jump to navigation

Øya 2010: Forhåndstips dag 3 og 4 12. august 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
trackback

Da er første dagen på Øya 2010 over, det regna bøtter, men Litteraturteltet var tørt, jeg traff gode venner og mot slutten av konserten klapset Iggy meg i hånda (tuller ikke!!). Som vanlig viste det seg at planer er til for å endres, de største forventningene gruses, men oppveies av de gode overraskelsene. Igår var høydepunktene mine: (1) Duracellkaninen Iggy, (2) The Gaslight Anthem med sjørøverflagg og supersjarmerende vokalist, samt (3) Lido Lido, 17-åring fra Haugesund som tilegnet siste låt Fake ID (Kidz in the Club) alle andre på Øya som i likhet med ham måtte gå rundt med barnefestivalarmbånd. Funky hiphop, bra dansing og masse spilleglede!

Iggy Pop

Iggy like før han klapser meg i hånda. (Foto: Oda Bhar)

Helt greit spilte også Thom Hell og Navigators, mens jeg ble veldig skuffet over franske Air og britisktamilske M.I.A. Andre er sikkert hylende uenige, ikke minst når det gjelder M.I.A, som det virket som folk enten elsket eller hatet igår. Selv er jeg ikke glad i laserhelvete og ventet noe mer bangraaktig fengende, syntes dessuten det var mye rot og dårlig organisering på scenen. Som en skrev på Twitter like etter: «M.I.A. på øya: Som å se verdens cooleste, heftigste bil bare stå og ruse og børne, men ikke kjøre noe sted.» Et annet Twittersitat: «Når man bruker lydeffekter fra sin eneste hit gjennom halve showet så føles det som om man har lite å fare med.» Eller fra Dagbladets anmeldelse: «Ey, kan du ikke bare spille en låt!?»

Lido Lido

17-åringen Lido Lido fra Haugesund imponerte stort. (Foto: Oda Bhar)

Nuff said. Strecks tegnede versjon av dagen kan du se og lese på Kulturkroki. Nedenfor  kommer tipsene mine for de siste to Øya-dagene (tipsene for de første to dagene kan du lese her.)

Fredag 13. august

Jeg er svak for folk fra nabolandene våre, og første band ut på fredag er fra Finland, så det skal mye til at jeg ikke sjekker dem ut, særlig på en Øyafestival som har uvanlig få nordiske innslag (hvor er alle svenskene i år?). Rubik kl 13 på Enga, altså, med en slags alternativrocka pop (finnes dessverre ikke på Spotify, men den låter veldig vennlig på MySpace). Neste er amerikanske Girls, jentebandet uten jenter, som spiller hjertesmertegitar og kan være verdt å teste ut (eller også ikke, jeg er i tvil).

Men deretter! kommer sju trøndere med det krøkkete navnet Youth Pictures of Florence Henderson, gutta bak det uavhengige plateselskapet How is Annie Records, med arty undergrunnskred og drømmerisk lydbilde. En artig kontrast kan bli sørafrikanske Die Antwoord, kjent for liveshow med mye humor, hvor en påtatt gretten rapper og ei skolejentesexy erteblondine leker ironisk med klisjéene – sjekk ut videoen nedenfor!


Okei, så nærmer kvelden seg og vi er klare for 2xStorbritannia: Gutta i Field Music varmer oss opp med en slags post-Beatles melodiøs gitarpop, før det som fort kan bli fredagens høydepunkt: Marina & the Diamonds! Marina Lambrini Diamandi er walisisk med greske aner, har en mørk nydelig stemme av samme kaliber som Regina Spector eller Emma Pollock, og spiller catchy melodier med lekent og vakkert lydbilde.


Etter dette kommer noe jeg frykter kan bli et hvileskjær, amerikanske The Flaming Lips, voksen softrock – men de skal visstnok ha et fantastisk sceneshow, så det er lov å håpe. Så kommer John Olav Nilsen og Gjengen, som jeg neppe gidder å se, men anbefaler likevel, jeg veit nemlig at mange liker dem, og skjønner hvorfor, like godt som jeg skjønner hvorfor de ikke appellerer til meg. Det er klisjéene, let’s face it. Både de musikalske, og ikke minst: tekstene deres. Som mange liker godt, jeg er klar over det, og synes snakker rett til hjertet, noe som sikkert kan stemme, men dessverre, det vrenger seg i meg for hvert ord. Saken er at tekstene til disse gutta rett og slett er en refortelling av det alle kids bare fortelle hverandre på nytt og på nytt. Du må slippe meg inn, ikke steng meg ute, Ikke fåkk med kjærligheten – alle disse «sannhetene», joda, jeg innser nødvendigheten, men det er bare sånn at der er jeg ikke lenger. Sårri, jeg er forbi.


Helt til slutt blir det veldig tydelig fredagskveld, for nå bærer det løs med dansbare electronicagreier. Først britisk-amerikansk-jamaicanske Major Lazer, hvor inspirasjonen kommer fra en rekke musikalske tradisjoner: «brasiliansk funk carioca, angolsk kuduro, argentinsk neo-cumbia, digital reggae og dancehall,» ifølge katalogen. Og omsider, selvfølgelig: Robyn!! Heller at jeg skal lire av meg noe halvgodt om henne synes jeg du skal lese hva Linn «Strekhjerte» Strømsborg skriver på Flammebloggen.

Min fredagsplan (Spotify):

Rubik (FI): Enga kl 1300
Girls (US): Enga kl 1430
Youth Pictures Of Florence Henderson: Sjøsiden kl 1530
Die Antwoord (ZA): Klubben kl 1615
Field Music (UK): Sjøsiden kl 1700
Marina & The Diamonds (UK): Vika kl 1750
The Flaming Lips (US): Enga kl 18
John Olav Nilsen og Gjengen: Enga kl 20
Major Lazer (JM/US/UK): Vika kl 2055
Robyn (SE): Enga kl 2150

Lørdag 14. august

Så var det lørdagen, og hva skal jeg si? Den virker litt daff. (Håper jeg tar feil.) Etter planen starter jeg med to norske som begge skal ha imponert under by:Larm. Pow Pow spiller dansbar electronika med kraut/postrock-stemning, og Vestfoldbandet Mhoo har et akustisk lydbilde inspirert av sigøynerspansk musikk. Deretter blir det afrobeat! Den nigerianske perkusjonisten Tony Allen er en levende legende fra bandet til Fela Kuti, som 70 år gammel visstnok spiller mer levende enn noen gang og skal ha imponert under Oslo World Music Festival. Nedenfor kan du se en minidokumentar om ham.


Blir du lei av afrobeat er det bare å rusle over fra Sjøsiden til Enga, hvor Paul ‘The Modfather’ Weller, tidligere The Jam, spiller poprock med innslag av jazz og soul. Jeg er ikke superfan av denne musikken, men mannen er en legende og kanskje verdt å kaste et blikk på. Etterpå foreslår jeg å rusle tilbake til Sjøsiden hvor Local Natives spiller mer av den typen lett og glad amerikansk sommerpoprock det kanskje er vel mye av på Øya i år? Hva med et litt mer europeisk fokus neste år? (Men jeg skal vente til etter festivalen med å felle noen endelig dom.)


Så er vi klare for norsk hiphop igjen. Denne gang fra Oslo, multikulti og politisk engasjerte, Karpe Diem, bestående av Chirag Patel og Magdi Ytreeide Abdelmaguid. De har spilt sammen siden 2000, vant Alarmpris i 2006 og er nå blitt 25 år, nær oldiser i hiphop-sammenheng. Neste artist er norske, engelskfødte Lucy Swann, med kjøligfølsom magipop i tradisjonen fra Rockettothesky, men mer tilgjengelig. Den siste plata hennes bærer det orgasmiske navnet La Petit Mort, den lille døden.

Og så, endelig, grunnen til at jeg ikke kan legge meg tidlig siste festivaldag heller: The xx!!! På full fart oppover, deilig åttitallsinspirert minimalisme, mollstemt, melodiøst, men også noe nyere, Øyakatalogen foreslår R&B og dubstep… uansett: mmmm. Du må bare bli til de har spilt.

Min lørdagsplan (Spotify):

Pow Pow: Sjøsiden kl 1430
Mhoo: Vika kl 1635
Tony Allen (NG): Sjøsiden kl 1715
Paul Weller (UK): Enga kl 1730
Local Natives (US): Sjøsiden kl 1850
Karpe Diem: Enga kl 1915
Lucy Swann: Vika kl 2120
The xx (UK): Sjøsiden kl 2205

Advertisements

Kommentarer»

1. Tweets that mention Øya 2010: Forhåndstips dag 3 og 4 « Bharfot -- Topsy.com - 14. august 2010

[…] This post was mentioned on Twitter by Oda Bhar and Oda Bhar, Erling Ballestad. Erling Ballestad said: Takker! RT @bharfot: Dagens Øyaanbefalinger fra meg ligger fortsatt her (bloggpost fra igår): http://bit.ly/duFMvA #øya #oya […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: