer noen bidrag hårfint på.

Lars Elling: "Aktenfor tvers" (2010)

Lars Elling: «Aktenfor tvers», bidrag til Olav V-konkurransen. (Foto: Oda Bhar)

Flere av kunstnerne har framstilt Kong Olav V i seilerutstyr. Lars Elling har plassert ham i en stilisert båt, og kalt forslaget «Aktenfor tvers». Kongen sitter med seilerlua på hodet og armene bredt og royalt til hver side på rekka, helt i sin egen verden. Ihvertfall ikke i min. Juryens begrunnelse for å avvise seilerfigurene var at den offisielle kongen skulle fram, ikke hobbykongen. (Isåfall blir det jo litt inkonsekvent med vinnersokkelens staver og tauverk på sokkelen? Men la gå.) Verre enn dette med hobbykongen blir klasseaspektet. Skulle denne vestkantversjonen av en rikmannsgutt, med utspente fangarmer og verdens dyreste hobby, bli etterslektenes bilde av folkekongen Olav V? Heldigvis gikk det ikke slik.

Per Ung: "Konge" (2010)

Per Ung: «Konge», et av flere bidrag Kong Harald ifølge ryktene skal ha likt. (Foto: Oda Bhar)

Min favoritt: Nico Widerberg

Til slutt kommer min favoritt: «Folkekongen og Norge» av Nico Widerberg. Nico er sønn av gamle Frans Widerberg, maleren med de guloransje og blå hestene, og har selv heller ikke greid å holde seg unna disse fargene. Men i tillegg til maler er han billedhugger, med en ren og klar formsans jeg synes kommer fint til uttrykk i dette utkastet.

Nico Widerberg: "Folkekongen og Norge" (2010)

Nico Widerberg: «Folkekongen og Norge», var min favoritt. (Foto: Oda Bhar)

Nico Widerberg var en av de tre inviterte kunstnerne, og har etter min mening best av alle løst de kompromissene et slikt offisielt oppdrag nødvendigvis fordrer. Kongefiguren hans  er verdig, men vennlig, den er gjenkjennelig og likevel stilisert nok til å virke kontemporær. Det symbolske er tilstede ved at figuren vandrer bortover en langstrakt sokkel formet som det geografiske Norge. At Kongen ikke står stille hindrer det statiske uttrykket de øvrige skulpturene har, vi får er en dynamisk konge, nettopp slik vi husker Olav V. Nicos figur ser på oss med et åpent og direkte blikk, våken uten å bli fjollete eller forsert.

Nico Widerberg: "Folkekongen og Norge", detail

Nico Widerberg: «Folkekongen og Norge», detalj. (Foto: Oda Bhar)

Hvis jeg var diktator ville Nico Widerberg ha vunnet konkurransen. Siden jeg ikke er det må vi nøye oss med Olav Oruds verk, som ikke er noe dårlig valg. Vil du selv ta en titt på alle bidragene, kan du gjøre det i Vigelandmuseet fra imorgen onsdag 14. april til søndag 9. mai 2010. Over 50 utkast kom inn, så det er langt mer å se enn jeg har presentert her. Noen flere av mine bilder fra utstillingen kan du se på Flickr.

Nico Widerberg: "Folkekongen og Norge" (2010)

Nico Widerbergs konkurransebidrag satt inn på planlagt sted for ny statue av Olav V i Oslo. Om et par år står antakelig Olav Oruds bidrag omtrent her. (Foto av Widerbergs foto: Oda Bhar)

Nico Widerberg hadde lagt ved et fotografi hvor statuen hans var manipulert inn der den etter planen skulle stått. Jeg setter det inn her, så kan du jo prøve å forestille deg Olav Oruds verk på samme sted. Plasseringen blir på Olav Vs plass, til venstre for Rådhuset når du står med ryggen mot sjøen. På bildet ser du utsikten fra plassen og ned mot Vestbanen/Aker Brygge.

(Alle bildene i denne reportasjen har copyright Oda Bhar.)

Oppdatering: Les juryens begrunnelse her. I Dagsavisen kan du lese et lite intervju med bilde av vinner Olav Orud (som dog for en stor del er avskrift av pressemeldingen). Dagbladet har en mager artikkel som stort sett handler om det forrige monumentet (fascistkongen på Vestlandet), men de avslutter med å spørre om folk liker det gamle eller nye best, noe som fører til et ganske underholdende kommentarfelt. Andre steder hvor jeg har funnet omtale er NRK, TV2 og Klar tale. I tillegg viser fotobloggen whf-foto plasseringen til Knut Steens forviste monument, ved innfarten til Sognefjorden (stedet heter Skjerjehamn i Gulen), hvor den ser ut til å gjøre seg godt.

Whisky med vodka (Andreas Dresen) 6. april 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

I april viser Cinemateket en retrospektiv med en av mine favorittregissører, tyske Andreas Dresen. Jeg har tidligere blogget om ham flere ganger, og ifjor sommer fikk jeg gleden av å møte ham etter en førpremiere på Gimle. Filmen som ble vist den gang var Den niende himmel (2008), historien om de tyske oldingene som verken hadde gitt opp å forelske seg eller ha sex. Denne uka besøker Dresen Oslo, blant annet for å undervise norske filmskapere, og ikveld kan også du møte ham på Cinemateket! Det skjer i forbindelse med visningen av hans nyeste film, Whisky med vodka (2009). Den får ikke ordinær kinodistribusjon i Norge, så grip sjansen!

Regissør Andreas Dresen vant den høythengende regiprisen under KVIFF 2009 for Whisky med vodka. (Foto: KVIFF/presse)

Jeg anmeldte filmen for Montages under festivalen i Karlovy Vary ifjor, men publiserte ikke teksten her på bloggen. Dermed gjør jeg det nå, ikke minst fordi Whisky med vodka veldig snart blir tilgjengelig på DVD (23. april). Det er en lett og munter fortelling med såre undertoner, satt i teatermiljø, og med spesiell snacks for oss som liker Tyskland og øst/vest-problematikk. Jeg anbefaler virkelig arrangementet ikveld, ikke minst fordi Andreas Dresen snakker utmerket engelsk (ingen selvfølge i Tyskland) og etter min vurdering må være verdens hyggeligste regissør. Her følger anmeldelsen.

12713-whisky-with-vodka

Den gamle regissøren har problemer med alkohol og arbeidsdisiplin, men fortsatt drag på damene. Stillbilde fra Whisky med vodka (2009).

– Vi har ikke engang distributør til filmen ennå. Men vi kan sende den til en liten filmfestival utenfor landet, og se om den innkasserer noen priser, så skal du nok se at hjemmemarkedet får øynene opp.

KVIFF’09: Replikken kommer fra den tyske regissør Andreas Dresen, ikke i et intervju, men som replikk i den siste filmen hans, Whisky mit Vodka. Den ble vist for første gang på filmfestivalen i Karlovy Vary, og Montages var tilstede. Hva kan være en bedre start på en filmfestival enn å se en film om å lage film, regissert av en godt voksen mann som i sin tid startet karrieren sin på nettopp denne festivalen, omtrent på den måten som skisseres?

Whisky med vodka handler om et filmsett som får problemer med den største stjernen sin, en eldre skuespiller ved navn Otto (Henry Hübchen). Han er kjent for problemer med flaska, og kollapser en dag på settet så hele produksjonen må ta pause. Da bestemmer produsenten at det må bringes inn en reserve, noe som jo ikke er vanlig på film, men derimot i teater. Heretter skal hver scene skytes ikke bare med Otto, men også med reserven, for å sikre at filmen kan fullføres også i tilfelle Otto selv ikke står løpet ut. Tanken er også at konkurransen vil anspore Otto, slik at det aldri blir nødvendig å slippe filmen uten hans navn som trekkplaster.

– Det kan man da ikke gjøre mot ham!?
– Joda. Man kan gjøre alt mot alle.

Slik blir det, og ikke overraskende skaper den ukonvensjonelle løsningen en dominoeffekt av forviklinger. Det blir rivalisering, tiltrekning, krangel, kanskje vennskap og kjærlighet… og etterhvert et sjokkerende inntak av whisky og vodka. Det kunne lett ha blitt forutsigbart og overdrevent, men nei. I en verden av slappe komedier som satser på klisjeer og «gjenkjennelse» fra en triviell hverdag, noe jeg personlig aldri har syntes var morsomt, viser Dresen vilje til å ta dialogen lenger. Han gir seg sjelden før det kommer en ekstra vri eller oneliner, noe som gjentatte ganger får publikum til å gispe, le og klappe av overraskelse. Ikke minst er det mye bra metahumor omkring det som skjer bak kulissene i en film.

– Den som får knulle mest er kameraassistenten!

Andreas Dresen arriving

Regissør Andreas Dresen ankommer festivalhotellet i Karlovy Vary til festpremieren på Whisky med vodka, under KVIFF 2009. Foran ham går to av skuespillerne. (Foto: Oda Bhar)

Whisky med vodka er en tysk komedie, noe jeg antar betyr at den ikke blir tatt inn på det norske markedet (når så du sist en tysk komedie på kino?), men det er synd. I Karlovy Vary ble filmen introdusert som «noe så sjeldent som tysk humor, og ikke bare det, subtil tysk humor», hvorpå hele salen lo, noe som fikk meg til å stusse over at tsjekkerne, dette nabofolket til tyskerne, tydelig bærer på samme typen fordommer som nordmenn gjør – men kanskje pleier hele Europa disse forestillingene, som en usannsynlig lang pågående hevn for å ha tapt den gamle Krigen, og vi som kjenner Tyskland fra innsiden får gang på gang lov til å ergre oss. Men rett skal være rett, det lages mye buskisfilm i Tyskland, med en humor ikke ulik den i norske folkelige komedier. Men dette er heldigvis ikke en av dem.

– Du blir ikke eldre. En dag våkner du bare opp og er gammel.

Et kjennetegn ved humor som ikke er plump og klisjéfylt er gjerne at den tar opp dypere konfliktstoff på en indirekte måte. I dette tilfellet handler det om hva som skaper status, i et filmsett som på mange måter blir et samfunn i miniatyr. Hva betyr alder og bakgrunn? Er det nødvendigvis slik at den yngre konkurrerer ut den eldre? Er det fortsatt slik at når en tysker sier til en annen, «du kommer opprinnelig fra øst, gjør du ikke?», da er det en måte å trykke til den andre på? Under ordene ligger en antydning om at forskjellen synes, du mangler selvtillit eller en verdensvanthet, det synes på deg at du står med lua i hånda overfor din rike bror i vest. Ottos reserve Arno (Markus Hering) kommer altså fra øst. Han er yngre og mer atletisk enn Otto, vennlig og relativt godt likt, utvilsomt en dyktig skuespiller – likevel går han gjennom filmen som en underdog ingen helt vil assossieres med. Kanskje har outsider-rollen også å gjøre med at han er midlertidig ansatt? Som de fleste vikarer ser han aldri noen skriftlig kontrakt… før han får den i hånda samtidig med oppsigelsen.

Dresen on stage

Regissør Andreas Dresen under premieren på KVIFF 2009. (Foto: Oda Bhar)

Vi ser heller ikke bare Otto og rivalen hans. Lyset kaster på alle omkring dem: regissør, andre skuespillere og alle filmarbeiderne. Når noe går bra, hvem bærer omkostningene? Hvem er inne og ute, sentrum og periferi? Ikke minst handler filmen om utenforskap. Hva ligger bak klisjeen om at en gruppe ble «som en stor familie»? Er det overhodet mulig? Og forresten, hva er egentlig så bra med en familie? Er ikke nettopp familien det beste eksemplet på utstøting, disiplin og maktovergrep som finnes? Den mest hjerteskjærende scenen i filmen kommer helt til slutt. Den kvinnelig produksjonsassistenten, som har brukt all tida på å ta seg av andre og prøve å bli likt, dessverre på en litt irriterende måte, det skal innrømmes, og dette blir hun omsider fortalt av en kollega, når hele teamet (unntatt reserven til Otto, som nettopp har fått avskjed) står oppstilt og fellesbildet skal tas.

– Siden vi nå straks er ferdige vil jeg endelig si deg noe: Du har irritert meg gjennom hele produksjonen!

Produksjonsassistenten skvetter, går et skritt til siden, snur og sniker seg unna i skam. Så knipses bildet og det hele avsluttes med ordene: Her er vi alle sammen! Men slik er det altså ikke.

Dresen on stage

Regissør Andreas Dresen taler til publikum etter premieren i Karlovy Vary 2009. Bak ham står mange av skuespillerne. (Foto: Oda Bhar)

Ekstramateriale 6. april 2010: Til slutt vil jeg nevne noe Dresen fortalte meg sist sommer i Oslo, om innspillingen av Whisky med vodka. Mens filmen handler om en vesttysk teatergruppe med en østtysk inntrenger, var det motsatt i staben bak Whisky med vodka. Alle skuespillerne kom opprinnelig fra øst, mens han som spilte inntrengeren (Markus Hering) var fra det gamle Vest-Tyskland. Det interessante er at spenningen merkes så godt i filmen – selv om det altså denne gang var vesttyskeren som ble lillebror.

Andre poster om Andreas Dresen

  1. Sexy forfall (Andreas Dresen): Anmeldelse av filmen Den niende himmel (Wolke 9, 2008), om tyske pensjonister med lengsel etter kjærlighet og sex.
  2. Mitt Karlovy Vary (KVIFF 2009): En oppsummeringspost om mine erfaringer fra den berømte tsjekkiske filmfestivalen ifjor, inkl tips om hvordan du finner fram i jungelen av filmer på en slik festival.
  3. Filmskolen bak Muren (Babelsberg): Om film i tidligere DDR, med omtale av en eldre og mer surrealistisk Dresen-film, Zug in die Ferne (1990). Teksten er skrevet etter et foredrag av professor Jens Becker, professor ved den berømte filmskolen i Babelsberg (Potsdam), som besøkte Oslo i 2008.