jump to navigation

Maktens duft og stank (Gardar Eide Einarsson) 29. juli 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Makt og avmakt forenes med kjølig estetikk i Gardar Eide Einarssons utstilling på Astrup Fearnley-museet, Power Has a Fragrance.

Har makt en sanselig dimensjon? Hvis den har en lukt, er det en duft eller en stank? Jeg tipper at det kommer an på perspektivet. For den mektige dufter makten søtt, mens den undertrykte holder seg for nesa.

Gardar Eide Einarsson

Gardar Eide Einarsson under pressekonferansen 6. mai 2010. Foto: Oda Bhar.

Gardar Eide Einarssons nye utstilling på Astrup Fearnley-museet har valgt det søte blikket på makt, ikke uten bismak. Navnet Power Has a Fragrance er lånt fra en sangtittel av industrirockebandet Death in June. En fragrance er en søt og behagelig duft, mens utstillingen framtrer som besk, politisk og kjølig estetisk. Er tittelen en ertende påstand, eller bitende ironi?

Amerikansk paranoid retorikk

I Norge forbindes Gardar Eide Einarsson med samarbeidspartnere som Matias Faldbakken og Marius Engh. De siste årene har han vært mer involvert med kunstnere fra amerikansk avantgarde-miljø, og gjort internasjonal suksess. Han flyttet til New York 10. september 2001, dagen før terroranslaget mot World Trade Center. Å bivåne de siste ti årenes amerikanske offentlighet på nært hold har vekket interessen hans for paranoid retorikk, behandling av kriminelle, oppfatning av hvem som er innenfor og utenfor etc.

Gardar Eide Einarsson

Allerede det første verket setter tonen, når et rødt og blått neonskilt snurrer med de loddrette ordene «Jesus saves». Filmglade vil gjenkjenne referansen fra Dirty Harry, hvor et liknende neonskilt skytes i stykker i den første filmen. Herfra trår vi inn i en verden av skurker, politifolk, presidentmasker, bomber og skytemanualer, med klare assossiasjoner til terrordiskursen under Bush og all dens Dirty Harry-aktige hevnlyst. Det svart-hvite uttrykket blir ikke bare et estetisk valg, men en antydning om stereotypier.

Migrantens forvirring

Verkene er hentet fra de siste fem årenes produksjon, sammensatt av kunstneren til en helhetlig installasjon. Gardar Eide Einarsson ville integrere arkitektur og kunst, heller enn å fokusere på objektene som enkeltverk. Dermed tør ingen å love nøyaktig samme utvalg når utstillingen reiser videre til Reykjavik, Stockholm og Kassel.

Gardar Eide Einarsson

Et tema knyttet til arkitektur blir den globale migrantens forvirring i møtet med fremmede tegn og symboler. Selv bygningstekniske innretninger kan miste sin mening ved forflytning, som når et veggspeil på den japanske t-banen skal hindre selvmord, fordi synet av deg selv på nippet til å hoppe angivelig hemmer gjennomføring. I museets rolige omgivelser får speilet snarere karakter av bevegelse og overblikk enn egenfokus.

Gardar Eide Einarsson

Iblant skal det små nyanser til for å vekke følelsen av fremmedhet, som når trafikkkjeglene på gata, som her viser vei gjennom det største rommet, i Japan er hvite og svarte, ikke oransje som hos oss. Det fremmede skyves videre av en lek med materialer, som når kjeglene viser seg ikke å være readymades, men naturtro imitasjoner i malt bronse.

Gardar Eide Einarsson

Onlinekatalog

Gardar Eide Einarsson blir ofte kritisert for å være utilgjengelig og kryptisk. Dette er minimalistisk konseptkunst med innslag av popart, men referansene er gjerne ikke allment kjente, noe som kan etterlate en uforberedt betrakter hjelpeløs og tom. Jeg tror derfor det er klokt når museet byr på en detaljert onlinekatalog, med forklarende lydfiler til hvert enkelt verk. Du kan lytte på din egen mobiltelefon underveis, eller forberede deg hjemme.

Gardar Eide Einarsson

Samtidig er det verdt å merke seg advarselen på et neonskilt: Don’t believe anything you hear and only half of what you can see. Bakgrunnskunnskap er nyttig, men bør ikke stå i veien for den umiddelbare estetikkens speilinger, både fysisk i blanke gulv og innholdsmessig mellom verkene. Utstillingen er mangfoldig, og det er befriende å endelig få kaste et mer omfattende lys på dette produktive kunstnerskapet. Verkene kler en museal sammenstilling bedre enn den sparsomme utvelgelsen vi kjenner fra mindre utstillinger, kanskje fordi estetikken er så avskallet og narrativene så fragmenterte.

Anmeldelsen er skrevet for Dagsavisen, hvor den sto på trykk lørdag 8. mai (faksimile nedenfor). Utstillingen kan du se i Astrup Fearnley-museet drøye to uker til, fram til søndag 15. august.

(Alle foto i blogginnlegget, men ikke i avisen: Oda Bhar.)

Dagsavisen_08_05_2010_Gardar

Faksimile fra Dagsavisen 8. mai 2010. Klikk for større versjon.

Kilden (Filmkyss) 19. juli 2010

Posted by Oda in Filmkyss - en kinoroman, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , ,
31 comments

Jeg prøver å ikke glemme at kilden er hos meg. At det var jeg som skreiv denne «boka», utkastet til en roman, og hvis noen kan få meg videre, over denne kneika, så må det være meg. Jeg prøver å huske, selv om jeg drømmer om noe annet. Det jeg vil er å bli reddet, av noen eller noe, et eller annet utenfra som kan hente meg over sperrene, apatien, angsten for å skrive og redigere, tenke effektivt, gi meg tro på prosjektet igjen.

Filmkyss manuskript

Slik så manusbunken ut da jeg sendte den inn. (Foto: Oda Bhar)

Ingenting er blitt slik jeg håpet. Jeg har ikke gått fra en ensom skrivehverdag til en virvelvind av spennende møter og samarbeid. Jeg kaster ikke baller med en redaktør, møter ingen designer for å diskutere bokomslag, blir ikke sendt til fotograf for å ta forfatterportrett. Det jeg gjør er nøyaktig det samme som før manuset ble antatt, bare med en forskjell: Det kjennes tyngre. Jeg sitter aleine ved skrivebordet, blar i papirene, funderer over andres kommentarer, gjør endringer, tar utskrifter, går til brødjobben min og skribler på arkene i rolige perioder. Neste dag går jeg tilbake til skrivebordet og jobber aleine igjen. Å bli antatt har hittil ikke vært spesielt forskjellig fra å bli refusert. Refusjoner kan gi deg konsulentuttalelser, riktignok kortere, men det kan være gode innspill, vise deg en retning å jobbe videre i.

My chair

Stolen min med walkie på museet. (Foto: Oda Bhar)

Forslagene fra konsulenten er av tre typer: Dem jeg straks godtar (som er de fleste), dem jeg straks avviser (som er ganske få), og en tredje gruppe, som handler om misforståelser. Den tredje er verst å håndtere. Konsulenten har ikke skjønt hva jeg prøvde å få til, og høyst sannsynlig er det min egen feil. Jeg fatter at noe må endres, men nøyaktig det konsulenten foreslår kan jeg ikke gjøre. Problematikken kan være uforløst, jeg har ikke fått den fram, kanskje var den ikke klar nok for meg selv, og det straffer seg nå. Det kan handle om en duell hvor det blir foreslått å fjerne én av duellantene, men it takes two to tango, én svale gjør ingen duell. Å fjerne duellen vil gjøre kapitlet meningsløst, siden duellen var selve poenget. En annen person fyller en viktig funksjon, men konsekvensene blir ikke klare før i slutten av boka, og nå vil konsulenten fjerne ham. Kanskje tok jeg meg ikke tid nok til å introdusere mannen, fordi viktigheten var selvsagt for meg, noe som aldri er et godt utgangspunkt. Alle problemene kan løses, det er jeg sikker på, men hvilke endringer fungerer? Jeg spør venner, som vanlig, men de godtok forrige versjon, så hvordan kan jeg vite om de nå har rett?

Filmkyss manuskript

Denne tjukke bunken ville blitt en middels tjukk roman. (Foto: Oda Bhar)

Manuskriptet er på 320 sider, jeg har revidert 160. Midtstreken nådde jeg i slutten av april, men deretter stoppet det opp. I midtdelen har jeg fått mange forslag av type 3, misforståelser. Mange personer foreslås kuttet, men de fleste har roller i intrigen, de deltar ikke bare i kraft av seg selv. Hvis jeg fjerner én må andre gjøre jobben, nøyaktig som i en vanlig bedrift, noe som paradoksalt nok er ett av temaene i romanen min, om en kinobedrift i omstilling. Jeg sliter med liknende problemer som lederne jeg skriver om. Dessverre er løsningene mine ikke bedre enn deres. Jo mer jeg redigerer, jo verre kjennes resultatet. Samtidig blir jeg stadig mindre fornøyd med min egen opprinnelige tekst. Jeg ber forlaget om nye kommentarer, på endringene så langt, men de vil vente til hele manus er ferdig. Jeg burde jobbe fortere, få ferdig en ny helhet, men lykkes ikke. Jeg står fast, blir motløs, føler meg verre for hver uke. Midt i juni begynner jeg i sommerjobb og får mindre tid ved skrivebordet, noe som er en lettelse. På museet har jeg for lengst gått fra å skrible på utskriftene til å stirre dumt på dem. Jeg vandrer rundt i salene og prøver å tenke intrige, men etter få sekunder blir jeg uendelig trøtt. Det frister mer å lese andres romaner, skravle med kollegene, kikke på håndverkerne som skal renovere museet.

Vigelandmuseet

Jeg går rundt i salene og prøver å tenke. (Foto: Oda Bhar)

To måneder flyter avgårde på denne måten. Etterhvert er det som om tidsaspektet forskyver seg for meg. Prosjektet går fra nåtid til fortid. Det kjennes som om boka allerede er trykt og utgitt, den har rukket å samle støv i bokhandlene, er blitt lest av nesten ingen, men likevel, nå er alt over, alle har glemt den, restopplaget er makulert. Selvfølgelig veit jeg at det ikke er slik. Framtida er like uviss, debuten like ugjort, forfatterdrømmen like uforløst som den alltid har vært. Men det kjennes som om alt er over. Det er som om jeg deltar i et marathon, og lenge har gått framover i fint driv. Jeg har passert konkurrentene, ligger godt an, men så, når det ikke er langt igjen, blir jeg tatt til fange. Noen har lenket meg fast til et gjerde, og mens jeg står der og sliter i håndjernene tar hele feltet meg igjen, passerer i hurtig gange uten å se på meg. Jeg roper, men ingen snur seg, kanskje hører de ikke, eller bryr seg ikke? Jeg røsker i lenkene, tar spenntak med føttene, men ingenting nytter. Med blikket festet på de andres rygger, som blir stadig mindre på veien foran meg, merker jeg hvordan kroppen blir slapp. Jeg gir opp og synker ned på bakken. Jeg sitter fast, og jeg gjør det aleine.