jump to navigation

Bosnisk ninja eller hipster? (Jasmila Zbanic) 30. august 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

– Hold deg unna ham! Kona hans ser ut som en ninja. Jeg trodde hun skulle trekke sverdet mot meg!

I den bosniske filmen På vei (Na putu) lever det unge paret Luna (Zrinka Cvitesic) og Amar (Leon Lucev) sorgløse dager i moderne hipster-Sarajevo. Begge er liberale, sekulariserte muslimer som elsker fest og vennemiddager. Luna er flyvertinne, kler seg lekkert og classy, sminker seg som en modell og har ei bestevenninne med eget tv-show. Kjæresten Amar er mer rufsete, men alltid munter og kjærlig. De vil ha barn, men ingenting skjer når de prøver. Legen ber dem leve sunt og unngå røyk og alkohol, noe som får Lunas blikk til å flakke, og i neste scene tar Amar rikelig for seg av begge deler. Når han blir avslørt med karsk i kaffekoppen på flygelederjobben sin i Sarajevo, og dermed suspendert for et halvår, ruller plottet i gang.

– Beklager, jeg håndhilser ikke på kvinner. Det er haram.

Det er Amars soldatkamerat som sier dette, mens han unnskyldende legger håndflaten på hjertet. Luna senker forvirret sin egen framstrakte hånd. Kameraten har muslimsk kalott på hodet og viltvoksende skjegg, og lever tydeligvis et helt annet liv enn Amar siden krigen. Han presenterer sin kone, som sitter taus bak opprullete ruter i bilen og glor på dem gjennom en smal sprekk i den svarte niqaben. Det er henne Luna seinere kaller ninja, når hun ber Amar avslå jobben kameraten tilbyr – mange mil unna på en koranskole i villmarka. Men Amar reiser, og Luna er bekymret. Hva om han liker seg der? Kanskje får han orden på livet, men til hvilken pris? Og hvordan skal det gå med forsøket deres på å få barn? De har nettopp søkt om kunstig befruktning, men hva skjer om den potensielle faren ikke er tilstede? Vil hun fortsatt ha barn med ham? Og vil han det med henne?

Kan jeg stole på deg jeg lever sammen med? Kjenner jeg deg godt nok til å vite hva du vil, ikke bare nå, men resten av livet?

I noen grad bør alle par stille slike spørsmål. Filmens historie foregår på et motsetningsfylt Balkan, men frykten er gjenkjennelig: Hva om livspartneren endrer seg, viser helt nye sider, forråder det felles prosjektet, får verdier du rett og slett ikke greier å dele?

Mye avhenger av hvordan det går. Flere ganger underveis i filmen tenker jeg dette. Det kjennes som om slutten vil avgjøre om jeg liker filmen, og slik tenker jeg sjelden, men jeg gjør det her. Det er så mange fallgruver i plottet, som stadig truer med å vippe over i noe platt, moralistisk, politisk korrekt, selvrettferdig. Iblant tror jeg løpet er kjørt, men hver gang snur det. Historien bølger fram og tilbake mellom det sekulære og religiøse, det moralske og løsslupne, det skumle og gledelige.

Underveis er det poetisk kamera, vakre skuespillere, og en oppfinnsom bruk av show, don’t tell. Regissør Jasmila Zbanic viser det samme skarpe og følsomme blikket for talende enkeltøyeblikk som i den bejublede debutfilmen Grbavica (2006), også den med kvinnerelevant tema fra etterkrigs-Bosnia. Zbanics filmspråk er en nytelse. Traumer og andre alvorlige hendelser fortelles uten store fakter, gjerne i forbifarten, elegant og liketil. Og likevel: Om jeg liker filmen avhenger av hvordan det går. Og hvordan ender historien? Det får du ikke vite før i aller siste scene. Hvor noe kanskje ender, men alt er på vei.

Jasmila Zbanics nyeste er alt i alt en god film som gjør en grundig behandling av et vanskelig tema. Det som trekker opp er en balansert framstilling som unngår å ta for mye parti for én av partene, i tillegg til en viss pageturner-kvalitet. Vi forstår også Amar, og det er godt gjort å få til med dette stoffet, som sikkert bunner i personlig engasjement fra regissørens side. Det som trekker ned er en litt for glossy vinkel, som iblant minner mer om ukebladfortelling enn sosialrealistisk drama. Jeg triller en firer.

Advertisements

Armadillo – en frontlinjefilm 27. august 2010

Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Dokumentarfilmen Armadillo har i sommer slått ned som en bombe i Danmark, og nå skjer det samme hos oss. Hvorfor? Filmen viser at krig er grusomt, og det kan være sjokkerende nok, men hva er nytt? Har vi ikke visst dette fra før? Jeg spurte regissør Janus Metz og fotograf Lars Skree hva som gjør Armadillo unik.

Fotograf Lars Skree og regissør Janus Metz under paneldebatten etter førpremieren på Vika kino 23. august 2010. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

– Det gikk raskt opp for oss at vi ikke kunne lage en rendyrket karakterfortelling. Det kunne ikke være noen klar hovedperson. Hvis du skal fortelle en overordnet historie om krig, blir det vanskelig å få med alle fasetter om du holder deg spesifikt til én person. Gruppen på tretti ble en styrke fordi vi kunne trekke på de ulike opplevelsene, og styre det kaoset krigshandlinger er. Vi visste jo ikke på forhånd hvem som kom ut for noe. Med et bredere perspektiv kunne vi ha alle følere ute.

Krigens ondskap – en banal observasjon?

Ifølge regissør Janus Metz gjorde de noen valg som skiller seg fra klassisk fortellerteknikk. Klipperen Per K. Kirkegaard har kalt prinsippet de brukte for «gruppens flytende dramaturgi».

– Vi har en gruppefortelling, hvor noen karakterer bærer fortellingen fram. Vi skriver inn de historiene som er mest relevante for gruppens utvikling.

Armadillo blir et filmens svar på en kollektivroman.

– En tradisjonell hovedperson vil du følge fra start til slutt. Du går lengre inn i den enkelte karakter. Denne filmen går inn i en tematisk prosess omkring hele gruppen, og samholdet, mer enn den søker en hovedperson.

Det er påfallende hvor hurtig gruppesamholdet utvikler seg, tatt i betraktning at soldatene er vokst opp i en individfokusert kultur som vår. Dette kjenner vi fra andre moderne krigsfilmer, som Steven Spielbergs Band of Brothers.

– Underveis skjer en utvikling i den kollektive selvforståelsen. Leirmentaliteten blir sterkere. Det blir også en historie om utviklingen i den vestlige verdens engasjement i Afghanistan.

Blir ikke perspektivet likevel for snevert? Selv med en gruppe som fokus ligger perspektivet på mikronivå. Det handler om hva krig gjør med den enkelte soldat, og kaster ikke lys på mer strukturelle forhold, som hvorfor de er i Afghanistan, hva som skjer i andre deler av landet, om nærværet virker i et større perspektiv. Derimot ser vi at krig er forferdelig, at det skader dem som deltar både fysisk og psykisk. Men er ikke dette en ganske banal observasjon? Og er ikke det samme blitt fortalt mange ganger før?

– Jeg tror filmen handler om langt mer enn at krig er forferdelig. Det er jo et psykologisk portrett av det som skjer med mennesker i krig. Ikke bare på individnivå, men innad i gruppen.

Janus Metz har regi og manus. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Dataspill som hyperrealitet

Det kanskje mest imponerende i Armadillo er filmingen i felten. Vi deltar i viktige trefninger, ikke bare gjennom fotografens eget kamera, men mindre kameraer montert på soldatenes hjelmer.

– I scenene fra kamphandlingene har vi klippet sammen ulike opptak fra hjelmkameraene og hovedkamera. Du kan se det på at kvaliteten varierer, hvor kornete bildet er.

Dels er hjelmkameraene vendt mot soldatenes ansikt, som vi ser på nært hold med bevegelig bakgrunn, dels framover mot det soldatene ser.

– Vi gjorde dette primært fordi det innfører en førstepersonsvinkel, som en referanse til computerspill.

Referansen er også tilstede når det kryssklippes fra kamper til soldater som spiller krigsspill på fritida. Allusjonen blir overtydelig: Hva gjør det med en soldat å ha sett krigsfilmer og spille krigsspill, både før og etter at han selv havner i kamp?

– Jeg sier ikke at vi oppfatter virkeligheten som et dataspill. Men det kan bli del av den måten vi oppfatter virkeligheten på.

Kanskje handler det om hvordan du skaper heltebilder. Kanskje tenker du deg inn i kjente historier fra Hollywood.

– Filmen prøver ikke å gi svar, men peke på hyperrealiteter – slike vi ikke lett kan gripe. Dette hadde vært vanskelig å få fram i en alminnelig reportasje. Det handler om å dvele i øyeblikkene, momentene, og vise den som ser at det kan finnes spørsmål der.

Fiksjonreferanser

Det er også referanser til fiksjonsfilm i Armadillo. Allerede i første scene, når kamphelikoptrene henger i disig gul solnedgang til tunge flappelyder, blir vi minnet på en av regissørens yndlingsfilmer – Apokalypse nå! Likheten med The Hurt Locker er også åpenbar, enda filmskaperne påpeker at opptakene deres ble gjort før den hadde premiere. Opplever vi Armadillo som ekstra relevant fordi vi kjenner filmspråket fra fiksjonsfilm? Klippinga er hurtig og effektiv, lydbildet suppleres med musikk og stemningstoner. Ifølge regissør Janus Metz er det mer et spørsmål om stil enn sjanger.

– Lars Skree og jeg har laget flere filmer sammen, og utviklet en egen stil. Det handler ikke om fiksjon eller dokumentar, men tilstedeværelse, en scenisk bevissthet. Hva slags hendelse prøver vi å vise? Hvordan plasserer vi den i en større fortelling?

Når det gjelder fortellerteknikk har fiksjonen et forsprang.

– Fiksjonsfolk forteller i bilder. De er vant til å bruke bildesiden effektivt til å understreke historien. Dokumentarister lider gjerne under å bli bedømt utfra en slags tv-tradisjon.

Fotograf Lars Skree er enig i at det ikke kan finnes noe skarpt skille mellom dokumentar og fiksjon.

– Men det har vært vanskelig å skildre ting som dette i dokumentarer, fordi du sjelden kommer så nær fronten som vi gjorde. Det er både farlig og ressurskrevende. Journalister er oftest henvist til å snakke med soldatene etter kampene, og spørre dem hvordan det var. Hva opplevde du? Synes du det går bra? Dette skaper en mye større avstand til stoffet.

Han ønsket en annet filmspråk enn i en vanlig nyhetsreportasje.

– Det jeg liker i fiksjonens verden er det estetiske, pausemessige, episke. I en nyhetsreportasje er det ordet og handlingen som styrer.

Er ikke historiefortelling vanskeligere innen dokumentar også fordi historien mangler før opptakene er gjort?

– Hvis du gjør godt forarbeid vet du såpass mye om karakterene og historien at du kan være i forkant når noe skjer. Vi visste at det var viktig å filme deres første kamp. Vi ville følge tråden med Mats og hans mor, som bekymret seg over sønnens reise. Hendelsene utvikler seg jo, men utfra forarbeidet kan du tilrettelegge for det filmiske blikk.

Feige politikere?

Filmskaperne startet med en kampgruppe på ti menn. Soldatene som bærer historien er valgt ut fra en gruppe av frivillige.

– Ganske raskt skilte noen seg ut som interessante: Mats og Daniel, Kim og Rasmus. Der lå omdreiningspunktene, ulikhetene i gruppen. Det var der vi kunne få historien fram.

Den klareste nøkkelpersonen blir Daniel, som dreper fem talibanere i filmens klimaksscene. Det er han som i debriefingen kaller drapene for «likvidering», en uttalelse som skapte sterke reaksjoner i Danmark. Det var disse scenene forfatter Carsten Jensen mente da han skrev i en kronikk at Armadillo kom til å smadre det danske selvbildet. Det har vært snakk om et rettslig etterspill for den unge gutten, som kanskje bare spilte bråkjekk i et forsøk på å takle psykologisk stress. Enkelte har stilt spørsmål ved debattens fokus. Er det avgjørende hvordan vi snakker om krigen, eller hva krigen faktisk er? Disse guttene har fått i oppdrag å drepe. Hvor lite aggresjon tror vi de kan gjøre det med? Er det et element av skinnhellighet i politikernes reaksjoner?

– Jo, det kan du si. Det ville være feil å dytter ansvaret over på soldatene, eller på Daniel, og si at: vi har noen brudne kar. Men det synes jeg faktisk ikke har skjedd. Først ble det et ramaskrik: Gjorde de det eller ikke? Men dette pågikk i ganske få dager. I ettertid synes jeg debatten i Danmark har foregått på et mer overordnet nivå, slik vi ønsket at den skulle gjøre. Hvorfor er vi i Afghanistan? Hvorfor vil unge mennesker dra til Afghanistan, og hva gjør opplevelsene med dem? Hva er krig?

– Det er også påfallende, innskyter Skree, at det først er nå har blitt snakk om å trekke seg ut av Afghanistan. Nå kan man snakke om slike ting, mens det for bare et års tid siden var tabu.

Forståelig paranoia

I Norge har det væpnede engasjementet i Afghanistan knapt vært behandlet på film. Sara Johnsen hadde en bihistorie i Upperdog, og frilansjournalist Pål Refsdal slapp i vår den korte, men interessante dokumentaren Kidnappet av Taliban, om hendelsene forut for hans egen bortføring. Har engasjementet vært større i Danmark?

– Det har vært noen få tilfeller, sier Metz. Susanne Bier behandlet temaet i Brødre, og det har dukket opp i dramaserier som Livvagterne. Men Armadillo er første rendyrkede krigsfilm fra Afghanistan.

Fotograf Lars Skree har tidligere vært med og lagd en tv-dokumentar fra Afghanistan, og merket seg at særlig ett perspektiv mangler.

– Journalistene er engasjerte, men det som undrer meg er det fullstendige fravær av afghanere. Du ser dem løpe rundt i bakgrunnen, og det blir kastet bomber, men de får aldri fortelle sin versjon. Soldatene blir spurt: Hvordan opplever du det når bombene faller? Mens lokalbefolkningen får enorme flybomber i hodet, og ingen spør dem.

Rammer ikke denne kritikken også Armadillo? Tja, sier Metz, og nevner sekvensen hvor en kontaktoffiser og tolken hans kommer forbi en koranskole. Afghanerne sier at de ikke kan sladre til danskene, for da vil de bli skutt av Taliban. I en annen sekvens forteller en bonde at han har mistet kua si, og viser dem hvor kua sto bundet.

– Der synes jeg vi kommer nært på og får litt Afghanistan. Ønskedrømmen hjemme var selvfølgelig å fise ut et par dager og se hva som skjedde bak murene… Men det var for farlig.

Den lukkede verdenen soldatene lever i ble også filmskapernes.

– En forutsetning var at vi skulle jobbe tett på soldatene. Vi ble nødt til å tenke: Javel, så må vi jobbe med det manglende utsynet. Hele tiden er det mennesker som kikker på dem, betrakter dem. Det minner helt klart om situasjonen i The Hurt Locker. De blir stadig iakttatt.

Et viktig moment ble å beskrive paranoiaen.

– Den følelsen hadde vi jo. Det at ingen ante hvem som sto der ute. Hva gjør den mannen? Graver han ned bomber? Det kunne like gjerne være en som reparerte en pumpe. Man er sendt ned for å hjelpe noen man ikke vet om kan ta imot ens hjelp, om de er under innflytelse av noen andre, holder med noen andre. Jeg kan godt forstå paranoiaen.

Problemet er også at du ikke kan hjelpe dem du ser. Kanskje hjelper du noen andre, men de som er like i nærheten får skutt kuene sine, og du tråkker ned de nysådde markene deres. Folk nær slagmarken får det alltid verre. Kanskje får noen det bedre et annet sted, men det vet du ikke.

– Dette er jo det filmen ikke riktig kan se. Det er en frontlinjefilm. Det kan godt være det nytter at vi er der, men det synes jeg vi skal spørre afghanerne om. Det er det ikke mange som gjør.

Armadillo har norsk premiere idag, 27. august 2010.
Intervjuet er skrevet for Montages.

Øya 2010: Tweets og bilder 19. august 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Jeg fortsetter tradisjonen fra tidligere år, og legger ut Øyatweets med bilder i egen post. Oppdaget at det har skjedd noe med mengden tweets siden ifjor… en logisk funksjon av overgang fra vanlig telefon til iPhone?

Oda på Øya

Hvis du lurer på hvem som tvitrer… (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)

Onsdag 11/8

08:57 Det var egentlig meninga med litt bedre vær, tror jeg?
11:33 Skal se på idag: Thom Hell, Kenneth Ishak, Ingrid Olava, Gaslight Anthem, Air, Iggy, Navigators, Ariel Pink, M.I.A.
13:57 Veteranmusikkskribentkompis prøver å belære meg om festivalplaner på sms. Hvert år gjør han det. Hehe.
14:01 «Oda, du blir utslitt av å høre på alle sammen. Velg ut færre!» Så nevner han et av valgene mine og tilføyer: «Gjesp.» #dejavu

iPhone prepared for rain

Første Øyadag tvitret jeg med iPhone i plastpose. (Foto: Oda Bhar)

13:14 Prøver lånt arbeidsregntøy som er ca fem nummer for stort men kanskje holder meg tørr, i motsetning til Fjellräven ifjor.
13:21 Litt morsomt at den lånte regntøybuksa mi har tommestokklomme på sida av beinet! Føler meg håndverkerkul 🙂
14:52 Er ankommet – folk ser litt slappe ut. Sommersangen til Thom Hell regner bort men han er blid. @stiftet våttegner med tusj.

Å tusje i regn gikk forbausende bra. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

15:17 Funky fra Lido Lido men han ser jo ut som en liten musegrå skolegutt på hyttetur. Makeover, anyone?
15:40 Lido Lido er bare 17 år og tilegner siste låt «Kids.. with a fake ID» til andre på som i likhet med ham har barnearmbånd! Veldig søt 🙂

Lido Lido

Lido Lido har et ungt og moteriktig publikum. (Foto: Oda Bhar)

15:46 Kenneth Ishak er veldig dårlig, lurer på om de ikke hører seg selv? Spiller usynk og jenta synger skralling som fra en blikkboks.
15:57 Prøver å høre foredrag om Iggy, men det øsregner og er sånn kø at vi ikke kommer inn i teltet. Smuglytter utafor og ler av været.
16:17 Gratis kjærlighet på pinne i Litteraturteltet. Hviler i sofaen og lufter kroppen, tørker regntøyet. Ingrid Olava synger i bakgrunnen.
16:31 Ingrid Olava spiller veldig bra, høres det ut til. Koselig å høre på fra Litt teltet, men burde vel gått ut. #regn
17:19 Har støtt på @linnstromsborg i Litteraturteltet, vi skravler i en rød sofa, regnet trommer på taket.
17:54 The Gaslight Anthem har et gigantisk sjørøverflagg som sceneteppe og fin trøkk, deilig mørk manneskrikevokal.
18:17 Jævlig sexy vokalist, ass. Tilegnet nettopp låt til jente på første rad, Kamilla (Gaslight Anthem)

Sjørøverflagg og sexy vokalist fra Gaslight Anthem. (Foto: Oda Bhar)

18:42 Havner midt i klynge av høye folk som lukter hvitløk og røyker på Air. Ser nada, blir søvndysset av den franske robotbeaten.
18:49 Avanserer opp et trinn og ser nå scenen på fem meters hold: Mimikkløse franskmenn som lunter med gitar og keyboard (Air).
18:58 Av å stå her blir jeg veldig glad for at ikke skal se Jean Michel Jarre på festningen om noen uker. #air

Air

Franske Air lagde fin musikk til filmen Virgin Suicides, men noe livlig festivalband var de ikke. (Foto: Oda Bhar)

19:17 Står i dokø og vurderer hotpantsmoten. Mulig den er hip, men ser ikke så hip ut på alle.
19:33 Da var Iggy igang, og kastet skjorta straks.
19:34 En bønsj av publikum får entre scenen under ei låt, først til mølla, vill kamp, blodet flyter. Belønning: gruppeklem med Iggy.
20:36 Weeeee! Iggy klapset meg i hånda! 😀
20:50 Iggy er søtest når han driter i å være skummel og bare gliser. Gjorde movesa sine hele tida, men tok lang tid før han tødde opp.

Flere band hentet opp publikum for å danse. Hos Iggy måtte ville damer eskorteres av scenen. (Foto: Oda Bhar)

20:59 Navigators er ganske bra, men etter Iggy ser de ut som søte små bjørner som danser rundt på scenen.
21:13 Lykken er stoler, øl og burger på brygga!

Navigators

Navigatorbamsene. (Foto: Oda Bhar)

22:03 Havner i laserhelvete med M.I.A., får klaus og trekker ut. Drikker øl ved ruinen, hører halvhjertet på rotete joikesynging.
22:07 Hvem av de to damene på scenen er egentlig M.I.A.? Hun med solbrillene eller hun med hotpants?
22:23 M.I.A. er superskuff. Går til Serena Manesh. Eller hjem. Siste kanskje mest sannsynlig.
22:56 Høydepunkter idag: Iggy, Gaslight Anthem, Lido Lido. Helt greit: Thom Hell, Navigators. Skuffet: Air, M.I.A.

M.I.A.

Jeg er ikke så glad i konserter hvor laser er hovedsak. (Foto: Oda Bhar)

Torsdag 12/8

14:19 Jeg hater uttrykket «selvtitulert plate» (plate med samme navn som artisten). Høres bare feil ut.
14:48 Plan for dagen på : Kråkesølv, Lars Vaular, Fool’s Gold eller Panda Bear, Broken Bells, LCD Soundsystem, Pavement eller Jónsi.
15:03 Sol!!! på Øya og Kråkesølv spiller shoegaze på Enga.

Kråkesølv

Kråkesølv spilte greit nok, men veldig orientert mot skotuppene sine. (Foto: Oda Bhar)

15:43 Stadig nye gjesterappere på scenen hos Lars Vaular, og Tommy Tee mikser bak. Solid, bra, litt mye patriot-rapping kanskje.
15:49 Alle hender opp og solbriller på – perfekt stemning til tekstene!
16:13 Vaular var fantastisk! Kjempeidé å blande hiphop m techno, og deilig at badassgreia viker for gladstil. Elsker macho hoppedans!

Lars Vaular

Kroppecrewet til Lars Vaular. (Foto: Oda Bhar)

16:15 Nå går alle til Casiokids og Panda Bear, unntatt oss som velger Fool’s Gold. Bra beat, tror det er godt valg!
16:25 Deilig uptempo syremusikk, tydelige indiske innslag, doorsy. Betyr ikke Fool’s Gold kråkesølv egentlig? #funfact

Fool’s Gold

Fool’s Gold betyr visst ikke kråkesølv, men noe liknende. (Foto: Oda Bhar)

17:33 Møter @LarsOle og letter mitt hjerte. Spiser sjoko-pære-valnøtt-is. Elsker sola! Går til Broken Bells.
17:45 Ville kanskje likt Broken Bells bedre på en mindre scene hvor de kom nærmere oss. Spiller litt innadvendt til å stå så opphøyd.
18:12 Sitter i en slags sydhavsbar med plastblomstbusker og springvann og spiser kjip kjøttgryte fra Brasserie. Deilig med pause.
18:39 Diskuterer optimal gitarratio i band. Er mistenksomme mot mer enn to gitarer og en bass, fører gjerne til strengerunking.

Øya fashion 2010

Når været er så fint går det bra om musikken bare er okei. (Foto: Oda Bhar)

19:01 All musikken akkurat nå er liksom bare okei, ikke mer. Slenger rundt og skravler, hører litt her og der.
19:12 Surfers Blod er ganske bra men litt blodløst? Konseptet ung-mann-med-gitar føles oppbrukt akkurat nå.
19:27 Tror Fool’s Gold ble årets Grizzly Bear for meg, vanskelig å slå, resten blir nedtur. Nå går alle til LCD, blir nok slitsomt fullt.

Øya sunset

Jeg liker plastblomstene som viser hvor søppeldunkene er, og som samler den lave sola så de virker selvlysende i solnedgangen. (Foto: Oda Bhar)

19:47 Står lent mot ruinen og spiser Akademikakjærlighet, hører på LCD Soundsystem, bra Talking Heads-klone men mindre attraktive.
19:54 Gutta i ProSec har åpenbart gitt opp å håndheve ikke-sitt-på-ruinene-skiltet. Søke jobb der til neste år? Har jo vakterfaring.
20:04 I tillegg til den lille detaljen trafikkmaskinen.. RT @satrevik: LCD: «It’s beautiful here, look you have a river and shit…»
20:22 Likte Yeasayer ganske godt forrige gang de var på Øya, men LCD er skikkelig bra. What to do?

Øyafestivalen 2010

Søppelkassemarkørblomstene på nært hold. (Foto: Oda Bhar)

21:55 Ser Pavement med Negativ Musikknerdkompis som idag ikke er negativ, men stolt av at han var en av de første som skreiv om dem i Norge.
22:03 Hm, entusiasmen varte ikke lenge. «Jeg syns egentlig dette er litt dårlig, trur jeg går bakover, ses i mårra.» #musikknerdkompis
22:16 Kul grunge dette, blir nostalgisk og samtidig litt lei (Pavement.) Passe mange her, antar Jonsi er proppfullt?
22:35 Måtte sjekke ut Jonsi også. Digger de små lysdyrene som piler over lerretet bak ham. Maur? Reinsdyr?
22:45 Vil se Jonsis indianerkostyme! Kan vi ikke bli enige om at alle over 180 cm setter seg ned – NÅ!
23:11 Går hjem gjennom gatene og synger Jonsis englesang.

Jónsi

Animasjonene til Jónsi var nydelige, og lagd av et firma som vanligvis lager operascenografi. (Foto: Oda Bhar)

Fredag 13/8

13:05 Været er så kjipt at jeg droppet finnene jeg hadde gledet meg til (Rubik). Angrer litt allerede.
14:16 Hjemme og legger ut bilder istedenfor å være på Øya. Innrømmer at jeg ble litt betatt av kroppingen til gutta til @larsvaular igår
15:30 Kan kanskje droppe regntøy, men gummiser bør jeg vel ta?
16:28 Die Antwoord dunker bra i Klubben, som dessverre er besvimelsesvarm.
16:36 Die Antwoord lærer oss veldig komplisert sørafrikansk bannesjargong.
17:02 Weeee! Crowdsurfing i knallgul bjørneonepiece, så jævla gøy!! Die Antwoord ftw!
17:15 Er sykt glad for at har gummiser, kan stå på bra steder midt i søledammer. Er så svett etter Die Antwoord, hår som etter regn.

Die Antwoord

Die Antwoord imponerte med og uten Pokemonkostymer. (Foto: Oda Bhar)

17:21 Field Music er dyktige, men litt slappe, og publikum står en km unna, veldig glissent foran scenen.
17:45 Spiser rabarbrais og venter på Marina og diamantene. Mye fjortiser med beskyttende førtisfedre.
17:49 En av førtisfedrene tok nettopp et skøytetrinn diagonalt inn foran lille meg. Øy, har du glemt at tilhører slackergenerasjonen?
18:00 Marina går for Pochahontashår, candyrosa lipstick og vindmaskin. Småjentene elsker det.
18:16 Kjolen til Marina har røket i stroppen og hun synger videre i skinn/ulljakke. Ser varmt ut. Søt, men utstudert mimikk.

Marina & The Diamonds

Marina er nydelig og spiller catchy låter. (Foto: Oda Bhar)

19:01 Eller Hare Krishna-versjonen? RT @tormb: Flaming Lips – indieversjonen av Knudsen og Ludvigsen
19:04 Flaming Lips er som ei blanding av alt mulig feil: Simon&Garfunkel, puddelrock, Hare Krishna og vekkelsesmøte.
19:23 Godt spørsmål. RT @mjoendahl: 5000 hender i været med tegnet for fred på Øya. Men hva er tegnet for krig?

Flaming Lips

Jeg likte ikke Flaming Lips noe særlig, og nedprioriterte dem. Seinere fikk jeg høre at en mann hadde stagedivet innestengt i en gigantisk badeball, og da angret jeg. Men konfettimaskinen fikk jeg sett. (Foto: Oda Bhar)

19:33 Drikker øl i ruinen. Stillhet og stemmesurr er den beste musikken.
20:23 La Roux minner for mye om Hugh Grant i Music&Lyrics, når han reiser rundt på messer og spiller PoP!-hiten sin fra 80tallet.
20:37 Sitter på Hafslundtaket og hører Nilsen&Gjengen. Hele huset gynger og svaier, delvis i takt. Selv her for høy lyd til å prate.
20:54 Imponert over Jon Olav Nilsen & Gjengen, bra liveband, utrolig mye bedre enn på plate.
21:56 Hadde planlagt Major Lazer, som jeg hører var mykporno med kamasutra-demo, men droppet pga bra folk på Hafslundtaket.

Øyafestivalen 2010

Festivalområdet sett fra Hafslundtaket. (Foto: Oda Bhar)

22:14 Robyn har mye energi, men hvorfor snakker hun engelsk til publikum? How are you doing, lizm.
22:34 Robyn er bare for Madonnaaktig for meg, men alle disse småjentene som danser vilt foran scenen er jo litt søte.
22:54 Synes egentlig The Specials er for dansebandaktig til å kalles ska, men det svinger litt da. *innrømmer*

Lørdag 14/8

08:16 Er musikalsk i utakt med twitterstrømmen min. Robyn? Lillebjørn Nilsen!? Tror jeg går og legger meg igjen.
13:58 Hva er greia med å hate Øya og kalle alle som kommer hipstere?

Øya fashion 2010

Det er populært å klage på hipster-Øya, men jeg synes de fleste ser helt vanlige ut. Her på byggeklossene som er årets kunstprosjekt. (Foto: Oda Bhar)

14:53 Kunne ikke sagt det bedre! RT @erlendaasland: Pow Pow speler surftronica på Øya og eg likar det. Kult. Får lyst til å starta surfband.
15:14 Bra konsert med Pow Pow, som jentene likte så godt at de kastet intime klesplagg opp på scenen 😀

Pow Pow

Jeg så bare undertøyet jentene kastet opp til disse gutta, men visstnok var det noen som flashet puppene også. (Foto: Oda Bhar)

15:22 Litt lang iskø i sola (surprise)! God tid til å tenke ut smakssammensetning. Valnøttpærerabarbra?
15:23 RT @martabreen: Kom til Litteraturteltet på Øya og hør @linnstromsborg fortelle om boka «Roskilde» kl 16! http://bit.ly/9jz32r
15:30 Isrosa-is får du til vanlig kjøpt på Helios Colosseum og Røtter St Hanshaugen (Oslo), samt steder i Bergen, Stavanger, Aurland

Ice cream at Øya

De fleste ble hekta på den økologiske Øya-isen. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)

15:52 De foran meg danser rart, som om de lister seg fram. Han ene teller plasterlappene i lommeboka si. (Cymbals Eat Guitars)
15:56 Cymbals Eat Guitars er streit laidback amerikansk gitarrock. Bedre enn forventa, men tolv på dusinet.
16:10 Hadde kanskje likt Ingeborg Selnes bedre på plate, uten langrennsdansinga (mil etter mil) og Lindexmodellpositurene. Bra stemme.

Ingeborg Selnes

På alle bildene jeg tok har Ingeborg Selnes én arm i været. (Foto: Oda Bhar)

16:20 Han som spiller gitar for Ost og Kjex ser ut som Odd Nordstoga, komplett med vest og kåbbåjhatt.
16:32 Gult er virkelig kult på Enga! Ost og Kjex med madnessdansing, Bugge Wesseltoft og gospelkor svinger skikkelig i sola.
16:53 Forlater Osten og Kjexen for flerstemt jentefolksinging av Mhoo. Feilgrep! Løper tilbake til Enga og får danset siste låta.

Kjexen, Osten og Bugge Wesseltoft. (Foto: Oda Bhar)

17:52 Tony Allen er bra funky, synd jeg ble så slapp av den burgeren.
18:18 Får med meg skalken av Paul Weller, var uten tvil riktig valg å prioritere Tony Allen.
18:59 Local Natives er vilt samkjørte og spiller med utypisk driv for bløte californere, synger flerstemt gjør de også!
19:11 Local Natives: Hva er det med californere og flerstemt synging egentlig? (Litt lei allerede. Gå til Karpe Diem?)

Magdi Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Patel. (Foto: Oda Bhar)

19:33 Står på Karpe Diem og elsker Oslo sammen med hele Enga!
19:40 «Jeg tror bandet mitt har fryst, kan du hjelpe meg litt?» #karpe
20:25 Kan noe toppe dette? Hele Enga hopper. «Vi kanke bare ta en gig i St Tropez, vi har dere lizm, uten blire ikke brødskive.» #karpe

Karpe Diem

Karpe var helt klart på hjemmebane i Oslo. (Foto: Oda Bhar)

20:41 Hvem var svensken som stagedivet fra Karpekonserten? Noen som vet?
21:03 @stigwaage Var de småsnurte fordi han stjal showet? Kom, så, og stagedivet lizm 🙂

Karpe Diem

Midt i konserten dukket det opp en svenske på scenen – og like etter løp han ned og stagedivet! Mens de ekte Karpegutta sto igjen på scenen og virket mildt sagt overraska. (Foto: Oda Bhar)

21:18 Spiser nachos i ruinen. Kompis prøver å forklare meg hva som er så legendarisk med den plata til Motorpsycho.

Lucy Swann

Publikum kan iblant se mer spennende ut enn artisten. (Foto: Oda Bhar)

21:49 Vannliljetattis (stor!) ser ut til å være siste store jentemote. (Lucy Swann)
23:11 Vakker men innadvendt seanse med The xx avslutter Øyafesitvalen 2010 – maksimert av fyrverkeri over Sukkerbiten. Takk for i år!

The xx

For en gangs skyld sluttet ikke Øya med et brak, men lavmælt og poetisk. (Foto: Oda Bhar)

Mine øvrige poster fra Øya 2010 var forhåndstips, les dem gjerne for å sammenlikne opplevelser med forventninger (OBS! Bra videoer der):
1) Forhåndstips dag 1 og 2.
2) Forhåndstips dag 3 og 4.

Du kan se flere av bildene mine fra Øya i denne Flickr-mappa.
Jeg vil også anbefale tegnepostene til Tor-Bjørn Adelgren på Kulturkroki:
Dag 1, dag 2, dag 3 og dag 4.

Øya 2010: Forhåndstips dag 3 og 4 12. august 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
1 comment so far

Da er første dagen på Øya 2010 over, det regna bøtter, men Litteraturteltet var tørt, jeg traff gode venner og mot slutten av konserten klapset Iggy meg i hånda (tuller ikke!!). Som vanlig viste det seg at planer er til for å endres, de største forventningene gruses, men oppveies av de gode overraskelsene. Igår var høydepunktene mine: (1) Duracellkaninen Iggy, (2) The Gaslight Anthem med sjørøverflagg og supersjarmerende vokalist, samt (3) Lido Lido, 17-åring fra Haugesund som tilegnet siste låt Fake ID (Kidz in the Club) alle andre på Øya som i likhet med ham måtte gå rundt med barnefestivalarmbånd. Funky hiphop, bra dansing og masse spilleglede!

Iggy Pop

Iggy like før han klapser meg i hånda. (Foto: Oda Bhar)

Helt greit spilte også Thom Hell og Navigators, mens jeg ble veldig skuffet over franske Air og britisktamilske M.I.A. Andre er sikkert hylende uenige, ikke minst når det gjelder M.I.A, som det virket som folk enten elsket eller hatet igår. Selv er jeg ikke glad i laserhelvete og ventet noe mer bangraaktig fengende, syntes dessuten det var mye rot og dårlig organisering på scenen. Som en skrev på Twitter like etter: «M.I.A. på øya: Som å se verdens cooleste, heftigste bil bare stå og ruse og børne, men ikke kjøre noe sted.» Et annet Twittersitat: «Når man bruker lydeffekter fra sin eneste hit gjennom halve showet så føles det som om man har lite å fare med.» Eller fra Dagbladets anmeldelse: «Ey, kan du ikke bare spille en låt!?»

Lido Lido

17-åringen Lido Lido fra Haugesund imponerte stort. (Foto: Oda Bhar)

Nuff said. Strecks tegnede versjon av dagen kan du se og lese på Kulturkroki. Nedenfor  kommer tipsene mine for de siste to Øya-dagene (tipsene for de første to dagene kan du lese her.)

Fredag 13. august

Jeg er svak for folk fra nabolandene våre, og første band ut på fredag er fra Finland, så det skal mye til at jeg ikke sjekker dem ut, særlig på en Øyafestival som har uvanlig få nordiske innslag (hvor er alle svenskene i år?). Rubik kl 13 på Enga, altså, med en slags alternativrocka pop (finnes dessverre ikke på Spotify, men den låter veldig vennlig på MySpace). Neste er amerikanske Girls, jentebandet uten jenter, som spiller hjertesmertegitar og kan være verdt å teste ut (eller også ikke, jeg er i tvil).

Men deretter! kommer sju trøndere med det krøkkete navnet Youth Pictures of Florence Henderson, gutta bak det uavhengige plateselskapet How is Annie Records, med arty undergrunnskred og drømmerisk lydbilde. En artig kontrast kan bli sørafrikanske Die Antwoord, kjent for liveshow med mye humor, hvor en påtatt gretten rapper og ei skolejentesexy erteblondine leker ironisk med klisjéene – sjekk ut videoen nedenfor!


Okei, så nærmer kvelden seg og vi er klare for 2xStorbritannia: Gutta i Field Music varmer oss opp med en slags post-Beatles melodiøs gitarpop, før det som fort kan bli fredagens høydepunkt: Marina & the Diamonds! Marina Lambrini Diamandi er walisisk med greske aner, har en mørk nydelig stemme av samme kaliber som Regina Spector eller Emma Pollock, og spiller catchy melodier med lekent og vakkert lydbilde.


Etter dette kommer noe jeg frykter kan bli et hvileskjær, amerikanske The Flaming Lips, voksen softrock – men de skal visstnok ha et fantastisk sceneshow, så det er lov å håpe. Så kommer John Olav Nilsen og Gjengen, som jeg neppe gidder å se, men anbefaler likevel, jeg veit nemlig at mange liker dem, og skjønner hvorfor, like godt som jeg skjønner hvorfor de ikke appellerer til meg. Det er klisjéene, let’s face it. Både de musikalske, og ikke minst: tekstene deres. Som mange liker godt, jeg er klar over det, og synes snakker rett til hjertet, noe som sikkert kan stemme, men dessverre, det vrenger seg i meg for hvert ord. Saken er at tekstene til disse gutta rett og slett er en refortelling av det alle kids bare fortelle hverandre på nytt og på nytt. Du må slippe meg inn, ikke steng meg ute, Ikke fåkk med kjærligheten – alle disse «sannhetene», joda, jeg innser nødvendigheten, men det er bare sånn at der er jeg ikke lenger. Sårri, jeg er forbi.


Helt til slutt blir det veldig tydelig fredagskveld, for nå bærer det løs med dansbare electronicagreier. Først britisk-amerikansk-jamaicanske Major Lazer, hvor inspirasjonen kommer fra en rekke musikalske tradisjoner: «brasiliansk funk carioca, angolsk kuduro, argentinsk neo-cumbia, digital reggae og dancehall,» ifølge katalogen. Og omsider, selvfølgelig: Robyn!! Heller at jeg skal lire av meg noe halvgodt om henne synes jeg du skal lese hva Linn «Strekhjerte» Strømsborg skriver på Flammebloggen.

Min fredagsplan (Spotify):

Rubik (FI): Enga kl 1300
Girls (US): Enga kl 1430
Youth Pictures Of Florence Henderson: Sjøsiden kl 1530
Die Antwoord (ZA): Klubben kl 1615
Field Music (UK): Sjøsiden kl 1700
Marina & The Diamonds (UK): Vika kl 1750
The Flaming Lips (US): Enga kl 18
John Olav Nilsen og Gjengen: Enga kl 20
Major Lazer (JM/US/UK): Vika kl 2055
Robyn (SE): Enga kl 2150

Lørdag 14. august

Så var det lørdagen, og hva skal jeg si? Den virker litt daff. (Håper jeg tar feil.) Etter planen starter jeg med to norske som begge skal ha imponert under by:Larm. Pow Pow spiller dansbar electronika med kraut/postrock-stemning, og Vestfoldbandet Mhoo har et akustisk lydbilde inspirert av sigøynerspansk musikk. Deretter blir det afrobeat! Den nigerianske perkusjonisten Tony Allen er en levende legende fra bandet til Fela Kuti, som 70 år gammel visstnok spiller mer levende enn noen gang og skal ha imponert under Oslo World Music Festival. Nedenfor kan du se en minidokumentar om ham.


Blir du lei av afrobeat er det bare å rusle over fra Sjøsiden til Enga, hvor Paul ‘The Modfather’ Weller, tidligere The Jam, spiller poprock med innslag av jazz og soul. Jeg er ikke superfan av denne musikken, men mannen er en legende og kanskje verdt å kaste et blikk på. Etterpå foreslår jeg å rusle tilbake til Sjøsiden hvor Local Natives spiller mer av den typen lett og glad amerikansk sommerpoprock det kanskje er vel mye av på Øya i år? Hva med et litt mer europeisk fokus neste år? (Men jeg skal vente til etter festivalen med å felle noen endelig dom.)


Så er vi klare for norsk hiphop igjen. Denne gang fra Oslo, multikulti og politisk engasjerte, Karpe Diem, bestående av Chirag Patel og Magdi Ytreeide Abdelmaguid. De har spilt sammen siden 2000, vant Alarmpris i 2006 og er nå blitt 25 år, nær oldiser i hiphop-sammenheng. Neste artist er norske, engelskfødte Lucy Swann, med kjøligfølsom magipop i tradisjonen fra Rockettothesky, men mer tilgjengelig. Den siste plata hennes bærer det orgasmiske navnet La Petit Mort, den lille døden.

Og så, endelig, grunnen til at jeg ikke kan legge meg tidlig siste festivaldag heller: The xx!!! På full fart oppover, deilig åttitallsinspirert minimalisme, mollstemt, melodiøst, men også noe nyere, Øyakatalogen foreslår R&B og dubstep… uansett: mmmm. Du må bare bli til de har spilt.

Min lørdagsplan (Spotify):

Pow Pow: Sjøsiden kl 1430
Mhoo: Vika kl 1635
Tony Allen (NG): Sjøsiden kl 1715
Paul Weller (UK): Enga kl 1730
Local Natives (US): Sjøsiden kl 1850
Karpe Diem: Enga kl 1915
Lucy Swann: Vika kl 2120
The xx (UK): Sjøsiden kl 2205

Øya 2010: Forhåndstips dag 1 og 2 10. august 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
9 comments

Tid for Øyafestivalen igjen, og jeg gleder meg skikkelig! Igår var Streck og jeg på Youngstorget og hentet armbåndene våre, og ikveld braker det løs med Klubbøya, før konsertene i Middelalderparken drar igang onsdag ettermiddag. I år har jeg tenkt å gjøre festivaldekningen litt annerledes, gjennom to poster med forhåndstips etter hva jeg selv planlegger å se. Onsdag og torsdag kommer nedenfor, og seinere legger jeg ut en ny post med tips for fredag og lørdag. I tillegg kan det hende jeg rapporter og legger ut bilder underveis, både på Twitter og Flickr, og kanskje her på bloggen. Dessuten vil nok Streck legge ut tegninger på bloggen sin Kulturkroki og på Flickr.

Nytt Øya-armbånd!

Streck og jeg har hentet festivalarmbånd! (Foto: Oda Bhar)

Av tipsene nedenfor kan du neppe rekke å få med deg alt, selv med vill løping mellom scenene. Lista er satt sammen relativt uavhengig av mulig kræsj (men ikke helt). Hvis ingen nasjonalitet er angitt, betyr det at artistene er norske. Jeg har også laget ei Spotify-liste for hver dag med artistene kronologisk (max to låter pr artist). Lenke til hver liste ligger under aktuell dag.

Kanskje vi ses?

Onsdag 11/8

De to første dagene på Øya har jeg store forventninger til. Godbitene starter allerede fra de første konsertene: Singer/songwriter-åpning med Thom Hell (iblant litt for klagende, men solid), søt ung Haugesundhiphop med Lido Lido, norsk sommerpop med Kenneth Ishak, vakker jentemelankoli med Ingrid Olava, før de internasjonale kommer på banen.


The Gaslight Anthem med amerikansk heartlandrock, fransk elektropop med Air, kjent for å ha laget filmmusikken til Sofia Coppolas The Virgin Suicides (1999), og så, herregud: Iggy & The Stooges! Ei jente på jobben min visste ikke hvem Iggy Pop var, jeg sa det var omtrent som ikke å kjenne til Elvis eller The Beatles. Onsdag kl 1530 kan du høre et foredrag i Litteraturteltet om blant annet Iggy, ved Knut Schreiner.


Deretter kommer Østfoldbandet Navigators med en countryrock som kan minne om Tommy Tokyo, et av mine Øya-høydepunkter ifjor, og Ariel Pink’s Haunted Graffiti med amerikansk laidback pop, og helt til slutt kommer noe jeg tror kan blir en av de beste konsertene på hele Øya 2010: Britisk-tamilske M.I.A. som leverte superhiten Paper Planes til filmen Slumdog Millionaire (2008) avslutter kvelden med mørk og catchy asiabritpop på Enga. Samtidig gjør Serena Manesh en litt mer arty greie på naboscenen Sjøsiden.

Min onsdagsplan (Spotify):

Thom Hell: Enga kl 1430
LidoLido: Vika kl 1500
Kenneth Ishak & The Freedom Machines: Sjøsiden kl 1535
Ingrid Olava: Enga kl 1600
The Gaslight Anthem (US): Enga kl 1730
Air (FR): Sjøsiden kl 1835
Iggy & The Stooges (US): Enga kl 1925
Navigators: Sjøsiden kl 20.20
Ariel Pink’s Haunted Graffiti (US): Vika 2110
M.I.A. (UK): Enga kl 2145

Torsdag 12/8

Torsdag begynner mjukt med fine norske tekster og skranglete gitarpop fra Bodøbandet Kråkesølv, og fortsetter litt røffere med norsk pophiphop på bergensk fra Lars Vaular.


Deretter må du velge mellom to amerikanere: fengende Talking Heads-aktig afropop fra Californias Fool’s Gold, og den mer syreeksperimentelle Noah Lennox under navnet Panda Bear. Utover ettermiddagen er det fortsatt USA som gjelder, med laidback poprock fra Broken Bells, bl.a med tidligere hovedmann i The Shins. Om kvelden drar LCD Soundsystem i gang enda mer afropopinspirert electronica-rock.


Siste amerikaner ut er Pavement, et av nittitallets nær legendariske og nylig gjenforente slackerrrockeband. Hvis du vil være forutseende kan du høre et foredrag om dem tidligere på dagen (kl 1530 i Litteraturteltet), ved den dyktige litteraturkritikeren Susanne Christensen. Torsdagen avsluttes med islandske Jónsi, frontfigur i Sigur Rós, denne gang som soloartist.

Min torsdagsplan (Spotify):

Kråkesølv: Enga kl 1430
Lars Vaular: Sjøsiden kl 1520
Panda Bear (US): Sjøsiden kl 1610
Fool’s Gold (US): Vika kl 1610
Broken Bells (US): Enga kl 1725
LCD Soundsystem (US): Enga kl 1935
Pavement (US): Enga 21.45
Jonsi (IS): Sjøsiden kl 2200