jump to navigation

Politisk eller bare pen? (Høstutstillinga 2010) 18. september 2010

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
trackback

Noen har kanskje fått med seg at jeg har begynt å anmelde kunst for Dagsavisen? Det er en utrolig morsom oppgave jeg lærer mye av, og håper å få gjøre mer av etterhvert. Nedenfor følger en utvidet utgave av anmeldelsen min fra Høstutstillingen forrige fredag, supplert med egne bilder. Vil du heller lese avisversjonen ligger en faksimile her.

Maja Nilsen

Banandama til Maja Nilsen er kanskje det enkeltverket avisene har gitt størst oppmerksomhet på årets høstutstilling. (Foto: Oda Bhar)

Estetisk polert politikk

Høstutstillingen 2010 hinter subtilt til politiske spørsmål, men i et estetisk tilgjengelig språk.

En ferd gjennom årets utstilling viser mye malerier og video, men uvanlig lite skulptur og installasjon. Materialmessig er det lite readymades og tekstil, derimot kreativ bruk av organisk materiale som bananer og nudler. Trenden mot maleri og tegning er tydelig, men juryen ser ut til å ha villet motvirke bilder-på-vegg-inntrykket gjennom dristige opphengsmetoder.

Karen Ingeborg Bye: "Slettelandskap med himmel" & Svein Mamen: "Grind"

«Slettelandskap med himmel» av Karen Ingeborg Bye står så nær døra at du nesten steiler når du kommer inn. Til høyre ved veggen står «Grind» av Svein Mamen. (Foto: Oda Bhar)

En diger blyanttegning av et Thon-hotell er presset opp bak resepsjonsdisken (Arne Vinnem: «Innflytelse er noe de andre har»), en enda større viser et slags 1800-talls sentraleuropeisk slettelandskap og står uventet nær døra når du kommer inn, slik at du nærmest steiler for å se toppen av den (Karen Ingeborg Bye: «Slettelandskap med himmel»). Andre bilder er hengt i store grupper fra gulv til tak, slik det var vanlig i gallerier for 100 år siden, sist sett da Munchmuseet rekonstruerte en gammel utstilling i 2008. Som installasjon kan dette være vellykket, for enkeltverkene mindre heldig, når små bilder henges høyt bak glass og detaljer blir borte i lysreflekser.

Høstutstillingen 2010

For hundre år siden var det slik galleristene hengte bilder på veggen: Tett i tett, fra gulv til tak. (Foto: Oda Bhar)

Et mer vellykkede eksperiment er Tegneklubbens finérkube. Guttegjengen bestående av Bjørn Bjarre, Ulf Verner Carlsson, Paul Dring, Martin Skauen og Terje Nicolaisen, som lager tegninger på uformelle sammenkomster med øl og ostepop, har fått blankofullmakt til å fylle et eget byggverk med hva de ville, i dette tilfellet metahumoristiske tegninger med titler som «Dette er deg» og «Jurymedlem med tepause».

Tegneklubben: "Uten tittel (Klubbhuset)."

Guttegjengen Tegneklubben fikk fylle en finérkube etter fritt valg. Noen av enkelttegningene kan du se på Flickr-siden min (lenke nederst i posten). (Foto: Oda Bhar)

Det er ikke dypt eller ambisiøst, men en morsom kontrast til den perfeksjonerte teknikken i andre tegninger, f.eks. de romantiske, fantasyorienterte motivene til Johannes Høie og Filippa Barkman.

Johannes Høie

Johannes Høie og Filippa Barkman har sammen levert en gruppe tegninger de kaller «Roots and Ruin». Galleristen deres, Maria Veie, har nylig kalt denne ferske kunstretningen «romantisme». (Foto: Oda Bhar)

Liknende metahumor finnes i videoverket til Beate Blö, hvor tre tegnede figurer alvorlig diskuterer om «bajs» (svensk for bæsj) for evig er nødt til å betraktes som uestetisk – utvilsomt et spark til kunstdiskursen.

Wenche Gulbransen: "Apokryf"

Den erfarne kunstneren Wenche Gulbransen, som bl.a. står bak vanntrappa foran Oslo S, har laget et av verkene jeg likte best på årets Høstutstilling, avisflettverket «Apokryf». (Foto: Oda Bhar)

Det er befriende tomt for liksom-provoserende kjønnsorganer og banneord i år. Derimot hintes det politisk til temaet i videoverket «Sons of Bitches» av Hans Gerhard Meier. Obskøne hiphop-tekster projiseres på veggen, avløst av barn som danser i en gymsal og foreldre som ser på dem, naivt uvitende om det støtende innholdet. Vi finner mange slike politiske understrømmer i år, med hint til medievirkelighet og økologi.

Silje Fredriksen: "Aura portrait"

Det dyriske og uraktige, kanskje som en henvisning til økologi, er synlig i flere verker. Her hos Silje Fredriksen: «Aura Portrait» (Foto: Oda Bhar)

Mattias Härenstams videoinstallasjon «Diary of the Unknown Consumer» begynner i en smal gang med hytteestetikk, på veggene er det rutete lamper og utskjæringer,  men motiver fra tradisjonell norsk treskurd er erstattet av blekkspruter, konkylier og dinosaurskjeletter, som hint til fossilt brennstoff og jordas kontinuerlige endring. Innerst ligger et rom hvor fortsettelsen projiseres, skremmebildet av et menneske som famler i mørket. Vi ser bare de hvite hendene hans foran oss, et eple pulveriserer når han tar det opp, og ute i lyset er landskapet goldt, uten vekster, mens alt han finner og vil gripe smelter, brenner, tilintetgjøres i hendene på ham.

Roger Egseth: "Brat"

Roger Egseth «Brat» er laget etter en grafisk framstilling av oljeutvinningen i Nordsjøen. Som utkast lagde kunstneren en plastilinamodell, og beholdt de sterke, dype fargene i den oppblåsbare varianten. (Foto: Oda Bhar)

Samme tema har Roger Egseths oppblåsbare skulptur, en grafisk framstilling av oljeutvinningen i Nordsjøen hvor tittelen «Brat» viser oss den materielt bortskjemte rakkerungen Norge. I Maja Nilsens bananhaug med et par velkledde bein stikkende ut er tittelen nord/sør-relatert: «My Dear, Tahiti is a place I love to remember, but hate to discuss.»

Gunvor Nervold Antonsen: "Barovessjan"

Gunvor Nervold Antonsen vant årets debutantpris for tekstilverket «Barovessjan», selv om hun langt fra er debutant i kunstsammenheng. (Foto: Oda Bhar)

Jurylederen framhever at 20 av de 87 kunstnerne bor og arbeider i utlandet, noe som gjør det ekstra hyggelig å vise dem, siden de ellers vanskelig får eksponering i Norge. Jeg er usikker på premisset, siden for eksempel Berlin for tida kunstmessig kan minne mer om en norsk feriekoloni enn et utland.

Emma Wright: "Power Hose, Green"

«Power Hose, Green» av Emma Wright sto midt blant stolene på pressenkonferansen. (Foto: Oda Bhar)

Flere av de utenlandsbaserte kunstnerne er dessuten velkjente fra de siste årenes gallerirunder, f.eks har Anders Sletvold Moe, utdannet og bosatt i Sverige, hatt flere utstillinger i Norge, ikke minst på Galleri GAD i 2007. Han bygger seg som vanlig inn i arkitekturen, med et verk som overskrider kategorien installasjon: Nisjer og utstikkere integreres sømløst i veggen, understreket av selvlysende maling og speil.

Anders Sletvold Moe: "Extended Wall"

Første gang jeg så arbeider av Anders Sletvold Moe fikk jeg lyst til å kante bokhyllene mine med fluoriscerende maling. I år vant han både Høstutstillingsprisen og Kunstklubbens pris. (Foto: Oda Bhar)

Videoverkene vektlegger gjerne narrativer i et ofte konvensjonelt filmspråk. Mest imponerende er «Human» av Thomas Østbye, som vant Gullstolen for beste film på Kortfilmfestivalen i Grimstad 2009. Her er filmklippene ordnet i kapitler med personlige pronomen som tittel (Jeg, Du, Vi). Det er alltid en vri på fortellingene, som når en kortvokst, arbeidsledig innvandrer gjør kung fu-figurer til en høy og tynn norsk Manpower-leders glattpolerte HR-tale. (Klippet nedenfor viser et drøyt minutt av denne sekvensen, filmet av meg med håndholdt kamera, så kvaliteten er ikke topp – men jeg tror idéen kommer fram, og synes den er verdt en titt.)

Oppdatering 8. juli 2011: Etter ønske fra filmskaper Thomas Østbye har jeg fjernet den lille snutten min fra YouTube, siden han mente at den (tvert imot min hensikt) ga filmen hans dårlig reklame. Det du ser her er et stillbilde av de to aktørene jeg omtaler i teksten. Vil du se mer er det nok ingen annen råd enn å henvende seg direkte til Thomas Østbye.

Mye i filmen handler om latente konflikter, og selvframstilling sniker seg inn når vi minst aner det. I et klipp hører vi lyden av to mennesker som har sex, en hørende og en døv, og den hørende lyder som en pornofilm, mens den døves (mer ekte?) utrop er dyriske og ubehagelig ukontrollerte. Alt i alt kan den hørendes polerte lyder være en oppsummering av årets Høstutstilling: Tematisk interessant, men for subtilt til å provosere.

Høstutstillingen 2010 kan du se i Kunstnernes Hus fram til 10. oktober. Noen flere bilder av verkene finner du på Flickr-siden min her. Denne teksten er en utvidet versjon av min anmeldelse i Dagsavisen fredag 10. september 2010. En faksimile av anmeldelsen finner du her.

Kommentarer»

1. anita thomhave simonsen - 18. september 2010

Hej Oda….spændende at læse din anmeldelse af Høstudstillingen…og da jeg ikke har set udstillingen kan det selvfølgelig være svært at forholde sig generelt til din oplevelse….men en ting jeg notedrede mig var din kritik af ophængningen/fremvisningen af værkerne og din opfattelse af, at det ikke er optimalt for den enkelte kunstner, hvis værk hænger ex. oppe under loftet eller så tæt ved døren at man ikke har plads nok til at overskue værket….

Jeg har de seneste år set flere censurerede udstillinger bl.a. i Århus her i Danmark….og det kunne godt have været en anmeldelse af én af dem…her hang værkerne også oppe under loftet eller helt nede ved gulvet eller andet, som skulle passe ind i en helhedsophængning…..men desværre for den enklete ikke optimalt…når du beskriver det så er det som en beskrivelse af min oplevelse af en censureret udstilling herfra….

fint med fornyelse i ophængningen, men jeg synes ikke det fungerer, når værkerne ikke præsenteres som det de er…enkelte værker…..

og så grinede jeg af dit videoklip, hvor der vises kung fu bevægelser…ja sådan kan man sige rigtig meget om samfundet..meget rammende værk….

og så kan jeg lide dit valg af værket af Wenche Gulbransen som et godt værk….

venlige tanker fra Anita

Oda - 18. september 2010

Hei Anita!

De uvanlige opphengene tror jeg har å gjøre med noe som blir stadig mer vanlig, ihvertfall her i Norge, nemlig at kuratorene ser seg selv som en slags medskapere av kunsten. Hvert år kommer det gjerne i avisene som kritikk av Høstutstillingen at juryen ikke «har en visjon», dvs at det «bare blir en masse enkeltverker uten sammenheng», ifølge mange kritikere. Selv liker jeg den demokratiske idéen, og synes det er fint at vi en gang i året kan se et slags tverrsnitt av det som skjer i samtidskunsten. Det er jo ikke minst den utstillingen «vanlige folk» virkelig går og ser, noe jeg mener har en verdi i seg selv.

Men så har kanskje denne juryen tenkt at de må vise en egen visjon, og iblant fungerer det, iblant ikke. Det tilfellet jeg synes var verst ser du i det ganske lille, mørke bildet øverst til venstre på veggfotografiet, hvor verket «Der dunkle Mensch» av Jorunn Myklebust Syvertsen bare så ut som en svart flate med glass foran. Jeg måtte gå inn i katalogen for å se hvordan det faktisk så ut, og synes helt klart det er et bilde du nesten må stikke nesa borti for å få utbytte av.

(Bildet kan ses nærmere på Høstutstillingens egen side her – du må scrolle langt ned på siden, det er 3. nederste bilde.)

2. Tweets that mention Politisk eller bare pen? (Høstutstillinga 2010) « Bharfot -- Topsy.com - 18. september 2010

[…] This post was mentioned on Twitter by Oda Bhar, Hilde Palmgren. Hilde Palmgren said: God start på dagen her; tok en liten tur på Høstutstillingen i bloggen til @bharfot http://bit.ly/dh5GZs […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: